Väinö Linna – Ukjent soldat

«Som vi jo alle vet, er Vårherre fremsynt og allvitende over all forstand. Således hadde han latt en skogbrann svi av 10-12 hektar statsskog på en sandmo i nærheten av Joensuu, en liten by i finsk Karelen. Sin vane tro hadde menneskene prøvd av alle krefter å hindre ham i dette forehavende, men han hadde urokkelig drevet på med skogbrannen sin til han syntes han hadde fått det slik han ville ha det med tanke på sine fremtidsplaner.» Slik begynner Väinö Linnas store finske krigsroman, og jeg falt pladask umiddelbart. Den ramsalte ironien og det hånlige skråblikket rettet mot alt som smaker av autoritet og idealer er representativt for Linnas stil. Handlingen innledes idet Vinterkrigen mot Russland er slutt, året før Finland går inn i andre verdenskrig på Tysklands side. Boken følger en bataljon som hovedsakelig består av fattige finske husmannsgutter i kamphandlingene mot Russland i øst, og er en svært realistisk skildring av krig på bakkenivå. Storpolitikk og maktsentra befinner seg langt unna, og det er infanteriets knallharde hverdag Linna skriver om. Her finnes det liten plass for krigsidealisme og menneskelighet. Karene i troppen har mer enn nok med å karre seg gjennom ulendt terreng med gnagsår, sult og søvnmangel uten å bli skutt i hodet, om de ikke i tillegg skal belemre seg med inngående refleksjoner over hvorfor de egentlig er der.

Det er mye fordelaktig å si om Linnas krigsepos, men man kommer ikke utenom karakterene. Romanen har ingen enkelt hovedperson, men følger et knippe sentrale karakterer i en bataljon på østfronten. Gruppen av unge menn er mangslungen, og her finner man de fleste mennesketyper: tause og utholdende Koskela, godtroende Salo, ambisiøse Kariluoto, iskalde Lehto, seige Määttä, kremmeren og skjørtejegeren Rahikainen, kommunisten Lahtinen, rappkjeftede Hietanen, fnisete Vanhala og vettskremte Riitaoja. «Der sto de da, i et nokså møysommelig oppstilt geledd, disse mor Finlands utvalgte ofre på verdenshistoriens alter».

Linnas blikk for mennesker er sjeldent skarpt. Han etablerer personlighetstrekkene hos karakterene raskt, og lar leseren observere dem og bli kjent med dem gjennom krigshandlinger og hverdagslige samtaler. Hvordan de takler krigen, sulten, redselen og hverandre. De er store i kjeften, hissige og kranglete. Kyniske og impulsive. Enkle gutter fra enkle kår som stort sett ikke har andre mål enn å komme seg levende gjennom de nærmeste timene. De er ingen helter som slåss for sitt fedreland. De er ubetydelige fotsoldater beordret til å utkjempe noen andres krig.

Mangelen på idealisme hos soldatene utgjør kjernen i Linnas kritikk av Finlands deltakelse i krigen. Boken skapte et voldsomt rabalder da den ble utgitt i 1954, og det er en smal sak å se hvorfor Linna tirret på seg myndigheter og det militære, for her er det ingenting som holdes hellig. For en pasifistisk leser som meg blir det tydelig at verneplikt og tvang er en forutsetning for de fleste kriger, og at de som tar avgjørelsene om å gå til krig sjelden er de som må ofre livet på slagmarken. Meningsløst og urettferdig er bare forbokstaven.

«De geipet etter bilene, og Finlands tapre lotte fikk så grufulle grovheter utover seg at de ekstatiske lottetantene hjemme i småbyene ville fått hjerteslag om de hadde hørt dem. En general som kom forbi i bilen sin, forårsaket en slik flom av skjellsord og forbannelser at en fremmed iakttager ville vært overbevist om at mytteriet sto for døren. – Kommer og støver folk i øya, de jævlene. Bensin er det nok av når storkara skal ut på kjøretur med felthorene sine. Hvem faen er det som plystrer der borte? Lokk kjeften, det er jævli nok her uten den pipinga. Bygd etter bygd la de bak seg. Langs alle veier strømmet det marsjkolonner gjennom Ladoga-Karelen. Over dem drev tette støvskyer som blandet seg med den blå røyken fra utallige skogbranner, og gjennom det hele stekte solen rød og het. Men i de kretsene der det ikke var blemmer under føttene og der ingen bæreremmer gnog sår på skulderbladene, der sto jubelen i taket: Finland marsjerer!»

