Krim fra gamle dager

the judge and his hangmanFriedrich Dürrenmatts Dommeren og hans bøddel (1950) er en kort og lettlest liten sak som var lest på en ettermiddag og bortimot glemt morgenen etter. Da passet det ganske dårlig at jeg for en gangs skyld klarte å fullføre lesesirkelboken tre uker før bloggdato, og ventet like lenge med å skrive innlegget. Men dommen min er klar: Det spiller ingen rolle om du leser eller ikke leser Dommeren og hans bøddel før du dør. Jeg vedder alt du har å testamentere vekk på at du uansett har glemt den når du står ved elven Styx og venter på at Charon skal svippe deg over.

Inspektør Bärlach jobber i politiet i Bern, og må etterforske drapet på kollegaen Schmied når denne blir funnet skutt i bilen sin i ei pittoresk sveitsisk veigrøft. Bärlach har langt fremskreden magekreft og trenger assistanse fra den yngre politimannen Tschanz. Alle spor peker i retning av den suverene Gastmann, Bärlachs erkefiende. Men ham får de ikke lov til å etterforske, fordi den imbesile sjefen deres Lutz mener at en mann med så mange penger, så gode diplomatiske forbindelser og en så veltalende advokat, umulig kan være en morder. Akk, ja. Man får rikelig anledning til å klaske seg i pannen mens man leser de 110 luftige sidene i Dommeren og hans bøddel.

«De er i grunnen et merkelig menneske, kommissær Bärlach.»

Bärlach svarte meget alvorlig: «Jeg er en stor, svart katt som gjerne går på musejakt.»

Uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg ikke å tenke på Dommeren og hans bøddel som en ferdig roman. Det føles mer som å lese et helt streit utkast til en krimroman der femti prosent ennå ikke er skrevet, og alt som ennå ikke er skrevet er det som kan gjøre historien til en god krimroman.

Sammenlikningsgrunnlaget har jeg, siden jeg vurderer krimmanus for forlag som konsulent. Jeg kan bare konstatere at jeg har anbefalt forlag å refusere bedre krimskriverier enn dette, med veldig god samvittighet. Plottet er stusselig, spenningskurven laber, overraskelsene uteblir. Karakterene er så grovt skissert at jeg ville ha beskrevet dem som litterære typer dersom de hadde hatt noen særtrekk. Motivene deres er direkte uspennende, unyanserte og skrevet i stein. Som sagt, det virker som et utkast.

Romanens essens står og faller på dommer- og bøddeltematikken, som Dürrenmatt risser opp som en halvinteressant problemstilling som han verken gjør tankevekkende eller engasjerende. Han konstruerer noen pappfigurer som begår handlinger i et etisk grenseland, og så setter han punktum. Den fryktelige Gastmann sier et sted: «Man skyter da virkelig ikke en hund midt under en Bach-konsert.» Jeg synes i grunnen at den linjen oppsummerer sånn ca hvor alvorlig man trenger å ta denne romanen.

Noe sier meg at Dürrenmatt er stødigere på komedie enn på krim. Han er likevel kjent for å ha innført eksistensialistisk tenkning i krimsjangeren, og for å kritisere politiets metoder. Påstand nummer to er direkte latterlig, noe jeg kommer tilbake til. Det kan godt hende at han var den første forfatteren som introduserte eksistensialismen i en krimroman. Men han gjør det ikke særlig godt, så jeg vet ikke hvor mye kred jeg føler for å gi ham der. Jeg klarte aldri å peile meg inn mot noen eksistensialistisk problemstilling mens jeg leste. Jeg kjente igjen tankegangen når jeg la godviljen til, men forstod ikke hvor han ville hen med den. Jeg forstod ikke engang om Dürrenmatt forsøker å kritisere noe selv, eller om meningen er at leseren skal kritisere.

Eksistensialistisk filosofi satt til siden, er det desto enklere å si noe om romanens moralske dilemma – eller mangelen på sådan. For å si noe om det, må jeg nesten avsløre plottet og morderen. Bärlach vet at Gastmann har begått en hel haug forbrytelser i sitt lange liv som han aldri har blitt tatt for, og mange av forbrytelsene har han gjort bare fordi han har hatt muligheten til det. Men det er ikke Gastmann som har drept Schmied. Det har derimot Bärlachs sidekick Tschanz gjort, for å kunne overta Schmieds jobb, kjæreste og bil. Bärlach vet dette, og lar Tschanz drepe Gastmann for at det skal se ut som om Gastmann drepte Schmied. Deretter avslører Bärlach overfor Tschanz hva han vet, og er en sterkt medvirkende årsak til at Tschanz begår selvmord. Bärlach opphøyer seg selv til dommer, og lar Tschanz være bøddel. Og så kan man sikkert si at Bärlach både er dommer og snikbøddel overfor Tchanz.

