Stikkord: Poirot

Ti små negerunger og en herre med bart

Jeg er i ferd med å bli avhengig av Agatha Christie-historier. I løpet av 20 år har jeg lest ca 40 av Christies til sammen over 80 romaner og noveller, men det pleier å holde med et par absurd innfløkt og usannsynlige mordmysterier i slengen før jeg går over til mindre guilty pleasures. Nå har jeg lest åtte av romanene hennes på ett år, og Poirot har blitt min lille sorte: den jeg velger når jeg står foran hyllene med 700+ uleste bøker og ikke klarer å bestemme meg.

Hvis jeg skal tenke som Poirot, noe jeg for øyeblikket ikke klarer å unngå, ligger forklaringen ikke hos Agatha Christie, men i årsakssammenhengen og hva jeg leste først. Det var Denis Diderots Rameaus nevø, i påsken i fjor. Fransk opplysningstid, den evigvarende konflikten mellom vice and virtue, tre hundre år gammel intern humor inkl. infam sladder om Racine og Voltaire, i en tekst uten kapitler, avsnitt eller fotnoter => en umettelig trang til å lese om dramatisk død og Poirot som stresser rundt og spør vitnene om de la merke til – vepsen? Alltid i dramatisk kursiv – bare et lite dytt i ryggen … klokken på kaminhyllen viste kvart over seks! … men hun er jo venstrehendt … ?

Agatha Christie er ikke for alle, men hun er veldig mye for de av oss som mener at nøkkelen til et tilfredsstillende mord ligger i knappenålen foran kaminen. Så! Her er fem av Christie-bøkene som har holdt meg gående det siste året, i synkende rekkefølge fra terningkast gladparanoia til forkortet levealder.

and then there were noneOG DERMED VAR DET INGEN ~ På verdenshistoriens bestselgerliste ligger Agatha Christie på tredjeplass bak Bibelen og Shakespeare – og hestehoder foran Diderot, Racine og Voltaire – med to milliarder solgte bøker. Suksesskriteriet er formodentlig mere blod, mindre snakk. Av hennes 80+ romaner og fortellinger er Og dermed var det ingen kjent som hennes mest utspekulerte ved siden av Doktoren mister en pasient og Mord på Orientekspressen. Boken het opprinnelig Ten Little Niggers, og er rett og slett den Christie-romanen du må lese, hvis du av en eller annen ubegripelig grunn kun har tenkt å lese en av dem.

Moroa starter når åtte mennesker møter hverandre for første gang idet de fraktes over til Soldatøya utenfor kysten av Devon. Alle er blitt invitert av herr eller fru Owen, som det viser seg at ingen av dem har møtt. Fremme på øya venter et ektepar dem, men de er innleide tjenere og kjenner heller ikke Owens. På soverommene henger barnerimet «Ten Little Niggers», og på spisebordet står ti figurer. Etter middagen første kveld avbryter en høy stemme samtalen, og anklager hver av dem for å være skyldig i andres død. Et par minutter senere faller den første av gjestene om av forgiftning. Det blir storm, de er strandet på øya uten forbindelse til fastlandet, og gjestene blir drept en etter en. Hvert dødsfall har hentet inspirasjon fra barnerimet som henger på soverommene, og for hvert drap fjernes en av figurene fra spisebordet – av hvem? Er spørsmålet.

Grunnen til at en dødslojal Christie-slave som meg utsatte å lese hennes desidert beste bok i tjue år, er at jeg trodde tanten min hadde spoilet den for meg. Midt i tenårene, før jeg begynte å lese Christie, avslørte hun slutten, som jeg trodde ødela poenget med å lese boken selv. Det var noe med at alle dør i tur og orden, og til slutt står man igjen med to mistenkte, og en av dem må det jo være, men neida. Det viste seg å være en dysfunksjonell spoiler, eller en såkalt ikke-spoiler. Forvirringen min nådde nemlig klimaks da det kun var to personer igjen, jeg var like paranoid som de midlertidig overlevende, og ingenting gikk opp. Så jeg tror faktisk ikke at det går an å spoile denne boken. Selv om jeg sier hvem det er, skjønner du fremdeles ikke hvordan, hvordan, HVORDAN?? Og det er det som gjør denne boken gøyere enn 99% av alle de andre bøkene.

En nyinnspilling av And Then There Were None gikk som påskekrim på TV2 i fjor. Jeg fikk ikke sett den, fordi jeg har kastet ut tv-en og allerede var oppslukt av nye mysterier. Men jeg anbefaler miniserien likevel. Traileren viser en gjeng skuespillere som BBC vanligvis bare ringer til når de skal lage noe fint og kostbart av Austen, Brontë, Dickens, etc. Når de bruker disse folkene på Christie, mener de alvor.

Cards on the tableKORTENE PÅ BORDET ~ Jeg så innspillingen av Kortene på bordet med David Suchet som Poirot for evigheter siden. Med løsningen friskt i minne begynte jeg å lese boken mest for å bli påminnet det jeg husket som en streit episode av Detektimen. Og sånn kan man jo også undervurdere de slu djevlene i Agatha Christie-bransjen, som har endret hele plottet i filmversjonen. Noe de ved nærmere ettertanke ofte gjør. I Christie-land kan du kan gå fra bok til film og fra film til bok og bli like overrasket hver gang. Akkurat her er mitt stalltips å se innspillingen først, for jeg plasserer gladelig boken Kortene på bordet på min Christie topp ti-liste etter først å ha blitt rundlurt av David Suchet.

Poirot møter den sære Mefistofeles-aktige herr Shaitana i et selskap. Herr Shaitana har en morbid fascinasjon for mordere, og best liker han de vellykkede morderne, de som aldri er blitt tatt. Han inviterer Poirot til et selskap et par uker senere, der hensikten er å vise frem «samlingen» sin av slike vellykkede mordere. I tillegg til Poirot har herr Shaitana invitert de andre Christie-snushanene inspektør Battle, oberst Race og Ariadne Oliver, samt fire fremmede gjester. Etter middagen blir snushanene og gjestene plassert i hvert sitt rom for å spille bridge. Et par timer senere blir herr Shaitana funnet død i samme rom som de fire ukjente gjestene.

For å komme til bunns i saken må Poirot, Battle, Race og Oliver grave i gjestenes fortid for å finne ut hva Shaitana visste om dem, og hvem av dem som drepte Shaitana rett foran snuten på de tre andre. Utfordringen er klar nok: De har sluppet unna med mord før. Vil de gjøre det når de fire detektiver vet at de er mordere? Mens Battle graver i fortiden, er Poirot mer opptatt av kortene på bordet. Hvordan de fire var som bridgespillere, og hvordan spillet gikk mordkvelden. Kortene på bordet er ikke blant Christies mest kjente romaner, men den er blant hennes smarteste. Herr Shaitana må riktignok bøte med livet for å markere poenget, men det går som regel sånn med folk som blir overmodige og store i kjeften i nærheten av Poirot.

death in the cloudsDØDEN I FLYET ~ Dette er en helt streit Poirot-bok som stagget de verste abstinensene mine, uten å gå inn blant mine Christie-favoritter. Men selv når Christie skriver sine midt på treet-romaner, kom jeg fremdeles tre kvarter for sent til avtalen min lørdag kveld fordi det ikke var aktuelt å gå hjemmefra før jeg visste hvem som hadde gjort det.

