Merkelapp: Jeffery Deaver

Den vanskelige niendeboken

Selv om jeg lenge har forsømt min plikt som bokbloggende litteraturstalinist og semikolonentusiast, betyr det ikke at jeg har forsømt lesingen. Bøker har blitt lest i tilfredsstillende mengder, uten at jeg føler meg tilfredsstilt av den grunn. Årets høydepunkt: Etter en del tilbakeslag og nerver underveis, klarte Harry Potter det til slutt. Voldemort er død, og denne gangen er han død på den ordentlige måten.

Dessverre betyr Voldemorts død også at jeg har gått tom for bøker med plottgaranti. Jeg leser alltid mange bøker parallelt for å kunne veksle mellom vanskelighetsgrad og tematikk etter humør og konsentrasjonsevne. For å holde flyten i gang, må én av dem til enhver tid være en bok som omtrent leser seg selv, typ Harry Potter. Her burde krimromaner komme inn i bildet. Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg en annen grunn til å lese om brutal og unødvendig død enn å tømme hodet for støy og mobilisere krefter til å fullføre Anna Karenina.

Men å lese krim som avkobling er risikosport. Når bøkene ikke funker, som ofte er tilfellet, ender jeg opp med å tvangslese krimbøker når jeg egentlig skulle ladet opp til å tvangslese noe som er bra. Listen min over alt som er galt med krimromaner er lang. I sommer har problemet vært krimserieforfattere som ikke vet når de skal gi seg.

Tid for dogmer: Krimforfattere som skriver serier må alltid ha en plan om å avslutte med bok sju. Klimaks skal nås i bøkene 3-5, deretter er det på tide å runde av. For å forsikre seg om at de ikke faller for fristelsen det er å klø på gamle sår, bør hovedpersonen dø like ettertrykkelig som Voldemort i slutten av sjuende bok.

Det finnes unntak fra denne regelen, som med alle andre regler. Men med denne regelen spikret opp på porten hos forlagshus i alle verdens land, vil redaktørene slippe den umulige oppgaven det tydeligvis er å fortelle bestselgende forfattere at historien om den elskede detektivs siste bedrifter er dårligere enn en gjennomsnittlig debut. I stedet må det sies her, og dere, jeg har egentlig ferie.

Anne Holt avsluttet sin sjuende bok om Hanne Wilhelmsen med å la henne bli skutt i ryggen. Bra jobbet! Men så var hun ikke død likevel, bare lam fra livet og ned. I fjor kom tiende og forhåpentligvis aller, aller siste bok om Hanne Wilhelmsen, I støv og aske. Jeg tolker fraværet av lesere som begråter hennes død som et dårlig tegn.

I niendeboken Offline jobber Hanne med en cold case samtidig som politiet prøver å avverge et terrorangrep i hovedstaden på selveste 17. mai. Plottet er greit nok, passe ambisiøst og fjernt. Men boken skjemmes ved at en tredjedel av plassen vies politisk-byråkratisk pjatt på Politihuset som ikke bidrar til mer enn kjedsomhet for både meg og politifolkene. At Hanne og hennes nye side kick Henrik Holme tilfeldigvis klarer å løse terrorsaken via sin cold case, er faktisk ikke det minste rart, siden politifolkenes eneste rolle i boken er å snakke langt og lenge om hvor vanskelig alt her i verden er generelt og i denne saken spesielt. I tillegg distraherer forfatter Holt meg ved å veksle mellom replikker og skildring av bagatellmessig handling i annenhver setning, for å gi inntrykk av at Dette Skjer På Ordentlig. Men karakterer som er kjedelige når de snakker og lever, blir ikke mer spennende av å tygge i seg rundstykker for troverdighetens skyld.

Anne Holt skal likevel ha for at hun er flinkere enn de fleste av sine norske forfatterkolleger til å skrive empatisk og engasjerende om ensomme outsiderkarakterer – aka samtidslitteraturens hellige gral. Så får andre dømme om det er en kompliment til Holt eller en fornærmelse mot de andre. I Offline er det smått autistiske Henrik Holme og til dels en hjerneskadet dueoppdretter som berger romanen fra et stusselig endelikt i vedovnen min.

