Fornemmelsen for slutten

Julian Barnes vant Bookerprisen i fjor for Fornemmelsen for slutten (The sense of an ending). Jeg har forstått det sånn av de som leste alle de seks shortlistede bøkene at det bare var Patrick deWitts The Sisters Brothers som kunne konkurrere med Barnes. Jeg tipper at jeg vil like deWitts bok om leiemordertvillingene mye bedre, for denne boken ble for kjedelig for meg. Resten av de nominerte er det nok klokt å bare forbigå i all stillhet.

Tony Webster er en pensjonist som har vært gjennom alle de ordinære fasene i et helt ordinært liv. Han har gått på skole, studert, giftet seg, fått en datter, skilt seg og gjort karriere. Blitt gammel uten de store bruduljene. Hans ordinære liv får et nytt innhold når han en dag arver 500 pund og dagboken til sin avdøde ungdomsvenn Adrian Finn. Adrian tok livet av seg i studiedagene, og Tony forstår ikke hvorfor han arver dagboken hans og en pengesum fra en kvinne Tony bare møtte én gang i studiedagene. Kvinnen var Veronicas mor, og Veronica var jenta som ødela vennskapet mellom Tony og Adrian da hun ble kjæreste med Adrian etter at forholdet til Tony tok slutt.

Den gamle historien rippes opp i, og Tony tar en trip down memory lane for å rekonstruere i hukommelsen alt som hendte mellom han, Adrian og Veronica for mange tiår siden. Tony oppdager at hukommelse er lunefulle greier, og at den har en tendens til å støtte opp om den versjonen av hendelsene som passer en selv best.

Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men – i all hovedsak – til oss selv.

Møtet med Veronica introduserer ny og til dels sjokkerende informasjon, men det som ryster Tony mest er nok påminnelsen om ting han selv har sagt og gjort som han ikke lenger kan huske. Han blir konfrontert med hvem han en gang var, og hvordan han trakk feil slutninger om andres liv og valg. Bokens høydepunkt var for meg den nådeløse selvransakelsen Tony foretar, og innrømmelsen av at han tok grundig feil i sitt syn på vennen Adrian.

Julian Barnes skriver reflektert og modent om livshistorie, tid, hukommelse og selvransakelse. Tony Webster er en så troverdig karakter at romanen nærmest blir påtrengende realistisk. Romanen er velkomponert både på det språklige og tematiske planet. Det er rett og slett en god roman.

Likevel kjedet jeg meg mens jeg leste. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at vi er uenige om hva som er mest spennende av livet og litteraturen, Tony Webster og jeg, eventuelt at han har lest andre bøker enn meg. Han har for eksempel ikke lest Fornemmelsen for slutten, det kan jo ha noe å si. Eller kanskje han har lest mye vampyrkrigerporno? I så fall er vi enige. Livet er ikke SÅ spennende som skinnbuksevampyrer med sterk libido. Men mest sannsynlig handler det om at jeg lever helt annerledes enn Tony Webster, og derfor blir utålmodig når jeg må ta en pause fra mer spennende ting for å hensette meg til hans gørrkjedelige univers. Og selv om jeg er langt unna en pensjonisttilværelse hvor jeg tenker tilbake på mitt liv, er jeg ganske sikker på én ting. Sitatet under kommer neppe til å gjelde for meg.

Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som hverken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte?

Ikke på noen punkter, faktisk. (Bortsett fra regningene, da, de betaler jeg.) Og da blir litt av interessen min for fiksjonen borte, for jeg ser ikke poenget med å lese om folk som har levd så forsiktig at de ikke har noe spesielt å fortelle om. Det mest spennende Tony har opplevd, er det som har skjedd i andre menneskers liv. Hvor deprimerende er ikke dét? Det blir bare absurd å bruke tid på å lese en bok hvis budskap blant annet er at man må leve før det er for sent, og ikke bare la livet lunte forbi mens man for eksempel sitter hjemme og leser bøker som forteller deg at man må leve før det er for sent. Tony Webster ville ha støttet meg på dette, det er jeg sikker på. Han er kanskje ordinær, men han oppnår en dypere innsikt til slutt.

