De dødes bibliotek

“Sensasjonell krimdebut” var VG-anmelder Berit Kobros dom over Glenn Coopers De dødes bibliotek. Hun ga terningkast fem og mente at Cooper “går langt utenpå Dan Brown” – hva nå enn dét betyr. Likevel må jeg si meg enig i både terningkastet og det sensasjonelle ved en forfatter som debuterer i Dan Browns fotspor, og koker sammen et plott hvor middelaldermunker, hellige barn, hvitsnippforbrytere, arkeologer, FBI-agenter, matematikkgenier og selveste Winston Churchill og Harry Truman figurerer i en og samme historie. Man får til og med oppgitt datoen for selveste Dommedag i denne romanen. Intet mindre.

Dommedagsmorderen

Handlingen i romanen foregår på tre tidsplan. Den 7. juli år 777 blir den syvende sønn av en syvende sønn født på Isle of Wight. Mens sekstallet tilhører Djevelen, er syvtallet Vår Herres magiske tall. Omsorgen for det underlige guttebarnet overlates til klosteret på øya, i likhet med andre barn som foreldrene ikke har råd til eller ønske om å beholde. Den skjebnesvangre fødselen har ikke gått upåaktet hen for klosterets munker og nonner, og det viser seg snart at det er all grunn til å korse seg over den lille guttens evner.

I 1947 gjør arkeologer et helt hårreisende funn på Isle of Wight. Oppdagelsen er så sensasjonell at myndighetene ikke kan tillate at den blir kjent for verden. Tidligere statsminister Winston Churchill inngår en avtale med president Harry Truman om å skyve hele problemet over på amerikanerne. Truman oppretter det topphemmelige Area 51 utenfor Las Vegas, og iverksetter UFO-tiltak for å kamuflere hva som egentlig foregår ute i ørkenen.

I mai 2009 bryter New Yorks innbyggere ut i panikk når en rekke dødsfall knyttes til “Dommedagsmorderen”. Det er tilsynelatende ingen forbindelse mellom noen av ofrene, og de er drept på helt forskjellige måter. Det eneste som binder dem sammen, er at alle ofrene på forhånd har mottatt et postkort med tegningen av en likkiste, der dødsdatoen deres er fastsatt.

Nysgjerrig nå? Det har du all grunn til å være.

Will Piper

Saken havner hos FBI-agent Will Piper, en forfyllet storsjarmør og legendarisk profiler med voldelige seriemordere som spesialfelt. Han har ødelagt sin egen karriere på grunn av en kvinnehistorie, og har nå kun ett mål for øyet: Han skal pensjoneres fra FBI om fjorten måneder og gir blanke faen i alt annet frem til da. Hans plan om å komme seg fyllesyk gjennom arbeidsdagene tar brått slutt når han får hovedansvaret for Dommedagssaken. Han får den unge agenten Nancy Lipinski som partner, en kvinne som tilsynelatende er Wills rake motsetning: Pliktoppfyllende, ambisiøs og hardtarbeidende.

Will Piper er den festligste hovedpersonen jeg har funnet i en krimroman på veldig, veldig lenge. Han er så frekk og ironisk at det er en fornøyelse å lese, og Cooper lykkes godt i å etablere en karakter som man ville irritert seg over i det virkelige liv, men som egner seg perfekt i en storslagen krimroman. For den leseren som nå har Jo Nesbøs Harry Hole i tankene, er det ingen grunn til sammenlikning. Mens Harry Hole drikker seg vekk fra harde erkjennelser og en tøff hverdag, lever Will Piper simpelthen etter følgende filosofi: “I hans bok var det slik at hvis du klarte å komme deg på arbeid til tiden, aldri drakk på jobben og ikke rørte en dråpe før happy hour, så hadde du ikke noe alkoholproblem”.

Det er med andre ord heller ingen grunn til å sammenlikne Will Piper med Dan Browns Robert Langdon, som er like prektig som en tiåring speiderjente – og omtrent like spennende. For eksempel er dette Will Pipers reaksjon når han får vite at kollegaen hans har fått slag:

Will foraktet Mueller. Selvgod, hengslete drittsekk. Absolutt alt etter boka. Komplett utålelig. Kødden kom fremdeles med bitende kommentarer om utbruddet hans, serverte dem rett i ansiktet på ham, for jævelen regnet med at han var beskyttet av Wills status som utstøtt. Håper at han kommer til å gå og snakke som en åndssvak resten av livet, var den første tanken som slo ned i ham. ‛Herregud, noe så forferdelig’, sa han i stedet.