Overordnet sett er den klart beste boken i serien om Hanne Wilhelmsen åttendeboka 1222; ikke tilfeldigvis den eneste av bøkene som er skrevet i førsteperson, med en stemme som ligger kledelig tett opp til Anne Holts egen. Hun er smart, hun er morsom, og med sin troskap til plott og samfunnsaktualitet burde hun skrive mye bedre bøker enn dette. VGs kritiker Brynjulf Jung Tjønn ga Offline terningkast fem, og I støv og aske terningkast tre. Jeg ville gitt Offline terningkast to-tre, og sikkert endt opp med minus på terningen hvis jeg leste sisteboka. I stedet gravla jeg Hanne Wilhelmsen nå, død eller levende. Nok er nok.

Jeffery Deaver begynte på mange måter der Anne Holt burde ha sluttet. I hans første bok om radarparet Lincoln Rhyme og Amelia Sachs er Rhyme lam fra halsen og ned og ligger i sengen hele dagen og planlegger selvmord. What could possibly go wrong? Vel, bok ni, The Burning Wire, avsluttes idet Rhyme har gjennomgått en avansert operasjon og kan bevege armene. Deaver har siden skrevet fire bøker til om Rhyme, og jeg antar at han nå forbereder seg til å løpe New York Marathon.

Det må være irriterende for en forfatter å skape en lam karakter, bare for å oppdage etter et par bøker at du får større armslag i skrivingen dersom hovedpersonen din også kan bevege armene. Men denne utviklingen er symptomatisk for Jeffery Deavers store problem. Plottsnekring, produktivitet, kunnskapsnivå og oppfinnsomhet? Check, check, check og check. Akillessenen hans som krimforfatter med en forkjærlighet for seriemordere er selsom: Han liker ikke at folk dør. Eller at de har det vondt. Det han liker minst av alt er når han selv må drepe eller skade noen, selv om han bare gjør det med ordene sine, på liksom.

Elektrisitet er tema og drapsvåpen i The Burning Wire. Ifølge min mor vil tredje verdenskrig være kjapt overstått hvis elektrisiteten saboteres og den siviliserte verden i løpet av kort tid fryser eller sulter i hjel. Deaver går i motsatt retning og viser at du også kan gjøre mye ugagn hvis du hacker deg inn i New Yorks elektrisitetsnett og får tilgang til kabler med 700 000 volt. Ikke kan leverandøren skru av strømmen heller, hvis myndighetene vil unngå generelt mayhem og sammenbrudd av infrastruktur på hele østkysten. Det er en fiffig idé, og elektrisitet er livsfarlig nok i seg selv til å skape uggen stemning når Deaver forklarer alt som kan gå galt hvis du oppholder deg i nærheten av en stikkontakt. Jeg måtte tilfeldigvis skifte lysstoffrør på badet mens jeg leste boken, og ga meg selv dårlige odds for overlevelse.

Deaver gjør sånt når han er god. Ekstremspenning ved hjelp av grunnleggende fysikk. Men så ødelegger han det ved å være en altfor snill og hjertegod mann. I motsetning til Jo Nesbø har Deaver aldri klart å skrive ut en eneste karakter med rent mel i posen, og sørger heller for at folkene fra sine ulike serier møter hverandre og blir gode venner. Dermed sitter han igjen med en temmelig omfattende storfamilie av et persongalleri i niende bok av Opus Rhyme, og alle skal ha sitt. Det sinker utviklingen av plottet, som er utspekulert nok til å fortjene mer oppmerksomhet fra sin skaper. Og kjære Jeffery, du er min siste skanse mot forvitringen av plott som litterær bærebjelke. Ikke svikt meg nå.