På en flytur mellom Paris og Croydon går en flysyk Poirot glipp av et mord som skjer rett bak ryggen hans. Offeret er en kjent pengeutlåner/utpresser med stor formue og ugler i posen. De mistenkte er to flyverter, to arkeologer, en kokainsugen og spillegal lady, hennes kjærlighetsrival, en frisørdame, en tannlege, en krimforfatter, en lege, en forretningsmann og Poirot. Etter å ha skjerpet sansene og de små grå cellene på to innfløkte mysterier, var Døden i flyet relativt grei skuring for oss begge. Jeg skjønte riktignok ikke hvem morderen var like raskt som Poirot, men jeg skjønte det fort nok. For ærlig talt – når var tannleger egentlig til å stole på?

Dessuten må man være på vakt når kjærlighetshistorier dukker opp i Christies mysterier. Hun er ikke særlig romantisk av seg, men så handler trekantdramaene hennes heller ikke om ømme følelser. Hvis en sjarmerende ung dame har to beilere hun sliter med å velge mellom, kan du være sikker på at en av dem er en godt kamuflert ridder i hvit rustning, mens den andre er en iskald morder som ender i galgen. Det er alltid så kjekt når ting ordner seg på den måten.

Three blind miceTRE BLINDE MUS OG ANDRE HISTORIER ~ Skuespillet The Mousetrap hadde premiere i London i 1952, og er det skuespillet i historien som har blitt spilt lengst uten å bli tatt av plakaten. Ifølge Wikipedia blir publikum bedt om ikke å røpe hvem morderen er etter forestillingen. Det klarer de tydeligvis veldig godt, for i mine tjue år som dedikert Christie-fan har jeg aldri hørt snakk om verken plottet eller morderen.

I novellesamlingen Tre blinde mus og andre historier er skuespillet blitt omskrevet til prosa, riktignok med mye dialog og umiskjennelige tegn på at teksten er beregnet på fremføring. Et ungt ektepar har etter krigen bestemt seg for å lage pensjonat av en gammel eiendom. Timingen deres er heller dårlig. De første gjestene ankommer samtidig med et kraftig snøvær, og nyheten om at en kvinne er funnet myrdet i London. Rett før de snør inne og all mulighet for kontakt med omverdenen opphører, får de beskjed om at morderen befinner seg på pensjonatet.

Foruten den ca 70 sider lange novellen Tre blinde mus består samlingen av åtte kortere noveller med blant annet Poirot og Miss Marple. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg som gammel ringrev aldri blir lurt. Men jeg er i hvert fall ringrev nok til ikke å la meg lure på samme måte fire ganger på rad av samme forfatter. Hvem er den minst mistenkelige? There you go. Ellers er novellesamlingen helst for spesielt interesserte som allerede har rundet sine 20+ Agatha Christie og fremdeles ikke har fått nok.

NEMESIS ~ Dette må være en av Christies aller dårligste bøker. I etterordet til min utgave av Mord på Orientekspressen, skriver krimguru Nils Nordberg at kvaliteten på Christies bøker synker med årene omvendt proporsjonalt med salgstallene, og Nemesis fra 1971 er nest siste bok om Miss Marple.

Det blir kanskje feil av meg å klandre Miss Marple for å være en så usexy karakter, ettersom hun er en steingammel og giktbrudden peppermø med dårlig råd. Men hun trenger helt klart et snes saftige giftmord i nabolaget for å sprite opp stilen. Jeg vet at andre Christie-fans elsker denne vimsete og nysgjerrige skravlebøtta, og at det vitner om liten selvinnsikt når akkurat jeg bruker akkurat dét imot henne. Men jeg får makk av de ustanselige og stadig like irrelevante digresjonene hennes, og hvordan hennes vei fra A til B alltid går baklengs via hele føkkings alfabetet.

I Nemesis får hun i oppdrag av den eldre mangemillionæren hun reddet livet til i Mysteriet i Vest-India å løse en ti år gammel sak. I sitt testamente lover Rafiel senior henne mange tusen penger hvis hun klarer å løse drapssaken som Rafiel junior i sin tid ble dømt for. Hva kan jeg si? Hun løser saken, det er selvsagt ikke Rafiel junior som er den onde skurken, og Miss Marple er brått en søkkrik gammel dame som har tenkt å kose seg mens hun ennå kan.

God bless! Jeg unner henne det. Men likevel. Romanen føles mer enn dobbelt så lang i lesetid og tapt livskvalitet enn de 160 sidene skulle tilsi. Det holder nok ikke å være Christie-fan her, dessverre. Nemesis er en bok ment for en hardcore subkultur som elsker Miss Marple, håndarbeid og stell av hageblomster, og som blir opprørt av smuler på duken og folk som kommer tre minutter for seint. Hvis det er alt jeg får, kan jeg like gjerne lese en hvilken som helst romanutgivelse utgitt i serien Norsk Samtidslitteratur 2010-2020. Men det får vi snakke mer om når bokhøsten starter om et par uker.

Flere skriverier om Agatha Christie:

Reklamer

Min påskekrim: Sherlock Holmes, nazister og fyrrige svensker

Det ble mye krim på meg i mars. Først ut var Dürrenmatt-krisen, som jeg allerede har dekket behørig her. Så var det Krimfestival tre dager til ende hos Cappelen Damm. Jeg trosset heroisk et dundrende migreneanfall for å få med meg hele tolv arrangementer på tre dager (pluss nachspielene, of course), og avlegger rapport om festivalen så fort den ikke lenger har et snev av aktualitet. Deretter var det påske, den store krimhøytiden, i slutten av måneden. Jeg holdt meg til krim som handlet om gamle dager, og det nærmeste jeg kom moderne tid var 1950-tallet. Det er fordi jeg liker sånt som er gammelt mye bedre enn sånt som er nytt. I tråd med denne tankegangen får du her påskekrimtipsene du trengte for en måned siden.

TårnTårn er Bernt Rougthvedts tredje krimroman, utgitt tidligere i år. Vanligvis pleier jeg å opplyse om det hvis jeg har mottatt boken fra forlaget, men denne gangen må jeg dessverre melde pass. Jeg tror at jeg fikk boken av forlaget på et av ovennevnte nachspiel, men er litt usikker. Jeg kan ha kjøpt den selv. Jeg håper i alle fall at jeg ikke har stjålet den. Men nachspielet var så bra at jeg ikke kan sverge på noe.

Handlingen i Tårn er lagt til Oslo i 1944-45. Tyskerne er slitne og drikker for meget. Nordmennene er lei av Hitler og savner kongen sin. Erik Fjeld er motstandsmann og jobber med svart propaganda for motstandsgruppen H7, ofte forkledd som tysk eller norsk nazist. Han blir valgt inn i den hemmelige ledelsen av organisasjonen når en av lederne blir avslørt og må flykte til Sverige. Før mannen flykter, ymter han frampå om at ikke alle i ledelsen er til å stole på. Som om ikke kampen mot nazister og angivere er nok å bale med for Fjeld, blir han i tillegg involvert i et komplott mot kong Haakon 7. og må prøve å fange en kvelermorder med Gestapo i hælene.

