Stikkord: påskekrim

Min påskekrim: Sherlock Holmes, nazister og fyrrige svensker

Det ble mye krim på meg i mars. Først ut var Dürrenmatt-krisen, som jeg allerede har dekket behørig her. Så var det Krimfestival tre dager til ende hos Cappelen Damm. Jeg trosset heroisk et dundrende migreneanfall for å få med meg hele tolv arrangementer på tre dager (pluss nachspielene, of course), og avlegger rapport om festivalen så fort den ikke lenger har et snev av aktualitet. Deretter var det påske, den store krimhøytiden, i slutten av måneden. Jeg holdt meg til krim som handlet om gamle dager, og det nærmeste jeg kom moderne tid var 1950-tallet. Det er fordi jeg liker sånt som er gammelt mye bedre enn sånt som er nytt. I tråd med denne tankegangen får du her påskekrimtipsene du trengte for en måned siden.

TårnTårn er Bernt Rougthvedts tredje krimroman, utgitt tidligere i år. Vanligvis pleier jeg å opplyse om det hvis jeg har mottatt boken fra forlaget, men denne gangen må jeg dessverre melde pass. Jeg tror at jeg fikk boken av forlaget på et av ovennevnte nachspiel, men er litt usikker. Jeg kan ha kjøpt den selv. Jeg håper i alle fall at jeg ikke har stjålet den. Men nachspielet var så bra at jeg ikke kan sverge på noe.

Handlingen i Tårn er lagt til Oslo i 1944-45. Tyskerne er slitne og drikker for meget. Nordmennene er lei av Hitler og savner kongen sin. Erik Fjeld er motstandsmann og jobber med svart propaganda for motstandsgruppen H7, ofte forkledd som tysk eller norsk nazist. Han blir valgt inn i den hemmelige ledelsen av organisasjonen når en av lederne blir avslørt og må flykte til Sverige. Før mannen flykter, ymter han frampå om at ikke alle i ledelsen er til å stole på. Som om ikke kampen mot nazister og angivere er nok å bale med for Fjeld, blir han i tillegg involvert i et komplott mot kong Haakon 7. og må prøve å fange en kvelermorder med Gestapo i hælene.

Andre verdenskrig er sannsynligvis verdens aller beste utgangspunkt for en spenningsroman, med nazister, spioner og motstandsfolk en masse som prøver å lure hverandre i feller med livet som innsats. Det skal godt gjøres ikke å få god underholdning ut av krigen, og Tårn er intet unntak. Romanen er relativt kort, og det er høyt tempo og masse action hele veien. Faktisk ble det litt i overkant høyt tempo innimellom, selv for meg, som surmuler hvis krimheltene tenker for mye og løper for lite. Men handlingen ble så mettet og dødpunktene så få at jeg aldri fikk helt grep om strukturen. Og for meg er strukturen i en krimroman omtrent like viktig som å finne ut hvem morderen er. Jeg leste imidlertid boken ganske stykkevis og delt, og tror den fungerer helt ypperlig hvis den leses i en noenlunde uavbrutt økt – som er måten den selv legger opp til å leses på. For det går i ett her, og leseren får ingen grunn til å ta pauser.

Rougtvedt har store kunnskaper om krigen, og kombinerer fakta og fiksjon så godt at jeg føler at jeg lærer noe, selv når jeg ikke vet om det jeg lærer er sant eller ikke. Sånne bøker faller alltid i smak hos meg, spesielt når de er fra krigens dager. Det jeg likte best med boken var alle detaljene fra okkupasjonstiden, og et Oslo fra gamle dager som virket spill levende – både gjenkjennelig og veldig annerledes. Mitt eget nabolag var til og med beskrevet, og klimakset foregikk i en leilighet rett over gata fra der jeg bor. Jeg skal ikke være dårligere enn å innrømme at bøker får bonuspoeng av sånt.

Jeg grøsset da jeg kikket ut av sidevinduet. Nedre del av Schweigaardsgate var som alltid et trist skue, den tette og uensartede bygningsmassen var ubeskrivelig sotete og stygg.

– Herregud, sa jeg, det er som å kjøre inn i en spøkelsesby!

Ulla smilte svakt. – Eller som en polsk getto. Da jeg var liten turde jeg ikke nærme meg østkanten for mitt bare liv. Jeg var overbevist om at det bare bodde fylliker og forbrytere her.

70 år senere bor det fremdeles bare fylliker og forbrytere her i Schweigaards gate. Heldigvis er alle bygårdene nymalte og lekre, og det ser ikke lenger ut som en polsk getto her. All elendigheten er skjult bak en plettfri og smekker fasade, akkurat som på vestkanten.