Jeg vet ikke om dette ble den siste Rhyme-boken jeg leste. På den ene siden er The Burning Wire milevis unna Deavers The Empty Chair, som fremdeles er den beste krimboken jeg har lest. På den andre siden er den norske bokhøsten nå i gang. Gi meg fem strake måneder uten plott, stram dramaturgi og ytre handling, og spør meg igjen i januar om det frister å lese tiendeboka om en elsket detektivs bedrifter. Og der har du forklaringen du trengte på hvorfor bestselgerlisten er full av dårlige krimbøker.

Jeffery Deaver – Sovedukken

Daniel Pell soner en livstidsdom etter å ha drept fire medlemmer av en familie på fem. Yngstejenta Theresa Croyton berget livet fordi hun sov blant dukkene sine da familien ble drept, noe som har gitt henne tilnavnet «Sovedukken». Åtte år etter drapene avhører politietterforsker Kathryn Dance den dømte morderen for et annet drap han skal ha begått. Det viser seg at Pell selv har iscenesatt drapsmistanken, for å få en mulighet til å flykte etter at avhøret er gjennomført. Pussig nok benytter ikke Pell anledningen til å komme seg så langt unna Monterey California som mulig. Han oppholder seg i nærheten til tross for at han er etterlyst over hele vestkysten, og Kathryn Dance frykter at det er fordi han har planer om å ta livet av flere mennesker før han forsvinner for godt.

For å finne ut hvilke planer Daniel Pell har, må Kathryn Dance gå tilbake i tid og avhøre de som tidligere har hatt noe med Pell å gjøre, deriblant tre kvinner som levde sammen med Pell i en slags kult da han begikk drapene mot Croyton-familien. Dance er ekspert på avhørsteknikker og tolking av kroppsspråk; ferdigheter hun får bruk for når hun skal skille løgn fra sannhet i møtet med vitner og mistenkte. Hun får dessuten hjelp av FBI-agenten Winston Kellogg, som har spesialisert seg på kultledere som Daniel Pell. Kellogg og Dance blir fort mer enn bare gode kolleger.

Jeffery Deaver er en krimforfatter som har fått mange fans på grunn av de uventede vendingene plottet i bøkene hans tar. Man kan aldri ta noe for gitt, fordi han er en mester i å leke med leserens forventninger. Spesielt de første bøkene i serien om Rhyme og Sachs er gode eksempler på Deavers overlegne evne til å skrive neglebitende thrillere. Sovedukken er nok et eksempel på denne typen krimroman, men her faller alle de velkjente Deaver-grepene helt gjennom.

Kathryn Dance er en sympatisk karakter som kler hovedrollen godt. Hun er enke med to barn, og har ingen nevneverdige problemer med å kombinere karrieren i politiet med familielivet. Hun er dyktig og respektert, intelligent og snill, uten at hun oppleves som noen urealistisk superkvinne. Til tross for massemorderen på flukt er store deler av romanen bent ut trivelig lesning, hovedsakelig på grunn av den positive tonen Deaver bruker når han skriver om Dance. Høydepunktene i boken er avhørene hun gjennomfører. Dance er nærmest en menneskelig løgndetektor, og Deaver integrerer Dances spesialkunnskap om kinetikk godt i handlingen og bruker den til å skape driv.

Det som trekker ned med boken er at den egentlig aldri blir spennende. Deaver bruker sine velkjente knep, men det er så få overraskelser underveis at man fint rekker å pønske ut hvilken vri handlingen kommer til å ta lenge før det skjer. Når politiet står utenfor døra til Pell og skal til å arrestere ham, trenger man bare å sjekke sidetallet for å vite hvordan det kommer til å gå. Er det mer enn femti sider igjen av boken, vet man at han kommer til å slippe unna. Siden hovedsaken med Deavers bøker er at de skal være fryktelig spennende, føles det fort litt meningsløst å lese boken. Den er helt grei underholdning når man først har kommet i gang, men ikke mer enn det. Sovedukken er veldig langt unna nivået på noen av Deavers beste, for eksempel Knokkelsamleren og Insektgutten. Bok nummer to om Kathryn Dance, Korsene, er nylig utgitt i norsk oversettelse.

