Det røde rommet

det røde rommetJeg kjøpte August Strindbergs Det røde rommet i 2005, det året jeg begynte på master i litteraturvitenskap. Jeg må ha hatt store ambisjoner og generelt god selvtillit for anledningen, for notatene mine viser at jeg i samme periode kjøpte de samlede verkene til Shakespeare og Ibsen, samt romaner av Balzac, Flaubert, Dickens og Steinbeck. Siden har bøkene blitt stående ulest, for det er ikke alt som glitrer som frister like mye. Det røde rommet kjøpte jeg kun på grunn av Strindbergs gode navn og rykte, og jeg har aldri hatt lyst til å lese boken. Det jeg har lest om forfatterskapet hans generelt og Det røde rommet spesielt har fått boken til å virke dørgende kjedelig. Men den er faktisk veldig morsom lesning, og det er ikke Strindbergs feil at jeg bare har rukket å lese 75 sider til i dag. Jeg skriver noen ord likevel, basert på det lille jeg har lest. Er det lesesirkel, så er det lesesirkel.

Romanens hovedperson Arvid Falk er en kuet og unnvikende ung mann med store idealer. Hans femten år eldre bror Carl Nicolaus har fra barndommen opplært ham «til å tro at alle andre mennesker var fortreffelige og han selv et dårlig menneske», og han skal nok komme til å oppdage at ikke alle mennesker er like fortreffelige. Carl Nicolaus har for øvrig visse diktatoriske tilbøyeligheter, og er en pompøs karakter som kunne ha sklidd rett inn i en Dickens-roman. Dickens skal da også være en av Strindbergs inspirasjonskilder, sammen med den franske naturalisten Émile Zola. Foreløpig er det mer frodig Dickens enn traurig fransk naturalisme å spore, men det er mulig nettet snører seg sammen utover i boken. Det røde rommet er i alle fall en politisk og sosial satire som rammer det borgerlige svenske samfunnet i 1870-årene.

Jeg begynner med et lite hjertesukk over at norske forlag altfor sjelden utgir klassikere med fotnoter. Det er egentlig helt nødvendig for å kunne forstå samfunnskritiske romaner fra en tid som leseren ikke er kjent med. Engelske utgaver av klassikerne er stinn av fotnoter og utdypende introduksjoner eller essays, mens Norge er et u-land på det området. Jeg skal ikke spekulere på om det skyldes et norsk litteratursyn der romaners samfunnskritiske funksjon er så til de grader underordnet estetiske vurderinger at innholdet må snakke for seg selv. Det er i alle fall et must med fotnoter når det gjelder satirer, og uten dem får jeg bare med meg halvparten av Strindbergs syrlige stikk mot det svenske borgerskapet. Det gjør dessuten romanen mer tunglest for de uinnvidde, ettersom man sannsynligvis vil føle at Strindberg til tider snakker over hodet på en. Veldig dumt, for Strindberg skriver egentlig ikke spesielt vanskelig, selv om stilen er gammelmodig.

Jeg er veldig svak for gode satirer. Selv om jeg ikke oppfatter rekkevidden av Strindbergs kritikk, ser jeg hvordan han gjør det litterært. Noen av poengene hans er dessuten såpass allmenne at de fremdeles er gyldige, spesielt det som angår forfengelighet, egoisme og kynisme. I et av de første kapitlene beskriver fortelleren hvordan Arvid Falks møte med det svenske embetsverket er, og latterliggjør byråkratenes latskap. Unge Falk lider under en virketrang og en arbeidslyst som blir møtt med fiendtlighet av byrakråter som synes det er slitsomt nok å ha en jobb om de ikke skal måtte gjøre noe i tillegg. Kontorfellesskapet bruker tre uker på å teste ut ulike typer kontorrekvisita, som deretter skal velges gjennom høytidelig og protokollført avstemning. Enhver dissens blir sirlig nedtegnet og arkivert for ettertiden. Jeg tviler på at man må jobbe i staten for å se humoren i den nitidige testingen av papir og pennekniver. (Strindberg er for øvrig ikke nådigere mot forlagsredaktører eller kunstnere.)

Kapitlet «Herrer og hunder» er en type sosial satire som minnet meg om et kapittel fra Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri, der hovedpersonen er på en fest av typen svært eksklusiv i jappetidens Manhattan. Overklassens bekymringer over hvordan de fremstår, hvordan de snakker, hvem de snakker med, og en hel rekke sære sosiale koder skapt for å fremheve status og rikdom på en tilforlatelig måte og gjøre fallgruvene desto større for alle mann. Stikkordet er alltid å si ting man ikke mener, og unngå ærlighet for enhver pris. Kontrasten mellom det som sies og det som tenkes er fantastisk, og satirisk sett er det et av de beste kapitlene jeg har lest noensinne. Men Strindberg lager sin egen variant med Arvid Falks eldre bror Carl Nicolaus, når han inviterer sine to kjøpte venner til middag.