De moralske spørsmålene her er så vidt jeg kan se om det er riktig av Bärlach å la Gastmann ta skylden for en forbrytelse han ikke har begått, fordi han ustraffet har begått en hel haug forbrytelser tidligere. Og om det er greit at Tschanz presses til selvmord, etter å ha drept Gastmann for å dekke over at han selv har myrdet Schmied for å overta livet hans med alle frynsegoder, og i farten har brutt minst tre av ti bud.

Svaret mitt er ja, det er helt greit. For Tschanz er det enten fengsel, som han fortjener, eller selvmord, som han velger selv. Han har selv satt seg i situasjonen, og velger selv hvordan han foretrekker å løse den. Ikke bare synes jeg at det er helt greit at Gastmann blir drept og må ta skylden for en forbrytelse han ikke har begått. Jeg synes til og med at ironien er helt nydelig. Det er karma. Guds kvern maler langsomt. In your face, Gastmann.

Det er flere grunner til at dette er et skrekkelig dårlig utgangspunkt for en krimroman. Den mest åpenbare grunnen er at moralske slag aldri kommer til å stå ved åpenbar skyld. Dürrenmatt forsøker kanskje å spørre om målet helliger middelet, og undersøke om det er greit at en politimann opphøyer seg selv til dommer over Gastmann og Tschanz. Men et slikt spørsmål kan ikke få noen tyngde i en krimroman dersom skylden er åpenbar, fordi krimleseren først og fremst bekjenner seg til moralske lover og rettferdighetsprinsipper, og er innforstått med at juridiske lover er feilbarlige og utilstrekkelige og derfor mindre viktige.

Krimlesere vil først og fremst ha rettferdighet, oppreisning og straff for de skyldige. Onde mennesker skal straffes, og gode mennesker skal igjen kunne ferdes trygt i verden. Vi bryr oss om helheten, ikke detaljene. Hvis en krimforfatter ønsker å diskutere moralske gråsoner, må alle enkle og åpenbare løsninger fjernes, og leseren må få et dilemma som er umulig å løse via svarthvitt-tenkning. Istedet gir Dürrenmatt leseren en lekende lett oppgave i å dømme de skyldige sammen med Bärlach. Dürrenmatt undervurderer rett og slett krimsjangerens effekt på tematikken, eller overvurderer leserens behov for å fintenke rundt etiske bagateller.

For at dommer- og bøddeltematikken skal kunne være interessant i en krimroman, må det finnes nyanser og usikkerhet. Det må finnes formildende omstendigheter som kan veies opp mot forbrytelsen, eller det må være tvil omkring skyldsspørsmålet. Eller man må tvile på dommerens evne til å tenke og dømme rettferdig. Hvis Bärlach for eksempel bare antok at Gastmann og/eller Tschanz var skyldige uten å ha bevis for det, og dømte dem på sviktende grunnlag. Eller det fantes omstendigheter som gjorde at man til en viss grad kunne forstå hvorfor de hadde begått drap. Eller Bärlach hadde noen personlig interesse av å dømme dem. Ingen av disse elementene finnes i romanen. Derfor kan man som leser i beste fall føle prinsipielt ubehag ved at to mordere straffes utenfor loven.

Dessuten finnes det ingen uskyldige som lider på grunn av Bärlachs valg. Så hva er egentlig problemet? Jeg heier på Bärlach, og gir blanke faen i hva stillingsinstruksene hans er så lenge han tyner sleske mordere og konspirerer for at de skal rydde hverandre av veien.

Jeg forstår ikke hvorfor Dürrenmatt har fått så mye skryt for en krimroman der alt er mislykket; spenningen, tematikken, karakterene og plottet. Men det jeg virkelig ikke forstår, er at noen kan oppfatte boken som en kritikk av politiets metoder. Jeg nekter å tro at folk leser denne boken og tenker at det finnes et fnugg av sannhet i skildringen av Bärlach & co sine etterforskningsmetoder. Manipulasjon og selvtekt er faktisk de delene som er lettest å svelge som virkelighetsnært. Resten av politiarbeidet er beskrevet som like fantastisk absurd og basert på samme stupide inkompetanse som filmene om Inspector Closeau.