Andre verdenskrig er sannsynligvis verdens aller beste utgangspunkt for en spenningsroman, med nazister, spioner og motstandsfolk en masse som prøver å lure hverandre i feller med livet som innsats. Det skal godt gjøres ikke å få god underholdning ut av krigen, og Tårn er intet unntak. Romanen er relativt kort, og det er høyt tempo og masse action hele veien. Faktisk ble det litt i overkant høyt tempo innimellom, selv for meg, som surmuler hvis krimheltene tenker for mye og løper for lite. Men handlingen ble så mettet og dødpunktene så få at jeg aldri fikk helt grep om strukturen. Og for meg er strukturen i en krimroman omtrent like viktig som å finne ut hvem morderen er. Jeg leste imidlertid boken ganske stykkevis og delt, og tror den fungerer helt ypperlig hvis den leses i en noenlunde uavbrutt økt – som er måten den selv legger opp til å leses på. For det går i ett her, og leseren får ingen grunn til å ta pauser.

Rougtvedt har store kunnskaper om krigen, og kombinerer fakta og fiksjon så godt at jeg føler at jeg lærer noe, selv når jeg ikke vet om det jeg lærer er sant eller ikke. Sånne bøker faller alltid i smak hos meg, spesielt når de er fra krigens dager. Det jeg likte best med boken var alle detaljene fra okkupasjonstiden, og et Oslo fra gamle dager som virket spill levende – både gjenkjennelig og veldig annerledes. Mitt eget nabolag var til og med beskrevet, og klimakset foregikk i en leilighet rett over gata fra der jeg bor. Jeg skal ikke være dårligere enn å innrømme at bøker får bonuspoeng av sånt.

Jeg grøsset da jeg kikket ut av sidevinduet. Nedre del av Schweigaardsgate var som alltid et trist skue, den tette og uensartede bygningsmassen var ubeskrivelig sotete og stygg.

– Herregud, sa jeg, det er som å kjøre inn i en spøkelsesby!

Ulla smilte svakt. – Eller som en polsk getto. Da jeg var liten turde jeg ikke nærme meg østkanten for mitt bare liv. Jeg var overbevist om at det bare bodde fylliker og forbrytere her.

70 år senere bor det fremdeles bare fylliker og forbrytere her i Schweigaards gate. Heldigvis er alle bygårdene nymalte og lekre, og det ser ikke lenger ut som en polsk getto her. All elendigheten er skjult bak en plettfri og smekker fasade, akkurat som på vestkanten.

På det nachspielet under Krimfestivalen da jeg fikk (?) Tårn, diskuterte jeg den med en mannlig leser som mente at den er en guttebok. Jeg husker ikke lenger begrunnelsen hans (det var som sagt et bra nachspiel), men jeg funderte mye på det mens jeg leste boken. Kanskje det skyldes at det er masse action på våpenfronten og lite action på klinefronten? Men jeg er uansett ikke enig. I tilfelle du som leser dette er kvinne og tilfeldigvis har snakket med samme mann: Tårn er en unisex-bok. Du kan trygt lese den hvis du har lyst. Menn har faktisk ikke enerett på å like andre verdenskrig, iskalde nazister og konspirasjoner mot kongefamilien. Eller bøker som går i hundre i stedet for slow motion.

Men tenker folk virkelig fremdeles sånn at gutter liker morsomme, spennende og kule bøker, mens jenter bare liker følsomme, romantiske og teite bøker? Og tenker de sånn fordi det er sant? Hva mener dere? Det er et interessant tema, uten tvil. Men jeg synes at risikoen ved å tørre å ta debatten akkurat her, på min blogg, er ganske høy. Hvis jeg ikke argumenterer godt nok for jenteleserne, mister jeg kanskje retten til å være kvinne. Med Inga Marte Thorkildsen i regjering kan alt skje. Så jeg feiger ut og konkluderer med at jenter også kan elske krimbøker fra krigen, forutsatt at bøkene har de samme egenskapene som vi elsker hos menn. Og Tårn er både spennende, smart og kjapp i replikken, med et maskulint og lekkert ytre. Jeg skal ikke engang nevne alle uniformene. Take me upstairs, darling.

lang-maria-en-morder-lyver-ikke-alenePåskens største høydepunkt ble likevel En morder lyver ikke alene av Maria Lang. Hun sammenliknes ofte med Agatha Christie, og er det én ting jeg liker i krimbransjen, så er det Agatha Christie. Jeg følte meg litt sprelsk og vågal sånn rett før påske og bestemte meg for bare å kaste meg ut i en helt alternativ påskefeiring der jeg byttet ut den obligatoriske Poirot-krimmen med Maria Lang. Hvorfor ikke? Man lever bare en gang.

Jeg hørte rykter om at det kunne være lurt (men ikke tvingende nødvendig) å begynne med førsteboka, En morder lyver ikke alene, siden det er her detektivtrekanten Puck, Christer Wijk og Einar Bure introduseres for første gang, og Puck og Einar forlover seg. Puck er en kvinne, forresten, så dette er ikke noe homoerotisk kammerspill.

Jeg er uansett en tvangskronologisk leser og kontaktet derfor Silke forlag lenge før påske for å få tilsendt førsteboka tidsnok til ferien. Da den ikke kom, ble jeg nervøs. Så nervøs, faktisk, at jeg purret på forlaget, noe jeg ellers holder meg for god til. Da postmannen endelig dukket opp med boken, stod jeg og trippet som en høne ved postkassen.

Til tross for så utrolig store forventninger på forhånd, ble jeg likevel positivt overrasket. Maria Lang er en svensk Agatha Christie med litterære kvaliteter. Hun har alt jeg liker med Agatha Christie og enda mer. Mordgåten var riktignok ikke like absurd innviklet og totalt usannsynlig som hos Christie, men Lang tar det igjen ved å skrive bedre. Det er mer stemningsfylt og løssluppent, og miljøet kommer tydeligere fram. Det er sommerlig og sanselig og svensk. Og jeg får virkelig ikke sagt hvor herlig vittig det er.

Solen skinner over Sverige anno 1950, og Puck skal på ferie til en øde øy sammen med sine akademisk-litterære, smårike og tiltrekkende borgerlige venner. Det er førti grader i luften, blodet bruser enda hetere under ungdommelig glatt hud, og det brygger opp til tordenvær – både bokstavelig og metaforisk. Snuskete hemmeligheter har vært feid under teppet til gjæring over lang nok tid, og det lukkede rom er forskriftsmessig lukket. En håndfull mistenkte er oppstilt og klare til inspeksjon under påskudd av å være fredelige feriegjester. Leseren gnir seg i hendene og kjenner påskefreden senke seg. Her skal det myrdes!

