Skrivesperre

Skriveprosessen. Et selvportrett
Fra skriveprosessen (selvportrett)

Jeg klarer ikke å skrive noe for tiden. Det er helt krise, og det har vart for lenge til at det er rent forbigående eller noe jeg har spist. Enten skriver jeg for livet uten å komme til slutten. Eller det stopper opp allerede når jeg skal skrive innledninger. (Derfor: Innledning slutt.)

Ideer og tanker har jeg i massevis, det har jeg alltid. Ord har jeg også, selvfølgelig. Ordgyteriet mitt vil ingen ende ta. Ifølge min far er dette arvelig, sånn det er å være en Tidemann. Jeg har et arvelig ordforråd og et medfødt behov for å bruke det.

Jeg har mange ting å skrive om, og jeg har mye å si. Strengt tatt har jeg altfor mye å si. Det er nok sånn at jeg jobber meg gjennom ideer til det jeg tror er et vanlig blogginnlegg (etter min målestokk), bare for å oppdage at det egentlig var en idé til en doktorgradsavhandling. En avhandling som fort ville ha blitt i lengste laget hvis jeg hadde valgt å skrive fullstendige setninger.

Kanskje skyldes skrivesperren at jeg ubevisst prøver å dokumentere alle tanker jeg har tenkt om alt som finnes i hele verden siden jeg (og verden) ble født. Kanskje er jeg for ambisiøs uten å skjønne det selv. Kanskje har jeg altfor dårlig gjennomføringsevne. Kanskje burde jeg bare ikke skrive. Kanskje burde jeg heller bake boller eller begynne med rosemaling. Kanskje har jeg en hjerneskade. En medfødt eller ervervet hjerneskade som påvirker evnen til å fullføre en tekst.

Skriving fungerer sånn for meg: Jeg tenker mye. Jeg tenker ustanselig og hele tiden og alltid. Hjernen min skrus aldri av. Selv i søvne tenker jeg altfor mye. Jeg har blitt vekket av drømmer der jeg leste bøker, analyserte setninger og skrev om det – samtidig. I tankene mine er det mye som virker bra, veldig bra, selv når jeg tenker med paranteser og innskutte bisetninger. Men når jeg skal skrive dem ned, blir det bare kaos. Jeg klarer ikke å finne ut hvor den ene tanken avløser den andre. Det var ikke et problem mens jeg tenkte. Men det blir et invalidiserende problem når jeg skal skrive. Alle mine skriveproblemer ville ha forsvunnet hvis noen kunne finne opp en maskin man kobler til hjernen, en maskin som skriver ned alt man tenker og gjør korrektur samtidig.

Jeg har prøvd å skrive for hånd. Det går ikke. Håndskriften min er for distraherende, jeg skriver for sakte og for stygt, og jeg er så perfeksjonistisk og selvkritisk at jeg må ha ubegrensede redigeringsmuligheter. Jeg må kunne angre og ombestemme meg minst ti ganger. Uten pc ville jeg aldri ha skrevet noe som helst.

Båndopptager? Alle som har hørt sin egen stemme på opptak vet at det er umulig. Eller for alt jeg vet er det sånn at kun de som har hørt min stemme, vet at det er umulig. At jeg har en stemme som inviterer til forsterket skrivesperre.

Jeg har prøvd det meste. Jeg har lagt ting unna halvferdig for å prøve noe annet. Det har jeg gjort så lenge nå at jeg har 20 uferdige utkast liggende. Eller vent, det er faktisk 31, jeg sjekket nå. Og det er bare de utkastene som ligger lagret i wordpress. I word har jeg enda flere, 10 for å være nøyaktig, som jeg ennå ikke har gitt opp. De jeg har gitt opp gidder jeg verken å telle eller å slette. Totalt 41. Herregud. Bør man innrømme sånt offentlig? Eller er det omtrent som å innrømme at man er sengevæter?

Noen av innleggene er det helt ok å ha liggende til modning. Det er alle de som gjelder fantastiske bøker jeg har lyst til å skrive fantastisk om. Det er greit. Der er problemet stort sett at jeg må ta en runde med «kill your darlings» fordi det blir for langt. Men jeg klarer det bare ikke. Jeg kan ikke drepe noe jeg elsker så høyt. Derfor venter jeg heller tålmodig på at alle mine darlings skal dø en naturlig glemselens død sånn at jeg kan publisere innlegget uten å bli deprimert.