Linnas kritikk av krigen gjennom soldatenes biske humør og likegyldighet tilfører samtidig romanen en fin humoristisk snert. Om soldatene omgir seg med brutal og brå død dagen lang, går det aldri utover kjeftamentet. Det er ikke mye som minner om prangende parader i strunke uniformer. Jeg tror aldri jeg har opplevd maken til gretne og sure karakterer i en bok. De kjefter og kverulerer dagen lang, og deres totale mangel på respekt for autoriteter passer perfekt til den ujålete finske folkesjelen de representerer.

Forfatterens observasjonsevne og kritiske temperament gjør mye av romanen. Men jeg lar meg aldri imponere mer enn når det kommer de rent litterære aspektene ved boken til gode, for Linna er en dyktig forteller. Han sveiper jevnlig innom karakterer som ikke har noen betydning for handlingen, og avslører grunnleggende motivasjoner og selvbedrag i forbifarten. Det er ofte i disse sveipene at verden utenfor slagmarken formidles til leseren, og han gjør bruk av ulike narrative teknikker som tilfører teksten en særegen spenning.

«Lotten Raili Kotilainen kom til å huske på at hun var kvinne og at hennes kjønn liksom forlangte dette utbrudd av medlidenhet. I virkeligheten var hun så lykkelig at medlidenheten bare fantes på overflaten. Hun var nemlig fullstendig oppslukt av adjutanten, som var en staselig offiser med en overmåte fin fremtreden. Han var meget dannet, behersket blant annet fire språk. Var han Den Rette? Var han Raili Kotilainens drømmeoffiser, for hvis skyld hun var blitt frontlotte, godt hjulpet av Vinterkrigens og enfoldige utenlandskorrespondenters heltelottemyte og av den patriotisme som fem års skolegang hadde podet inn i denne vesle landsbytelefondamen.»

Sveip som dette gir store mengder informasjon om konteksten som ellers faller utenfor handlingen. Måten Linna her bruker fri indirekte diskurs for å avkle lottens tåpelig romantiske grunner for krigsdeltakelse, hennes overflatiskhet og selvbevissthet, og krigspropagandaen hun er påvirket av, er etter min mening forfatterens adelsmerke. Linna utnytter alle fordelene med å bruke en allvitende tredjepersonsforteller, en forteller som verken er desillusjonert eller sentimental. Kanskje nettopp derfor blir historien så dypt fengslende. Ukjent soldat er i alle fall en av de mest troverdige krigsromanene jeg har lest.

22 thoughts on “Väinö Linna – Ukjent soldat”

  1. For en bra anmeldelse!
    Det ser ut som vi er helt enige. Jeg hadde ikke lyst til å lese boken, men ble også fengslet helt fra begynnelsen. Jeg liker hverken bøker eller filmer om krig, men denne overrasket meg!🙂

    1. Takk for det! Boken har stått ulest i bokhyllen min i over ti år, for jeg hadde en klar oppfatning om at den kom til å være en lidelse å komme gjennom. Så feil kan man altså ta. Den er riktignok ingen pageturner, men det spiller ingen rolle når kvaliteten er ypperlig. Glad du også likte den!🙂

  2. Først: Stort pluss for gjenoppstandelsen av: Kjeftamentet.
    Sukk, et ord jeg fra besteforeldrehold alltid fikk kastet etter meg i barndommen. Jeg adopterer det herved og kommer til å innlemme deg daglig i barneoppdragelsen. Det gjorde jo underverker med meg.
    Dukker det opp i hver eneste omtale jeg skriver f.o.m idag, får du ta det som homage -)

    Når det gjelder omtalen er jeg nå overbevist om at dette er ei bok for meg, muntlig som skriftlig. (Selv om jeg innbiller meg at ramsalt humor er noe man bare har i nordnorge – (jeg har endelig fått orden på tastaturet – og har nå overskudd til endeløse kommentarer og oppheng i ordvalg -). Kort og saklig er historie!
    – og igjen vil jeg understreke viktigheten av Catch22.
    (selv om ingen utenom meg liker den)

    – Jeg tror aldri jeg har opplevd maken til gretne og sure karakterer i en bok.
    Setningen som fikk meg til å glede meg til å lese.