Julian Barnes er sabla god på å legge seg nært opp til virkeligheten, men det ble for mye for min smak. Det er ikke alt stoff som engasjerer meg like sterkt i bokform, selv om det neppe kan skrives bedre om kjedelige folk enn det Julian Barnes gjør her.

En annen ting er at jeg ikke fikk alt til å gå opp på slutten. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor Tony arvet «blodpenger» fra Veronicas mor. Hva var det hun skyldte ham? Jeg vet at det er mange fornuftige mennesker der ute som har lest denne boken. Er det noen som kan forbarme seg over meg og forklare hva som lå bak de 500 pundene?

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

40 tanker om “Fornemmelsen for slutten”

  1. Eg er ikkje smart nok til å huske kvifor Veronicas mor ga blodpenger til Tony, men eg trur du gjer lurt i å la dei andre bøkene (bortsett frå The Sisters Brothers) forbigå i all stillhet;-)

    1. Du er smart nok til å ha glemt det, Elida. Og om et halvt år har jeg glemt at jeg lurte (håper jeg). Jeg husker at The Sisters Brothers ble tungt anbefalt av dere samlesere, og at de andre var ganske håpløse. Jeg har tatt det til meg:-)

    1. Wow, det var litt av et kommentarfelt! Nå ble jeg kjempemisunnelig på vegne av norske bokbloggere og lurer på hvorfor ikke vi klarer å få til det samme under våre innlegg.

      Jeg ser at det ikke bare var jeg som ble forvirret over slutten. Noe svar fikk jeg heller ikke, dessverre, bare enda flere hypoteser. Moro det og.

  2. Jeg har begynt å legge merke til at jeg ofte liker bøker andre synes er kjedelige. Skulle likt å vite hvorfor. Som The Secret History var The Sense of an Ending en bok jeg ikke klarte å ligge fra meg og jeg kjedet meg ikke et sekund.

    The Sisters Brothers er heller ikke en heseblesende spenningsroman, men det er litt mer action i den enn i The Sense of an Ending. En annen Bookerbok du kan lese fra 2011 er Jamrach’s Menagerie. Selv om den ikke ble en favoritt likte jeg den veldig godt. Halvparten av bøkene på listen var med andre ord verdige kandidater. De andre tre synes jeg vi kan forbigå i stillhet. Må forresten også anbefale The Teleportation Accident fra årets Bookerliste. Helt genial. En foreløpig favoritt. Håper jeg finner flere.

    1. Jeg føler meg snarere i mindretall som kjedet meg med denne boken. Alt jeg har lest på blogg så langt har vært positivt, bortsett fra hos Dipsolitteraten. Men jeg føler det ofte sånn, jeg også. Jeg lot meg underholde og begeistre av både Ukjent soldat og Forfengelighetens fyrverkeri, bøker som andre synes er langtekkelige og kjedelige. Ikke så rart egentlig, man har jo forskjellige preferanser og personligheter. Men The Sisters Brothers har jeg tro på at jeg vil like, for jeg husker ennå sitatene du brukte i innlegget ditt. Akkurat sånne bøker pleier jeg å like. Siden både du og Clementine anbefaler The Teleportation Accident, forstår jeg at jeg må lese den også etter hvert.

  3. Jeg kjeder meg med det meste av bøker for tiden, så tror ikke denne er noe akkurat nå ihvertfall. Jeg har begynt med Harry Potter igjen på lydbok med Stephen Fry for å klare å bli underholdt, og det hjelper jo:-) Jeg skulle gjerne bidratt til mer diskusjon i kommentarfeltet, men har jo ikke lest boken;-) Jeg blir også misunnelig på Asylum og skal herved love å bli flinkere til å kommentere under andres bokomtaler når jeg har lest boken.

