Stikkord: Aslak Nore

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!

En norsk spion

Aslak Nore debuterte nylig som skjønnlitterær forfatter med spenningsromanen En norsk spion. Fra før har han skrevet Gud er norsk (2007) og Ekstremistan (2009) og ifølge et kjapt googlesøk klart å tirre på seg en god del folk som liker å kjefte. Jeg har ikke lest bøkene og aner ikke hvorfor de kjefter. Men En norsk spion har jeg lest, og det blir ingen kjeft fra meg. Tvert imot. En norsk spion kombinerer spenningsromanens plott og struktur med en tematikk som engasjerte meg langt utenfor fiksjonens rammer. Jeg lot meg underholde av spreke spioners spenstige stunts mens jeg lærte veldig mye nytt og viktig om verden som jeg ikke visste fra før.

Peter Wessel er en norsk spion (eller etterretningsoperatør, hvis du absolutt nekter å være romantisk); en dannet intellektuell som tilfeldigvis også kan sparke ned dører når situasjonen krever det. Han ble rekruttert til en frittstående og nokså hemmelig del av den norske etterretningstjenesten etter å ha studert arabisk i Beirut. Han har stor interesse for islamsk kunst og kultur, snakker flytende arabisk, og har et utseende og en tilpasningsevne som gjør at han kan skli ubemerket inn i enhver folkemengde mellom Middelhavet og langt inn i Sentral-Asia. Sammen med partnerne Kåre og Ivana får han i oppdrag å reise til Dubai for å hente en avhopper fra den iranske revolusjonsgarden til Norge. Oppdraget mislykkes, men de får vite at et parti missiler skal smugles inn i Afghanistan for deretter å rettes mot norske interesser. Peter Wessel må avbryte planen om å reise hjem til Norge for å flytte sammen med kjæresten Emma, og heller sette seg på flyet til Kabul for å stanse angrepet.

En norsk spion er like mye spektakulær reiseskildring og engasjerende refleksjon rundt norsk utenrikspolitikk og krigen i Afghanistan, som det er klassisk handlingsdrevet spionaction. Det ser ut til at Nore har gjort research nok til å kunne fylle minst fem romaner, men han deler likevel kunnskapene sine raust med leseren i stedet for å spare gnient til neste roman. Det går ikke bare i etterretning, våpen og politikk, men også i islamsk kunst, historie, språk og kultur. Med andre ord er det en roman hvor jeg som er over gjennomsnittlig glad i å google, slipper å google, fordi alt jeg ellers ville ha googlet står i boken allerede. I min private og nerdete leserverden er dette et ypperlig (og ikke minst tidsbesparende) kvalitetstegn.

Egentlig er formkravene i spenningssjangeren så fastlåste at det er lett nok å falle igjennom om man ikke skal behandle godt romanstoff i tillegg. Ved å ville kombinere ganske tung tematikk med spenningsromanens rigide form, har Nore gjort det vanskelig for seg selv. For mye informasjon og refleksjon senker spenningen, og spenning må man ha i en spionroman. Løsningen på problemet ser interessant nok ut til å være valget av fortellerinstans, og at den typisk allvitende tredjepersonsfortelleren er valgt bort. Istedet forteller Peter Wessel historien selv. Det er han som opplever og tenker, og videreformidler det hele til leseren.

Grepet er vellykket og har mange fordeler. Forfatteren kan låne sin hovedperson det jeg ubeskjedent går ut fra er mange av sine egne tanker og erfaringer, og dermed gi Wessel en indre ambivalens, et engasjement og en empati som tilfører dybde og troverdighet. Wessel er like mye en fortolker av begivenhetene som han er hovedperson og aktiv deltaker i handlingen. Det flytter mye av fokuset bort fra ham, og over på menneskene han møter og konfliktene i området.