Hans gjester var av den beskaffenhet at han hadde rett til å kreve ikke bare oppmerksomhet og høflighet, men også litt til. De var riktignok bare to, men han syntes ikke om mange mennesker; disse var hans venner, pålitelige, hengivne som hunder, underdanige, behagelige, alltid ladet med smiger og aldri hadde de noen innsigelser. Han kunne nok ha skaffet seg bedre omgang for sine penger, og han hadde også det to ganger om året, da hans fars gamle venner var invitert, men han var oppriktig talt for mye despot til å trives med dem. Imidlertid var klokken tre minutter over syv og noen gjester hadde ikke innfunnet seg. Falk begynte å bli utålmodig. Han var vant til at når han rekvirerte folk, så innfant de seg presis.

Carl Nicolaus har den artige egenskapen at han kjøper venner som oppfører seg slik han krever, og likevel tror han at vennligheten deres er helt oppriktig. Han krever at de beundrer ham skamløst, men tror uforbeholdent på de smigrende ordene. Han er så vidunderlig frekk, arrogant og innbilsk (vertens skål er «skål, mine grisepurker!»), at jeg virkelig håper Strindberg har tenkt å la ham gå i dragsuget sammen med lillebroren. Det er kanskje mer givende å følge en litterær helt inn i en lykkelig slutt, men det er hakket festligere å lese om ufyselige mennesker som får det de fortjener.

Jeg gleder meg uansett til fortsettelsen, og er lettet over endelig å ha funnet en 1001-bok som ikke kommer til å gnage på samvittigheten i 1001 dager. Svensker, altså. De kommer en til unnsetning når en minst forventer det.

23 thoughts on “Det røde rommet”

  1. Eg er hakket mindre begeistra enn deg, men eg nikka gjenkjennande då eg las om fotnotene. Eg trur du (som alltid) har rett. Det er ikkje bare uproblemtisk å lese ei 135 år gammal satire utan eit passe godt note- og referanseverk ved sida av. Min tanke var at problemet er at eg ikkje er svensk og dermed ikkje har referansene på plass. Men eg trur eit noteapparat er eit vel så godt forslag. Det er ein del elegante satiriske element, og eg er einig i at byråkratiskildringane er ubetalelege, men eg har lese betre tekstar av Strindberg, altså.

    1. Jeg har ikke lest noe annet av Strindberg, kun sett Til Damaskus på teater. Jeg hadde forventet meg knusktørt og tragisk alvor, og ble positivt overrasket over hvor skarp han er som satiriker. Problemet med satirer er at konteksten den kritiserer går relativt fort ut på dato, og jeg tviler på at man er så mye bedre skikket til å forstå referansene til Strindberg bare fordi man er svensk. Man må f.eks. ha ganske mye peiling på det norske samfunnet på 1970-tallet for å forstå den politiske samtidslitteraturen. Når forlagene da ikke prioriterer å gi leseren en grundig innføring i konteksten, enten gjennom grundige essays eller fotnoter, blir kritikken i teksten tilgjengelig kun for de som allerede har kunnskapene som trengs, mens resten av leserne må lese den på rent litterært grunnlag. Det er en uting at man sånn sett svekker statusen til den politiske litteraturen i en tid da politisk litteratur allerede er en mangelvare.

      1. Det du nemner der, irriterte meg veldig då eg studerte litteratur. Eg har bare gløymd det. Og du har heilt rett i at ein skal kunne mykje om eit samfunn for å skjønne ei satire. Eg ser poenget med at han er sterk som satirikar. Men eg liker for eksempel Giftas kor han diskuterer kjønnsroller (og argumenterer sterkt for at det er ein uting at kvinner har begynt å arbeide utføre heimen, økonomisk sjølvstendige kvinner fører nemleg til at ekteskapet går i oppløysing og mannen blir unyttiggjort, noko som er heilt i tråd med dagens sinte-unge-menn-teoriar. Digresjon slutt) langt betre enn dei første 120 sidene av Röda rummet. Lesbart og historisk interessant, ja, men ikkje topplistemateriale, for min del. Men eg trur du er inne på noko viktig, når det gjeld å forstå den litteraturen som har størst verdi som historiske tekstar. Eg trur det er fort gjort å gløyme det som handler om kontekstavhengigheit og så vidare, når ein les og at ein lett konkluderer med «kjedeleg bok», framføre bok som seier mykje om den tida ho er skriven i. Eg ser jo at kjedeleg-aspektet ved Röda rummet heng saman med det historiske og det kontekstuelle. Likevel konkluderer eg med at boka er kjedeleg. Eit essay eller to, eller kanskje eit par fotnoter hadde absolutt vore forfriskande på lesaropplevinga.