Piper er like usentimental når han forholder seg til andre politikolleger og pårørende, som når han feller en knusende dom over den snobbete kona til et av Dommedagsofrene:

Der hadde han det, en forklaring på denne manglende samarbeidsviljen. Bortsett fra den ulempen det var å miste en pålitelig ektefelle, så mislikte hun å bli assosiert med Dommedagssaken. Det var høyprofil, men lavrente. De fleste av ofrene var anonyme underklassemennesker. Mordet på David var ikke bra for hennes image, uheldig for karrieren, de hvite, rike partnerne hennes hvisket og tisket om henne mens de pisset i urinalene og puttet på greenen. På ett vis var hun antakelig sint på David fordi han hadde fått halsen skåret over.

Glenn Cooper er kort sagt en krimforfatter som behersker sarkasmens gylne kunst til fingerspissene. Dessverre går han på trynet i den klassiske amerikanske fellen, fordi han åpenbart følte at det ville ha vært for galt hvis han lot Will Piper drikke alene frem til pensjonsalder. Will må selvfølgelig finne Kjærligheten og begynne et nytt og bedre liv. Dermed forsvinner Pipers (u)sjarmerende vesen underveis i en litt søtladen “boy meets girl”-historie. Heldigvis står selve plottet fjellstøtt innen han kommer så langt, og det forhindret derfor at interessen min dalte i takt med Will Pipers promille.

Dramaturgiske finurligheter

Det er ikke bare Will Pipers personlighet som gjennomgår en drastisk forvandling underveis. Det virker nemlig som om Glenn Cooper midtveis i romanen forandrer mening om hvilken type spenningsroman han vil skrive. I begynnelsen er romanen strukturert etter klassiske Dan Brown-prinsipper, med dertil hørende cliff hangers. Man spekulerer iherdig på hvem Dommedagsmorderen kan være, hvordan i huleste han gjennomfører drapene, hva denne mystiske arkeologiske oppdagelsen kan være, og hva det er for slags magiske evner man får når hele ens eksistens er omgitt av syvtall.

Men midtveis uti romanen er det plutselig veldig enkelt å gjennomskue hvem Dommedagsmorderen er, og det er ikke bare fordi undertegnede er sylskarp og har vært ute en vinternatt før i krimmens iskalde verden. Identiteten hans avsløres for leseren, og det samme gjør guttens magiske evner. Dermed kan man ikke unngå å skjønne store deler av sammenhengen. Romanen får et mer thrilleraktig preg og tempoet skrus ned. Cooper tar en Umberto Eco og vier mye plass til handlingen i middelalderen, samtidig som han slipper oss inn i Dommedagsmorderens liv og psyke.

En slik plutselig endring er grunnen til at Jeffery Deavers Insektgutten er den desidert beste kriminalromanen jeg noen gang har lest. Men i Deavers roman skjønner man at forfatteren har ledet leseren på villspor med vilje helt fra starten av, og sannsynligvis gapskratter av fryd over å ha lurt millioner av lesere trill rundt. I De dødes bibliotek virker det derimot som om Cooper plutselig bare ombestemte seg med tanke på hvilken type spenningsroman han ønsket å skrive, og fulgte innskytelsen. Likevel fungerer det, pussig nok. Mye av årsaken ligger i at Coopers plott er så originalt at det i seg selv gjør boken spennende. I tillegg skriver han såpass bra at boken tåler tidlige avsløringer og mangelen på cliff hangers.

God krim

Et aber med boken, som dog ikke kan lastes Glenn Cooper, er at oversettelsen til tider er litt for lite smidig i forhold til originalspråket. Det skinner gjennom at boken er oversatt fra amerikansk engelsk, og det gjør at enkelte partier blir i overkant klisjéfylte. Det klassiske utbruddet “You know it, and I know it!” høres fryktelig teit ut oversatt til “Du vet det, og jeg vet det!”, og man risikerer å le litt av deler som egentlig er alvorlige.

