Stikkord: Mikael Niemi

Mitt litterære 2014

Jeg har vært sent ute med å formulere lesemål for 2014, og hatt litt vanskelig for å bestemme meg for hva jeg skal prioritere å lese i år. Alle som kjenner meg eller har fulgt bloggen min en stund vet at jeg elsker å tvangslese litteratur. Jeg blir litt skeptisk hvis lesingen går for lett, og regner det som et tegn på begynnende åndelig forfall. Derfor velger jeg sjelden bøker ut fra hva jeg har lyst til å lese akkurat der og da. I stedet velger jeg bøker ut fra en overordnet plan, et slags system, fordi det handler mye om prioritering. Leser jeg for mye utenlandsk litteratur, er det mindre tid til norsk. Klassikere leses på bekostning av samtidslitteratur. Romaner på bekostning av lyrikk. Underholdningslitteratur på bekostning av bøker som kan gjøre meg klok, smart og lykkelig. Jeg prøver hele tiden å finne en slags balanse, sånn at jeg får lest variert nok.

Hvis jeg alltid hadde lest ut fra lystprinsippet, er jeg redd jeg hadde endt opp med å velge så tilfeldige bøker at jeg hadde gått glipp av den litteraturen som virkelig gir meg noe. Jeg nærer en grunnleggende mistillit til mine egne impulser. Ved å ha lesemål tvinger jeg meg selv til å tenke over hva jeg ønsker å prioritere, og hva jeg vil nedprioritere. Og for å få det til, trenger jeg konkrete mål.

De lesemålene jeg hadde for 2013 var for store, altfor store. De var sannsynligvis et resultat av at jeg var så underernært på skjønnlitteratur etter en travel høst i 2012 at jeg glemte at jeg også hadde et liv å leve. Jeg trodde visst at jeg bare skulle sitte inne og lese. Sånn ble det heldigvis ikke. Jeg er altfor sosial og rastløs til å kunne lese hver dag og lese mye. Jeg er dessuten for opptatt av å lese nøye, ha tid til å tenke, stoppe opp ved gode setninger og tenke over det jeg leser til å kunne lese hundre bøker i året. Lesemålene mine må lages deretter.

I år har jeg bestemt meg for at lesemålene mine skal være relevante for bloggen. Etter å ha blogget i snart fire år vet jeg at jeg trenger å forandre på ting innimellom for ikke å gå lei. I 2014 er det viktigste målet for bloggen min å være mer bevisst på hvilke bøker jeg bruker tid på å skrive om, og hvilke bøker jeg mener får mer enn nok oppmerksomhet andre steder. Derfor er det ikke så mange anmeldelser her for tiden. Jeg har latt de leste bøkene hope seg opp en stund, og så vil jeg plukke ut de verdigste kandidatene og skrive om dem fremover. Jeg tenker at én anmeldelse i uken er mer enn nok. Mer enn det orker ikke jeg å skrive eller dere å lese.

Norsk litteratur

I 2013 begynte jeg for første gang å følge med på norsk samtidslitteratur. Jeg leste femten utgivelser fra 2013 og fire fra 2012, og likte mye av det jeg leste. Først famlet jeg og visste ikke i hvilken ende jeg skulle begynne i, men jeg lærte fort. De første forlagene har nå sendt ut vårlistene sine på mail, og jeg er blitt en djevel på å sile. Jeg vet hva jeg vil lese, og hva jeg glatt står over. Jeg føler heldigvis ikke at jeg trenger å gi noen en sjanse. Det er bøkenes oppgave å overbevise meg om at de fortjener min tid og oppmerksomhet, og jeg blir stadig strengere og mer kresen.

