Stikkord: John Steinbeck

Lesesirkel august: Vredens druer

Månedens lesesirkelbok er John Steinbecks Vredens druer (1939). Romanen er blant Steinbecks største og regnes som et sentralt verk i amerikansk litteratur. Handlingen er lagt til den store depresjonen i USA på tredvetallet og skildrer de harde kårene fattige amerikanske landbrukere levde under. Familien Joad blir drevet fra gården i Oklahoma og reiser til California på jakt etter en bedre fremtid. Første gang jeg hørte om boken, var da en venn av meg beskrev densom en roman hvor karakterene begynner på bunnen, og deretter går alt nedover. Ingen lystig bok, men desto viktigere å lese.

Selv leser jeg ingenting for tiden og har ikke engang begynt på boken. Men jeg studerer amerikansk kultur på universitetet denne høsten og tror at det kan passe fint å lese boken senere i år, når jeg har kommet til Den store depresjonen i historieboken. Historiebøker kan være så gode de bare vil, men det er bare skjønnlitteraturen som gir anledning til å komme under huden på enkeltmennesker som har opplevd historien. Derfor starter jeg heller med å lese neste måneds lesesirkelbok, Toni Morrisons Beloved, hvor handlingen foregår i 1873 etter borgerkrigen og avskaffelsen av slaveriet. Både Steinbeck og Morrison vant Pulitzerprisen for disse to romanene, og ble senere tildelt Nobelprisen i litteratur.

Jeg vet ikke hvor mange som har fått lest Vredens druer, men Astrid Terese har blogget om boken i dag. Hun trekker frem hvor aktuell boken fortsatt er, i lys av finanskrisen som igjen har rammet fattige amerikanere hardt, og de fattige rumenerne som kommer til Norge i håp om å skaffe penger til familien. Et veldig fint innlegg som jeg anbefaler alle å lese.

Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen.

Ha en flott søndag!

Om mus og menn

John Steinbeck fikk sitt litterære gjennombrudd med Om mus og menn i 1937. En amerikansk kritiker hevdet at det er en roman det tar to timer å lese og 20 år å glemme. Jeg brukte mer enn to timer på den, og har nok glemt den innen 2032. Men det var en fin liten roman, og virker som et bra sted å starte i Steinbecks forfatterskap. John Steinbeck ble for øvrig tildelt Nobelprisen i litteratur i 1962.

George og Lennie er løsarbeidere i California på tredvetallet. I likhet med mange andre fattige arbeidskarer reiser de fra gård til gård, arbeider hardt noen måneder på markene, og reiser videre til neste gård. Drømmen er å legge opp nok penger til å kunne kjøpe seg sitt eget lille jordstykke og leve av egen avling – den fattige mannens versjon av den amerikanske drømmen. For George og Lennie er drømmen spesielt viktig, men også vanskeligere å realisere. Store, sterke Lennie er en enkel sjel med stor forkjærlighet for dyr. Men han har ikke helt kontroll på kraften i hendene sine, og dreper som regel dyrene han koser med. Lille, intelligente George må vokte ham som en smed slik at han ikke skader noen. Ofte ender det med at de må flykte fra gården før de har tjent pengene de trenger til å kjøpe jordstykket sitt. I begynnelsen av boken ankommer de en gård sør for Soledad, hvor de skal jobbe for en hissig og sjalu ung mann som nylig har giftet seg med en forfengelig og eventyrlysten femme fatale. Katastrofen er under oppseiling.