«Det var allerede altfor mange vakre og erotisk tiltrekkende personer på den lille øya vår til at det kunne bli ordentlig hyggelig.»

Mindre hyggelig skal det bli når disse vakre og erotisk tiltrekkende menneskene begynner å ta hverandre av dage. Hvis Tårn hadde for lite klining til at en jenteleser som meg kunne like boken, er det så mange erotiske eventyr i En morder lyver ikke alene at jeg på vegne av mitt kjønn må si meg fornøyd og vel så det. Kärleken er både plott, drapsårsak og generell underholdning her.

Neida, det er ingen spoiler. Tro meg, det er så mange kjærleiksforviklingar på gang at min monogame hjerne ikke klarer å holde tritt med disse vellystige femtitallssvenskene der de elsker hverandre, dreper hverandre og gir hverandre falske alibier når de egentlig skulle ha ligget alene i enkeltsengene sine om natten som vanlige folk. Hvem elsker egentlig hvem? Er spørsmålet. Et spørsmål det er vanskelig å få et tydelig svar på så lenge alle kliner med alle.

Sjefsklineren er George Malm, den perfekte mann. En nordisk Adonis; blond, blåøyd, velskapt og med en meget liten hjerne. Det spiller ingen rolle hvem han kliner med, så lenge han får kline. Første kveld på øya, første gang han møter Puck, går de en liten kveldstur. Han kaster seg over henne. Det er på side 35. Allerede på side 37 har Puck stått opp om natten og tatt George på fersken mens han kliner med vertinnen Ann-Sofi, gift med Rutger. Mannen er en kosemaskin.

«Tankene tumlet rundt i det stakkars hodet mitt da jeg endelig kom meg usett inn i rommet. Hadde jeg tatt så grundig feil av den kjølige Ann-Sofi? Eller var hun blitt desperat av sjalusi? Og Rutger – lå han inne og sov mens hans kone hadde en hyrdestund med en annen, eller var han også ute på eventyr i sommernatten?»

Og det var da jeg skjønte det, nederst på side 37. Herregud, det er jo meg! Hyrdestunder og eventyr i sommernatten, det er jo akkurat sånn jeg skriver! Maria Lang skriver nøyaktig sånne krimromaner som jeg ville ha skrevet hvis jeg hadde sluttet å fjase på blogg og begynt å skrive krim! Rettere sagt: Maria Lang skriver sånn som jeg ville ha prøvd å skrive, jeg sier ikke at jeg hadde fått det til. Ikke ser jeg noen vits i å prøve heller, når Maria har gjort det for meg.

Men … Det er til og med litteraturvitere der! Folk som har tatt doktorgrader i litteraturhistorie, og/eller skrevet diktsamlinger og makabre krimromaner med mange lik! Jøye meg. Det er som hentet rett ut av min indre verden. Og ytre verden, for så vidt, for det beskriver jo minst halvparten av min omgangskrets. Karakterene diskuterer til og med hvem som får flest damer; vulgære grøssermordere med «en svak pasjon for krim» eller diktere av «sublim poesi om kjærlighet og åkerrikser»? Dette må jeg komme til bunns i før liv går tapt. Ellers blir jeg kanskje nødt til å skrive en kjedelig krimroman for å forklare hva som egentlig skjedde da min venn X bestemte seg for å myrde min venn Y. Det høres litt for lite ut som Maria Lang, og litt for mye ut som Donna Tartts makkverk Den hemmelige historien.

The adventures of Sherlock HolmesOg plutselig, før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Kindle. Det skjedde akkurat så brått, fra det ene avsnittet til det andre. En veldig gavmild og omtenksom venninne fant ut at jeg trengte å forflyttes fra 1800-tallet til moderne tid, og ga meg en Kindle. Det første jeg gjorde var selvsagt å bruke Kindle til å løpe strake veien tilbake til 1800-tallet.

For fire dollar lastet jeg ned rubbel og bit av Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes, og førti andre britiske klassikere på under ti minutter. Førti klassikere! Til fire dollar! Jeg maler som en katt. Sherlock Holmes snur seg derimot i graven og deduserer seg  fram til at verden har gått av hengslene når en utepils koster dobbelt så mye som å anskaffe seg alle perlene i britisk litteratur utgitt før 1900. Det ser ut til at solen har gått ned for godt over dronning Victorias store imperium.

Til gjengjeld har solen stått opp og skinner smilende over våre smellfeite Kindle-oppfinnende naboer i vest. Jeg kan dessverre ikke identifisere min Kindle mer spesifikt enn at den lyder navnet Kindle og er «assembled in China». Dere elektronifiserte mennesker der ute gjenkjenner den kanskje hvis jeg sier at den veier ingenting, er liten og veldig nusselig, har knapper på begge sidene, og mangler touch-skjerm og tastatur. Den er idiot proof, selv for meg som bare så vidt aner konturene av hva instagram, blu-ray, lcd og twitter er for noe, og derfor velger å tro at det er omtrent det samme som Kindle.

Siden The Adventures of Sherlock Holmes var den første boken jeg leste på Kindle, tviler jeg på at jeg klarer å skille dem fra hverandre. Derfor skriver jeg like godt verdens aller første kombinerte anmeldelse av The Adventures of Sherlock Holmes og Kindle.

My name is Sherlock Holmes. It is my business to know what other people don’t know.

Jeg har aldri lest om Sherlock Holmes før, og jeg trodde ikke at jeg ville like ham. Jeg trodde at Arthur Conan Doyle skrev sånn gammelmodig og tørrpinnaktig liksomkrim som var altfor opptatt av å gjøre inntrykk litterært til å unne leseren å ha det skikkelig moro. Sånne inntrykk oppstår gjerne når man får krim anbefalt av en lyriker, som anbefaler Sherlock Holmes ved å si at han er en interessant karakter fordi han mest sannsynlig er bipolar og en veldig ensom og barnslig sjel, som fniser mye og pøser sin uforløste kreativitet over i vitenskapen, når han ikke spiller fele, kler seg ut eller ruser seg fra sans og samling på kokain. Eller forresten, det høres jo faktisk skikkelig moro ut.

The Adventures of Sherlock Holmes er en samling med tolv noveller skodd over samme lest. Sherlock mottar et brev eller et besøk fra noen som trenger hjelp med enten et merksnodig problem med overnaturlige undertoner, men som viser seg å ha en svært naturlig forklaring. Eller det er en sak som ser ut til å være tilforlatelig og ordinær, men viser seg å være fantastisk komplisert. Det viktigste Sherlock kan bidra med, er sin evne til å observere, samle inn data og dedusere seg fram til svaret, bruke forstørrelsesglasset sitt og drive vitenskapelige eksperimenter i pausene.

Å lese om Sherlock Holmes for første gang føltes i grunnen litt som å komme hjem. Følelsen bunner nok i at han så åpenbart har inspirert noen av krimforfatterne jeg liker aller best, spesielt Agatha Christie. Hennes Hercule Poirot og kaptein Hastings hadde selvfølgelig aldri blitt født hvis det ikke var for Sherlock Holmes og Dr. Watson. Christie har bare gjort sin egen vri ved å gjøre Poirot mye mer uptight enn Sherlock, og Hastings mye dummere enn Watson. Man samspillet er det samme. Mesterdetektiven deduserer og bruker sine små grå. Assistenten er der for å beundre hemningsløst og dokumentere de store bedrifter for leseren.