På det nachspielet under Krimfestivalen da jeg fikk (?) Tårn, diskuterte jeg den med en mannlig leser som mente at den er en guttebok. Jeg husker ikke lenger begrunnelsen hans (det var som sagt et bra nachspiel), men jeg funderte mye på det mens jeg leste boken. Kanskje det skyldes at det er masse action på våpenfronten og lite action på klinefronten? Men jeg er uansett ikke enig. I tilfelle du som leser dette er kvinne og tilfeldigvis har snakket med samme mann: Tårn er en unisex-bok. Du kan trygt lese den hvis du har lyst. Menn har faktisk ikke enerett på å like andre verdenskrig, iskalde nazister og konspirasjoner mot kongefamilien. Eller bøker som går i hundre i stedet for slow motion.

Men tenker folk virkelig fremdeles sånn at gutter liker morsomme, spennende og kule bøker, mens jenter bare liker følsomme, romantiske og teite bøker? Og tenker de sånn fordi det er sant? Hva mener dere? Det er et interessant tema, uten tvil. Men jeg synes at risikoen ved å tørre å ta debatten akkurat her, på min blogg, er ganske høy. Hvis jeg ikke argumenterer godt nok for jenteleserne, mister jeg kanskje retten til å være kvinne. Med Inga Marte Thorkildsen i regjering kan alt skje. Så jeg feiger ut og konkluderer med at jenter også kan elske krimbøker fra krigen, forutsatt at bøkene har de samme egenskapene som vi elsker hos menn. Og Tårn er både spennende, smart og kjapp i replikken, med et maskulint og lekkert ytre. Jeg skal ikke engang nevne alle uniformene. Take me upstairs, darling.

lang-maria-en-morder-lyver-ikke-alenePåskens største høydepunkt ble likevel En morder lyver ikke alene av Maria Lang. Hun sammenliknes ofte med Agatha Christie, og er det én ting jeg liker i krimbransjen, så er det Agatha Christie. Jeg følte meg litt sprelsk og vågal sånn rett før påske og bestemte meg for bare å kaste meg ut i en helt alternativ påskefeiring der jeg byttet ut den obligatoriske Poirot-krimmen med Maria Lang. Hvorfor ikke? Man lever bare en gang.

Jeg hørte rykter om at det kunne være lurt (men ikke tvingende nødvendig) å begynne med førsteboka, En morder lyver ikke alene, siden det er her detektivtrekanten Puck, Christer Wijk og Einar Bure introduseres for første gang, og Puck og Einar forlover seg. Puck er en kvinne, forresten, så dette er ikke noe homoerotisk kammerspill.

Jeg er uansett en tvangskronologisk leser og kontaktet derfor Silke forlag lenge før påske for å få tilsendt førsteboka tidsnok til ferien. Da den ikke kom, ble jeg nervøs. Så nervøs, faktisk, at jeg purret på forlaget, noe jeg ellers holder meg for god til. Da postmannen endelig dukket opp med boken, stod jeg og trippet som en høne ved postkassen.

Til tross for så utrolig store forventninger på forhånd, ble jeg likevel positivt overrasket. Maria Lang er en svensk Agatha Christie med litterære kvaliteter. Hun har alt jeg liker med Agatha Christie og enda mer. Mordgåten var riktignok ikke like absurd innviklet og totalt usannsynlig som hos Christie, men Lang tar det igjen ved å skrive bedre. Det er mer stemningsfylt og løssluppent, og miljøet kommer tydeligere fram. Det er sommerlig og sanselig og svensk. Og jeg får virkelig ikke sagt hvor herlig vittig det er.

Solen skinner over Sverige anno 1950, og Puck skal på ferie til en øde øy sammen med sine akademisk-litterære, smårike og tiltrekkende borgerlige venner. Det er førti grader i luften, blodet bruser enda hetere under ungdommelig glatt hud, og det brygger opp til tordenvær – både bokstavelig og metaforisk. Snuskete hemmeligheter har vært feid under teppet til gjæring over lang nok tid, og det lukkede rom er forskriftsmessig lukket. En håndfull mistenkte er oppstilt og klare til inspeksjon under påskudd av å være fredelige feriegjester. Leseren gnir seg i hendene og kjenner påskefreden senke seg. Her skal det myrdes!

«Det var allerede altfor mange vakre og erotisk tiltrekkende personer på den lille øya vår til at det kunne bli ordentlig hyggelig.»