Om mus og menn er en roman, men minner mer om et skuespill. Mens jeg leste, tenkte jeg stadig på Steinbecks samtidige amerikanske dramatikerkolleger Tennessee Williams og Eugene O’Neill, og på de antikke tragediene. I etterordet av Haagen Ringnes fikk jeg forklaringen: John Steinbeck skrev senere en dramaversjon av boken, og den var allerede fra starten av tenkt som en forstudie til skuespillet. Det er mye dialog og beskrivelser av karakterenes gester og mimikk, og det er dette som formidler karakterenes tanker og personlighet. Hvert kapittel er lagt til en avgrenset setting, med karakterer som går inn og ut av settingen. Dette gjør miljøet veldig tydelig, og jeg må gi Ringnes rett når han sier at Steinbeck klarer å gjøre det spill levende for lesere som aldri har satt sine bein i Steinbecks California.

Men det er først og fremst funksjonen til den amerikanske drømmen i karakterenes psyke som får meg til å tenke på Williams og O’Neill. Den enkle og fattige amerikaneren som har arvet sine forfedres altoverskyggende drøm om å eie et lite stykke Amerika eller – for kvinnens del – å være en omsvermet skuespiller. Drømmen fungerer som en slags ryggrad som holder mennesket oppe under ensformig og tungt arbeid, maktesløshet og mangel på frihet. I en av bokens beste scener snakker Lennie, den gamle og funksjonshemmede oppasseren Candy og negeren Kroken om planen om å kjøpe en liten eiendom – drømmen som holder Lennie og George oppe. For en stakket stund er drømmen innen rekkevidde, og utsikten til å kunne klare det får frem styrken og pågangsmotet i dem.

Drømmen er så sterk fordi den er selve motsetningen til deres daglige virkelighet, og troen på at forandring er mulig er det eneste de virkelig lever for. Det sørgelige hos Steinbeck er i likhet med Williams og O’Neills skuespill ikke bare at drømmen er dømt til å mislykket, men at den er det fordi karakterene har et eller annet svakt punkt som gjør drømmen umulig. Det virker som et tragisk paradoks: De trenger drømmen på grunn av sine svake punkter, men det er de samme svake punktene som forhindrer dem fra å nå målet. Den amerikanske drømmen er en virkelighetsflukt for de som aldri vil kunne lykkes.

Jeg har sett hundrevis av fyrer komme rekendes på veiene og rundt på farmene med knyttene sine på ryggen og den samme fordømte tingen i hue. Hundrevis. De kommer og de kvitter og de labber videre, og hver eneste jækel av dem har et lite støkke land i hue. Og ikke en av dem får det noen gang. Det er akkurat som med himmer’n. Alle så ska’rem ha et lite støkke land. Jeg leser en bråte med bøker her ute. Aldri kommer noen tel himmer’n, og aldri får noen noe land. Det er bare noe som er i hue på dem. De snakker om det hele tia, men det fins bare i hue på dem.

Om mus og menn er like skjebnetung som de antikke tragediene. Man vet fra starten av at det kommer til å gå dårlig, spørsmålet er hvordan og hvorfor. Svaret ligger også her i hybris; mennesket som går under på grunn av en skjebnesvanger karakterbrist. Det tragiske hos Steinbeck er at så mange uskyldige dras med i fallet.

I etterordet av Haagen Ringnes beskrives John Steinbeck som et litterært problembarn. Ringnes siterer Verdens litteraturhistorie, og jeg må flire av både sitatet og Ringnes sin dom:

«Det er ingen sak å påvise at Steinbeck er sentimental, smakløs, ensidig i sin politiske bedømmelse og filosofisk som et kålhode. Det er straks mye vanskeligere å forstå hvorfor han tross alt er en stor forteller.» Arme litterater! Det er så man nesten føler trang til å befri dem fra dette tyngende tankekorset.

Ringnes befrir i alle fall denne arme litteraten for et eventuelt tyngende tankekors med sin formulering av Steinbecks evner: «Han er en stor forteller fordi han viser oss at også det hellige, alminnelige menneske er ualminnelig. Han er en stor forteller fordi han skriver nært og likefrem, uten sjenerende kunstgrep eller anmassende bruk av symboler.» Det synes jeg i grunnen er en passende beskrivelse av Om mus og menn.