Stikkord: Robert Langdon

De dødes bibliotek

“Sensasjonell krimdebut” var VG-anmelder Berit Kobros dom over Glenn Coopers De dødes bibliotek. Hun ga terningkast fem og mente at Cooper “går langt utenpå Dan Brown” – hva nå enn dét betyr. Likevel må jeg si meg enig i både terningkastet og det sensasjonelle ved en forfatter som debuterer i Dan Browns fotspor, og koker sammen et plott hvor middelaldermunker, hellige barn, hvitsnippforbrytere, arkeologer, FBI-agenter, matematikkgenier og selveste Winston Churchill og Harry Truman figurerer i en og samme historie. Man får til og med oppgitt datoen for selveste Dommedag i denne romanen. Intet mindre.

Dommedagsmorderen

Handlingen i romanen foregår på tre tidsplan. Den 7. juli år 777 blir den syvende sønn av en syvende sønn født på Isle of Wight. Mens sekstallet tilhører Djevelen, er syvtallet Vår Herres magiske tall. Omsorgen for det underlige guttebarnet overlates til klosteret på øya, i likhet med andre barn som foreldrene ikke har råd til eller ønske om å beholde. Den skjebnesvangre fødselen har ikke gått upåaktet hen for klosterets munker og nonner, og det viser seg snart at det er all grunn til å korse seg over den lille guttens evner.

I 1947 gjør arkeologer et helt hårreisende funn på Isle of Wight. Oppdagelsen er så sensasjonell at myndighetene ikke kan tillate at den blir kjent for verden. Tidligere statsminister Winston Churchill inngår en avtale med president Harry Truman om å skyve hele problemet over på amerikanerne. Truman oppretter det topphemmelige Area 51 utenfor Las Vegas, og iverksetter UFO-tiltak for å kamuflere hva som egentlig foregår ute i ørkenen.

I mai 2009 bryter New Yorks innbyggere ut i panikk når en rekke dødsfall knyttes til “Dommedagsmorderen”. Det er tilsynelatende ingen forbindelse mellom noen av ofrene, og de er drept på helt forskjellige måter. Det eneste som binder dem sammen, er at alle ofrene på forhånd har mottatt et postkort med tegningen av en likkiste, der dødsdatoen deres er fastsatt.

Nysgjerrig nå? Det har du all grunn til å være.

Will Piper

Saken havner hos FBI-agent Will Piper, en forfyllet storsjarmør og legendarisk profiler med voldelige seriemordere som spesialfelt. Han har ødelagt sin egen karriere på grunn av en kvinnehistorie, og har nå kun ett mål for øyet: Han skal pensjoneres fra FBI om fjorten måneder og gir blanke faen i alt annet frem til da. Hans plan om å komme seg fyllesyk gjennom arbeidsdagene tar brått slutt når han får hovedansvaret for Dommedagssaken. Han får den unge agenten Nancy Lipinski som partner, en kvinne som tilsynelatende er Wills rake motsetning: Pliktoppfyllende, ambisiøs og hardtarbeidende.

Will Piper er den festligste hovedpersonen jeg har funnet i en krimroman på veldig, veldig lenge. Han er så frekk og ironisk at det er en fornøyelse å lese, og Cooper lykkes godt i å etablere en karakter som man ville irritert seg over i det virkelige liv, men som egner seg perfekt i en storslagen krimroman. For den leseren som nå har Jo Nesbøs Harry Hole i tankene, er det ingen grunn til sammenlikning. Mens Harry Hole drikker seg vekk fra harde erkjennelser og en tøff hverdag, lever Will Piper simpelthen etter følgende filosofi: “I hans bok var det slik at hvis du klarte å komme deg på arbeid til tiden, aldri drakk på jobben og ikke rørte en dråpe før happy hour, så hadde du ikke noe alkoholproblem”.

Det er med andre ord heller ingen grunn til å sammenlikne Will Piper med Dan Browns Robert Langdon, som er like prektig som en tiåring speiderjente – og omtrent like spennende. For eksempel er dette Will Pipers reaksjon når han får vite at kollegaen hans har fått slag:

Will foraktet Mueller. Selvgod, hengslete drittsekk. Absolutt alt etter boka. Komplett utålelig. Kødden kom fremdeles med bitende kommentarer om utbruddet hans, serverte dem rett i ansiktet på ham, for jævelen regnet med at han var beskyttet av Wills status som utstøtt. Håper at han kommer til å gå og snakke som en åndssvak resten av livet, var den første tanken som slo ned i ham. ‛Herregud, noe så forferdelig’, sa han i stedet.