Andre innlegg er for banale og kjedelige. De burde jeg helst bare slette. Men før jeg sletter dem må jeg nesten lese dem enda en gang for å være sikker, og jeg orker ikke å bli konfrontert med så ekle sannheter om min egen skriving akkurat nå. Hvor dårlig jeg kan skrive. Hvor ofte jeg skriver dårlig. Hvor teit jeg virker når jeg skriver dårlig. Jeg bør uansett ta vare på dem sånn at jeg har noe liggende i tilfelle skrivesperren blir så ille at jeg ikke engang klarer å skrive noe skikkelig dårlig lenger. Da vil det banale og kjedelige virke ganske bra sammenliknet med null tekst og blank skjerm.

Det er ikke så rart at jeg får skrivesperre, jeg som hater å skrive og får skrivesperre mens jeg skriver om å ha skrivesperre. Jeg begynte på dette innlegget for over en uke siden, og her sitter jeg fremdeles. I stedet for å fullføre har jeg ligget i senga på ugunstige tidspunkter og syntes synd på meg selv. Surmuling og selvmedlidenhet er blitt en fast del av timeplanen min. To timer om dagen er det dyna over hodet og furten grubling. Jada, jeg har altfor god tid. Tid som skal brukes på skriving, for faen!

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor folk blir forfattere. At det er en drøm for mange. Å vie store deler av tiden sin til å stirre på skjermen i påvente av lyse øyeblikk og geniale ideer og gode formuleringer. Jeg har oppdaget at pc-skjermen er den aller trasigste av alle utsikter. En utsikt som spør: «Er du sikker på at livet er noe for deg?»

Men det er godt å kjenne forfattere når man har skrivesperre. Sånn at man har noen som kan fortelle at man lider av skrivesperre (i alvorlig grad), og at livet ikke er generelt håpløst eller at man er et ubrukelig menneske – som var mine to første teorier. Forfattere er kanskje de eneste menneskene i verden som klarer å lytte med sympati når man klager over at man ikke får skrevet det man vil, og som virkelig skjønner at dette er den største av alle eksistensielle kriser.

Min venn forfatteren ringer for å høre hvordan det står til. Jeg hører det på stemmen min når jeg svarer. Jeg høres ut som Tussi i Ole Brumm.

«Går det bra?»

«Neeeei …» Sukk.

«Å, har det skjedd noe?

«Neeeei …» Sukk.

«Hva er det da?»

«Jeg får ikke skrevet det jeg vil, og livet er bare forjævlig dårlig akkurat nå.»

Jeg hører det når jeg sier ordene høyt at jeg sliter med å ta meg selv seriøst. Så vidt. Min venn forfatteren sliter derimot ikke med å ta det seriøst, for dette kan han alt om. Skrivesperre er forfatterens nemesis, erkefiende og – muligens – yrkesskade. Han sier noen trøstende ord om hvordan det var å ferdigstille den og den boken, og hvordan det føltes etterpå, når alt bare var tomt og alt han skrev bare var dritt. Men jeg klarer ikke helt å tro at det er det samme å skrive en bok som å skrive et blogginnlegg. Jeg tar meg i å savne litt verdighet.

«Men kan du ikke skrive noe annet?

«Jeg har prøvd, og er nå oppe i rekordhøye 20 utkast.» (Det var før jeg sjekket wordpress + word)

«Hmmm. Kanskje du bør prøve å skrive skjønnlitteratur istedet?»

Tanken frister på en måte, da jeg i et øyeblikks klarsyn ser for meg at jeg ender opp med å skrive en roman på trehundre sider fordi jeg ikke klarte å skrive tre sider om Populærmusikk fra Vittula. Men jeg slår det raskt fra meg. Det siste man trenger når man har skrivesperre, er enda flere prosjekter man ikke får fullført. Enda et prosjekt betyr enda et område å mislykkes på. Til slutt må jeg sikkert innse at det ikke er en skrivesperre, men at det er meg (eller livet mitt) det er noe i veien med. Og da må jeg kanskje slutte å skrive og finne på noe annet å gjøre. Kanskje tvinger dette «noe» meg til å treffe flere mennesker enn jeg er komfortabel med. Eller altfor mye ikke-verbal kroppslig aktivitet. Uviljen er sterk.