Det artigste med novellene er å høre de besøkende fortelle sine historier. Noen er troverdige fortellere, andre … not so much. Hvis man gjør som Sherlock – observerer og deduserer – er sjansene gode for at man skjønner hvordan dette henger sammen svært lenge før Dr. Watson. Det er et pluss for selvtilliten, for det føles inn til margen godt å vite at hjernen min er omtrent på høyde med Sherlock Holmes’. Men det er et minus for min Sherlock-smarte hjerne, som misliker krimgåter du må være ganske tett for ikke å løse selv.

Digresjon: Karakterene Poirot-Sherlock fikk meg til å tenke på noe med moderne krim, særlig den norske. Du vet hvordan alle krimforfattere prøver å gi hovedpersonene sine særtrekk sånn at de kan skille seg ut? De burde heller gjøre som Doyle og Christie, og gi hovedpersonene sine virkelig sære personligheter. Eksentriske karaktertrekk er så mye artigere å lese om og kan brukes til så mye mer enn ulike stadier av alkoholisme og en kronisk misfornøyd og gneldrete kjæreste/samboer/kone/ekskone. Bare et tips fra tante, altså, hvis du går med en krimroman i magen. Som det er fifty-fifty sjanse for at du gjør. I så fall, her har du også et stalltips fra Sherlock Holmes:

Crime is common. Logic is rare. Therefore it is upon the logic rather than upon the crime that you should dwell.

Nemlig. Jeg satte i gang med The Adventures of Sherlock Holmes for å teste ut om bøker faktisk virker når man leser dem på skjerm, eller om all den vidunderlige bokmagien er støpt inn i cellulosen. Men det virket! Til en viss grad, i hvert fall. Magien var ikke til å ta feil av mens jeg leste, og det var nesten akkurat som å lese en papirbok.

Bortsett fra at en av mine store styrker som papirbokleser viste seg å være et gedigent handicap med Kindle. For jeg er en sånn leser (viser det seg) som husker og vurderer tekst ut fra hvor ting lar seg plassere på en fysisk side på konkrete steder i boken. Jeg husker om ting står på høyre eller venstre side, øverst, midt på eller nederst på siden, tidlig eller sent eller midt i boken. Og hvis eselørene står tett i tett når jeg lukker boken for siste gang, vet jeg at jeg nettopp har lest glitrende litteratur.

Jeg koste meg fælt med Sherlock, det gjorde jeg. Men da jeg skulle sjekke sitatene jeg hadde lagret etterpå, var det kun elleve av dem. På tolv noveller. Det er ikke bra. Det er knapt gjennomsnittlig. Når eseløretesten ikke lar seg utføre, må jeg vurdere boken manuelt. Men det lot seg ikke gjøre, fordi Kindle er helt flat og mangler papirsider som – når jeg leser – etterlater seg millioner av spor i hjernen min. Med andre ord: Jeg husker ingenting.

Derfor måtte jeg skrive om boken i helt generelle vendinger, og slenge inn en fin og oppbyggelig digresjon til krimforfatteraspiranter. Det jeg lurer på nå, er hvor det egentlig gikk galt. Enhver anmeldelse bør inneholde en konklusjon og en presisering av hvor feilen ligger. Men det eneste jeg har klart å dedusere meg fram til, er at feilen ligger hos én av tre:

  1. The Adventures of Sherlock Holmes
  2. Kindle
  3. Meg

Det synes jeg i grunnen var en passende krimgåte å avslutte med. Jeg kan gi deg noen spor du kan jobbe videre ut fra. Jeg har aldri blitt diagnostisert med autisme. Jeg leste mesteparten av boken på dagtid. Og Kindle var fulladet. Lykke til!

Mens du forsøker å løse mysteriet for meg og avgjør om jeg trenger å anmelde Kindle for forbrytelser mot lesehesten (punchline courtesy lyrikeren), sier jeg som Sherlock Holmes:

I have a caseful of cigarettes here which need smoking.

Guds kvern maler langsomt

Simeon Lee er en gammel og ondskapsfull millionær. Han bor i godset sitt sammen med eldstesønnen Alfred og hans kone Lydia. Det nærmer seg jul, og Simeon Lee har invitert barna sine hjem til julefeiring. David har ikke vært hjemme i de tjue årene som har gått siden moren døde, men kona Hilda overtaler ham til å reise slik at han kan forsones med faren. Politikeren George kommer med sin mye yngre modellkone Magdalene, utelukkende fordi de er avhengige av den gamles økonomiske underhold. Men Simeon Lee har planlagt en overraskelse. Den fjerde broren Harry, familiens sorte får og den fortapte sønn, vender hjem fra utlandet etter tjue år i unåde. Og Simeon Lee har klart å oppspore det foreldreløse barnebarnet Pilar Estravados fra Spania, hvor datteren Jennifer Lee i sin tid giftet seg med en spanjol. Samtidig dukker den mystiske Stephen Farr opp på døren, og presenterer seg som sønn av Simeon Lees avdøde forretningspartner i Sør-Afrika.

Men Simeon Lee har ikke invitert alle slektningene for å feire hyggelig familiejul. Tvert imot ønsker han å sette familiemedlemmene opp mot hverandre ved å trykke der det gjør vondt. Alle har et svakt punkt. George er grisk og gjerrig, med en kone som har både dyre vaner og stor gjeld. David hater faren intenst fordi han mener at det er farens skyld at den forgudede moren døde med et knust hjerte tjue år tidligere. Det fortærende hatet brenner like ufortrødent i ham til tross for tiden som har gått. Alfred forguder faren, men hengivenheten hans blir utelukkende møtt med hån og forakt. Simeon Lee legger demonstrativt sin elsk på nykommerne Harry og Pilar, og temperaturen i huset stiger faretruende når han annonserer at begge skal flytte hjem. Så tilkaller han hele familien til rommet sitt mens han ringer til advokaten og annonserer at han akter å gjøre drastiske endringer i testamentet sitt i romjulen.

Samme kveld høres et voldsomt spetakkel og et hyl fra Simeon Lees soveværelse i andre etasje. Hele familien kommer løpende fra hver sin kant, men døren er låst. Innenfor ligger Simeon Lee med overskåret strupe i et kaos av knuste gjenstander og møbler. Døren er låst fra innsiden, men det finnes ingen kniv. Bare en liten gummilapp og en trebit. Og sjokkerende mengder blod.

Poirot blir tilkalt for å bistå politibetjent Sugden i jakten på morderen. De kommer raskt frem til at det må være et av familiemedlemmene. Men hvem av dem? Ble Simeon Lee drept på grunn av arv eller hevn? Eller var det begge deler? Og ikke minst: Hvordan i alle dager har drapsmannen gjennomført den bisarre ugjerningen?