    Labben: kanskje du rett og slett har et så spennende liv at du trenger å lese om det kjedelige:-)

    1. Jeg burde ha visst bedre selv enn å begynne på en sånn bok når bøker generelt ikke frister. Da må man ha bra underholdning. Eller fag; jeg begynner å lese pensum i dag, og det gleder jeg meg til. Det kommentarfeltet ga mye å strekke seg etter. Jeg la blant annet merke til en som hadde skrevet en laaaang kommentar hvor forskjellen mellom deskriptiv og analytisk tekst ble tatt opp. Så flinke kan norske bokbloggere også bli på hverandres innlegg, vi må bare bestemme oss for å begynne et sted. Men det er klart, folk må nesten mene noe i innleggene sine som gir grunnlag for kommentarer, ellers er det jo bortkastet. Og som du sier: Det hjelper å ha lest boken 😉

  4. Haha den likte jeg Silje. Men man har også muligheten for at jeg rett og slett er en kjedelig person som liker det kjedelige og misliker å begeve meg for langt fra det vanlige og behagelige. Uansett elsket jeg The Sense of an Ending.

    1. Hehe, ligger det an til ytterligere selvransakelse à la Tony Webster her? Å være en kjedelig person som liker det kjedelige er forresten noe annet i det virkelige liv enn i litteraturen. Jeg kan for øvrig godt like kjedelige folk i bøker så lenge det er lagt inn tilstrekkelig mange vitser.

  5. Tror jeg hopper over selvransakelsen. Får ta det hvis jeg en eller annen gang bestemmer meg for å skrive en roman. Skal da huske å legge inn (det jeg mener er) tilstrekkelig mange vitser 😉

    1. Jeg gleder meg allerede! 🙂 (Det med vitsene har jeg forresten hentet fra Nick Hornby, han er opptatt av å slå et slag for høy vitsetetthet sånn at ikke leseren skal kjede seg for mye.)

  6. hmm, det er et nederlag å ikke kunne bidra til et mer analytisk kommentarfelt og også for tidlig til at vitser og gullkorn perler seg på snoren. Det som gjør meg så misunnelig i slike kommentarfelt er at folk faktisk MENER og har reagert på boka – ikke bare yppe for å skape debatt – som jeg var litt redd for skulle skje her – etter denne pusekattdiskusjonen – selv om kanskje det også ville vært bedre enn pjatt. Når det er sagt kan også pjatt være underholdende nok og så dyp som mange i det kommentarfeltet er jeg ihvertfall ikke – så pjatt it is.

    Barnes: som labben likte jeg den, men ble litt forundret over slutten og skjønte heller aldri det med arven, men nå har jeg glemt akkurat hva problemet mitt var. Tror jeg tilskrev det – kompliserte litterære greier – som jeg ikke skjønner meg på (Melanie versus Leonard). Hadde også nettopp lest valseboka til Enright som også tar for seg selektivt minne og som stilte Barnes i skyggen. Sånn i retrospekt er jeg ikke sikker på om jeg likte den i det hele tatt, selv om det gjør meg trist og tenke på den – eg- gamle menn som tenker tilbake på et liv som snart er over, virker hver gang.
    Og sånn kunne jeg gått rett inn i boka med hullete erindringer
    – den var liten, nett og med stilige svarte kanter.
    Det deprimerer meg at ingen husker det samme, ingen opplever det samme og at alle følelser man har i øyeblikket må forklares med ord for ingen er sanser det samme. Det er den evige mennesket er alene – greia – og når jeg leser bøker om minner (barnes, knausgård osv osv) – tynger den universielle ensomheten.. Se der – gjennombrudd = derfor likte jeg den. (bare man skriver lenge nok kommer man til poenget -)

    1. Haha, kjenner meg litt igjen i det der må jeg innrømme, men liker det korte og konsise og kommer kanskje heller ikke til poenget i forsøket istedenfor:-) Det var forresten et godt poeng du kom med og det er kanskje derfor jeg som oftest unngår denne typen bøker som får tankene til å spinne for mye rundt store spørsmål som den universelle ensomheten du nevner. Noen ganger er det også godt med tankespinn. Det er vel en tid for alt. Og nå har jeg skrevet to kommentarer under et innlegg om en bok jeg ikke har lest og egentlig ikke har lyst til å lese. Det er nesten så jeg bare må lese den nå.