Men etter at jeg la på, tenkte jeg at ideen kanskje ikke var så dum likevel. Kanskje jeg burde skrive skjønnlitterært en periode og se om den andre skrivesperren slipper tak. Jeg kunne for eksempel skrive om en forfatter som har skrivesperre. Kalle henne Line og la henne være 33 år, litteraturviter og dysfunksjonell perfeksjonist. En jeg-fortelling i presens fylt av minimalistisk tristesse. Jeg kunne skrive om utilstrekkelighet på en ikkeironisk måte. Det er i grunnen litt rart at ingen andre har gjort det allerede.

Det sier seg selv at Line ikke har noen venner. En kjæreste har hun aldri hatt, annet enn i en fantasiverden med umiskjennelige modernistiske trekk. Ei heller har hun kontakt med resten av verden. Jeg trenger derfor ingen andre karakterer, bortsett fra en litt ambivalent morsskikkelse. Line lever i sin egen lille verden, og den fyller hun til bristepunktet med følsomme og litt såre tanker om ordene som bare ikke vil komme til henne, hun som er så snill og aldri har gjort noen fortred.

Jeg trenger ikke et plott. Jeg trenger ingen ytre handling. Istedet kan jeg fylle teksten med kjedsommelige og hverdagslige gjøremål og stirring i veggen i påvente av at tankene skal stokke seg i riktig rekkefølge. Oppvask virker kanskje mindre trivielt hvis man kaller det research til et romanprosjekt. Jeg kan skrive om hvordan dagene bare går mens Line skriver om at hun ikke får skrevet noe. At livet bare går fra Line mens hun sitter der og tenker. Og at det etter hvert er det eneste Line klarer å tenke på; at livet går fra henne mens hun ikke klarer å skrive. Lag på lag med metarefleksjoner, selvforsterkende tomhet og et totalt fravær av handling.

Jeg tror det kan bli bok.

Arbeidstittel: Jeg er her nå.

Setningene må være korthugde og hakkete, for å gi det en passende rå stil som kontrast til den følsomme og altoppslukende selvmedlidenheten. Stream of consciousness er også bra, veldig bra. Da trenger jeg ingen plan, struktur eller meningsfylt sammenheng. Da kan jeg rote og knote så mye jeg vil. Og så trenger jeg noen litterære referanser. Anna Karenina kan funke, med hoppe-foran-toget-motivet. Line kan stå på broen i nabolaget og kikke ned på NSBs linjer og sukke over hvor heldig Anna Karenina var som ble dratt mellom elsker og mann+barn, mens Line uheldigvis lever i en moderne verden der man har delt samværsrett og alt er blitt så ufattelig mye mer komplisert. Hva skulle ikke Line gitt for å være Anna Karenina?

Anna hadde i det minste oversiktlige problemer. Lines problemer er uendelige og derfor umulige å løse. Det er ikke engang mulige å fatte rekkevidden av dem, så store er de. Dessuten har Line verken elsker eller mann+barn. Hun har bare skrivingen. Skriften. Språket. Teksten. Alfabetet. Det er bare noen ytterst få som kan skrive godt her i verden. Unger kan hvem som helst presse ut av kroppen.

Hopper hun, eller hopper hun ikke? *tvetydig slutt*

Jeg tenker maks 150 boksider. Hva er det i word? Hundre sider? Jeg har allerede ca hundre sider med uferdig bloggtekst liggende, så det kan jeg klare. Jeg kan tross alt finne på ting, hva som helst, alt som faller meg inn. Det kan jeg ikke når jeg skriver om andres bøker, da må jeg skjerpe meg og være noenlunde saklig og konsentrert. Eneste skjær i sjøen er at jeg ikke har lyst til å skrive om Line. Line er så utrolig dust at hun ikke fortjener en bok. Jeg har mer lyst til å skrive om ting som faktisk interesserer meg. Å skrive en begynnelse, en midte og en slutt, der alt henger sammen innbyrdes og med virkeligheten.