Ian McEwan, Jeffery Deaver og vampyrromantikk

Noe av det beste med å komme hjem fra ferie, er at det blant store bunker regninger og reklame ligger en og annen bok og venter på meg. Selv om leseprogrammet for de nærmeste månedene er helt fastspikret og lite fleksibelt, er det lov å glede seg til roligere tider.

Stadig flere av bøkene på 1001-listen havner på ønskelisten min, selvfølgelig ti ganger raskere enn jeg klarer å lese dem. Nå har jeg skaffet meg Ian McEwans Om forlatelse (Atonement) til spottpris fra Bokklubben. Jeg klarer å holde meg unna de nyeste hovedbøkene, men er sjanseløs mot de eldre til nedsatt pris. Denne boken tror jeg at jeg har hørt mye bra om, uten at jeg helt kan huske hvem, hva og hvorfor.

En dramatisk hendelse en varm sommerdag i 1935 danner utgangspunktet for denne romanen. Cecilia og Robbie, som har kjent hverandre fra de var små, blir ofre for den 13-årige Brionys ustyrlige fantasier. Briony begår en forbrytelse som hun resten av livet kommer til å forsøke å bøte på.

Jeg håper boken er mindre slapp og intetsigende enn baksideteksten. En bok som høres atskillig mer actionfylt ut, om enn mindre minneverdig, er Jeffery Deavers Korsene:

En politimann ute på patrulje får plutselig øye på noe merkelig i veikanten. Noen har satt opp et hjemmelaget kors, et minnesmerke med en dato skrevet på et pappstykke. Men korset er ikke satt opp for å minnes noe som allerede har hendt. Datoen er neste dag. Den dagen finner politiet en savnet tenåringsjente i bagasjerommet på en bil. Hun er etterlatt der for å dø. Etterforsker Kathryn Dance blir satt på saken. Offeret fører henne på sporet av en ondskapsfull blogg, og jakten på den skyldige foregår både i den virtuelle og den virkelige verden. Og etter hvert dukker det opp flere kors.

Dette ville hørtes ut som en ypperlig bok å lese en sen og skummel høstkveld hadde det ikke vært for at jeg leste ut første bok om Kathryn Dance, Sovedukken, i går. Den var såpass langtekkelig og forutsigbar (til Deaver å være, riktignok) at Korsene får ligge langt nede i bunken til jeg glemmer inntrykket fra Sovedukken. Da stoler jeg mer på at J. R. Wards Evig elskede blir en hit i høst:

Rhage er en av brødrene i Den sorte dolks brorskap. Han er meget lideskapelig, både når det gjelder å krige og å elske. Men det hviler en forbannelse over ham, en forbannelse han frykter skal gjøre ham til en fare for seg selv og sine venner. Mary Luce kastes inn i vampyrverdenen, og blir fort avhengig av Rhages beskyttelse. Hun er ikke ute etter kjærlighet. Men da tiltrekningen mellom henne og Rhage ikke er til å ta feil av, starter en kamp for forholdet deres. Og idet fiendene deres nærmer seg, må Mary Luce kjempe for evig liv sammen med mannen hun elsker.

Første bok i serien om Den sorte dolks brorskap har jeg skrevet om her. Jeg ser frem til enda en «Me Tarzan, you Jane»-bok midt blant høstens noveller, skuespill, dikt, debutanter og lesesirkelbøker. Hvis jeg skal bedømme ut fra hvor mange som kommer innom bloggen min etter å ha søkt på denne serien, er det flere enn meg som skal velte seg i vampyrromantikk i høst.

Ellers forbereder jeg meg til høstens første lesedugnad, som sannsynligvis blir neste helg. Til sammen blir det 24 timer med intensiv lesing, fordelt over to dager. Jeg planlegger først og fremst å lese Karen Blixens Den afrikanske farm, og kanskje en del noveller. Hvis jeg ender opp med å lese mer enn jeg har tid til å blogge om, er det bare å forberede en tilsvarende bloggedugnad et par uker senere. Det blir en litterær høst, med andre ord. Jeg gleder meg allerede!