Teit virker også oversettelsen av FBI-avsnittene Grand Theft, Violent Crime og Organized Crime til Store Tjuverier, Voldskriminalitet og Organiserte Forbrytelser – det virker Altfor Ruvende og Konstruert. Voldsavsnittet er den norske betegnelsen, og avsnittene for grove tyverier og organisert kriminalitet ville passet bedre. As if FBI ville ha kalt noe «tjuveri» istedenfor «tyveri». Herregud, så teit.

Men jeg pirker sannsynligvis mye fordi det egentlig ikke er så mange store ting å pirke på. Noen logiske brister er det her og der, men logiske brister har tross alt ikke forhindret folk i å trykke Bibelen til sitt bryst, så det tenker jeg må være lov. Dette er en god krimroman; en langt over gjennomsnittlig velutført krimroman og en sterk debut. Jeg storkoste meg med den. Det er eventyr og fantasi fra ende til annen, men det er et særdeles festlig eventyr å være med på så lenge det varer. Oppfølgeren Sjelenes bok står allerede på ønskelisten min.

Takk til Schibsted forlag for leseeksemplar.

14 thoughts on “De dødes bibliotek”

  1. Store tjuverier du gitt, av og til er ting bedre på engelsk;-)

    Jeg ble veldig nysgjerrig på denne, den føyk på leselisten min i en veldig fart her gitt. Fin oppdagelse tidlig på morgenen du:-)

    Jeg skjønner ikke hvorfor bøkene i denne sjangren stadig skal sammenlignes med Dan Brown, det finnes jo flere forfatter som jeg synes er bedre enn han (man trenger strengt tatt ikke gå utenfor Norges grenser heller…)

    1. Nei, du sier noe der. Jeg sammenlikner ham med Dan Brown fordi jeg ikke har lest noen andre som skriver slike bøker (tips mottas med takk), så referansene mine er litt begrensede. Jeg vet faktisk ikke engang hva man kaller slike spenningsromaner. Men jeg likte Cooper bedre enn Brown, totalt sett. Ellers kan jeg trygt anbefale boken, ja, den er et stødig terningkast fem. Jeg kunne ikke gå så mye inn på det som gjør den bra i anmeldelsen, for da må jeg avsløre for mye, men bra var det!

      Og igjen: Stor takk for tipset med Selma Lønning Aarøs En rekke avbrutte forsøk. Jeg begynte på den igår, og jeg har allerede ledd godt etter bare et par kapitler:-)

  2. Glad du liker Lønning Aarø, jeg synes den romanen er herlig. Og – jeg synes er Knausgård -debatten i et nøtteskall, hvem eier din historie? (Nå skal det sies at jeg ikke har lest Knaus da, men jeg har jo fått med meg litt av debatten).

    De fleste spenningsromanene a la Brown er ofte spennende der og da, men lite minneverdig til slutt. Jeg leste Egeland sin «Sirkelens ende» lenge før Brown kom med Da Vinci og var veldig begeistret. Oppfølgerne derimot, tja ja… Tor nesten det er en av de få spenningsormanene i den der sjangeren (jeg lurer også på hva de kalles) jeg husker jeg har lest….

    1. Ja, jeg tenkte også på Knausgård, spesielt da hun i prologen gjennomgikk konsekvensene boken ville få for hennes pårørende. Knausgård kunne kanskje hatt godt av å lese Lønning Aarø før han selv begynte å skrive, hehe.

      Sirkelens ende har jeg også hørt en del om, men aldri hatt spesielt lyst til å lese. Det kan ha noe å gjøre med at jeg aldri har lest baksideteksten engang:-) Jørgen Brekkes debut Nådens omkrets høres ut til å være i samme gate, så den skal jeg fundere på om jeg vil lese.

      «Historisk konspirasjonsroman med overnaturlige innslag»? «Megaloman paradigmeutfordrende spenningsroman»?
      Kanskje bittelitt tungvint.