Jeg har hittil lest 32 Agatha Christie-romaner, og Guds kvern maler langsomt er en av de beste. Alle karakterene er mistenkelige, siden hver enkelt har sin grunn til å ville ta livet av Simeon Lee. Men det som gjør boken mer interessant enn vanlig er Poirots påstand om at svaret er å finne i den gamle mannens karakter. Som tittelen avslører, kretser alt rundt Simeon Lees personlighet og handlinger: Guds kvern maler langsomt, men den maler uhyre fint. Poirot mener at den gamle mannens tålmodige hevngjerrighet har gått i arv til barna hans. Mistankene dreier seg om arv i dobbelt forstand, både penger og personlighet. Hva har Simeon Lee gjort som førte til at han ble drept?

Det som gjør boken mye bedre enn den gjennomsnittlige Christie-romanen, er at karakterenes motiver utforskes i større grad. Denne hevngjerrigheten som dukker opp uansett hvor man snur seg, og hatet som brenner under den siviliserte overflaten. Alibiene som stort sett ikke holder mål, og tvilen på hvorvidt halvparten av karakterene virkelig er den de gir seg ut for å være.

Siden ledetrådene peker i alle retninger gjennom hele romanen, var jeg ikke i nærheten av å gjette hvem som var morderen. Selv om jeg mistenkte alle, ble jeg så blind av de ulike teoriene jeg hadde tenkt ut at jeg helt overså løsningen. Jeg burde ha lært meg å gjennomskue Agatha Christies grep til nå, men jo flere Christie-romaner jeg leser, desto flere utspekulerte alternativer klarer jeg å pønske ut mens jeg leser. Og om det var vanskelig å gjette seg til morderens identitet, var det helt umulig å gjette hvordan selve drapet var gjennomført.

Agatha Christie gjør for eksempel utstrakt bruk av det Roland Barthes kalte virkelighetseffekten for å lure leseren. Kort oppsummert er virkelighetseffekten det man får når en bok inneholder detaljer og beskrivelser som ikke har noen betydning for historien for øvrig. Detaljene er der kun for å gi inntrykk av virkelighet, for at det som beskrives skal virke realistisk for leseren. Spesielt i krimromaner brukes uvesentlige detaljer ofte for å understreke troverdigheten i boken. Vi får vite relativt mye om karakterer, åsted og omgivelser som godt kunne vært fjernet uten at det hadde hatt noen betydning for romanen. Andre krimforfattere bruker i hovedsak detaljene for å oppnå en realistisk effekt. Agatha Christie bruker detaljene for vekselvis å avsløre og tildekke morderens identitet. Karakterenes gester, klesstil, stemmer, mimikk, kommentarer og kroppsspråk beskrives her ikke for å gjøre karakterene mer levende, men for indirekte å fortelle oss hvem som er morderen. Hun avslører hvem morderen er, samtidig som hun sprer om seg med så mange detaljer at man ikke skjønner det før etterpå.

Detaljene bruker hun også til å leke seg med plottet. Hun gir inntrykk av at boken handler om for eksempel en arvestrid ved at alle karakterer kun fokuserer på penger. Med jevne mellomrom legger hun inn detaljer som forteller en helt annen historie, for eksempel sjalusi, men historien fortelles så tilforlatelig og gjennom så små detaljer at man ikke legger merke til det før den endelige avsløringen. Én historie fortelles på overflaten, for å trekke oppmerksomheten vekk fra den andre historien det egentlig handler om. Rent fortellerteknisk er det ikke mange forfattere som kan utkonkurrere Agatha Christies utspekulerte grep.

Apropos forrige innlegg jeg skrev om Poirot, hvor bartestell ble viet stor plass, kan jeg ikke unnlate å ta med de fine referansene til mustasjer i denne boken. Slik går det nemlig når Poirot møter sin overmann hva mustasjer angår:

Poirot bukket lett, samtidig som han, sin vane tro, merket seg den annens utseende. Han så at det var en høy mann, med rette skuldre og militær holdning, ørnenese, kraftig hake og en praktfull brun mustasje. Sugden stirret stivt på Hercule Poirot etter presentasjonen. Og Hercule Poirot stirret stivt på Sugdens mustasje. Dens prakt syntes fullstendig å fascinere ham.

Noen dager senere:

Poirot fortsatte, med et lite snev av misunnelse: «Det er sant, mustasjen Deres er praktfull… Si meg, bruker De en spesiell pomade

«Pomade?! Hva tar De meg for?»

«Hva bruker De da?»

«Bruker? Ingen ting. – Den – den bare vokser

Poirot sukket. «De er en naturens yndling.» Han strøk sin egen, flotte, svarte mustasje, og sukket igjen. «Det hjelper ikke hvor kostbare ingredienser man bruker,» sa han, «men dette midlet som etter sigende gjengir håret dets naturlige farge og opprinnelige glans, reduserer i noen grad hårets kvalitet.»

Sugden, som åpenbart ikke interesserte seg for hår- og skjeggproblemer, fortsatte på sin trege måte…

Vi har alle vårt å stri med.

Hevngjerrige karakterer og mistenkte i bøttevis, ondskapsfulle gamlinger, lukket rom-mysterium og uforklarlig drapsmetode, flotte mustasjer og referanser til bibelhistorier og Macbeth; Guds kvern maler langsomt inneholdt alt jeg kan ønske meg av en kriminalroman.

Veien gjennom skogen

Inspektør Morse er på en av sine sjeldne ferier i Dorset når politiet i Oxfordshire mottar et dikt fra en anonym avsender hvis innhold er relatert til en uoppklart forbrytelse. Året før forsvant den unge svenske studenten Karin Eriksson i nærheten av Woodstock, og siden har ingen sett henne. Ryggsekken hennes ble imidlertid funnet i veikanten utenfor Oxford, og politiet har derfor hele tiden mistenkt at hun er blitt drept. Diktet politiet mottar har klare referanser til «the Swedish daughter», men på grunn av ferieavvikling blir det først fortgang i sakene når politimesteren mottar enda et brev: «Hvorfor gjør De ingenting med brevet mitt? – Karin Eriksson». Kulturredaktøren i The Times kontaktes for bistand til å tolke diktet. Avisen trykker diktet i sin helhet, og i de påfølgende ukene trykkes også lesernes tolkninger av diktet jevnlig i avisen. Overkonstabel Lewis lykkes i å overtale Morse til å avbryte ferien sin for å lede etterforskningen og letingen etter Karin Erikssons lik i skogene rundt Oxford. Morse gjør i løpet av få dager større oppdagelser enn hans forgjenger, førstebetjent Johnson, har klart på et år. Men oppdagelsene bidrar bare til å øke forvirringen rundt hva som egentlig skjedde den dagen Karin Eriksson forsvant.