Jeg skal fortsette å lese norsk samtidslitteratur i år, men kommer ikke til å skrive om alt. Det er ingen vits i å skrive om bøker mange har anmeldt hvis jeg ikke har noe spesielt å tilføye. Jeg tror heller at jeg skal skrive om de bøkene som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Lyrikk

Det fører meg naturlig videre til neste punkt og den andre store forandringen som skjedde i 2013, nemlig at jeg begynte å lese lyrikk fordi jeg hadde lyst, og ikke fordi jeg følte at jeg for skams skyld burde gjøre det. Jeg har allerede rukket å oppdage at lesing av lyrikk gjør meg til en generelt bedre leser, også av prosa. Ruth Lillegravens Urd og Steinar Opstads Å, høye dag var blant de aller fineste bøkene jeg leste i 2013, og jeg er utrolig glad for at jeg klarte å overbevise så mange av dere bloggende mennesker om at dere også måtte lese Urd. Ikke minst er det fantastisk å høre at dere likte den i tillegg, enten dere vanligvis leser dikt eller ikke. Misjonsbloggere som meg blir lykkelige av sånt.

Jeg og Bokelskerinnen var på Kritikerlagets oppsummering av bokåret 2013 i desember, og kritikerne virket enige om at det først og fremst var lyrikken og essaysamlingene som utmerket seg i fjor, ikke romanene. Jeg kunne med andre ord ikke ha valgt et bedre tidspunkt å begynne å lese lyrikk på. Jeg har en del diktsamlinger liggende på vent, både gamle og nye, og skal lese mange av dem i år.

Det er krevende å skrive godt om lyrikk, og jeg trenger å øve meg. For all del, jeg skrev jo om dikt på universitetet og har trening sånn sett. Men jeg synes fort det blir kjedelig med upersonlige og skoleflinke lesninger av dikt, og det er på mange måter det akademikere lærer å være: Flinke, men kjedelige. Jeg må finne en annen måte å gjøre det på, som ligger nærmere måten jeg faktisk opplever diktene på.

Jeg skal altså fortsette å lese lyrikk, og skrive om det litt oftere enn ellers. De første gangene jeg skrev om lyrikk her på bloggen, tenkte jeg at det kun var for min egen del, fordi jeg hadde lyst. Det virket mer fornuftig å skrive om krim og Harry Potter mens bloggen vokste. Men sånn var det ikke. Innleggene mine om lyrikk er mye mer populære enn innlegg om alle former for populærlitteratur, sikkert fordi det er så mange som skriver om det siste, og relativt få som skriver om lyrikk. Da føler jeg meg kallet.

Bokhyllelesing

Det er en kjent sak at jeg har *litt* for mange bøker. Jeg har tidligere prøvd meg på kjøpestopp. Det gikk ikke, og det kommer ikke til å gå i fremtiden heller. Jeg kommer alltid til å kjøpe altfor mange bøker, sånn er det bare. Men det hoper seg opp i alle rom, og det første målet for 2014 blir derfor å rydde i bokhyllene mine og gi bort så mange bøker som mulig.

Det andre målet er å lese mer fra egne bokhyller, spesielt noen av de bøkene jeg har hatt stående lengst uten å lese. Jeg ser ikke bort fra at det er der jeg vil finne noen av høydepunktene i leseåret 2014, for det skjer hvert år. I 2013 var det Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale og Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. I 2012 var det Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri. De hadde støvet ned i hyllene mine i årevis før de ble lest og elsket. Mellom linjene arrangerer dugnad for alle som vil lese mer fra egne hyller i år. Første bok skal leses i februar, og jeg går for enten Olav Duuns Menneske og maktene eller Agnar Mykles Sangen om den røde rubin. Og innrømmer at jeg gruer meg litt.

Krim

Jeg er en av få litteraturvitere som oppriktig liker å lese krim, og leser derfor et visst antall krimmanus for forlag i året. Derfor føler jeg meg ganske mettet på sjangeren ellers, og velger som regel å lese noe annet når jeg har fri. Men det er ikke bra, for mange av manusene er absolutt ikke gode nok til å utgis. Hvis jeg ikke jevnlig leser god krim, glemmer jeg fort hva som er bra, og hva som bare ikke er like dårlig som det som er skikkelig dårlig. Jeg må ha en målestokk å ta utgangspunkt i, og den er i ferd med å viskes ut. Her må noe gjøres! Altså, mer krimlesing i 2014.