Politimannen som finner Schmied drept i bilen, blir så forskrekket over å se et myrdet menneske at han dytter liket over i passasjersetet på bilen, setter hatten på liket for å skjule kulehullet i pannen, og spenner liket fast med sikkerhetsbeltet. Deretter kjører han både drapsoffer og åsted til nærmeste politistasjon, der han får ros for å ha gjort alt riktig.

Lutz og Bärlachs foretrukne metoder for politiarbeid settes riktignok opp mot hverandre. Lutz har vært i Chicago og New York, og er stor tilhenger av «moderne» kriminalteknikk, typ CSI på 1940-tallet. Aller helst vil Lutz utstyre sine politifolk med atomvåpen, som han sier. Lutz lar Berns mektige menn bestemme over etterforskningen, og synes at det må være greit. Som Gastmanns advokat sier: «Men De kan faktisk ikke få Gastmann i tale nå. Selv politiet må undertiden finne seg i å ta hensyn til selskapslivets uskrevne lover.» Lutz er i grunnen enig i det. Lutz ønsker nemlig å bli valgt inn i Berns viktige kretser, og da kan ikke en skarve drapsetterforskning av en død politimann komme i veien for det.

Bärlach foretrekker derimot en tilnærming til politiarbeid som er noe mindre korrupt, men enda mer slurvete.

Tschanz minnet ham om at Schmied hadde vært selskapskledt under frakken.

«Det ante jeg ikke noe om!» sa Bärlach.

«Men har De da ikke sett den døde?»

«Nei, jeg bryr meg ikke om å se døde.»

«Og dessuten stod det da også i rapporten.»

«Jeg synes enda mindre om rapporter enn om døde.»

Bärlach liker manipulasjon, underslag av bevismateriale og uoffisiell etterforskning mye bedre enn rapporter, observasjon og rettsmedisinske undersøkelser. Og så etterforsker han ut fra sin kjennskap til «den menneskelige natur». Hvis det da er mulig å finne noen menneskelig natur i de pappfigurene av noen kriminelle han etterforsker. Hvis dette er ment som en kritikk av politiets metoder, i hvilken ende skal man da begynne?

Gud hjelpe meg, så teit dette er. Det er faktisk så teit at jeg ville ha likt boken mye bedre hvis man hadde kalt den komedie, og sluttet å late som om dette er en bok det er mulig å ta seriøst. Mange liker å tenke at alt var bedre før, inkludert krimromaner. Dommeren og hans bøddel er et bevis på at det ikke er sant, og at krimsjangeren faktisk har utviklet seg svært mye på 60 år. Å lese Dommeren og hans bøddel opp mot dagens krimromaner er som å sammenlikne neandertalere med homo sapiens. Noe som sannsynligvis også forklarer hvorfor Dürrenmatts krimromaner ikke lenger utgis i Norge i dag.

43 thoughts on “Krim fra gamle dager”

  1. Knallgod analyse, Line! Elisabeth overbeviste meg om at dette trygt er en bok jeg kan holde meg unna, og dette her bare styrket overbevisningen. Hva er egentlig begrunnelsen for at dette er en 1001 bok, lurer jeg – så det må jeg finne ut av. Håper det står noe fornuftig i 1001 – boka mi.
    Klem

    1. Takk for det, Silje! Du kan trygt holde deg unna, ja, for dette er virkelig ikke boken for folk som har lest sin andel av krimromaner og vel så det. Det er interessant at de av deltakerne som så langt har likt den, er lesere som vanligvis ikke liker krim. 1001-boka kan du forresten glemme for fornuftig begrunnelse. Alt som står der er blank løgn!

  2. Jeg er enig i alt det du skriver. Spesielt det at manuset virker som det er uferdig. Etikk og filosofi har aldri vært noe for meg, så jeg har bare slukte den som den lille boka den er og tenkte ikke mer på den. Vi bør komme opp med ei egen 1001 liste, jeg har iallefall lest en del bøker nå som ikke fortjener å være på lista.

    1. God idé! Det høres ut som et perfekt sommerferieprosjekt, så minn meg gjerne på det når juli nærmer seg. Ti på topp bøker som skal inn eller ut, det kan bli moro. Jeg er veldig opptatt av moralfilosofi og synes det ofte er det mest spennende med å lese bøker. Men her fant jeg ikke stort å tenke på; boken var kort og grei og motstandsløs – og så fryktelig lite interessant. Hadde den i det minste vært god underholdning…

  3. Hehe, så forskjellig kan man se på en bok😉
    Jeg ser ikke bort fra at denne boka også er mye komedie. Som jeg skrev i min omtale, så satt jeg og humret og lo unerveis i boka. At boka var en samfunnskritisk røst da den kom ut, ser jeg heller ikke bort fra. Det er ikke først gnag i historien at man bruker humor og ironi for å komme med kritikk.
    Jeg likte som sagt bok aveldig godt, men den hadde ikke trengt å være lenger for min del. Og at den ikke kan sammelignes med moderene krimlitteratur, det er sikkert og visst!