Her skulle det ha vært en avslutning med et poeng, en moral eller en konklusjon. Jeg har ingen forslag. Jeg er bare imponert over hvor langt jeg klarer å skrive selv når jeg ikke klarer å skrive. Og fortvilet over at jeg nå sannsynligvis har kastet bort den lille gjennomføringsevnen jeg hadde denne sommeren på et totalt ubrukelig innlegg.

Jeg gir opp.

37 thoughts on “Skrivesperre”

    1. Skrivesperre og bloggsperre; jeg klarer ikke å skille mellom dem siden jeg bare skriver på blogg. For deg blir det jo litt annerledes, selvsagt. Heldigvis slipper jeg lesesperre for tiden, det holdt med den jeg hadde i fjor høst. Uansett er det vanskelig å slite med lesingen når Harry Hole er selskapet!

    1. Tuuuuuuusen takk, Lise! Så hyggelig å høre! Det er nok ingen fare for at sperren skal gi seg med det første, dessverre. Derfor var det bare så ubeskrivelig deilig å våkne i dag tidlig etter å ha SKREVET NOE FERDIG! Og publisert! Lykkelykke.

  1. Dette var da utrolig bra til å være skrivesperre. Om det var ufrivillig morsomt, eller bare tragikomisk, vet du best selv- men som leser koste jeg meg i medfølelse. Skrivesperre er ingen spøk. Å skrive videre er nok det beste likevel..

    1. Takk takk, Anita! Jeg vet heller ikke om det var ufrivillig morsomt eller tragikomisk, siden jeg ikke vet hva du lo av;-) Men joda, jeg prøvde å se humoren i min egen begredelighet. Hvis jeg ble ufrivillig morsom i tillegg, er det en ren bonus! Og jeg gir meg ikke så lett, nei. Ikke denne jenta.

  2. Du har noe her altså. Noe som tangerer tilværelsen på en hylende og filleristende måte. Jeg kjente i hvert fall på mye av det som snek seg gjennom skrivesperren din. Og som mange har nevnt før så har mange av blogginnleggene dine en bok bok i seg. Stå på!

    1. Tror du? Hmmm. Responsen jeg får er interessant, må jeg si. Og veldig hyggelig! Tusen takk for veldig fine ord:-) Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til alle mine kreative innfall fordi de kommer så mistenkelig lett. Det er mulig jeg er flinkere til å finne på ting enn til å være analytisk og saklig, men selvforståelsen min protesterer. Verdenssynet mitt er dessuten fundert på at alt som kommer lett, er feil. Blod, svette og tårer er mer min modus operandi. Hvilket igjen forklarer hvorfor jeg har skrivesperre… Sukk!

      1. Kreativitiet og analyse. Det kan jo være et snakk om både og. Noe av det som kommer lett kan jo også være knallbra. Det tenkte kanskje denne karen på, apropos skrivesperre. Advarsel: Tungt 80-tall.

      2. Hehe, takk! Words don’t come easy, nei, men hva med de porselenshundene? 80-tallet er grovt undervurdert, jeg sier det bare. For å lure skrivesperren skal jeg prøve å skrive det som faller meg inn, og håpe at bøkene jeg leser fremover er så intetsigende at jeg ikke føler for å si så mye om dem. Et trist ønske, men likevel svært forlokkende.

  3. Du skriver dobbelt så bra med skrivesperre, Line. Men det er ingenting å flire av, så get well soon:-) Eg sliter med lesesperre, det er ingenting som funker for tida. Igår var eg så desperat etter noko å ha i fingrane medan eg såg How i met your mother at strikketøyet vart tatt opp. Fins det ein kur for slikt tro? Fine dag, Line!

    1. Tusen takk, Elida! Dere fine folk gjør ting veldig mye lettere med alle de superfine kommentarene deres:-) Skrivesperre er kjipt, men nå fikk jeg i hvert fall mindre lyst til å støvsuge og mer lyst til å skrive, hehe. Rart hvor mange som sliter med lesingen for tiden, altså. Men strikking er gøy, så det er ikke noe dårlig alternativ til bøker (med mindre det blir en langvarig løsning, da). Kuren er: Finn en bra 1001-bok! Da gjør du noe fornuftig samtidig. Ha en fortsatt fin kveld, Elida!