      1. «En tid for alt». Sånn hadde jeg det med Anna Karenina. Men Silje, da vet du hvilken bok du må lese når tiden kommer for å stille de store spørsmålene. Om ikke annet kan du lese boken som pensjonist og forhåpentligvis si deg tilfreds med at du valgte annerledes. Men ikke les den nå; for all del, hold deg til Harry Potter-lydboka så lenge leselysten er laber.

        Kort og konsist er bra, men ens eget og andres tankespinn for å komme til poenget er heller ikke å forakte:-)

      2. Som vanlig aner jeg ikke hvor jeg skal plassere kommentarene for å få ting i riktig rekkefølge. Alt jeg ville var og rette opp OVER til OG i min forrige kommentar, men nå får jeg overlate det til hver enkelt.
        , og så mistet jeg nesten pusten da jeg leste – en tid for alt – og trodde du snakket om Knausgård
        (den boka har ikke jeg ork til å lese engang)

      3. Hehe, den forrige kommentaren din var så dyp og spissfindig at jeg ikke reagerte på over/og-feilen. Enda godt at jeg nettopp skrev en lang kommentar om hvor viktig det er å ha god vurderingsevne… Oh, the irony!

        Hvis jeg først skal lese Knausgård, skal jeg lese En tid for alt. Jeg leser heller den enn noe av Cecilia Samartin, for å si det sånn. (Som om jeg noensinne blir tvunget til å velge.)

    2. Oppfattet du at pusekattdiskusjonen handlet om å yppe seg? Jeg tror bottom line der var at det er dumt å bare kommentere når man er enig og har noe pent men ikke spesielt viktig å si (pjatt), og la være å si noe når man er uenig og har desto mer velfunderte/viktige ting å bidra med. Det er satt på spissen, for alle gjør ikke det, og i hvert fall ikke hele tiden. Bare se på dette kommentarfeltet: Et godt eksempel på at folk TENKER og MENER NOE, og ikke bare smørekommenterer for å gjøre alle andre blide. Praktfullt.

      Men jeg må si at jeg ikke helt kjenner deg igjen på det du sier om å «mene/reagere» på boka og at du ikke er dyp nok. For noe tøys. Madeleine (!) versus Leonard er den eneste diskusjonen jeg har hatt på (og utenfor) bloggen min som endte i den aller dypeste og staeste uenighet, og det var deg jeg diskuterte med. Du må bare diskutere mens du ennå husker boka, før du glemmer detaljerte arvespørsmål, kompliserte litterære greier og navnene på hovedpersonene. Meeen. Det viser seg jo at du husker et og annet likevel når du bare får varmet opp (en joggegreie?).

      Den triste universelle ensomheten synes jeg er en god beskrivelse av følelsen boken skaper, og det med at ingen opplever noe likt. Men det er det som er så fint med både mennesker og bøker også, da, og mye av poenget med å fordype seg i books about life. (Eller forblir jeg såpass uberørt fordi jeg er i overkant energisk og blid for tiden, og gammelmannsmelankolien preller av og kalles kjedsomhet?)

      «Ingen husker det samme, ingen opplever det samme og at alle følelser man har i øyeblikket må forklares med ord for ingen er sanser det samme.» Derfor skrives det bøker. Derfor skriver vi om bøker. Og derfor diskuterer vi dem. Amen.

      Og nå fikk jeg – mot bedre vitende – lyst til å lese Enright. Jeg lærer aldri.