Nytt i bokhyllen: Ferielesning

Forrige uke avsluttet jeg endelig min grundige lesing av Marguerite Duras’ Elskeren og min ikke mindre grundige lesing av P. D. James’ Det svarte tårnet. Jeg fikk begynt på neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Siden krim noir ikke høres særlig spennende ut i mine ører, var jeg litt skeptisk, men så langt liker jeg det jeg leser. Det meste vil egentlig virke lettlest etter Elskeren, tror jeg, så jeg skal ha den boken i bakhodet som sammenlikningsgrunnlag så lenge jeg kan.

Endelig fikk jeg to av bøkene jeg bestilte til bursdagen min (til Line, fra Line), og det er bøker jeg planlegger å lese i sommerferien. Den første er en relativt ny sommertradisjon, nemlig Jeffery Deavers krimserie med Amelia Sachs og Lincoln Rhyme i hovedrollene. Forrige bok, Det knuste vinduet, leste jeg i fjor sommer. Anmeldelse finner du her. The Burning Wire er niende bok i serien.

At home. In your office. On the street. A merciless killer with a unique weapon is ready to strike. Electricity is as lethal as it is vital, and it only takes one spark of genius to generate panic and death. In the meantime, one of the few criminals to have ever slipped Lincoln Rhyme’s net – the assassin known as the Watchmaker – has set his murderous sights on innocent victims, whose identity is as yet unknown… Rhyme must juggle the two investigations as they hurtle toward their deadly outcomes.

Jeg tror denne baksideteksten, i tillegg til å angi sånn cirka hva romanen handler om, kunne vært et utmerket grunnlag for en litteratursosiologisk analyse av forskjellen på hva som frister amerikanske og norske lesere. For denne baksideteksten ser faktisk ut til å appellere til leserens paranoia. (Elektrisiteten som du trenger for å koke kaffe og lade mobilen kan faktisk DREPE deg!!!) Og, selvfølgelig, understreke hvilken forunderlig skærp kar Lincoln Rhyme er, som kan tenkes å fakke ikke bare én, men TO! gale mordere samtidig, i en og samme bok!! Man får mye krim og action for pengene med Jeffery Deaver. Han er for øvrig valgt ut til å skrive en ny roman om James Bond, og jeg tror han er helt riktig mann for jobben. Han er i hvert fall et helt riktig valg for meg når jeg skal late meg i sommervarmen.

Andre nye bok er jeg mer ambivalent til. Jeg har slaktet Patricia Cornwells Scarpetta langt og omstendelig her, men hun er kort oppsummert en forfatter jeg har et elsk/hat-forhold til. Første halvdel av forfatterskapet hennes er glimrende, resten helt elendig. Men jeg har fortsatt et lite håp om at hun en dag skal komme sterkt tilbake, og leser trofast en ny roman hver sommer. Det blir bare ikke sommer uten at jeg kan irritere meg grønn over hvor dårlige bøkene hennes er blitt. I år er det bok nummer atten om rettsmedisiner Kay Scarpetta, Port Mortuary, som får æren av å skru opp forventningene mine, før jeg igjen synker ned i vonbroten skuffelse.

Kay Scarpetta has been training at the Dover Port Mortuary, mastering a groundbreaking forensic procedure. And it is not long before these new skills need to be put into practice. A young man drops dead, eerily close to Scarpetta’s home. When his body is examined, there are stunning indications that he may have been alive when he was locked inside the cooler. When the revolutionary 3D radiology scans reveal internal injuries unlike any Scarpetta has ever seen, she realizes that she is fighting a cunning and uniquely cruel enemy. Now it is a race against time to discover who and why before more people die…