  4. Jeg har alltid ment at du er en utrolig god skribent, og denne teksten bare bekrefter det🙂. Til og med MED skrivesperre et du rå!

    Men jeg håper at sperren gir seg, slik at du får skrevet om det du vil og at det blir mer lystbetont for deg.

    Klem fra Paris

    1. Tusen takk, Silje! Jeg liker å være rå:-) Mye bedre enn å være treig og teit, som hun andre Line er. Hun jeg ikke vil skrive om fordi hun er så teit. Hvis ikke sperren gir seg snart, skal jeg heller drikke øl i solen i sommer. Det funker det også:-) Stor klem tilbake, jeg håper du storkoser deg i Paris!

  5. Ikke noe kjekt med sperrer være seg skrive- eller lesesperre. Trøsten får være som flere har skrevet at vi andre synes du skriver utrolig godt uansett. Jeg kjenner meg godt igjen i tankespinneriet ditt, men i motsetning til deg ender jeg opp med noen knotete setninger som blir liggende istedenfor sidesvis med mest sannsynlig velskrevne setninger. Nå skal jeg ikke påstå at jeg legger like mye i skriving som deg og synes lesesperre er verre. Det er rett og slett deprimerende i lengden. Likevel tør jeg å si at noen ganger er det vel også greit å bare få tankene ut selv om de ikke nødvendigvis kan eller skal publiseres.

    1. Takk for det, Silje, og takk for kommentar som hjalp meg med å komme et skritt videre. Problemet er nettopp at det ikke blir noen velskrevne setninger når tankekaoset er for stort. Setningene blir så intetsigende og tamme og stikkordsaktige at jeg mister tråden i det jeg tenkte og lysten til å skrive videre. Samtidig var det jo en grunn til at jeg ville skrive om det jeg tenkte i utgangspunktet. Den grunnen forsvinner ikke selv om jeg mister lysten til å skrive. Og så blir jeg fanget i limbo mellom en tankerekke som vender tilbake igjen og igjen, og slitet med å skulle uttrykke den skriftlig. Om det skyldes at jeg legger så mye i det jeg skriver, vet jeg ikke. Kanskje er det bare det at tankene ikke slipper taket før jeg har sendt dem ut i verden i skriftlig form.

      1. Jeg tenker først og fremst på at du nok legger mer i det å skrive enn for eksempel jeg gjør fordi du som Ingalill sier er skapt for å skrive. Da blir kanskje listen for det som kommer ned på papiret veldig høy, selv om det bare skal være for å få litt orden på kaoset.
        Jeg har dessuten opplevd med egne innlegg at når jeg leser noen av dem opp igjen senere, så blir jeg overrasket fordi det var jo slettes ikke så verst selv om prosessen var tung og det kjentes som om det var null flyt og mening i det. Andre ganger kan det være motsatt. Så det er bare å spare på innleggene dine, de kan vise seg å bli dine mesterverk;-)

      2. Det skal jeg gjøre:-) Du har rett igjen, man leser ofte sine egne ting ut fra hva man prøvde å få til og hvor krevende det var, ikke ut fra hva som faktisk står der. Jeg er stor tilhenger av selvkritikk, men den bør kanskje bli litt mer konstruktiv og litt mindre negativ. «Skapt til å skrive», ja. Det er på en måte det jeg er redd for, at jeg ikke kan velge det bort selv om det er frustrerende, uten å bli enda mer frustrert fordi jeg ikke skriver. Takk og pris for at jeg er i stand til å se hvilket uvesentlig luksusproblem dette er i den store sammenhengen…

  6. Jeg tenkte allerede i innledningen din at skrivesperre måtte være et sikkert tegn på at du vil gi ut bøker, og så påpeker du det selv; skrivesperre vet forfattere alt om, det er mao like uunngåelig å oppleve for en som arbeider med ord som det er umulig å la være å søle maling for en som maler. Så det er bare å få det utgitt!! (Det eneste jeg ville rådet deg til å vurdere å kutte ut er det med mulig hjerneskade…)