      1. Ypp not.
        Jeg syntes pusekattdiskusjonen var viktig og to the point – men det skremte meg litt at flere konkluderte med at det nå skulle skrives innlegg med provoserende, intrikate vinklinger og samtidig stille påtatte satt på spissen spørsmål i kommentarfelt. Det er en ting å faktisk ha kritiske innvendinger – konstruktivt som usaklig – en helt annen å vri hjernen for å skape stemningsskifter – uansett hvor ønskelig enderesultatet er. Det blir litt sånn anomnymeG – bare på ordentlig. Jeg overdramatserer nok – garantert fordi den eneste negative, dvs, usaklig, ubegrunnede negative kommentaren jeg har fått var den på Korreksjoner – som kun var en setning om hvor dårlig anmeldelsen var – som kun fikk meg til å ønske å sende IDIOT kommentarer tilbake. Det var moro – men fikk meg også til å innse at jeg sikkert er svært dårlig på kritikk -)

        Pjatt not.
        Jeg spurte et søskenbarn som jeg VET leser bloggen min om hvorfor han aldri la igjen noen kommentar – og svare var at han ikke følte han var dyp og vittig nok. ??. Har du ikke noe vettugt å si – må du ihvertfall si det på en morsom måte?? Pjatt med hornbysk høy vitsetetthet. Det var forresten en digresjon.

        – og du som av og til leser joggeinnlegg vet vel at alt før 3km er oppvarming.
        (jeg mener fremdeles at Leonard var en slask -)
        Sound and Fury var favorittboka mi i lang tid – tenkte veldig på den da jeg leste Tiller – som er en annen som virkelig leker seg med erindring og synsvinkel. Altså Line og labben og Silje – skal dere aldri lese Innsirkling?

      2. Var det det vi konkluderte med? Jeg var snarere opptatt at vi må slutte med å være så pusekattsnille mot hverandre når det BARE er for å være snille, og heller gi lyd fra oss når vi har noe mer kritisk på hjertet. Konstruert uenighet bare for å kverulere er det neppe noen som gidder. Eller jo, men de finner du i kommentarfeltet hos dagbladet.no, og der trives de godt. Poenget mitt er at jeg tror folk lar være å si noe selv om de har noe viktig å si, i frykt for dårlig stemning. Og så tror jeg Elisabeth mente at man jo godt som bokblogger kan vinkle innlegget sitt på en sånn måte at leseren føler seg oppfordret til å si litt mer enn bare «takk for tipset!». Det går begge veier, med andre ord. Før diskusjon kommer innlegg det er verdt å diskutere. Vil man ikke ha gjennomtenkte kommentarer eller diskusjon, kan man jo bare skrive ufarlige og snille innlegg. Og for the record: Ordet «påtatt» ble aldri brukt. Nå er det du som setter ting på spissen.

        Den kommentaren du fikk var moro, men likevel ikke verdt å høre på. Når man går så hardt ut mot noen som «anonym» gjorde, må man da kunne spandere på seg en begrunnelse for hvorfor man mener innlegget er så dårlig. IDIOT ville vært et passende svar (hvorfor skrev du ikke det??). Korrigeringer-innlegget var strålende, men sikkert ikke for en som ikke kjenner til begrepet «humor». Hornby burde faen meg ha vært pensum for folk med nettilgang.

        Joda, jeg skal lese Innsirkling. Og Ishiguro. Og Enright. Og Faulkner. Og Teleportation Accident. Og Sisters Brothers. Men hva er dette for noe da? Kan man ikke diskutere NOE uten å få lekser på kjøpet? Herigud. Ikke rart at man shopper til man dropper.

      3. Spiss not,
        Det blir påtatt i samme øyeblikk som man skriver en kommentar man egentlig ikke ville ha skrevet fordi man har bestemt seg for å kjempe imot sin sanne pusekattnatur. Det er jo ikke sånn at hele bokbloggnorge har listet seg rundt på liksom puselabber brimmende av syrlig fortrengt velbegrunnet kritikk over gjennomtenkte analytiske kommentarer – og som du sier – innleggene å plassere disse kommentarene på må jo også skrives. (sa du lekser?)
        Det er et lite miljø og jeg tror de aller fleste er ekte pusekatter.
        Tar jeg feil finner vi det fort nok ut 15.sept.