Det interessante med bokomslaget er at forlaget har klistret på en lapp hvor det står “If you don’t LOVE this book, we’ll give you your money back”. Jeg skal akkurat til å konkludere med at Little Brown Books her har gravd sin egen grav og formelig bedt om å gå konkurs. Men det står selvsagt tilføyd med liten skrift: “Terms and conditions apply”. Mest sannsynlig må man klage innen 24 timer etter at man kjøpte boken. Eller de ber deg om å skrive en fem sider lang begrunnelse om hvorfor man ikke likte den, på engelsk, adressert til forfatteren. (“Dear Ms. Cornwell. You suck. Etc. Etc. Best wishes). Eller de ber deg definere ordet ‛love’ ved å bruke maksimalt fem ord. Hva kan jeg si? Jeg gleder meg.

Siste bok er ENDA en hovedbok fra Bokklubben, Tatiana de Rosnays Saras nøkkel. Bokklubben sender nå ut hovedbøker annenhver uke (?). Det har faktisk ført til – hold deg fast – at jeg for første gang på et år har klart å AVBESTILLE! Jepp, det har jeg. Jeg fant ut at bøkene blir svært mye billigere etter noen måneder og er til salgs ganske lenge, så nå skal jeg vente tålmodig til prisen går ned og heller slå til da. Men denne boken er jeg glad for, siden den har handling fra andre verdenskrig.

Paris, 1942: Sara, en ti år gammel jødisk jente, gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede aksjonen mot jøder i det som senere er blitt kjent som Vel d’Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir døgn, og Saras desperasjon vokser…

Paris, 2002: I anledning sekstiårsmarkeringen for Vel d’Hiv blir journalisten Julia Jarmond bedt om å skrive en artikkel om denne svarte dagen i Frankrikes historie. Mens hun gjør research for artikkelen, snubler hun over Saras historie. Julia blir mer og mer opptatt av Sara og hennes families skjebne, og etter hvert tvinges hun til å stille spørsmål ved sitt eget liv.

Jeg har ikke hørt noe om denne boken foreløpig, men synes den virker lovende.

Nå er det ikke mange dager igjen til jeg tar sommerferie, og da kan jeg endelig lese og blogge så mye jeg orker, samt konsentrere meg om to lesesirkelbøker og forberede lesemaraton. Jeg gleder meg stort til å oppdatere meg på hva dere har lest i mellomtiden!

De dødes bibliotek

“Sensasjonell krimdebut” var VG-anmelder Berit Kobros dom over Glenn Coopers De dødes bibliotek. Hun ga terningkast fem og mente at Cooper “går langt utenpå Dan Brown” – hva nå enn dét betyr. Likevel må jeg si meg enig i både terningkastet og det sensasjonelle ved en forfatter som debuterer i Dan Browns fotspor, og koker sammen et plott hvor middelaldermunker, hellige barn, hvitsnippforbrytere, arkeologer, FBI-agenter, matematikkgenier og selveste Winston Churchill og Harry Truman figurerer i en og samme historie. Man får til og med oppgitt datoen for selveste Dommedag i denne romanen. Intet mindre.

Dommedagsmorderen

Handlingen i romanen foregår på tre tidsplan. Den 7. juli år 777 blir den syvende sønn av en syvende sønn født på Isle of Wight. Mens sekstallet tilhører Djevelen, er syvtallet Vår Herres magiske tall. Omsorgen for det underlige guttebarnet overlates til klosteret på øya, i likhet med andre barn som foreldrene ikke har råd til eller ønske om å beholde. Den skjebnesvangre fødselen har ikke gått upåaktet hen for klosterets munker og nonner, og det viser seg snart at det er all grunn til å korse seg over den lille guttens evner.

I 1947 gjør arkeologer et helt hårreisende funn på Isle of Wight. Oppdagelsen er så sensasjonell at myndighetene ikke kan tillate at den blir kjent for verden. Tidligere statsminister Winston Churchill inngår en avtale med president Harry Truman om å skyve hele problemet over på amerikanerne. Truman oppretter det topphemmelige Area 51 utenfor Las Vegas, og iverksetter UFO-tiltak for å kamuflere hva som egentlig foregår ute i ørkenen.