Mindre hyggelig skal det bli når disse vakre og erotisk tiltrekkende menneskene begynner å ta hverandre av dage. Hvis Tårn hadde for lite klining til at en jenteleser som meg kunne like boken, er det så mange erotiske eventyr i En morder lyver ikke alene at jeg på vegne av mitt kjønn må si meg fornøyd og vel så det. Kärleken er både plott, drapsårsak og generell underholdning her.

Neida, det er ingen spoiler. Tro meg, det er så mange kjærleiksforviklingar på gang at min monogame hjerne ikke klarer å holde tritt med disse vellystige femtitallssvenskene der de elsker hverandre, dreper hverandre og gir hverandre falske alibier når de egentlig skulle ha ligget alene i enkeltsengene sine om natten som vanlige folk. Hvem elsker egentlig hvem? Er spørsmålet. Et spørsmål det er vanskelig å få et tydelig svar på så lenge alle kliner med alle.

Sjefsklineren er George Malm, den perfekte mann. En nordisk Adonis; blond, blåøyd, velskapt og med en meget liten hjerne. Det spiller ingen rolle hvem han kliner med, så lenge han får kline. Første kveld på øya, første gang han møter Puck, går de en liten kveldstur. Han kaster seg over henne. Det er på side 35. Allerede på side 37 har Puck stått opp om natten og tatt George på fersken mens han kliner med vertinnen Ann-Sofi, gift med Rutger. Mannen er en kosemaskin.

«Tankene tumlet rundt i det stakkars hodet mitt da jeg endelig kom meg usett inn i rommet. Hadde jeg tatt så grundig feil av den kjølige Ann-Sofi? Eller var hun blitt desperat av sjalusi? Og Rutger – lå han inne og sov mens hans kone hadde en hyrdestund med en annen, eller var han også ute på eventyr i sommernatten?»

Og det var da jeg skjønte det, nederst på side 37. Herregud, det er jo meg! Hyrdestunder og eventyr i sommernatten, det er jo akkurat sånn jeg skriver! Maria Lang skriver nøyaktig sånne krimromaner som jeg ville ha skrevet hvis jeg hadde sluttet å fjase på blogg og begynt å skrive krim! Rettere sagt: Maria Lang skriver sånn som jeg ville ha prøvd å skrive, jeg sier ikke at jeg hadde fått det til. Ikke ser jeg noen vits i å prøve heller, når Maria har gjort det for meg.

Men … Det er til og med litteraturvitere der! Folk som har tatt doktorgrader i litteraturhistorie, og/eller skrevet diktsamlinger og makabre krimromaner med mange lik! Jøye meg. Det er som hentet rett ut av min indre verden. Og ytre verden, for så vidt, for det beskriver jo minst halvparten av min omgangskrets. Karakterene diskuterer til og med hvem som får flest damer; vulgære grøssermordere med «en svak pasjon for krim» eller diktere av «sublim poesi om kjærlighet og åkerrikser»? Dette må jeg komme til bunns i før liv går tapt. Ellers blir jeg kanskje nødt til å skrive en kjedelig krimroman for å forklare hva som egentlig skjedde da min venn X bestemte seg for å myrde min venn Y. Det høres litt for lite ut som Maria Lang, og litt for mye ut som Donna Tartts makkverk Den hemmelige historien.

The adventures of Sherlock HolmesOg plutselig, før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Kindle. Det skjedde akkurat så brått, fra det ene avsnittet til det andre. En veldig gavmild og omtenksom venninne fant ut at jeg trengte å forflyttes fra 1800-tallet til moderne tid, og ga meg en Kindle. Det første jeg gjorde var selvsagt å bruke Kindle til å løpe strake veien tilbake til 1800-tallet.

For fire dollar lastet jeg ned rubbel og bit av Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes, og førti andre britiske klassikere på under ti minutter. Førti klassikere! Til fire dollar! Jeg maler som en katt. Sherlock Holmes snur seg derimot i graven og deduserer seg  fram til at verden har gått av hengslene når en utepils koster dobbelt så mye som å anskaffe seg alle perlene i britisk litteratur utgitt før 1900. Det ser ut til at solen har gått ned for godt over dronning Victorias store imperium.

Til gjengjeld har solen stått opp og skinner smilende over våre smellfeite Kindle-oppfinnende naboer i vest. Jeg kan dessverre ikke identifisere min Kindle mer spesifikt enn at den lyder navnet Kindle og er «assembled in China». Dere elektronifiserte mennesker der ute gjenkjenner den kanskje hvis jeg sier at den veier ingenting, er liten og veldig nusselig, har knapper på begge sidene, og mangler touch-skjerm og tastatur. Den er idiot proof, selv for meg som bare så vidt aner konturene av hva instagram, blu-ray, lcd og twitter er for noe, og derfor velger å tro at det er omtrent det samme som Kindle.