        Shop not:
        Psstt kindle – der alt er gratis. (ihvertfall nesten)

      4. Men hvis alle er så pusekattsnille, er de da like snille med bøkene de anmelder som med hverandre? Hva er forskjellen på å vurdere en bok kritisk og et blogginnlegg kritisk? Kan man gjøre det ene, hvorfor er da det andre så vanskelig? Vurderingsevne må til i begge tilfeller. 15. september beviser ingenting. Jeg er overbevist om at de fleste av oss er meget hyggelige og fine mennesker på alle måter, men det betyr da virkelig ikke at man ikke kan være smart og gjennomtenkt på blogg.

        For min del har behovet for å skrive slike kommentarer vært alt annet enn påtatt. Jeg har brent inne med f.eks. kommentarer om plagiat, når jeg ser at bloggeren har stjålet andres tekst, og når bloggere synes det er helt greit å si at en bok er elendig uten å begrunne hvorfor (og tre stykker i kommentarfeltet sluker det rått og sier at de aldri kommer til å lese boka). Da synes jeg det er kattepusete å la være å kommentere det, og det skal jeg gjøre heretter.

        Og Kindle skal jeg såvisst ikke ha. Jeg sørger fremdeles over skrivemaskinens død!

      5. ahh, mora mi hadde ei sånn – som sa pling.
        Jeg brukte alle sparepengene mine på ei elektrisk da jeg trodde jeg skulle bli forfatter og det ikke gikk an med blyant – og jeg nektet å godta cd-plater helt til det var mp3 og ‘gratis’ på nettet – men kindle – som jeg aldri skulle ha – er en fryd – men det sier jeg nok basert på generell gjerrighet og gratislykke.

        Uansett – du har selvfølgelig rett – det burde ikke være noe forskjell på å vurdere et blogginnlegg og ei bok kritisk. Men det er det. Folk gjør forskjell.

      6. Nettopp. Folk gjør forskjell. Men jeg tror det går an å forandre på det. Jeg synes Elisabeth sa mye smart om dette hos Torbjørn, og jeg har snakket med Bokelskerinnen om det flere ganger etterpå. Å spisse egne innlegg slik at folk blir engasjert nok til å ville diskutere, er én måte å gjøre det på. Da må man selvfølgelig mene noe selv, ellers blir det bare påtatt. Og man kan ikke gjøre det hver gang man legger ut noe. En annen måte er å prioritere kommentering hvor man faktisk har noe å tilføye eller innvende til det bloggeren har skrevet, og ikke være så opptatt av å kommentere bare for å vise at man har vært innom bloggen eller for å være snill. Jeg tror det er ganske mange som gjør dette bare for å synliggjøre sin egen blogg, for å trekke til seg lesere. Hvis vi er mange nok som følger på, er jeg optimistisk nok til å tro at man kan endre kursen i bokbloggmiljøet på sikt.

      7. Ambisiøst – men kanskje oppnåelig.

        Når det er sagt – setter jeg min egen blogg som unntaket som krever – jeg var her/har lest – kommentarer
        når det ikke er noe annet å si – på hvert eneste innlegg. Liker spesielt godt de av typen – DET VAR DEN PENESTE HUNDEN JEG HAR SETT.

        Forresten har jeg konkurranse nå – for å trekke til meg lesere fra alle samfunnslag…….

      8. Ambisiøst, men kanskje oppnåelig holder i massevis for meg. Haha! Joda, jeg legger ikke igjen kommentarer hos deg bare for å være hyggelig (neppe de andre heller). Men det er fordi du har HUMOR! Og mener mye allerede. Så du trenger ingen avpusifisering. Selv om hunden din sikkert trenger det by now.