I mai 2009 bryter New Yorks innbyggere ut i panikk når en rekke dødsfall knyttes til “Dommedagsmorderen”. Det er tilsynelatende ingen forbindelse mellom noen av ofrene, og de er drept på helt forskjellige måter. Det eneste som binder dem sammen, er at alle ofrene på forhånd har mottatt et postkort med tegningen av en likkiste, der dødsdatoen deres er fastsatt.

Nysgjerrig nå? Det har du all grunn til å være.

Will Piper

Saken havner hos FBI-agent Will Piper, en forfyllet storsjarmør og legendarisk profiler med voldelige seriemordere som spesialfelt. Han har ødelagt sin egen karriere på grunn av en kvinnehistorie, og har nå kun ett mål for øyet: Han skal pensjoneres fra FBI om fjorten måneder og gir blanke faen i alt annet frem til da. Hans plan om å komme seg fyllesyk gjennom arbeidsdagene tar brått slutt når han får hovedansvaret for Dommedagssaken. Han får den unge agenten Nancy Lipinski som partner, en kvinne som tilsynelatende er Wills rake motsetning: Pliktoppfyllende, ambisiøs og hardtarbeidende.

Will Piper er den festligste hovedpersonen jeg har funnet i en krimroman på veldig, veldig lenge. Han er så frekk og ironisk at det er en fornøyelse å lese, og Cooper lykkes godt i å etablere en karakter som man ville irritert seg over i det virkelige liv, men som egner seg perfekt i en storslagen krimroman. For den leseren som nå har Jo Nesbøs Harry Hole i tankene, er det ingen grunn til sammenlikning. Mens Harry Hole drikker seg vekk fra harde erkjennelser og en tøff hverdag, lever Will Piper simpelthen etter følgende filosofi: “I hans bok var det slik at hvis du klarte å komme deg på arbeid til tiden, aldri drakk på jobben og ikke rørte en dråpe før happy hour, så hadde du ikke noe alkoholproblem”.

Det er med andre ord heller ingen grunn til å sammenlikne Will Piper med Dan Browns Robert Langdon, som er like prektig som en tiåring speiderjente – og omtrent like spennende. For eksempel er dette Will Pipers reaksjon når han får vite at kollegaen hans har fått slag:

Will foraktet Mueller. Selvgod, hengslete drittsekk. Absolutt alt etter boka. Komplett utålelig. Kødden kom fremdeles med bitende kommentarer om utbruddet hans, serverte dem rett i ansiktet på ham, for jævelen regnet med at han var beskyttet av Wills status som utstøtt. Håper at han kommer til å gå og snakke som en åndssvak resten av livet, var den første tanken som slo ned i ham. ‛Herregud, noe så forferdelig’, sa han i stedet.

Piper er like usentimental når han forholder seg til andre politikolleger og pårørende, som når han feller en knusende dom over den snobbete kona til et av Dommedagsofrene:

Der hadde han det, en forklaring på denne manglende samarbeidsviljen. Bortsett fra den ulempen det var å miste en pålitelig ektefelle, så mislikte hun å bli assosiert med Dommedagssaken. Det var høyprofil, men lavrente. De fleste av ofrene var anonyme underklassemennesker. Mordet på David var ikke bra for hennes image, uheldig for karrieren, de hvite, rike partnerne hennes hvisket og tisket om henne mens de pisset i urinalene og puttet på greenen. På ett vis var hun antakelig sint på David fordi han hadde fått halsen skåret over.

Glenn Cooper er kort sagt en krimforfatter som behersker sarkasmens gylne kunst til fingerspissene. Dessverre går han på trynet i den klassiske amerikanske fellen, fordi han åpenbart følte at det ville ha vært for galt hvis han lot Will Piper drikke alene frem til pensjonsalder. Will må selvfølgelig finne Kjærligheten og begynne et nytt og bedre liv. Dermed forsvinner Pipers (u)sjarmerende vesen underveis i en litt søtladen “boy meets girl”-historie. Heldigvis står selve plottet fjellstøtt innen han kommer så langt, og det forhindret derfor at interessen min dalte i takt med Will Pipers promille.