Siden The Adventures of Sherlock Holmes var den første boken jeg leste på Kindle, tviler jeg på at jeg klarer å skille dem fra hverandre. Derfor skriver jeg like godt verdens aller første kombinerte anmeldelse av The Adventures of Sherlock Holmes og Kindle.

My name is Sherlock Holmes. It is my business to know what other people don’t know.

Jeg har aldri lest om Sherlock Holmes før, og jeg trodde ikke at jeg ville like ham. Jeg trodde at Arthur Conan Doyle skrev sånn gammelmodig og tørrpinnaktig liksomkrim som var altfor opptatt av å gjøre inntrykk litterært til å unne leseren å ha det skikkelig moro. Sånne inntrykk oppstår gjerne når man får krim anbefalt av en lyriker, som anbefaler Sherlock Holmes ved å si at han er en interessant karakter fordi han mest sannsynlig er bipolar og en veldig ensom og barnslig sjel, som fniser mye og pøser sin uforløste kreativitet over i vitenskapen, når han ikke spiller fele, kler seg ut eller ruser seg fra sans og samling på kokain. Eller forresten, det høres jo faktisk skikkelig moro ut.

The Adventures of Sherlock Holmes er en samling med tolv noveller skodd over samme lest. Sherlock mottar et brev eller et besøk fra noen som trenger hjelp med enten et merksnodig problem med overnaturlige undertoner, men som viser seg å ha en svært naturlig forklaring. Eller det er en sak som ser ut til å være tilforlatelig og ordinær, men viser seg å være fantastisk komplisert. Det viktigste Sherlock kan bidra med, er sin evne til å observere, samle inn data og dedusere seg fram til svaret, bruke forstørrelsesglasset sitt og drive vitenskapelige eksperimenter i pausene.

Å lese om Sherlock Holmes for første gang føltes i grunnen litt som å komme hjem. Følelsen bunner nok i at han så åpenbart har inspirert noen av krimforfatterne jeg liker aller best, spesielt Agatha Christie. Hennes Hercule Poirot og kaptein Hastings hadde selvfølgelig aldri blitt født hvis det ikke var for Sherlock Holmes og Dr. Watson. Christie har bare gjort sin egen vri ved å gjøre Poirot mye mer uptight enn Sherlock, og Hastings mye dummere enn Watson. Man samspillet er det samme. Mesterdetektiven deduserer og bruker sine små grå. Assistenten er der for å beundre hemningsløst og dokumentere de store bedrifter for leseren.

Det artigste med novellene er å høre de besøkende fortelle sine historier. Noen er troverdige fortellere, andre … not so much. Hvis man gjør som Sherlock – observerer og deduserer – er sjansene gode for at man skjønner hvordan dette henger sammen svært lenge før Dr. Watson. Det er et pluss for selvtilliten, for det føles inn til margen godt å vite at hjernen min er omtrent på høyde med Sherlock Holmes’. Men det er et minus for min Sherlock-smarte hjerne, som misliker krimgåter du må være ganske tett for ikke å løse selv.

Digresjon: Karakterene Poirot-Sherlock fikk meg til å tenke på noe med moderne krim, særlig den norske. Du vet hvordan alle krimforfattere prøver å gi hovedpersonene sine særtrekk sånn at de kan skille seg ut? De burde heller gjøre som Doyle og Christie, og gi hovedpersonene sine virkelig sære personligheter. Eksentriske karaktertrekk er så mye artigere å lese om og kan brukes til så mye mer enn ulike stadier av alkoholisme og en kronisk misfornøyd og gneldrete kjæreste/samboer/kone/ekskone. Bare et tips fra tante, altså, hvis du går med en krimroman i magen. Som det er fifty-fifty sjanse for at du gjør. I så fall, her har du også et stalltips fra Sherlock Holmes:

Crime is common. Logic is rare. Therefore it is upon the logic rather than upon the crime that you should dwell.

Nemlig. Jeg satte i gang med The Adventures of Sherlock Holmes for å teste ut om bøker faktisk virker når man leser dem på skjerm, eller om all den vidunderlige bokmagien er støpt inn i cellulosen. Men det virket! Til en viss grad, i hvert fall. Magien var ikke til å ta feil av mens jeg leste, og det var nesten akkurat som å lese en papirbok.