        Konkurranse er bra. Jeg kan representere bydel Gamle Oslo. Den skal jeg vinne! Lett.

  7. Jeg liker at ingen husker det samme, eller rettere sagt at ingen husker den samme hendelsen på samme måte. Slike bøker syns jeg alltid er interessante forutsatt at de er godt skrevet. Når fortellerstemmen er allvitende vet du som regel alltid hva du får. Når det er vanlige dødelige mennesker med dårlig hukommelse eller et behov for å forandre på fortiden som forteller historien vet man aldri hva man kan forvente, og en tilsynelatene normal fortelling kan vise seg å være noe helt annet enn det man forventet. Alle som har lest Ishiguro vet hva jeg snakker om. Han er mesteren.

    Når det gjelder slutten på The Sense of an Ending husker jeg at jeg var en av de få som ikke reagerte på den. Jeg forklarte i et-eller-annet kommentarfelt (kanskje mitt eget?) hvorfor jeg ikke hadde et problem med slutten, men husker desverre ikke det nå lenger. Skal ta et dypdykk i kommentarfeltet mitt for å se om jeg kan røske det frem igjen.

    1. Har du lest Faulkners The Sound and the Fury? Jeg kom til å tenke på den nå, selv om jeg ikke har lest den. Den går for å være ganske tung å komme gjennom, men hovedpoenget der er såvidt jeg har skjønt at en historie fortelles fra fire forskjellige synsvinkler med dertilhørende sprik i oppfatninger og motiver. Jeg er begeistret for konseptet, både der og hos Barnes, og det er en av grunnene til at jeg mener at Barnes-boka ER god, selv om jeg kjedet meg. Og jeg skal lese Ishiguro. Ishiguro og Faulkner. Og sannsynligvis mer Barnes. Men jeg venter til jeg kan friskmelde leselysten, for det er bare dumt å kaste bort reflekterte bøker i utålmodige tider.

  8. «Jeg likte slutten fordi den viste en side av Adrian som Tony ikke hadde sett og derfor ikke hadde mulighet til å fortelle oss. Dessuten viste slutten hvor urimelig Tony hadde vært i sine beskrivelser av Veronica.»

    …skrev jeg til Clementine i kommentarfeltet mitt. Jeg likte med andre ord slutten fordi den viste oss nettopp hvor mye våre (Tony sine) tanker og vurderinger kan skille seg fra virkeligheten. Uten slutten hadde boken fremdeles vært veldig fin, men kanskje ikke like interessant? Men jeg tør ikke å si noe for bastant for jeg har ikke slutten friskt i minne… en dag må vi få i gang en diskusjon om en bok de fleste har friskt i minne. The Forsyte Saga kanskje, hvis noen kommer seg gjennom den 😉

    1. Da virker det som om vi er enige i hva som var bokens styrker. Det beste med hele boken var kanskje setningen om barnevognen i gangen. Krass innsikt. Jeg tror jeg fikk problemer med slutten fordi mesteparten av boken var viet til spekulasjoner og erindringer, og at det ble for mye informasjon for tett på slutten. Jeg er vant med å lese bøker hvor alle tråder skal nøstes opp til slutt (som i krim), men det ble så mye på en gang at jeg slet med å få alt til å gå opp likevel. Det største problemet var at leseren på slutten må skille mellom fakta og spekulasjoner/hypoteser, og at jeg ble usikker på om det var meningen at jeg skulle akseptere Tonys versjon eller trekke den i tvil. Her var det for lite informasjon og for mye mellom linjene til at jeg klarte å lande på noe.

      JAAA til mer diskusjon!!! Hvis vi ikke kommer gjennom Forsyte-sagaen, kan vi i det minste diskutere hvor og hvorfor vi stoppet opp 🙂

  9. Ingalill: Jeg HAR lest Innsirkling, og var overraskende likegyldig til den boken. Likte konseptet, men syns ikke karakterene var spesielt interessante. Helt grei, ikke noe mer.