    1. Ikke sant det var på tide? Kjeftament er et ord jeg også husker hjemmefra. Det er et av de herlig ambivalente ordene som enten er et kritisk kompliment eller en rosende fornærmelse. Pussig nok tenkte jeg på deg da ordet dukket opp, for jeg regnet med at du allerede har det i ryggmargen. I min familie (begge sider) har alle et formidabelt kjeftament, og ifølge min far er det en forutsetning for å kunne bære etternavnet uten å skjemmes.

      Ramsalt humor har man bare i Nord-Norge, men finnene behersker det også til fingerspissene. Jeg tror kanskje boken kan være noe for deg, for jeg tipper at du vil sette pris på Linnas kvaliteter. Boken er ikke lettlest, men jeg koser meg med den likevel. Artig med tastaturet, forresten, for plutselig dukket det opp nyanser både her og der:-) Men nå likte jeg den impresjonistiske, korthuggede Ingalill også, da. Catch 22 skal leses. Før heller enn senere. Ellers blir det umulig å følge dine referanser i prosjektet, og det passer dårlig med kverulantisk alterego.

  3. Å lykke! Jeg var bombesikker på at den var langdryg og selvhøytidelig. Usikker på hvorfor. Godt med fordommsavkreftning, ikke fullt så godt med nytt punkt på skal-lese-lista.

    Burde slutte å lese bokblogger fram til eksamen. Finner bare så uendelig mange gode grunner til å ikke lese pensum.

    1. Boken er langdryg, men den finnes ikke selvhøytidelig. Tvert imot spenner den bein under alt som heter selvhøytidelighet. Men jeg syntes den var krevende å lese, for den er tettpakket av hendelser og analyser. Det gjør likevel ingenting, siden motstanden i lesingen er der fordi man må reflektere mye. Det er derfor ingen bok som burde true pensumslesing og eksamen, som vel er krevende nok allerede:-)

  4. @Clementine: Tusen takk! Håper dere vil like den. Jeg har hatt høytlesning av enkelte utdrag, og det har vært stor suksess!

    @Silje: Takk, Silje! Det er en kjempegod bok, men kanskje den ikke passer for alle?

      1. Det er egentlig jeg også (og Astrid Terese), i hvert fall de som omhandler soldatliv og kamphandlinger. Men denne var veldig annerledes enn jeg forestilte meg. Skarp og morsom:-)

  5. Enig med dere, jeg leser heller omtrent aldri krigsbøker..når jeg gjør det må fokuset definitivt være på de menneskelige aspektene:) smerten, ensomheten, og også som du skriver Line, grunnleggende motivasjoner og selvbedrag. Jeg vet ikke om jeg likte Catch 22, men er veldig glad for at jeg leste den. Så forresten endelig Kathryn Bigelows film The Hurt Locker forleden, og den beskriver jo en helt annen type soldat, som tiltrekkes av det, eller blir avhenging av krig. Kanskje måtte det en kvinne til for å lage en så intelligent og avslørende film om mannlige soldater? Skikkelig ubehagelig.

    1. Jeg har ikke hørt om filmen, men jeg foretrekker slike vinklinger hvis jeg først skal forholde meg til krig i bøker eller film. Romantisering av krig, med barske og uredde soldater som dreper i selvrettferdighetens navn, blir jeg bare uvel av. Temaet er for alvorlig til at jeg klarer å ta lett på det. Når det er sagt, elsker jeg bøker som er lagt til krigstid, men hvor handlingen ikke foregår ved fronten. Jeg har en hel bunke av dem i hylla, hovedsakelig fra første og andre verdenskrig. De handler mer om de politiske og menneskelige konsekvensene av krigen enn selve krigføringen.

  6. Googlet Väinö Linna så kom bloggen din opp som nr. 4 på første side. Ikke verst. Har lenget vaket rundt bøkene til denne karen, men nå er enhver tvil fjernet🙂 Ukjent soldat på vei i posten.