I utgangspunktet kjenner jeg at det holder å lese mer krim, jeg har ikke særlig lyst til å blogge mye om det i tillegg. Jeg skriver da en tilstrekkelig mengde vurderinger av krim allerede, de blir bare ikke publisert noe sted. Samtidig er det noe rart med krim, ettersom krimbøker vurderes ut fra andre kriterier enn annen skjønnlitteratur. Jeg er usikker på om jeg mener at det er dumt eller bra. Det hadde vært interessant å utforske fordeler og ulemper ved denne tankegangen ut fra konkrete eksempler. Kanskje blogger jeg om akkurat dét hvis jeg får ånden over meg.

Misantropier

Et morsomt mål må jeg ha, et som er basert på en viss dragning mot enkelte typer litteratur. Misantropier! Jeg elsker det. Her kommer Matias Faldbakkens Skandinaviske misantropi inn. Jeg skal endelig lese Macht und Rebel og Unfun, etter å ha ledd meg halvt i hjel av The Cocka Hola Company i 2012. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om dette faktisk kvalifiserer som et lesemål, eller om det blir for enkelt. Men igjen, jeg leste ingen av bøkene i fjor, og da er det helt sikkert fordi jeg ikke hadde lovet offentlig å gjøre det. Som jeg har nå. I lesesirkelen leser vi dessuten Michel Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler i september. Jeg er fan etter å ha lest Utvidelse av kampsonen i fjor, og tipper at Faldbakken er fan han også. Jeg fikk Joakim Kjørsviks roman I fjor var en lang natt i julegave, og det kan hende at den passer inn her. Den virker i alle fall svært lovende mørk og morsom. Det blir en fest!

Finske romaner

Jeg vet at jeg uttaler meg på syltynt grunnlag nå, men jeg er sikker på at finsk litteratur er noe for meg. Väinö Linnas Ukjent soldat står høyt oppe på favorittlisten min, og det samme gjør Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. Niemi er vel teknisk sett svensk, men det er så mye finsk i bøkene hans at jeg tar en sjefsavgjørelse på at det er mentaliteten, ikke geografien, som avgjør. Inntrykket mitt er at finske romaner er det stikk motsatte av finsk fjernsynsteater, og at finnene driver med ting i sin litteratur som norske forfattere godt kunne ha gjort litt mer av. Nøyaktig hva det er, kommer jeg tilbake til når jeg i løpet av året får bedre grunnlag til å sammenlikne og komme med kyndige og dogmatiske uttalelser. De forfatterne jeg har plukket ut i første omgang er Arto Paasilinna, Sofi Oksanen, Katja Kettu, Antti Tuomainen, Märta Tikkanen og Kari Hotakainen. Her tar jeg gjerne imot tips fra publikum!

Jeg tror 2014 blir et bra leseår. Jeg håper selvsagt at det blir et bra år på andre måter også, men det ligger det definitivt an til å bli. I høst ble jeg utnevnt til ny festgeneral på jobben, og jeg tenker at livet ikke kan bli dårlig når jeg får være general for både fest og lesesirkel samtidig. Dessuten har jeg bare ett annet nyttårsforsett foreløpig, som jeg vet at jeg skal klare. Det er noe som lukter rart i kjøleskapet mitt, og jeg skal finne ut hva det er. Eventuelt kaste det, hvis det har gått ut på dato. Jeg har hele 2014 på meg, og skal nok finne ut av det. Men aller først er det bøker som skal leses, mange bøker.

Hva skal dere andre lese fremover? Ha et riktig godt nytt leseår!

Porno i bokhandelen

Fanny HillKlær skaper folk. Du er hva du spiser. Si meg hvilke bøker du leser, og jeg skal si deg hvem du er. Det har nettopp vært Mammutsalg igjen, og jeg klarte såvidt å berge meg gjennom det hele uten å pådra meg litteraturvitenskapelig posttraumatisk stressyndrom.