Dramaturgiske finurligheter

Det er ikke bare Will Pipers personlighet som gjennomgår en drastisk forvandling underveis. Det virker nemlig som om Glenn Cooper midtveis i romanen forandrer mening om hvilken type spenningsroman han vil skrive. I begynnelsen er romanen strukturert etter klassiske Dan Brown-prinsipper, med dertil hørende cliff hangers. Man spekulerer iherdig på hvem Dommedagsmorderen kan være, hvordan i huleste han gjennomfører drapene, hva denne mystiske arkeologiske oppdagelsen kan være, og hva det er for slags magiske evner man får når hele ens eksistens er omgitt av syvtall.

Men midtveis uti romanen er det plutselig veldig enkelt å gjennomskue hvem Dommedagsmorderen er, og det er ikke bare fordi undertegnede er sylskarp og har vært ute en vinternatt før i krimmens iskalde verden. Identiteten hans avsløres for leseren, og det samme gjør guttens magiske evner. Dermed kan man ikke unngå å skjønne store deler av sammenhengen. Romanen får et mer thrilleraktig preg og tempoet skrus ned. Cooper tar en Umberto Eco og vier mye plass til handlingen i middelalderen, samtidig som han slipper oss inn i Dommedagsmorderens liv og psyke.

En slik plutselig endring er grunnen til at Jeffery Deavers Insektgutten er den desidert beste kriminalromanen jeg noen gang har lest. Men i Deavers roman skjønner man at forfatteren har ledet leseren på villspor med vilje helt fra starten av, og sannsynligvis gapskratter av fryd over å ha lurt millioner av lesere trill rundt. I De dødes bibliotek virker det derimot som om Cooper plutselig bare ombestemte seg med tanke på hvilken type spenningsroman han ønsket å skrive, og fulgte innskytelsen. Likevel fungerer det, pussig nok. Mye av årsaken ligger i at Coopers plott er så originalt at det i seg selv gjør boken spennende. I tillegg skriver han såpass bra at boken tåler tidlige avsløringer og mangelen på cliff hangers.

God krim

Et aber med boken, som dog ikke kan lastes Glenn Cooper, er at oversettelsen til tider er litt for lite smidig i forhold til originalspråket. Det skinner gjennom at boken er oversatt fra amerikansk engelsk, og det gjør at enkelte partier blir i overkant klisjéfylte. Det klassiske utbruddet “You know it, and I know it!” høres fryktelig teit ut oversatt til “Du vet det, og jeg vet det!”, og man risikerer å le litt av deler som egentlig er alvorlige.

Teit virker også oversettelsen av FBI-avsnittene Grand Theft, Violent Crime og Organized Crime til Store Tjuverier, Voldskriminalitet og Organiserte Forbrytelser – det virker Altfor Ruvende og Konstruert. Voldsavsnittet er den norske betegnelsen, og avsnittene for grove tyverier og organisert kriminalitet ville passet bedre. As if FBI ville ha kalt noe «tjuveri» istedenfor «tyveri». Herregud, så teit.

Men jeg pirker sannsynligvis mye fordi det egentlig ikke er så mange store ting å pirke på. Noen logiske brister er det her og der, men logiske brister har tross alt ikke forhindret folk i å trykke Bibelen til sitt bryst, så det tenker jeg må være lov. Dette er en god krimroman; en langt over gjennomsnittlig velutført krimroman og en sterk debut. Jeg storkoste meg med den. Det er eventyr og fantasi fra ende til annen, men det er et særdeles festlig eventyr å være med på så lenge det varer. Oppfølgeren Sjelenes bok står allerede på ønskelisten min.

Takk til Schibsted forlag for leseeksemplar.