Dette var mitt første møte med Colin Dexter og hans inspektør Morse, og det var en fornøyelse fra begynnelse til slutt. På omslaget i min utgave av boken står det at Dexter «leste sine første krimbøker da han var på ferie i Wales med familien, og tenkte ‘dette kan jeg gjøre bedre selv'». Nå nevnes det ikke hvilke krimbøker Dexter hadde lest, men jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Veien gjennom skogen er en av få politikrimbøker hvor språket er viet like mye oppmerksomhet som i annen skjønnlitteratur, og resultatet er en velskrevet krimroman fullspekket med den tørrvittige humoren som britene er så gode på:

Alt og alle fikk skylden i tur og orden: politiet, foreldrene, lærerne, kirken, lavkonjunkturen, arbeidsledigheten, mangelen på fritidstilbud for ungdom, bilfabrikantene, været, fjernsynet, bryggeriene, venstreorienterte sosialarbeidere og høyreorienterte sosialarbeidere. Arvesynden høstet også mange stemmer, og til og med Djevelen fikk en.

Som halvparten av sine politikrimkollegaer er Morse svært glad i noe å drikke, og han hevder blant annet at «å drikke er som å puste, faktisk». Han inntar gjerne sine kalorier i flytende form, som han sier, istedenfor å spise, og anbefaler en favorittvin ved å si at «man trenger mye av den. Den er ikke så bra i små mengder». Morse ser ut til å tenke bedre så lenge promillen er jevn, og trives med det. Men Morse er ikke mindre glad i damer. Han sjarmerer de fleste damene han treffer i boken i senk, og når han i slutten av boken går til sengs med en ikke navngitt av dem, må jeg fundere litt før jeg bestemmer meg for hvem den mest sannsynlige kanditaten er.

Som etterforsker fremstår Morse som en impulsiv og intuitiv etterforsker, men han har helt klart mye til felles med Agatha Christies Poirot. Han får med seg ting som andre overser, og elsker en skikkelig gåte. Han er observant, kløktig, gretten og sær, og går løs på etterforskningen med glød og iver. Hans faste makker Lewis er derimot omgjengelig og blid, men ikke i nærheten så skarp som Morse. Ikke ulik Poirots trofaste kaptein Hastings, faktisk.

Plottet i boken sitter veldig godt, og det legges ut så mange forvirrende ledetråder underveis at det bare var en liten del av løsningen jeg klarte å gjennomskue på forhånd. Ellers var jeg stort sett like forvirret som Lewis. Det er et vanlig grep i krimromaner at leseren får vite mer enn etterforskerne, noe som for min del medfører en god del frustrasjon og kjedsomhet mens jeg venter på at etterforskerne omsider skal ta meg igjen. Her er det motsatt. Allerede litt over halvveis i boken har Morse løst mesteparten av gåten. Han forteller hva han vet til Lewis, men leseren får ikke vite noe som helst. Dette er et godt grep som pirrer nysgjerrigheten ekstra. Dexter veksler også mellom mange synsvinkler, avisinnlegg og dagboknotater, og det er mye av den tilsynelatende uskyldige informasjonen vi får som viser seg å være viktige ledetråder i gåten. Dette var en bok jeg brukte god tid på, og det var det verdt. Den var spennende, men sjelden så spennende at jeg begynte å sluke setningene.

Som kulturinteressert er det spesielt morsomt med alle referansene til litteratur, musikk og arkitektur som boken inneholder. Hvert av de 69 kapitlene innledes av sitater, som både er relevant for selve kapitlet, men også morsomme å lese i seg selv. Som for eksempel disse: «Ethvert hustak er en fryd for øyet, helt til det løftes av – da finner vi tragedier og jamrende kvinner og ektemenn med harde blikk” (Ralph Waldo Emerson). «Hva er en komité? En gruppe uvillige, utvalgt blant de udugelige, til å gjøre det unødvendige” (Richard Harkness).  Og favoritten min: «Den som leser og ikke blir klokere, ser sjelden noen mangel ved seg selv, men klager i stedet over vanskelige ord og uklare vendinger og spør hvorfor man skriver bøker som andre ikke forstår” (den alltid like fantastiske Samuel Johnson).

Veien gjennom skogen er en bok som trygt kan anbefales til både de som liker krim, og de som ikke gjør det.

Det knuste vinduet

Krimforfatteren Jeffery Deaver har alltid hatt en høy stjerne hos meg fordi han er en mester på alt som er gøy i underholdningskrim: Intrikate plot, utspekulerte seriemordere, heseblesende tempo, og overraskende vendinger på løpende bånd. Plottene er som regel like lite sannsynlige som plottene i Frøken Detektiv, men du verden så spennende det er likevel. Sammenliknet med den mer alvorlige og samfunnskritiske skandinaviske krimlitteraturen, er Deavers bøker for røverromaner å regne, ikke ulik Dan Browns Robert Langdon-bøker.

Det knuste vinduet er åttende bok i serien om kriminalisten Lincoln Rhyme og etterforsker Amelia Sachs. For de som ikke kjenner serien, er Rhyme en godhjertet grinebiter som ble lenket til rullestolen da en brakk nakken i en arbeidsulykke før serien startet. I seriens første bok Knokkelsamleren (1997) brukte han dagene på å surmule og planlegge sitt eget selvmord. Inntil han traff politikvinnen Amelia Sachs (vakker, fartsgal, skarpskytter) i forbindelse med en sak, og søt musikk oppstod.

I Det knuste vinduet utforsker Deaver skrekk-scenariet med en drapsmann som bruker moderne datateknologi og informasjonssamfunnet for alt det er verdt for å komme tett inn på mennesker – og drepe dem. Deretter planter han beviser hos en uskyldig utvalgt, og får ham dømt for forbrytelsen. Men når Lincoln Rhymes fetter Arthur blir arrestert for mordet på en kvinne han ikke engang kjenner, skjønner Rhyme raskt at det er en iskald og utspekulert morder på ferde – «Mannen som vet alt». Mistanken om at morderen må ha tilgang til enorme mengder digital informasjon om mennesker, fører etterforskningen raskt til SSD; et stort selskap som opererer i et etisk grenseland ved å innhente alle tenkelige opplysninger om mennesker for så å selge dem videre til høystbydende. Opplysningene gir for eksempel bedrifter en indikasjon på hvem de skal rette markedsføringen sin mot. Og de gir bokens morder anledning til å stjele identiteter, og til å finne drapsofre og intetanende syndebukker.

Lincoln Rhyme er en av mine store krimhelter av to grunner. For det første minner han meg litt om en av mine andre krimhelter, Hercule Poirot, fordi han er like sær, gretten, kravstor og sylskarp. På samme måte som Poirot og hans ‘små grå’ oppklarer mordgåten like enkelt som andre legger puslespill, er det ikke mye som unnslipper Lincoln Rhymes årvåkne oppmerksomhet. Se for deg et typisk Poirot-mysterium. Poirot står bøyd over en mystisk flekk på gulvteppet til en «gammel hurpe» som nettopp er blitt «kverket» (slik hennes nonchalante, og nå også styrtrike, nevø vil omtale hendelsen). Poirot undersøker flekken, smaker på den, og utbryter «Mon dieu, Hastings! Det er kakao! Dette forklarer alt!» Hvorpå Poirot styrter mumlende ut av rommet mens Hastings – igjen – tenker at det har rablet helt for ham. Lincoln Rhyme er på liknende måte i stand til å dra de utroligste konklusjoner ut av – i hvert fall for meg – meningsløs informasjon:

Til slutt forelå resultatene, og Mel Cooper [krimtekniker] forklarte analysen mens han skrev detaljene ned på den hvite tavla.