Mammutsalget burde egentlig ha vært grei skuring, for jeg syntes ikke utvalget i år var særlig spennende. Dessuten var bøkene altfor dyre. Når man har bokblogget en stund og vennet seg til å få årets bøker gratis tilsendt fra forlagene, virker ikke fjorårets bøker til halv pris særlig forlokkende lenger. Men så hadde jeg da også de aller fleste bokutgivelsene i verdenshistorien hjemme i stua allerede, minus to Mammut-titler fra 1001-listen over bøker man må lese før man dør: Fjodor Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp (1864) og John Clelands Fanny Hill (1748).

I retrospekt innser jeg at jeg burde ha gjort en større innsats for å kjøpe bøkene samme dag, i samme bokhandel, samlet. Dostojevskij og Cleland, to klassiske herrer. For den raffinerte litterære smak. For connaisseuren. Med Dostojevskij & Cleland under armen kunne jeg ha spasert passe distré bort til kassen med et fordypet og umiskjennelig intellektuelt uttrykk i ansiktet og gjort det klinkende klart for all verden at jeg er en kresen og uhyre velskolert leser som helst bare leser litteratur utgitt før 1800, men selvfølgelig er villig til å gjøre et unntak for Dostojevskij, den berømte russeren.

Eventuelt at jeg – tross min relativt unge alder – har pløyd meg gjennom alt av Dostojevskijs skrifter bortsett fra hans mer obskure ungdomsverker, og på fritiden også er klar til å foreta en lingvistisk analyse av den eldre erotiske litteraturens bruk av eufemismer for kjønnsorganer i bevegelse. Jeg kunne ha antydet at jeg er en leser som – tross min relativt unge alder – tar anstøt av moderne litteratur fordi den er for triviell, og fordi den mangler nødvendig tyngde til – hva skal man si – å ha noen betydning for menneskehetens videre utvikling mot åndelig, språklig og moralsk perfeksjon.

I stedet for å virkeliggjøre denne fantasien om sublim selvfremstilling som universitetets hjernevaskprogram innprenter i enhver litteraturviter, ville skjebnen ha det til at jeg fikk tak i Dostojevskijs bok på salgets første dag, og måtte innom en annen bokhandel senere for å få tak i Cleland. I min indre verden var Cleland fremdeles Cleland; den andre halvdelen av de klassiske herrene Dostojevskij & Cleland; udødelige gentlemen, litteraturhistoriske klenodier og 1001-listekryss.

Inntil jeg så forsiden på Fanny Hill, der det står hvitt på svart at «pornoen ikke bare må nytes i hemmelighet under dyna», og skjønte at jeg var i ferd med å kjøpe porno. Pornografi, altså, ikke erotikk, men in your face porno. Ved personlig frammøte. Over disk. Uten Dostojevskij-alibi. Uten frakk i nøytrale beigetoner og sort hatt jeg kunne trekke ned over skamfulle solbrilledekkede øyne. Uten noe identitetskort på brystet som viste at jeg er en seriøs litteraturviter som har forpliktet meg til den vestlige kanon og 1001-listen, og ingen pervers litteraturmisbruker med dårlig smak. Jeg var i ferd med å gå bort til kassen med bok i hånd og si, indirekte og uten ord: «Jeg er veldig kåt, og ser frem til å bli tilfredsstilt av denne boken. Ja takk, jeg vil gjerne ha pose.»

Jeg har ingen tidligere erfaring med å kjøpe pornografi, og ville ikke ha visst hvordan disse tingene fungerte hvis jeg ikke nylig hadde lest Mikael Niemis helt fantastiske og på alle måter spektakulert morsomme roman Populærmusikk fra Vittula, hvor Niemis hovedperson Matti innvier leseren i pornografikundens comme-il-faut:

«En ettermiddag mot slutten av vårterminen lå jeg på senga og bladde i et nummer av Lektyr. Jeg hadde kjøpt det i smug på en tur til Luleå, hvor ingen kjente meg og ingen kunne lage ubehageligheter. Det fantes ikke noe verre enn megetsigende blikk fra middelaldrende krølltangkjerringer på Konsum, som kjente både mamma og pappa og selv hadde søte døtre i parallellklassene. Å kjøpe Lektyr var det samme som å innrømme at man var kåt. Og dermed blottstilte man seg, kom på defensiven og risikerte å rødme og begynne å hakke og stamme.»