    Ønsker deg en fortsatt glad siste rest av påsken!
    Pia

    1. Komedien var det jeg likte best med boken, og Dürrenmatt er en vittig fyr. Jeg liker generelt bøker der forfatteren bruker humor for å kritisere samfunnet, og satirer er det beste jeg vet. Men det funker bare hvis det er noenlunde tydelig for leseren hva som er satt på spissen og hva som er ment alvorlig. Her klarte jeg ikke å skille.

      En annen ting jeg irriterte meg over, som jeg glemte å nevne, var at morderen var så dårlig skjult. Det fantes ikke engang en håndfull mistenkte, og Gastmann var en så åpenbar mistenkt at han umulig kunne være morderen. Jaja. Det er godt vi er forskjellige!

  4. Der var vi enige igjen, Line. Dette va ikkje mad for mor! Jeg startet på boka med stor godvilje, for jeg likte nemlig veldig godt The Pledge – også krim fra Dürrenmatt – men The Judge and his Hangman var lang laaaangt fra kvaliteten som jeg fant i både plottet, karakterene, dialogene og timingen i The Pledge! Link til omtalen min ligger her – med en liten kjapp en om The Pledge også -:
    http://ebokhyllami.blogspot.no/2013/03/bokomtale-1001-boka-judge-and-his.html
    Er såre fornøyd med at jeg har klart å komme med omtale av lesesirkelboka på dato! Skulle egentlig vært en dag lenger på påskeferie, men hadde fått nok av sol, snowboard og etagilde! (Er det virkelig mulig.??) Jeg har også kjørt krimoverdose så det holder i mars – holder på med 10. krimboka for måneden. Nuh er det imidlertid nok. Bla. Lavransa sånn engang påstartet uti april engang🙂 Fortsatt god resten-av-påske!🙂

    1. Hehe, krim bør alltid være mat for mor! Det må være skikkelig kult, ellers blir jeg skuffet og føler meg snytt. Jeg fant akkurat ut at The Pledge heter Det hendte ved høylys dag på norsk, og den har jeg i min tre-i-en-utgave med Mistanken/Der Verdacht/Suspicion og Dommeren og hans bøddel. Jeg lar meg forundre over at du og Monika fremhever kvalitetsforskjellen mellom Dommeren og Pledge + Suspicion, og likevel er det Dommeren som er tatt med på 1001-listen. Nå må jeg telle på knappene om jeg gidder mer Dürrenmatt og leser de andre to. Kanskje noe for neste påske?

      Jeg er superstolt over at jeg BÅDE rakk å lese ferdig boken OG blogge om den tidsnok. Det er første gang jeg har klart det i lesesirkelens historie. Jeg satser friskt på at jeg klarer det samme med Northanger Abbey. Jeg begynner også å få sånn passe nok av krim etter fire på rad. I dag skal jeg vurdere et krimmanus som jeg virkelig håper er bedre enn Dürrenmatt. Deretter er det krimpause for å lese noe helt, helt annet. Jane Austen eller Fanny Hill eller Matias Faldbakken eller noe. Det er på sånne dager at jeg elsker mine 500 uleste bøker, og at jeg kan velge og vrake!

      1. Ja jeg var også veldig forundret over at det var Dommeren som ble valgt til 1001-bok av de to som jeg har lest. Heldigvis feilleste jeg The Pledge før lesesirkelboka! … (sånn går det når man blingser i bokhylla..) The Pledge er filmatisert med favoritt-creepy-skuespiller Jack Nicholson i hovedrollen. Jeg har ikke sett filmen, men etter jeg leste boka så er det mulig jeg setter min kjære sønn på jobben med å finne den på nettet et sted. Jeg leser nok Suspicion også en vakker dag skal du se, for den ligger som bok nr 2 i 2-i-1 utgaven min..
        Jeg har mange bøker på leselista nå – ikke akkurat 500 (da hadde jeg fått litt panikk…) men i underkant av 100. For meg er det haugen på nok. Jeg får litt angst av for mye ulest i hyllene, for jeg kjenner meg godt nok til å vite at jeg kjøper nytt kontinuerlig… Northanger Abbey blir påbegynt veldig straks, så skal jeg innom Ingalill’s Paringslek og Lavransdatter-trilogien som ligger som en solid murstein på nattbordet. Det blir en herlig vår!