Piper er like usentimental når han forholder seg til andre politikolleger og pårørende, som når han feller en knusende dom over den snobbete kona til et av Dommedagsofrene:

Der hadde han det, en forklaring på denne manglende samarbeidsviljen. Bortsett fra den ulempen det var å miste en pålitelig ektefelle, så mislikte hun å bli assosiert med Dommedagssaken. Det var høyprofil, men lavrente. De fleste av ofrene var anonyme underklassemennesker. Mordet på David var ikke bra for hennes image, uheldig for karrieren, de hvite, rike partnerne hennes hvisket og tisket om henne mens de pisset i urinalene og puttet på greenen. På ett vis var hun antakelig sint på David fordi han hadde fått halsen skåret over.

Glenn Cooper er kort sagt en krimforfatter som behersker sarkasmens gylne kunst til fingerspissene. Dessverre går han på trynet i den klassiske amerikanske fellen, fordi han åpenbart følte at det ville ha vært for galt hvis han lot Will Piper drikke alene frem til pensjonsalder. Will må selvfølgelig finne Kjærligheten og begynne et nytt og bedre liv. Dermed forsvinner Pipers (u)sjarmerende vesen underveis i en litt søtladen “boy meets girl”-historie. Heldigvis står selve plottet fjellstøtt innen han kommer så langt, og det forhindret derfor at interessen min dalte i takt med Will Pipers promille.

Dramaturgiske finurligheter

Det er ikke bare Will Pipers personlighet som gjennomgår en drastisk forvandling underveis. Det virker nemlig som om Glenn Cooper midtveis i romanen forandrer mening om hvilken type spenningsroman han vil skrive. I begynnelsen er romanen strukturert etter klassiske Dan Brown-prinsipper, med dertil hørende cliff hangers. Man spekulerer iherdig på hvem Dommedagsmorderen kan være, hvordan i huleste han gjennomfører drapene, hva denne mystiske arkeologiske oppdagelsen kan være, og hva det er for slags magiske evner man får når hele ens eksistens er omgitt av syvtall.

Men midtveis uti romanen er det plutselig veldig enkelt å gjennomskue hvem Dommedagsmorderen er, og det er ikke bare fordi undertegnede er sylskarp og har vært ute en vinternatt før i krimmens iskalde verden. Identiteten hans avsløres for leseren, og det samme gjør guttens magiske evner. Dermed kan man ikke unngå å skjønne store deler av sammenhengen. Romanen får et mer thrilleraktig preg og tempoet skrus ned. Cooper tar en Umberto Eco og vier mye plass til handlingen i middelalderen, samtidig som han slipper oss inn i Dommedagsmorderens liv og psyke.

En slik plutselig endring er grunnen til at Jeffery Deavers Insektgutten er den desidert beste kriminalromanen jeg noen gang har lest. Men i Deavers roman skjønner man at forfatteren har ledet leseren på villspor med vilje helt fra starten av, og sannsynligvis gapskratter av fryd over å ha lurt millioner av lesere trill rundt. I De dødes bibliotek virker det derimot som om Cooper plutselig bare ombestemte seg med tanke på hvilken type spenningsroman han ønsket å skrive, og fulgte innskytelsen. Likevel fungerer det, pussig nok. Mye av årsaken ligger i at Coopers plott er så originalt at det i seg selv gjør boken spennende. I tillegg skriver han såpass bra at boken tåler tidlige avsløringer og mangelen på cliff hangers.

God krim

Et aber med boken, som dog ikke kan lastes Glenn Cooper, er at oversettelsen til tider er litt for lite smidig i forhold til originalspråket. Det skinner gjennom at boken er oversatt fra amerikansk engelsk, og det gjør at enkelte partier blir i overkant klisjéfylte. Det klassiske utbruddet “You know it, and I know it!” høres fryktelig teit ut oversatt til “Du vet det, og jeg vet det!”, og man risikerer å le litt av deler som egentlig er alvorlige.

Teit virker også oversettelsen av FBI-avsnittene Grand Theft, Violent Crime og Organized Crime til Store Tjuverier, Voldskriminalitet og Organiserte Forbrytelser – det virker Altfor Ruvende og Konstruert. Voldsavsnittet er den norske betegnelsen, og avsnittene for grove tyverier og organisert kriminalitet ville passet bedre. As if FBI ville ha kalt noe «tjuveri» istedenfor «tyveri». Herregud, så teit.

Men jeg pirker sannsynligvis mye fordi det egentlig ikke er så mange store ting å pirke på. Noen logiske brister er det her og der, men logiske brister har tross alt ikke forhindret folk i å trykke Bibelen til sitt bryst, så det tenker jeg må være lov. Dette er en god krimroman; en langt over gjennomsnittlig velutført krimroman og en sterk debut. Jeg storkoste meg med den. Det er eventyr og fantasi fra ende til annen, men det er et særdeles festlig eventyr å være med på så lenge det varer. Oppfølgeren Sjelenes bok står allerede på ønskelisten min.