Akkurat dette sitatet slo ned i meg da jeg stod der med boken i hånden og kjente tilløp til panikk. Jeg pleier ellers aldri å rødme, hakke eller stamme, men så kjøper jeg da som sagt heller aldri pornografi. Jeg rødmet skrekkslagent bare ved tanken på å skulle spasere bort til kassen med den enslige Fanny Hill i hånden, som om det eneste som fristet meg i en bokhandel med tusenvis av bøker var en bok med en rompe på forsiden. På grunn av Mikael Niemi visste jeg nøyaktig hva de andre i bokhandelen ville tenke om mitt valg av litteratur. «Hun kom hit ens ærend for å kjøpe en bok om prostitusjonens gleder!»

Er det så farlig da? spør du sikkert. Er ikke jeg en moderne og frigjort kvinne i min beste alder som kan kjøpe så mye porno jeg bare vil? Joda. I prinsippet er jeg det. I prinsippet er jeg i tillegg en liberal feminist som i enhver prinsipiell diskusjon vil forsvare enhver kvinnes prinsipielle rett til å søke seksuell tilfredsstillelse gjennom trykte og solid innbundne medier. Og jeg både kan og vil forsvare denne prinsipielle retten så lenge jeg ikke blir mistenkt for å være en slik vellystig kvinne selv. Så fort det skjer, begår jeg mytteri i egne rekker og overlater frivole kvinner til å tale sin egen sak. Prinsipper har man nemlig bare i fredstid, inntil det blir hett rundt ørene. Politikerens første bud.

Jeg er riktignok en moderne kvinne, men først og fremst er jeg akademiker. Som alle vet er akademikere mennesker med litt skjøre, følsomme sinn som tenker seksualitet som et rent esoterisk og potensielt transcendentalt fenomen. Vi er mennesker som blir lettere forvirret når det er snakk om forplantning og kropp, og tenker «kropp? hvilken kropp? ah, du mener det uinteressante og litt plagsomme vedhenget som hjernen min drasser rundt på?» Vi har ingenting imot kjønnsdrift, for all del. Men for oss handler kjønnsdrift primært om den harmoniske symbiosen som en sjelden gang oppstår mellom alfabetet og vellykket mental stimuli, og er derfor så uunngåelig intimt at det er pinlig å snakke om.

Men bare så det er sagt: Hvis jeg hadde kjøpt Fanny Hill for å lese den under dyna, ville jeg ha gjort det med hevet hode, uten å rødme, hakke eller stamme. Ikke minst ville jeg ha bestilt den i posten under falskt navn fra et asiatisk firma som leverer varene i umerkede brune konvolutter. Det jeg ikke kan takle, er at vilt fremmede mennesker i bokhandelen gjør seg opp skitne tanker om hvorfor, hvor og hvordan jeg vil lese Fanny Hill. Men dessverre er det nettopp det de gjør, ettersom jeg lever i en verden der folk til og med dømmer andres seksualliv ut fra bredden på sengene de kjøper, som Michel Houellebecq avslører i Utvidelse av kampsonen:

«Å kjøpe en enkeltseng er det samme som å innrømme offentlig at man ikke har noe seksualliv, og at man ikke regner med å få det i overskuelig eller endog i uoverskuelig framtid (for en seng holder lenge i våre dager, langt utover garantitiden; det er snakk om fem eller ti år, kanskje til og med tjue år; det er en alvorlig investering, som praktisk talt binder deg for resten av livet; man vet bare så altfor godt at senger i gjennomsnitt varer mye lenger enn ekteskap). Selv det å kjøpe en 1,40-seng virker litt småborgerlig og knuslete; i selgerens øyne er det egentlig kun 1,60-senger som gjelder; kjøper du en 1,60-seng har du vunnet deres respekt, deres aktelse, kanskje får du til og med et lurt lite smil på kjøpet; det får du kun for 1,60-senger.»