Bortsett fra at en av mine store styrker som papirbokleser viste seg å være et gedigent handicap med Kindle. For jeg er en sånn leser (viser det seg) som husker og vurderer tekst ut fra hvor ting lar seg plassere på en fysisk side på konkrete steder i boken. Jeg husker om ting står på høyre eller venstre side, øverst, midt på eller nederst på siden, tidlig eller sent eller midt i boken. Og hvis eselørene står tett i tett når jeg lukker boken for siste gang, vet jeg at jeg nettopp har lest glitrende litteratur.

Jeg koste meg fælt med Sherlock, det gjorde jeg. Men da jeg skulle sjekke sitatene jeg hadde lagret etterpå, var det kun elleve av dem. På tolv noveller. Det er ikke bra. Det er knapt gjennomsnittlig. Når eseløretesten ikke lar seg utføre, må jeg vurdere boken manuelt. Men det lot seg ikke gjøre, fordi Kindle er helt flat og mangler papirsider som – når jeg leser – etterlater seg millioner av spor i hjernen min. Med andre ord: Jeg husker ingenting.

Derfor måtte jeg skrive om boken i helt generelle vendinger, og slenge inn en fin og oppbyggelig digresjon til krimforfatteraspiranter. Det jeg lurer på nå, er hvor det egentlig gikk galt. Enhver anmeldelse bør inneholde en konklusjon og en presisering av hvor feilen ligger. Men det eneste jeg har klart å dedusere meg fram til, er at feilen ligger hos én av tre:

  1. The Adventures of Sherlock Holmes
  2. Kindle
  3. Meg

Det synes jeg i grunnen var en passende krimgåte å avslutte med. Jeg kan gi deg noen spor du kan jobbe videre ut fra. Jeg har aldri blitt diagnostisert med autisme. Jeg leste mesteparten av boken på dagtid. Og Kindle var fulladet. Lykke til!

Mens du forsøker å løse mysteriet for meg og avgjør om jeg trenger å anmelde Kindle for forbrytelser mot lesehesten (punchline courtesy lyrikeren), sier jeg som Sherlock Holmes:

I have a caseful of cigarettes here which need smoking.

Aprillesning

Endelig er det påskeferie, og det har jeg feiret med prosjekt «Pimp My Blog». Jeg var lei av det gamle, streite hvite designet og trengte litt mer farge. Men til tross for at wordpress har i underkant av to hundre varianter å velge mellom, er det vanskelig å finne et design som ikke signaliserer «Dette er min hobbyside, se på alt jeg har bakt/strikket/malt mens ungene sov!», eller «Jeg har skikkelig mange tanker om verden, lissom». Til slutt fant jeg likevel en variant som ikke var tilpasset verken kjendissladder eller før- og etterbilder av fjortiser og som passer greit til bokblogging. Høydepunktet er at linjeavstanden er mindre på denne, slik at det endelig går an å sitere dikt og dialoger uten at layouten blir avantgardistisk i epostformat. Nå vurderer jeg bare å spandere noen kroner på å endre skrifttypene på bloggen, for jeg liker litt større skrift enn det wordpress gir bort ved dørene. Eventuelt må jeg skaffe meg nye lesebriller, men jeg tror wordpress er billigere.

Aberet med å bytte design er at jeg måtte gå gjennom samtlige innlegg i bloggens historie for å endre på bilder og sitater som plutselig hadde flyttet på seg. Jeg la samtidig merke til at innleggene mine virket mye mer seriøse med mindre skrift, lange linjer og grå bakgrunn. Kanskje må jeg begynne med en vits nederst i innlegget for å opprettholde balansen. Samtidig virker innleggene mine kortere, og da kan jeg skrive lengre tekster uten at du merker hvor lange de er. Smooth.

Et annet aber med det nye designet er at jeg nå fikk lyst til å skrive om fem bøker samtidig, bare for å se hvordan det tar seg ut på ny blogg. Legg bare merke til hvor mye jeg allerede har skrevet uten å si noe som helst. Eller er det dette som er blogging? Uansett: Da blir det mindre tid til lesing, som var det jeg egentlig skulle bruke påskeferien på. At rundvasken utgår, tar jeg ikke fullt så tungt. Men jeg har i alle fall laget meg en oversikt over hva jeg kunne tenke meg å lese når lysten melder seg, slik at jeg slipper å bruke mer tid på å rive meg forvirret i håret foran bokhyllene. Selvfølgelig er det bare krim det går i. Det er ikke for ingenting at jeg etter hvert har kommet til å tenke på påsken som Poirot-høytiden. Eh bien.