Takk til Schibsted forlag for leseeksemplar.

Da Vinci-koden

Da jeg så filmen «The Da Vinci Code» forleden ble jeg påminnet om hvor utrolig godt jeg likte boken. Jeg er en tilhenger av store, ambisiøse plot. Midt oppi alle lavmælte romaner om ulykkelige kjærlighetsforhold, inderlig ensomhet eller oppvekst på bygda, blir jeg oppspilt over å få lese noe som tar helt av. Derfor blir jeg også imponert over ambisjonene til Dan Brown. Våknet han en morgen og tenkte: Hvorfor ikke skrive en roman med utgangspunkt i at Jesus var gift med Maria Magdalena og fikk en datter, hvis etterkommere Sion-ordenen har måttet skjule for den katolske kirken, som har villet utslette dem alle; hvor tidligere stormester i Sion-ordenen Leonardo da Vinci har lagt inn referanser til denne hemmelige historien i maleriene sine, slik at nåværende stormester, som tilfeldigvis jobber i Louvre, kan bruke bildene hans til å gi kodete beskjeder når han blir myrdet av en selvpiskende, latintalende albinomunk, slik at Robert Langdon, professor ved Harvard og hyggelig kar, på vill flukt fra politiet kan finne den hellige gral, som viser seg å være ingen ringere enn kvinnen han har flyktet sammen med; etterkommeren av selveste Jesus Kristus og Maria Magdalena?

Jeg må innrømme at når folk sier at de ikke likte Da Vinci-koden eller klarte å lese den fordi språket er så dårlig, så tenker jeg at det er bittelitt smålig av dem. Med et plott av så storslagent kaliber, skjønner jeg ikke at man har tilstedeværelse nok til å få med seg språket. Og at det er et noe usaklig argument i denne sammenhengen, selv om språk generelt er en viktig del av enhver leseropplevelse. For Da Vinci-koden er en sånn bok hvor språket helst bør være så effektivt og lettlest som mulig, slik at drivet i plottet kommer til sin rett. Aller helst skal man sluke setningene i et forrykende tempo, og da kan man ikke stoppe opp underveis å tenke: «Det var jammen en velformulert og elegant beskrivelse av Mona Lisa».

En sammenlikning mellom Da Vinci-koden og Umberto Ecos Rosens navn viser litt av poenget, siden begge bøker baserer seg på oppdagelsen av at en gammel myte viser seg å være sann. I Rosens navn er det den lærde fransiskaneren William av Baskervilles oppdagelse av at den delen av Aristoteles’ poetikk som omhandler komedien ikke er gått tapt for alltid, men at en avskrift befinner seg strengt bevoktet og hemmeligholdt i et kloster i middelalderens Italia. Rosens navn er holdt i et omstendelig og nyansert språk, inneholder lange partier med tunge filosofiske diskusjoner og refleksjoner om heksebrenning, litteratur og hvorvidt Jesus syntes det var greit å le eller ikke. Boken innbyr til en mye langsommere og reflektert lesning, selv om blodige lik av munker oppdages på daglig basis og en morder er på ferde. Jeg kan i hvert fall ikke skjønne annet enn at man må være ualminnelig interessert i Aristoteles hvis man ofrer nattesøvnen for å finne ut om poetikken virkelig fins (i boken) eller ikke. Med andre ord tror jeg det er vanskelig å skrive en roman som både har godt språk og reflektert innhold, og samtidig gjøre den vanvittig spennende.

Likevel mangler det ikke på spennende tanker i Da Vinci-koden, selv om man nok bør oppsøke mer pålitelige kilder før man endrer historiesyn helt. Man skal tross alt ikke ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten. Men hvorfor spiller det noen rolle hvorvidt Jesus og Maria Magdalena var gift og fikk barn? Hvilke fakta fins egentlig om Jesus? Og hva er myter konstruert av den katolske kirke for å tjene helt andre formål? Hvor mye vet vi om prosessene bak det som i den kristne kulturen presenteres som statisk sannhet? So dark the con of man…

Min personlige favorittanke er hva som møter munken Silas, biskop Aringarosa og deres historiske forgjengere når de etter sin død står foran Perleporten og vil inn i Paradis. Jeg regner med at de vil få et forklaringsproblem når de skal gjøre rede for hvorfor de har tjent Jesus, som døde for dem på korset, ved å drepe alle hans etterkommere på jorden. «Vi gjorde det for deg, Jesus, bare for deg!» Jeg skulle ønske noen kunne skrive en bok om akkurat dét.