      2. Hehe, jeg ante ikke at Strindberg var en forgjenger til dagens sinte unge menn. Det er så trist med sånne manneteorier som antyder at menn ikke duger til noe her i verden hvis de ikke får bestemme over kvinner. Og det er jo sørgelig hvis menns verdi måles ut fra deres evne til å forsørge kvinner. Da får de heller bare la være å gifte seg, og surmule i fred. Arme skapninger! Det røde rommet blir neppe noen storfavoritt her heller, men kjedelig synes jeg absolutt ikke at den er. Jeg tror ikke at jeg er i stand til å kjede meg når en forfatter har god sans for humor og skriver så godt som Strindberg. Jeg kjeder meg heller med bøker som er for alvorlige, for jålete eller for overfladiske.

      3. Han var ikkje ein forgjengar til dei sinte unge menna, men han forutsåg utviklinga og meinte at det var eit sterkt argument for at kvinna skulle halde seg heime, giftas og ikkje lausrive seg frå mannen. Han meinte at mannen trengde at kvinna trengde han, eller noko i den duren. Så det blir ikkje betre av at dei lar vere å gifte seg, snarare tvert i mot. Nei, kjedeleg er feil ord, det har du rett i. Men tungt språk.

      4. Når eg tenker meg om, er ikkje tungt språk riktig ord, heller, for det er ikkje det som gjer Röda rummet lite engasjerande. Det er meir kjensla av at åtti prosent av referansene går meg hus forbi. Det er litt som å sjå «Nytt på nytt» etter å ha vore ei veke på ferie i utlandet, og ikkje ha fått med seg det norske nyheitsbiletet.

    2. Moret meg litt med tanken på Strindberg og dagens sinte unge, men litt forutseende var han da, ekteskap er i større oppløsning enn i hans samtid, og kvinners frigjøring er en viktig årsak. Jeg skjønner de som kjemper mot forandring, jeg liker ikke slikt selv -)

      1. Bjørg: Det er nettopp derfor det er så trist. Huff, det minner meg om Alle elsker Raymond, og en uselvstendig og barnslig mann som trenger at kona oppfører seg som mora hans. Ikke Strindbergs tema, men det er noe så ekstremt lite tiltalende med «menn med spesielle behov», hvis man kan kalle det det. Jeg tror også at det er referansene som gjør boken tung, for ellers er språket ganske rett fram (til å være 140 år gammel, vel å merke).

        Ingalill: Betyr det at du vil giftes? Personlig tror jeg at ekteskap ikke kan redde dagens sinte unge menn fra seg selv. De skylder kanskje på jenter, men jeg tror at de hadde hatt enda større problemer i et forhold enn alene. Men det er selvsagt bare fordi jeg forestiller meg at de hadde fått kjeft hele tiden hvis de var gift (med meg):-)

  2. Enig i at fotnoter kan være en god ide, også et godt forord eller essay, men det er vel stadig klassikere som gis ut på nytt med forord. Fotnoter tror jeg ikke jeg har sett mye til. Tviler på at denne blir lest med det første, men den skal føres på listen. Jeg tviler også på at jeg rekker eller orker å starte på Virginia Woolfe selv om den er kort. Sliter fortsatt med Austen og har måttet ta en pause for å lese en bok i en annen lesesirkel som jeg satser på å rekke istedenfor. Det er forøvrig en 1001-bok også, Guden for små ting av Arundhati Roy. Det er jo mulig Woolfe blir enklere og frister mer etter å ha lest alle de smarte blogginnleggene neste måned:-) Satser på å komme sterkere tilbake med både Atwood og Krauss. Lykke til med Woolfe!

    1. Takk, Silje! Jeg kommer til å trenge det med Woolf, kjenner jeg, for hun skriver så tungt og kjedelig. Jeg har mest lyst til å hoppe over boken, men vet at leser jeg den ikke nå, kommer jeg aldri til å gjøre det. Enkelte klassikere er det kjekt å ha lest fordi man kommer over referanser til dem overalt, selv om leseropplevelsen er en lidelse. Så ikke regn med noe inspirasjonsinnlegg fra denne kanten:-) Atwood og Krauss tror jeg derimot blir veldig bra lesning. Forord og essays er ganske vanlige nå til dags, men det er ikke alltid de utdyper den samfunnsmessige konteksten boken forholder seg til. Ofte handler de om forfatterskapet, resepsjonshistorie eller arbeidet med oversettelsen. Ofte handler de mer om tekstens litterære kvaliteter enn om samtiden den handler om. Ikke for det, det er jo ikke alle bøker som krever en omfattende kontekstualisering. Men satirer gjør som regel det, i alle fall de politiske.

      1. Jeg er heller ikke motivert for Woolf. Tvang meg igjennom Mrs Dalloway i fjor og leser at denne er en av de vanskeligste ever. Belønning for hver side lest?