Noen av krimbøkene jeg har lyst til å lese så snart som mulig, nevnte jeg i innlegget om bøkene jeg gleder meg mest til å lese i vår. Birger Baugs Død sjel er jeg nå halvveis i. Agatha Christie eller Leif GW Persson blir neste bok ut. Deretter holder jeg en knapp på Jørn Lier Horsts Felicia forsvant eller Georges Simenons Maigret og mannen på benken. Mer enn det rekker jeg ikke denne påsken.

Om jeg har lyst til å fortsette krimlesingen ut april, har jeg nok alternativer å ta av. Hvis ikke, blir det enten flere titler fra vårens høydepunkt-liste, en 1001-bok eller to (selvinnsikt, anyone?), eller å somle meg til å lese mer i Buddenbrooks eller Karavane. Det jeg vet sikkert, er at jeg skal lese et par diktsamlinger. Jeg tok frem Federico García Lorcas Sigøynerballader i går, og opplevde for første gang i mitt liv at en diktsamling kunne være unputdownable. Så nå må jeg spare litt på den, for ikke å gå tom for dikt når jeg først har fått smaken på dem. Det går mye i sigøynere til hest, markens grøde og brå død. Man må nesten lese det selv for å skjønne hvor bra det er.

Så var det månedens lesesirkelbok. Denne gangen er det Wilkie Collins’ The Moonstone vi skal lese, en kriminalroman fra 1800-tallet. Jeg kommer til å lese ferdig Victor Hugos The Hunchback of Notre-Dame før jeg begynner på den, for å unngå det totale kaos med halvleste bøker. Ergo gir jeg allerede nå beskjed om at jeg kommer til å bli forsinket i min egen lesesirkel denne gangen også. Sukk. Det er enda godt at de andre deltakerne somler mindre enn meg.

Apropos lesesirkel: Jeg har lagt ut nye alternativer dere kan stemme på. Denne gangen står det mellom Jane Austen, Mary Shelley og Anne Brontë. Austens Northanger Abbey er forresten en parodi på Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho, som vi skal lese i november, og var derfor et selvsagt alternativ. Dermed måtte jeg velge et par andre alternativer som er nesten like kjent som Miss Austen, slik at ikke hun stikker av med alle stemmene. Det hadde vært kjedelig. Bruk stemmeretten! Og husk at det er lov å foreslå bøker til senere avstemninger hvis dere rister på hodet over alternativene mine. Det trenger ikke å være forslag til enkelttitler, men kan godt være periode, forfatter, tema, land o.l.

God påske alle sammen!

Lyst på påskekrim?

Jeg var litt ivrig da jeg bestilte leseeksemplar av Birger Baugs nye roman Død sjel, og endte opp med å få tilsendt to leseeksemplarer istedenfor ett. Derfor avtalte jeg med Aschehoug at jeg kunne gi bort det ene på bloggen. Jeg trekker ut en vinner førstkommende onsdag kveld, som får boken tilsendt før påske. Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekning om boken er å legge igjen mailadressen din i kommentarfeltet og si hvilken bok du gleder deg mest til å lese i påskeferien. Alle kan delta, blogg eller ikke. Jeg har tidligere skrevet om Birger Baugs to første kriminalromaner, Straff og Paradis tapt på bloggen. Trykk på tittelen for å komme til innlegget. Død sjel er tredje bok om etterforsker Halvor Heming.

«Et bestialsk drap i landets mest eksklusive designerbutikk er bare starten på noe langt større, langt verre og langt blodigere. Verken PST, E-tjenesten eller politiet er i stand til å komme opp med en teori om hva som skjer eller hvorfor. Aksjonistene og deres sak er bare en svevende tåke som truer med å ramme handelsstanden og legge sentrumsgatene øde.

Død sjel tar deg fra de mest urbane strøk til snø- og lyngkledde vidder under ulvens herredømme. Fienden synes å være overalt og ingen steder – men kanskje mest av alt i menneskenes egne hoder. Og hva skjer egentlig når angriperne viser seg å ha et mål svært mange – også politifolk – sympatiserer med?»

Lykke til!

Marslesning

Det nærmer seg påske, en tid mange bruker til å gå på ski, spise appelsiner eller se seg rundt i verden. For meg er påsken ensbetydende med påskekrim. Når jeg er hjemme i nord på påskeferie blir det litt krim i bokform og mye krim på tv – helst Agatha Christie og P. D. James på dvd. Men i år blir det bypåske på meg, og da regner jeg med at det bare blir krim i bokform. Hvorfor jeg snakker om påskekrim i mars, en måned før påske? To grunner. En: Jeg rekker ikke å lese så mye de få dagene påsken varer og må derfor trekke den ut. To: Jeg liker krim så godt at jeg gjerne trekker den ut en måned eller to, og jeg tyvstarter allerede nå.