– Det vi har her, er vermikulitt, gips, syntetisk skum, glasstøv, malingspartikler, fibre av stålull, glassfiber, kalsittbiter, papir, kvartspartikler, lavtemperaturforbrenningsmateriale, metallspon, krysotylasbest, og noen kjemikalier. Det ser ut til at det dreier seg om polisyklisk aromatiske hydrokarboner, parafin, olefin, naften, oktaner, polyklorinerte bifenyler, dibensodioksiner – ikke ofte man treffer på dem [så sant, så sant]– og dibensofuraner. Pluss litt brominert difenyleter.

– Trade Center, sa Rhyme.

– Tror du?

– Jepp.

Det er vel en underdrivelse å anta at Rhyme var naturfagslærerens yndlingselev. Ved hjelp av et skarve mikroskop og en lynrask gjennomgang av sin mentale database klarer han å lokalisere morderens tilholdssted til området rundt Trade Center, og ennå er vi ikke engang halvveis i romanen. Ikke spesielt troverdig, men desto mer fornøyelig.

Den andre grunnen til at Rhyme er en av mine krimhelter, er at det går stadig bedre med ham hvor det med andre krimhelter går i strak nedoverbakke.  Han har gjenvunnet følelsen i en av fingrene, og holder den lamme kroppen i toppform ved å bruke avansert treningsutstyr. I denne boken får han igjen kontakt med sin fetter Arthur, som han tidligere var bestevenn med, men som sluttet å ta kontakt da Rhyme ble lam. Han og Amelia tenker på å få barn sammen i fremtiden en gang, og han er rett og slett strålende opplagt og klar til å ta fatt på et ny og innviklet sak.

Rhymes stigende formkurve tror jeg skyldes Jeffery Deavers iboende ønske om at det skal gå bra for alle gode mennesker, og en like stor aversjon mot å drepe mennesker – selv om det er snakk om fiktive drap på fiktive karakterer. For det er nemlig et interessant paradoks ved Deavers bøker at romanene innledes med en gal seriemorder uten skrupler, bloddryppende drap, og politiets intense jakt for å stoppe ham før han slår til neste gang. Men ved romanens slutt er det likevel mistenkelig få lik å holde styr på. I mitt innlegg om Cornwells Scarpetta nevnte jeg at jeg synes bøkene til Patricia Cornwell for tiden er mer kvalmefremkallende enn underholdende, fordi hun velter seg i beskrivelsen av grove voldshandlinger. Deaver baserer sine bøker på like psykopatiske seriemordere som Cornwell, men i bøkene hans er voldshandlinger sterkt nedtonet. I Det knuste vinduet avslører Deaver seg når Rhyme leter etter tidligere forbrytelser som «Mannen som vet alt» kan ha begått:

Jeg forklarte ham situasjonen, og han nevnte uten videre to saker som kunne stemme med den profilen vi hadde. Den ene dreide seg om tyveri av noen skjeldne mynter verdt rundt femti tusen. Den andre var en voldtekt.

– Voldtekt?

Dette introduserte et dypere og mer bekymringsfullt element.

Voldtekt er med andre ord mer bekymringsfullt enn et knivdrap? Neppe. Men i Deavers bøker er lidelse noe som utsettes til det ikke lenger kan unngås, og til og med da blir vi forskånet for mange av de blodige detaljene.

Deavers uvilje mot å ta livet av karakterer skaper imidlertid et spenningsproblem når man har lest flere av bøkene hans. Det karakteristiske Deaver-grepet består kort fortalt ut på å sette karakterene i livsfare, avslutte kapitlet, ny scene, en totalt overraskende vending hvor Rhyme har foregrepet begivenhetene i siste liten, og karakteren reddes. I Deavers første bøker i Rhyme-serien utviklet han dette grepet til neglebitende perfeksjon (og det er derfor jeg kaller det Deaver-grepet istedenfor Dan Brown-grepet, for Deaver gjør det så mye bedre). Men dette grepet kan bare brukes et visst antall ganger før leseren lærer seg at det som regel er falsk alarm. De få gangene det er ekte, dreier det seg dessuten om en karakter vi ikke har rukket å knytte noen følelser til, og du skal være en usedvanlig empatisk leser for å engste deg over skjebnen til «hva-var-det-nå-han-het-igjen».

Det er synd, for i Det knuste vinduet legger Deaver opp til en mer subtil og grøssende spenning ved at morderen har tilgang til så mye informasjon om Rhyme og co. «Mannen som vet alt» foretar en svært treffende observasjon innledningsvis når han slår fast at i dagens teknologiske samfunn tror vi på data, ikke mennesker. Når han finner ut hvem som jakter på ham, bestemmer han seg naturlig nok for å rydde dem av veien. Det gjør han ved å få avstengt strømmen i Rhymes bolig (og etterforskningens hovedkvarter), fingere narkotikatestene etterforsker Sellito rutinemessig har tatt, slik at de gir positivt utslag og fører til umiddelbar suspensjon, og å føre opp betjent Pulaskis amerikanskfødte kone opp på en liste over mistenkelige innvandrere i USA, slik at hun blir arrestert av immigrasjonsmyndighetene. Og hvor mye Sellito og Pulaski enn argumenterer for det absurde i situsjonen, blir de ikke trodd så lenge dataene viser noe annet.

«Mannen som vet alt» lammer dermed etterforskningsteamet, som plutselig får mer prekære ting å bekymre seg over enn en skarve seriemorder. Og han setter Rhymes liv i fare fordi ingen av hjelpemidlene hans fungerer, og han blir smertelig bevisst sårbarheten som funksjonshemningen hans innebærer. Å følge opp denne tråden til siste slutt ved å spille på morderens modus operandi ville understreket plottet og skapt en riktig fin spenning. I stedet forlater Deaver denne situasjonen relativt fort, og tyr i stedet til det gamle «Amelia-blir-kidnappet-av-morderen»-trikset. Men vi har skjønt det nå: Amelia kommer ikke til å dø.

I tillegg er det noe skuffende over løsningen av mordgåten. Driven i Jeffery Deavers romaner er alltid basert på at leseren skal lure på hvem, hvem, HVEM??? som er morderen – og jeg har til dags dato ikke klart å gjette riktig. Men denne gangen følte jeg ingen tilfredsstillelse ved oppklaringen. Selv om jeg – som vanlig – ikke klarte å gjette hvem den skyldige er, sitter jeg igjen med følelsen av at jeg ble lurt på en kjedelig måte, fordi det var flere mistenkte som hadde vært mye bedre mordere. Det knuste vinduet er et must for alle som liker Rhyme-serien, for her skjer det alltid noe nytt, men for nye lesere vil jeg heller anbefale å lese de tre første bøkene Knokkelsamleren, Kistedanseren (1998) og Insektgutten (2000), særlig sistnevnte.