      1. Har du lest Wodehouse? Hans bøker er korte, lettleste og inneholder kun tull og humor. Genialt når man ønsker noe lett, morsomt og godt skrevet. Jeg har lest to på kort tid (første gang jeg leser Wodehouse) og er utrolig lei meg for at jeg ikke har fått studielån enda, for jeg har ikke råd til å bestille flere. Med en gang pengene kommer tar jeg turen direkte til bookdepository.

      2. Rart du nevner det, for jeg var en sjelden tur innom bokhandel forrige uke og da vurderte jeg å kjøpe med meg et par Wodehouse-bøker. Mamma pleide å låne dem da jeg var liten, og jeg prøvde meg på en av dem da jeg var 12-14 år. Men de var litt for vanskelige da. Nå virker det derimot som perfekt underholdning, når klisjéfylte dameromaner sannsynligvis er den sikreste måten å drepe leselysten for godt på. Kommer du til å skrive noe om de du har lest? Om jeg ikke kommer meg så langt som til å lese Wodehouse akkurat nå rundt semesterstart, vil jeg gjerne lese fristende innlegg:-)

    1. Hmm, denne velger jeg å late som jeg ikke leste.
      (bortsett fra at du er den første Tiller-likegyldige jeg har hørt om, som regel er det elske/hate.)

  10. Jeg har vært en dårlig blogger den siste tiden – egentlig det siste året – og jeg håper stadig på å finne tilbake til den gamle rytmen. 2-3 innlegg i uken, minst en bokomtale. Det synes jeg er et fint bloggtempo. Nå for tiden blir det ikke stort mer enn det i måneden. Men, for å svare på spørsmålet ditt, jo jeg ønsker å skrive om begge Wodehouse-bøkene (sikkert i ett innlegg) og håper på å få gjort det neste uke. I helgen har jeg planer om å skrive om The Toilers of the Sea av Victor Hugo. Vi får se om jeg får det til.

    Fant du forresten Wodehouse-bøker i en bokhandel? Jeg har ikke lykkes med det prosjektet i Bergen, men det er vel større sannsynlighet for at man finner dem i Oslo. I følge sjefen min solgte de veldig mye av ham på 70- og 80-tallet, men i dag ser det ut til at han har gått i glemmeboken, ihvertfall i Norge.

    1. Jeg fant ganske mange Wodehouse-bøker på Norli rett ved der bokbloggertreffet skal være, av de nye utgivelsene. Kanskje flere får opp øynene for bøkene hans igjen hvis du blogger om dem. Det er ofte sånn ting sprer seg.

      Man er ingen dårlig blogger fordi man publiserer sjelden. Jeg synes bare det er fint å glede meg til de bloggerne jeg liker legger ut noe nytt, selv om det tar tid. Da leser jeg de nye innleggene desto ivrigere. Jeg har gitt opp den gamle rytmen med to innlegg i uken. Det kan jeg bare gjøre hvis jeg leser helt ok eller ganske gode bøker det er fort gjort å skrive om. Men det funker ikke hvis jeg leser noe virkelig bra eller virkelig dårlig, for da vil jeg skrive lengre innlegg som jeg må jobbe mye mer med.

      Jeg så forresten nettopp hos Ingalill at du skal ta et litteraturfag i høst. Spennende! Av pensumbøkene dine likte jeg Joseph Andrews veldig godt. Jeg hadde den på pensum selv i et eller annet 1700-tallskurs. Morsom bok, med gode vitser;-) Men du trenger i alle fall ikke å bekymre deg for at du er for lite objektiv i din omgang med bøker, for du er blant de flinkeste bokbloggerne til å skille mellom bok og subjektive preferanser. Så det klarer du lett. Dessuten er ingen leser objektiv. Det er ikke subjektiv/objektiv det står om, men heller kritisk/ukritisk. Og en ukritisk leser er du virkelig ikke.

Legg igjen en kommentar