  3. Nysgjerrigheten satte inn her også, ser jo ut som det bare skal bli krimlesing på meg iår. Så kanskje plukker opp boka, det er godt mulig i tilfeldighetenes lesedal. Jeg liker jo Dan Brown, ihvertfall først halvpart av bøkene – der man ennå tror at store ting kommer til å skje. Sluttene er som regel enorme nedturer.

    Egeland har jeg fordommer mot – fordi – en bookcrosserarkitekt jeg var på møte med engang, holdt en sint, lidenskapelig tale om hvor dårlig sisteboka (?) var. Inderlig hat og jeg lar meg påvirke – nok til å ikke gidde.

    Selma, on the other hand, er fryktelig moro. Det er ikke lenge siden jeg leste den selv og det var kos tvers igjennom. Kvinneknaus, fordi vi tenker på slike ting, som hva mamma vil mene og tro.

    1. Bare tilfeldigheter at jeg oppdaget boka selv; jeg skulle egentlig bestille den på mammutsalget, men de var utsolgt. Da var jeg blitt så fast bestemt på at jeg skulle ha den at jeg freidig ba om å få den fra forlaget istedet. Jeg liker også Dan Brown, men oppdaget med Det tapte symbol at det hele avhenger av at man ikke vet hvem som har gjort det. Der visste jeg nemlig på forhånd hvem som var den skyldige, og hele boka ble en gedigen nedtur. Med andre ikke en bok man bør sniklese slutten på, hvis man har slike tilbøyeligheter.

      Det geniale med Selmas bok så langt er at jeg kommer på så mange morsomme episoder fra min egen 80-talls barndom som jeg helt hadde glemt. Så jeg tror innlegget mitt om den boken fort kan bli 50% Selmas barndom, og 50% min. Humoristiske oppvekstromaner fra 80-tallet er en mangelvare, spør du meg.

  4. Jeg hører til samme generasjon selv og det er på mange måter sjokkerende hvor ensartet vi er som gruppe. Opplevde det samme når jeg leste Tore Renberg. Siste gjeng som krampeså samme barnetv🙂

    1. Det er så sant! Nå er Selma noen år eldre enn meg, men jeg tar det igjen ved å huske det tidlige åttitall veldig godt. Spesielt frisyrene (hvorfor ble jenter skamklipt, for eksempel? Ikke rart vi brukte alle lommepengene våre på hårgelé…), musikken og barnetv. Samme barnetv er egentlig gull verdt, for da har man stor tilgang på folk man kan mimre med:-)

  5. Hvordan i alle dager har du klart å få meg til å ønske å lese krim? Jeg sjekket amazon etter å ha lest dette innlegget, og fant ut at jeg kan velge mellom tre bøker av Glenn Cooper. Den nyeste er en uavhengig historie, med andre karakterer enn i de to første, så nå skal jeg snart hjem å kjøpe den =)

    Jørgen Jæger leser jeg, Cooper skal jeg lese, Lahlum sin krim har jeg kjøpt og Indridason skal jeg lese. Om en måned er jeg nok enten en krimentusiast jeg også, eller drittlei. Håper på de første, eller i det minste at jeg kan like de bøkene jeg velger, selv om jeg ikke blir overentusiastisk. Takk for tips =)

    1. Det gleder mitt krimelskende hjerte å høre:D Og selv takk for tipset om den nyeste Cooper-boka, den hadde jeg ikke hørt om ennå. Men middelalder, arkeologer og mystiske manuskripter er nesten det beste utgangspunktet en spenningsbok kan ha, så jeg håper du blogger om den boka innen jeg skal ønske meg bøker til bursdagen min;-)

      Ellers spent på hva du synes om Jørgen Jæger, for det virker som om han mer hører hjemme i den norske politikrimtradisjonen, og det er jo en helt annen greie. Lahlum skal jeg også lese, for jeg kan godt like en forfatter som børster støvet av de gode gamle Agatha Christie-grepene.

      Krim er for øvrig en ting man fort kan lese seg lei på i starten, så ikke gi deg selv om du er lei når måneden er omme!

  6. Jeg tror dette er en av mange bøker jeg har lånt på biblioteket, men som jeg ikke har lest. Har nok vært nysgjerrig på tittelen, – og blitt skuffet. Kanskje innlegget ditt, Line, var bedre enn boka ?!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s