I år skal jeg prøve å organisere lesingen litt bedre, slik at jeg kan få den herlige følelsen av å lese krimroman etter krimroman og komme inn i en jevn flyt av mord og mysterier uten for mange avbrytelser av andre bøker. Etter å ha tatt en gjennomgang av det som står i hyllene, krysser jeg imidlertid fingrene for at jeg ikke vil bruke altfor mye tid på valgets kvaler, for her er det mye som frister.

Birger Baugs tredje krimroman utgis neste uke. De to første var fulltreffere, og den nye boken Død sjel er en av ytterst, ytterst få bøker jeg kommer til å begynne på i samme øyeblikk som jeg river den ut av emballasjen. Når boken er ferdiglest, kommer jeg sannsynligvis til å angre på at jeg ikke sparte på den. Agatha Christie sparer jeg derimot på, for hun er dronningen av påskekrim og skal leses i selve påsken. Å innlede med Poirot en måned for tidlig vil være omtrent like ødeleggende for høytidsstemningen som å åpne alle lukene i adventskalenderen første desember.

Men hva skal leses mellom Birger Baug og Agatha Christie? Jeg refser meg selv stadig vekk (både i blogginnlegg og på privaten) fordi jeg kjøper flere bøker enn jeg rekker å lese. I slike stunder som dette blir jeg imidlertid glad for at jeg har en svært omfangsrik boksamling. Jeg har uleste krimbøker oppstilt på rekke og rad, og kan velge og vrake ut fra hva som frister mest i øyeblikket. Og etter en kjapp inspeksjonsrunde har jeg oppdaget mye som frister. Elizabeth George, Jørn Lier Horst, Leif GW Persson, Dennis Lehane, Unni Lindell, Georges Simenon, Alistair MacLean, Kurt Aust, Emilio Calderón, Åsa Larsson og Knut Faldbakken. Bare for å nevne noen.

Innimellom krimlesingen skal jeg også gi lesesirkelboken i mars et hederlig forsøk. Det er Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame, og flere av deltakerne har så langt gitt tilbakemeldinger om at den er tunglest. I så fall er det bare én ting å gjøre: Lese et par kapitler om dagen som en avveksling til mer lettleste bøker, og håpe at den tar seg opp etter hvert. Så populær som den boken har vært i over 150 år, nekter jeg å tro at den er gjennomført kjedelig.

Utover det skal jeg fortsette å lese i bøker jeg allerede har begynt på. Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad leste jeg ferdig i går. De jeg skal fullføre denne måneden er Charles Dickens’ Store forventninger og Federico García Lorcas Sigøynerballader. Ikke en novelle, sakprosabok eller skuespill i sikte denne måneden heller. Jeg får stole på at inspirasjonen kommer med sommeren.

Dere har nå mulighet til å stemme på lesesirkelboken for mars neste år. Alle alternativene er skrevet av mannlige forfattere og er hentet fra femtitallet. Jeg oppdaget for sent at påsken er i mars neste år, ellers skulle jeg ha gitt dere tre krimalternativer å stemme på. Slik det er nå, er det kun Friedrich Dürrenmatts bok som er krim. De som ønsker krim kan derfor stemme på den. De av dere som er mindre begeistret for krim kan velge mellom Ralph Ellisons roman om raseskiller i USA og Chinua Achebes bok om kolonialismen i Nigeria. Rasespørsmål eller krim, med andre ord.

Er det flere enn meg som begynner å komme i krimmodus?

Veien gjennom skogen

Inspektør Morse er på en av sine sjeldne ferier i Dorset når politiet i Oxfordshire mottar et dikt fra en anonym avsender hvis innhold er relatert til en uoppklart forbrytelse. Året før forsvant den unge svenske studenten Karin Eriksson i nærheten av Woodstock, og siden har ingen sett henne. Ryggsekken hennes ble imidlertid funnet i veikanten utenfor Oxford, og politiet har derfor hele tiden mistenkt at hun er blitt drept. Diktet politiet mottar har klare referanser til «the Swedish daughter», men på grunn av ferieavvikling blir det først fortgang i sakene når politimesteren mottar enda et brev: «Hvorfor gjør De ingenting med brevet mitt? – Karin Eriksson». Kulturredaktøren i The Times kontaktes for bistand til å tolke diktet. Avisen trykker diktet i sin helhet, og i de påfølgende ukene trykkes også lesernes tolkninger av diktet jevnlig i avisen. Overkonstabel Lewis lykkes i å overtale Morse til å avbryte ferien sin for å lede etterforskningen og letingen etter Karin Erikssons lik i skogene rundt Oxford. Morse gjør i løpet av få dager større oppdagelser enn hans forgjenger, førstebetjent Johnson, har klart på et år. Men oppdagelsene bidrar bare til å øke forvirringen rundt hva som egentlig skjedde den dagen Karin Eriksson forsvant.