    1. Jeg skal se hva jeg får til! Men jeg må innrømme at jeg faktisk ikke hadde tenkt på å skrive bok da jeg jobbet med innlegget. Det er jo artig at dere ser noe i skrivingen min som jeg ikke ser selv. Jeg tar det til etterretning. Og så har du nok rett i det uunngåelige med skrivesperre for de som jobber med ord. Min venn forfatteren pleier alltid å si at skrivesperre er et sikkert tegn på utvikling. Takk for innspill! (Det med hjerneskaden var en intern gest til Ingalill, forresten:-) Hennes skade gjelder doble konsonanter…)

  7. Tenker kanskje du burde gjøre noe helt annet enn både å skrive og tenke på å skrive. Jeg så et aldri så lite glimt av at tankespinnet ditt sirklet brøkdelen av et flyktig sekund innom mer kroppslig aktivitet. Nå er det kanskje ikke for deg som for meg, men ingenting tømmer hodet mitt bedre enn et par uker med full konsentrasjon på fysisk aktivitet. Beinhard trening så det skriker i alle muskler. Fullstendig skifte av fokus, rett og slett. Worth a try! …eller press ut et barn! Whatever works… *ler* (føler med deg, men også med skrivesperre renner du over av ord – priceless!)

    1. Jeg er allerede på saken! Begge sakene, faktisk. Jeg vet ikke om trening kan tømme hodet mitt, men jeg har begynt med en styrketrening som er så hard at jeg bare kan trene en gang i uka. Deretter: Total utmattelse og stivhet i to dager. Det skal jeg gjøre i morgen, og jeg gleder meg allerede til skrikingen i alle muskler:-) Kroppslig aktivitet er i grunnen fine greier, jeg er positivt innstilt! Så lenge jeg får masse tid til å lese, selvsagt. Jeg har hatt fri fra skriving og tenking på skriving hele uken, og bare gjort andre ting. I morgen innhenter lesesirkelen meg igjen, men jeg satser på at jeg klarer å presse ut noen ord denne gangen også. Aller først må jeg lese mer av boken. Jeg liker den godt så langt, så jeg er klar for noen Woolf-aftener fremover. Hehe, presse ut et barn får jeg gjøre en annen gang istedet;-)

  8. Jeg er usikker på om det å skrive mer eller det å la være å skrive er den beste kuren mot skrivesperre…Uansett håper jeg du finner en måte å nullstille deg på slik at skrivingen blir noe du trives med igjen. Det er vanskelig og frustrerende når man har høye krav til egne skriveprestasjoner. Stol i alle fall på det vi alle sier: Du skriver godt og underholdende, både med og uten sperrer.

    1. Takk for det! Jeg er også usikker på hva som kan funke, så jeg får prøve begge deler. Det blir i alle fall romsligere og roligere i hodet når jeg har bestemt meg for å gjøre andre ting istedet, og la være å knote så mye foran skjermen. Og den prestasjonsgreia er jeg interessert i å kvitte meg med, faktisk. Det virker bare mot sin hensikt. Denne uken har jeg lest ganske mye, og det har i grunnen virket nullstillende. Så får jeg se om det har noen effekt!

  9. Ah, jeg ville storkost meg med den boka. Serriøst, lissom. Oppfølgeren kan handle om tomheten etter førsteboka og det enorme strevet med andreboka. Skrivesperre er et utømmelig emne!

    1. Haha, det er en genial idé! Jeg kan bli en sånn metaforfatter som bare klarer å skrive om skriving. Etter hvert kan det også handle om dårlige kritikker, mislykkede boklanseringer og generell bitterhet over hvor utakknemlig det er å være forfatter. Bra plan! Takk for sist, forresten:-)

  10. Hehe. Jeg er så enig med forfatterfruen! Jeg har også skrivesperre som resulterer i korte overfladiske innlegg. Kjenner meg godt igjen med alle gode setningene som dukker opp og forsvinner i løpet av natten.

    1. Jepp, setninger kan være noen sleipe små djevler. Jeg skal skrive om Til fyret i morgen eller mandag, og skal prøve meg på «kort og overfladisk» denne gangen. Så langt har jeg ikke så mye å si om boken, og det passer meg utmerket!