Leseren får dermed en helt unik mulighet til å leve seg inn i det som for de fleste av oss er en fullstendig ukjent del av verden. Vi snakker mye om Afghanistan, men mest som en politisk kampsak (for eller imot norsk deltakelse?). Få av oss vet hvordan det er å være der. Men Peter Wessel blir ikke bare våre øyne på stedet; han høyner enda en gang ved å innse at det er hans valg å jobbe i området, og at han like gjerne kan velge å sette seg på neste fly hjem til tryggheten i Norge. Han har en retrettmulighet afghanerne selv mangler. De sterkeste delene av boken er de delene hvor Wessel (og jeg) tar innover seg hva det faktisk betyr for sivilbefolkningen å måtte leve i en krigssone hvor mektige land blander seg inn, tenker storpolitikk og kriger mot hverandre på siviles bekostning. Aschehoug markedsfører boken som «en rå agenthistorie», og det er den. Men det er også en rå agenthistorie som kan få følsomme jenter som meg til å gråte sine modige tårer over virkeligheten boken skisserer.

På det politiske planet diskuterer boken blant annet Norges rolle i Afghanistan. Den iranske avhopperen slår tidlig fast at Norge er NATOs svakeste ledd fordi andre land tåler døde, noe vi ikke gjør. Det er ubehagelig og skremmende å lese om hva dette innebærer i praksis, spesielt fordi jeg mangler grunnlaget for å skille mellom hypoteser og fakta, fiksjon og virkelighet. Men Norge får i alle fall passet sitt påskrevet hva angår vårt image og selvforståelse som fredsnasjon. Bak edel retorikk finner man gjerne mindre edle motiver.

Samtidig er Wessels versjon nettopp det. Hans versjon. Siden Wessel er den som tenker og fortolker, virker sannhetene han kommer frem til både relative og usikre. Dermed blir det like spennende å lese om hvordan Wessel opplever krigen i Afghanistan i et politisk og etisk perspektiv, som det er å lese om hans eksotiske nærdødenopplevelser i den afghanske fjellheimen. Wessel må kjenne på paranoiaen over ikke å kunne stole på noen. Som leser kan jeg kjenne på paranoiaen over ikke å vite hva som er sant om en krig landet mitt deltar i. Når boken da veksler mellom rene actionscener og dypere analyser av politiske og etiske aspekter ved krigen, blir begge deler like spennende. De blir til og med to sider av samme sak. Det er en snedig måte å forholde seg til spenningssjangerens krav på, uten å underordne seg dem.

Romanen problematiserer krigen på en nyansert og tankevekkende måte, uten å forenkle konflikten eller gjøre det lett å ta stilling. Jeg fant mange overraskende poenger. For eksempel visste jeg ikke – som selv lever i et samfunn hvor muslimske selvmordsbombere visstnok er selveste frykten – at de har desto større grunner til å være redde for dem i Kabul. Fattige fanatiske pakistanere har mye lettere for å sprenge seg selv og andre i luften i nabolandet enn de har i vesten, og det virker som om dette er en mulighet de gjerne benytter seg av.

Samtidig er En norsk spion vel så mye eventyr, underholdning og spionromantikk som noe annet – komplett med trekantdrama og alt. Peter Wessel kan selvsagt ikke være barsk og kjekk spion uten å ha flere vakre damer å velge mellom. Så kan man heller bare spekulere på hvorfor vi lesere helst flykter fra virkeligheten ved å lese bøker fra en virkelighet som er mye jævligere enn vår egen.

Pirke litt må jeg også, ellers kommer verden i ubalanse. I andre del av romanen blir det veldig mange tilbakeblikk på rad. Tilbakeblikkene er relevante og nødvendige, men kunne med fordel ha vært fordelt litt jevnere utover de 400 sidene. Nore kutter ofte ut personlige pronomener i subjektsform, slik man gjerne gjør i det uformelle skriftspråket. Når det gjøres i fortellermodus, er det et stilvalg som kler sjangeren. Men av og til sniker det seg også inn i dialoger, og der brukes det vanligvis ikke. Man kan godt skrive «var der i går». Men man sier som regel «jeg var der i går».

Alt i alt var En norsk spion en roman jeg fikk svært mye ut av å lese. Underholdning er alltid bra, kunnskap og nye perspektiver er desto bedre. Selv om jeg nå blir enda kvalmere enn før av å lese kommentarene fra velfødde nordmenn som leker Gud i nettavisenes kommentarfelt. En forsvinnende liten pris å betale, tross alt.

Nå er jeg dessuten utrolig fornøyd med at jeg klarte å skrive såpass langt om boken uten å nevne med et ord at Aslak Nore er sønnen til Kjartan Fløgstad.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.