Dette var mitt første møte med Colin Dexter og hans inspektør Morse, og det var en fornøyelse fra begynnelse til slutt. På omslaget i min utgave av boken står det at Dexter «leste sine første krimbøker da han var på ferie i Wales med familien, og tenkte ‘dette kan jeg gjøre bedre selv'». Nå nevnes det ikke hvilke krimbøker Dexter hadde lest, men jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Veien gjennom skogen er en av få politikrimbøker hvor språket er viet like mye oppmerksomhet som i annen skjønnlitteratur, og resultatet er en velskrevet krimroman fullspekket med den tørrvittige humoren som britene er så gode på:

Alt og alle fikk skylden i tur og orden: politiet, foreldrene, lærerne, kirken, lavkonjunkturen, arbeidsledigheten, mangelen på fritidstilbud for ungdom, bilfabrikantene, været, fjernsynet, bryggeriene, venstreorienterte sosialarbeidere og høyreorienterte sosialarbeidere. Arvesynden høstet også mange stemmer, og til og med Djevelen fikk en.

Som halvparten av sine politikrimkollegaer er Morse svært glad i noe å drikke, og han hevder blant annet at «å drikke er som å puste, faktisk». Han inntar gjerne sine kalorier i flytende form, som han sier, istedenfor å spise, og anbefaler en favorittvin ved å si at «man trenger mye av den. Den er ikke så bra i små mengder». Morse ser ut til å tenke bedre så lenge promillen er jevn, og trives med det. Men Morse er ikke mindre glad i damer. Han sjarmerer de fleste damene han treffer i boken i senk, og når han i slutten av boken går til sengs med en ikke navngitt av dem, må jeg fundere litt før jeg bestemmer meg for hvem den mest sannsynlige kanditaten er.

Som etterforsker fremstår Morse som en impulsiv og intuitiv etterforsker, men han har helt klart mye til felles med Agatha Christies Poirot. Han får med seg ting som andre overser, og elsker en skikkelig gåte. Han er observant, kløktig, gretten og sær, og går løs på etterforskningen med glød og iver. Hans faste makker Lewis er derimot omgjengelig og blid, men ikke i nærheten så skarp som Morse. Ikke ulik Poirots trofaste kaptein Hastings, faktisk.

Plottet i boken sitter veldig godt, og det legges ut så mange forvirrende ledetråder underveis at det bare var en liten del av løsningen jeg klarte å gjennomskue på forhånd. Ellers var jeg stort sett like forvirret som Lewis. Det er et vanlig grep i krimromaner at leseren får vite mer enn etterforskerne, noe som for min del medfører en god del frustrasjon og kjedsomhet mens jeg venter på at etterforskerne omsider skal ta meg igjen. Her er det motsatt. Allerede litt over halvveis i boken har Morse løst mesteparten av gåten. Han forteller hva han vet til Lewis, men leseren får ikke vite noe som helst. Dette er et godt grep som pirrer nysgjerrigheten ekstra. Dexter veksler også mellom mange synsvinkler, avisinnlegg og dagboknotater, og det er mye av den tilsynelatende uskyldige informasjonen vi får som viser seg å være viktige ledetråder i gåten. Dette var en bok jeg brukte god tid på, og det var det verdt. Den var spennende, men sjelden så spennende at jeg begynte å sluke setningene.

Som kulturinteressert er det spesielt morsomt med alle referansene til litteratur, musikk og arkitektur som boken inneholder. Hvert av de 69 kapitlene innledes av sitater, som både er relevant for selve kapitlet, men også morsomme å lese i seg selv. Som for eksempel disse: «Ethvert hustak er en fryd for øyet, helt til det løftes av – da finner vi tragedier og jamrende kvinner og ektemenn med harde blikk” (Ralph Waldo Emerson). «Hva er en komité? En gruppe uvillige, utvalgt blant de udugelige, til å gjøre det unødvendige” (Richard Harkness).  Og favoritten min: «Den som leser og ikke blir klokere, ser sjelden noen mangel ved seg selv, men klager i stedet over vanskelige ord og uklare vendinger og spør hvorfor man skriver bøker som andre ikke forstår” (den alltid like fantastiske Samuel Johnson).

Veien gjennom skogen er en bok som trygt kan anbefales til både de som liker krim, og de som ikke gjør det.