Hva er det da jeg innrømmer ved å kjøpe Fanny Hill? Bortsett fra at jeg er kåt, som Mikael Niemi allerede har bevist. Innrømmer jeg at jeg har et seksualliv, eller at jeg ikke har et seksualliv? At jeg skulle ønske at jeg hadde et seksualliv, eller at jeg har et seksualliv som jeg skulle ønske var bedre? Eller er pornografisk litteratur for de som allerede har et perfekt seksualliv? Nei, selvfølgelig er det ikke det, da hadde man valgt praksis over teori hver eneste gang. Jeg kan derfor ikke skjønne annet enn at det å kjøpe pornografiske bøker er å innrømme offentlig at man liker sex, men ikke får det helt til. Det er en slags offentlig tilståelse av ens egen seksuelle utilstrekkelighet. Eventuelt at man er akkurat som karakterene i boken; helt umettelig, får aldri nok. Your choice.

Ærlig talt vet jeg ikke hva jeg foretrekker at folk skal tenke om meg hvis de først skal spekulere – noe jeg takket være Niemi og Houellebecq vet med sikkerhet at de gjør. Men jeg forsonet meg på et vis med tanken på den ti meter lange Canossagangen til kassen. Da jeg la boken på disken hadde imidlertid en annen gruoppvekkende tanke dukket opp, og den var enda verre: At jeg – seksuelt utilstrekkelig eller ikke – risikerte å bli oppfattet som et menneske med dårlig smak i litteratur.

Jeg kan tåle mye her i livet, så lenge krenkelsene rammer meg som menneske, og ikke som litterat. Men grensen min går ved å bli oppfattet som en tilhenger av disse «bend over, spank me»-bøkene som er så i vinden for tiden. Det er mye bedre at folk tror jeg har et utilstrekkelig seksualliv enn at de tror mitt begrep om litterær kvalitet handler om at the juicy bits i bøker må være så juicy som overhodet mulig, og at jeg skumleser alt annet. Jeg begynte nesten å grine foran kassen fordi noen kunne tro at jeg frivillig har lest Fifty Shades of Grey i tre bind og likt det så godt at jeg vil ha mer. At jeg er blant kvinnene som siteres på pornografiske bokomslag med gullkorn som: «Hvis du likte Fifty Shades, vil du elske denne!» Og virkelig mener det.

Hvordan det gikk til slutt? Tja. Før jeg hadde rukket å stamme fram at «boken er en … eh … gave til en venninne», begynte mannen i kassen å snakke om det eneste han var interessert i her i verden, nemlig været. Hva han mente om mitt seksualliv og min smak i litteratur må ha blitt borte for ham midt oppi de meteorologiske rapportene hans. Han hadde rett og slett så mye på hjertet om været at han ikke lot meg gå. Han fortalte meg at han fremdeles kunne huske sommeren 1964 i Bodø, med temperaturer, nedbør og vindretning, og lurte på om jeg også husket hvor fantastisk den sommeren var? Ettersom jeg er født i 1980, var svaret nei.

Men spørsmålet hans var en lettelse. Jeg mener, hvis en mann kan stå en halv meter unna meg og spørre oppriktig om jeg nærmer meg seksti år, lever han sannsynligvis i sin egen verden. Hvis jeg er riktig heldig, lever han i en type avseksualisert verden der Niemi & Houellebecqs kjøpslov ikke gjelder. De skriver tross alt om virkelighetens verden, og jeg fikk ikke inntrykk av at mannens grep om virkeligheten var spesielt solid. For alt jeg vet har han aldri hørt om seksualitet, verken i eller utenfor litteraturen.

Så jeg konkluderer med at jeg slapp unna med skrekken. Jeg har kjøpt pornografisk litteratur for første og siste gang i mitt liv, og fått meg en lærepenge. Du bør derfor glede deg til min lingvistiske analyse av Fanny Hills eufemismer for kjønnsorganer i bevegelse, for det blir med den ene analysen. Boken skal selvfølgelig leses med begge hender godt plantet over dyna. Etter dette innlegget tør jeg ikke annet.