  11. Akk, et bokbloggnorge i krise. Her er det lesestopp og skrivesperrer så det holder, og hadde jeg vært en sånn som til enhver tid skal toppe alle andres sperrer med å fortelle at min egne er så mye verre, kunne jeg fortalt om mine 300 utkast til hovedoppgaver i 2 fag – og det ville rutsje i glatt leire ned fra de lovendes tinder. Men sånn er jeg ikke og sånt gjør jeg selvfølgelig ikke. Demons be gone. Jeg synes ikke synd på deg altså, du er som alle vet ment til å skrive, langt og morsomt, kort, konsist og faglig. Du må bare slutte med den zumbaen og løpe litt, gjøre som Marianne sier, (sykle, ikke føde), og hvis du skrive ei sånn Agnes bok om å ligge i senga og tenke på egen psyke blir jeg sur. Myrstrå derimot er et bedre tema, tenk på så mye fantastisk litteratur er kommet ut av menn med angst for å tiden skal gå fortere enn de klarer å fortelle verden hvor fantastiske de er. Ventingens kreative vakum – het forresten en av de halvskrevne hovedoppgavene mine, den handlet om å vente på bussen og hadde nok passet mye bedre på filosofi enn litt.vit. Tanken var ihvertfall at mens man sitter der på bussholderplassen, (eller venter på sin kjære som aldri slipper ut av militæret), seiler hjernen sin egen sjø og haler opp de mest fantastiske ting fra underbevisstheten, så skulle jeg selvfølgelig vise til alle de eminente vakumoppståtte verkene.
    (Håper dere noterer nå alle eksamenspirer -)
    , men se nå snakker jeg om meg selv igjen, demons stay put, så fant jeg ut at det sikkert var gjort før og la den i bunken med alle de andre. Jeg ventet til alle var dratt. demons forever.

    Så du den Ørstavikartikkelen der hun påstår at hun ikke skriver selvbiografisk, eller kanskje det var ironisk, jeg leste bare overskrifta, mer tid enn det har jeg ikke til Ørstavik og tekoppene hennes. Nå skal jeg gå tur med hunden, og guess what – jeg skal heller ikke skrive noe blogginnlegg idag. Kanskje jeg legger ut et bilde av skogen.

    1. Et bokbloggnorge i krise, der sa du noe. Enten er det lesesperre eller skrivesperre eller begge deler. Vi får jo bare håpe at vi klarer oss bedre på livets andre arenaer. Masteroppgaven kom jeg heldigvis gjennom uten varige mén, og det gikk forholdsvis greit når jeg først bare lot panikken feste seg og tvangen overta. Mange takk for meant to be-skribent, det får jeg trøste meg med når setningene bare stokker seg ondt og sleipt. Sykling er helt uaktuelt, det tør jeg ikke i byen. Jeg har zumbapause for tiden, styrketrening er mye morsommere. Jeg liker spesielt godt blodsmaken i munnen og følelsen av at jeg kommer til å få hjerteinfarkt før økten er over. Leve farlig, liksom. Situps med livet som innsats. Agnes i senga II blir neppe skrevet av meg, men man vet aldri. Myrstrå blir det nok heller ikke, siden jeg har litt trøbbel med tafatte menn med deres angst og storhetstanker. Jeg vil ikke bidra til at de reproduserer seg i litteraturen mer enn nødvendig. Jeg vil for så vidt ikke bidra til at de reproduserer seg på ordentlig heller, apropos fødsler.

      Jeg så Ørstaviksaken og leste det første avsnittet. For å lese videre måtte jeg eventuelt betale penger for abonnement, og det var utelukket. Det burde ha vært motsatt. Avisen burde ha betalt meg penger for å gidde å lese hva Ørstavik mener om ting. Ikke bryr jeg meg om hvorvidt hun henter kjedsommeligheten og tekoppene fra eget liv eller dikter opp ting. Men hvis hun dikter, kunne hun hatt godt av å lese filosofiutkastet ditt eller vente mer på bussholdeplassen.

    1. Tusen takk for fine ord, Bjørg! Jeg har en slags plan som jeg tror kan funke, men først må jeg bare få tid til å komme i gang. Men jeg tror det kan bli gøy når jeg bare kommer ordentlig inn i det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s