      2. Jeg burde kanskje ikke si dette, men The Waves er kjent for å være den aller vanskeligste av Woolfs romaner. Jeg leste den i studietiden, og den er et stream of consciousness-helvete uten like. Til Fyret skal være mer på nivå med Mrs Dalloway, som var kjedelig men i det minste forståelig for mennesker. Belønning er et must når Woolf skal leses. Jeg gjentar det enda en gang: Heldigvis er boken kort!

  3. Jeg har også tenkt at Strindberg er kjedelig, og av den grunn styrt unna – så det var fornøyelig å lese Det røde rommet som viste seg å være helt annerledes enn jeg trodde. Fotnoter og forord er nyttige i lesing av disse gamle bøkene, mitt eksemplar hadde et opplysende etterord som jeg var takknemlig for (dessverre ingen fotnoter). Kos deg videre med boken!

    1. Takk for det! Det høres ut som vi hadde omtrent de samme fordommene, som ble gjort til skamme på omtrent samme måte. Rart hvordan man på forhånd kan danne seg et helt feilaktig bilde av en roman. Min utgave har også et etterord, av Arne Melberg, så da har vi sikkert samme utgave. Etterord er fint, men jeg foretrekker egentlig forord hvis jeg må velge!

      1. Jeg snakket med mamma nå, og etter å ha lest innlegget mitt var hun overrasket over at boken var morsom. Hun trodde også at Strindberg skrev trasig og tungt. Så da har jeg nok fått fordommen inn med morsmelken;-)

  4. JA, det var utrlig mange artige ting man kunne kommnetere i denne boka. Som du skriver om kontorfelleskapet.. sbolutt gjenkjennelig i dag, man har da sett The Office eller Kontoret? Eller jobbet på et sådant..hehe..
    Om hvordan man velger ledere var også morsomt, og noenganger virker det vel som det er slik nå også.. Man får plassert nyttige idioter der de trengs.
    Skulle dog ønsket at han skrev mer om omgangen med absint, det ble stående litt løsrevet det kapitlet.
    Jeg likte også boka veldig godt, og vil nok lese mer av Strindberg. Spesiet vil jeg lese Inferno, om galskapen hans..

    1. Hehe, jeg tenkte jeg skulle foreslå for sjefen min at vi gjør noe liknende. Vi kunne hatt faste bindershalvtimer hver mandag hvor hele kontoret samlet seg for å lage noe av binders. Og tester ut hvorvidt det er akkurat like mye teip i hver rull, eller om produsentene snyter oss for noen centimeter. Det ville ha virket samlende på arbeidsmiljøet, er mitt argument. Et felles mål, liksom. Absinten har jeg ikke fått med meg ennå, men jeg har bare kommet til kapittel sju. Strindberg skal få bli med meg til sengs i kveld, så får vi se hvor langt jeg kommer. Jeg har Eit draumspel, som ikke frister noe særlig, og Hemsøboerne, som jeg har hørt er fryktelig morsom. Enkelt valg, gitt!

  5. Det gleder meg at du sier han er satirisk og fornøyelig, mye større sjanse for at jeg plukker den opp senere da, får lese noen flere innlegg for å se om lysten til å lese Strindberg holder, foreløpig etter kun å ha lest ditt frister han meg. Likte det med penneknivene, byråkrati både provoserer og trøster -)

    1. Joda, denne bør du nok lese før du dør. Men det er ganske mange andre bøker på listen du bør lese først. Wolfe, for eksempel, og Väinö Linna. Og Houellebecq. Det røde rommet kan du vente med til du blir pensjonist, og være glad for at du ikke lenger er ung og forvirret (men heller dement og forvirret). Nevnte jeg at det mest sannsynlig blir Tiller-lesing i ferien?

  6. Forsøkte helt på tampen å delta i lesingen av Det røde rommet, og søkte opp den opp inne på project runeberg.com – begynte såvidt lesingen på min iPhone og med svensk tekst, men kom ikke lange biten innen jeg skjønte at jeg ikke kom til å få lest boken ferdig. Har vært nysgjerrig på boken en stund, og så mitt snitt til å lese den i forbindelse med din lesesirkel, men klarte ikke å «tune meg inn» i historien.

    Fant dog ut at jeg ble fascinert av Strindberg sine pennestrøk i forhold til å beskrive stemninger og scener, veldig filmatisk.

    1. Nei, det kan nok være vanskelig. Jeg oppdaget (merkelig nok) at boken ble tyngre når solen kom fram. Tablåene hans er veldig gode, men de passer ikke helt til sommeren, har jeg funnet ut. Jeg blir for fort sliten i hodet til at jeg klarer å lese i den lenge av gangen i varmen. Men sånn er det bare med enkelte bøker!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s