    1. Ah, sånt liker jeg å høre! Jeg hadde ikke lest mer enn halve boken da jeg skrev innlegget, men kan si det sånn at den ble enda bedre etterpå. Det er bare å glede seg, og spesielt til å møte karakteren Rokka. Han er på min topp tre-liste over kuleste mannlig karakter fra litteraturen, og er visstnok selve symbolet på krigen i Finland. En helt fantastisk fyr!🙂

  7. Jeg gleder meg om ikke enda mer nå da. Finland er et fascinerende land. Så nært, men likevel så annerledes, og kanskje likevel noe likt. Tenker også på fortellingene til Paasilinna i så måte. For mange bøker, for liten tid🙂

    1. Paasilinna har jeg ennå til gode, men etter Linnas roman og Populærmusikk fra Vittula er jeg solgt og får lyst til å lese alt jeg kommer over hvis det handler om finsk kultur. Som nordlending kjenner jeg igjen en del kulturelle trekk, men samtidig er det også så fremmed og nærmest eksotisk. Det jeg liker aller best er den beske humoren og de skarpe kantene. Så totalt annerledes enn den følsomme, innadvendte norske romanen!

  8. Ja, det er noe der. Finland har en annen og langt mer brutal historie i nyere tid enn det de andre nordiske landene har. Var på besøk i Vasa med skole en liten uke og det ga mersmak. Jeg har fått inntrykk av at finnene kan se det humoristiske i det burleske og morbide i langt større grad enn oss. De vant jo MGP i 2006 med bandet Lordi. Jeg mener hva annet trenger man🙂 Etter Harens år har jeg fylte etter med Paasilinna. De står og venter de også. Har stor sans for nordlendingenes syn på ting. De kaller jo en hest for hest. Jeg glemte å spørre om hvilke to andre som er på den topp tre-listen du nevnte. Ble bare nysgjerrige.

    1. Hehe, Lordi hadde jeg helt glemt! Jeg husker det så godt, for Finland hadde alltid vært med i MGP og fått dårlig plassering med hel- og halvsære bidrag. Først da de tok hemningsløst av, vant de. Og de måtte jo bare vinne med Hard Rock Halleluja, noe annet var ganske enkelt ikke mulig🙂 Nå har jeg tenkt i to dager på hvem andre som er på den listen, og kommer ikke på noen som kan konkurrere med Rokka. Jeg ville ha gått for Simpel i Faldbakkens The Cocka Hola Company hvis spørsmålet var min favorittkarakter fra norsk litteratur. Men i litteraturen generelt må jeg tenke videre, spesielt på klassikerne. Spennende spørsmål er det uansett, så takk for at du spurte!

  9. Dette slo ikke feil. En fantastisk fortelling fra slagmarken i dypet av de finske skoger. De unge bondesoldatene faller som fluer (for ikke å snakke om mygg) i kampen mot den russiske bjørn, men de fleste greier likevel å beholde et slags dystert livsmot oppe i all tragedien. Jeg tror ikke vi full ut har forstått finnene og all deres tragedie i nyere historie. Jeg kjenner nå at jeg kun har lyst til å lese finsk litteratur et års tid. Det hadde vært et leseprosjekt det. Skal få tak i Linnas Polstjerne-triologi der vi møter igjen troppssjef Koskela om jeg ikke tar feil. God uke

    1. Det var strålende nyheter! Men overrasket er jeg ikke, for det er som du sier en strålende fortelling – på så mange plan. Etter å ha lest Linna og Niemi har jeg kommet frem til at det ikke går an å skrive dårlig litteratur om finsk kultur, og har nå begynt å skaffe meg bøker av finske forfattere enten jeg har hørt om dem før eller ikke. Jeg tror jeg skal ha et kombinert fokus på norsk og finsk litteratur fremover, og vedder på at finnene kommer seirende ut av akkurat den kampen. Jeg har vært på utkikk etter flere av Linnas bøker, men har så langt ikke hatt hellet med meg. Hvis du får tak i dem, vil jeg gjerne høre hvordan de er! Riktig god uke til deg også:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s