      2. Kristin Lavransdatter! Sukk. Jeg elsker de bøkene. Paringslek har jeg egentlig ikke hørt noe om bortsett fra at jeg vet at Ingalill misjonerer for den. Kanskje jeg burde lese den etter Fanny Hill? Tittelen tyder på at det kan være en relevant kobling;-) Jeg skal lese Fanny Hill i april, og det blir en fest. Jeg leste et utdrag av den i dag for å sjekke om det er noe jeg gidder å lese akkurat nå, og lo så fælt at kattene ble redd meg. Perfekt vårbok! Deretter blir det Austen, hun passer på våren hun også med sitt syrlige vidd.

        Jeg fikk Kindle i forrige uke og har nå innsett at jeg for alltid kommer til å ha minst 500 uleste, nå også elektronisk. Jeg har lastet ned så mange gratis 1001-klassikere at jeg ikke lenger har styring på antallet. Men når de ikke tar plass eller koster penger, er det ingenting å tenke på, er det vel?

      3. Se her ja – papirfantasten Line goes digital? Det må være dagens nyhet – og ikke er det 1.april heller… Ikke verst! Grattis med godt valgt lesebrett og velkommen til havet av gratis 1001-litteratur! Her er det bare å hamstre, for gratis er gratis og båndbredde har man i disse dager nok av🙂 Jeg antar at du som meg har tjent inn Kindle-investeringen allerede, hehe… No need sayin’
        Ja nå er det dags for Lavransdattera også her. Er littegranne avskremt av akkurat det mursteinprosjektet, for jeg har alle tre bøkene i EI pocketbok… Får håpe jeg ikke sovner under lesinga, da kan fort sovinga bli permanent… Men, Northanger Abbey først! Paringslek er det definitivt Ingalill’s misjonering som står bak. Jeg har hatt en tendens til å skyve boka foran meg, men nå nærmer det seg kraftig – eller så tror jeg hun mister troen på meg totalt…
        Irritert på meg selv idag. Glemte siste marskrim-boka mi hjemme da jeg pendlet tilbake til storbyen, og jeg har kun oppklaringen igjen. Grr… Planen var å kose seg med te og masse puter i senga og nyte siste restene av Jeffrey Archer. Dengang ei…

      4. Jeg tenkte nok at du ville like akkurat den nyheten, ja🙂 Det er årets – eller tiårets – nyhet i mitt liv, spør du meg, og alt takket være en meget generøs venninne som mente at jeg måtte ha Kindle. En strålende gave! Jeg hadde aldri kjøpt den selv, men nettopp derfor setter jeg desto større pris på den. På samme måte som ipoden min var en gave, og den har jeg virkelig slitt med helsa i seks år nå. Jeg har til sammen brukt under 100 kr via amazon, og lastet ned minst 40 bøker. Så jada, dette er glimrende business for min del😀

        Ikke la deg skremme av størrelsen på Kristin Lavransdatter. Den tåler å leses i flere omganger, men førsteboka er så fantastisk god at det ikke er noen grunn til å stoppe. Norges mest fortjente Nobelpris i litteratur; Bjørnson og Hamsun kan bare gå og legge seg. Jeg er spent på hva du synes, men tror du kan like kompleksiteten i karakterene. De likner mer på ekte mennesker enn noe en forfatter har diktet opp. Kanskje de mest virkelighetsnære og nyanserte karakterene jeg har funnet i litteraturen så langt. Jeg koste meg med den allerede som 18-åring faktisk! Som litterært umoden 18-åring…

      5. Marianne: Det er greit å skyve Paringslek foran seg, den er jo vanskelig, filosofisk og kanskje ikke for alle. Man må være smart og reflektert med god bullshitradar, og det er det ikke alle forunt å ha.
        (mhauaha, nå tenker jeg leselysten steg)

  5. Jeg tenkte også at siden mannen er like kjent for sine komedier som for sin krim, så e det mye komikk også i denne krimboka..
    som denne setningen som du sitererte:
    “Man skyter da virkelig ikke en hund midt under en Bach-konsert.” Den synes jeg var fin, og humret godt.
    Jeg likte forøvrig boka, men så liker jeg å lese slike litt gamle ting, da..

    1. Min favoritt var nok beskrivelsen av samtalen med forfatteren: «Fremfor alt må han ikke få anledning til å iaktta oss. Da ender det bare med at han folkelivssskildrer oss i sin neste bok.» Hehehe. Og denne: «Og Bärlach tenkte at det nok måtte sies å være forfatterens svakhet at han ville tas alvorlig.» Joda, jeg kan lett forestille meg at mannen skrev gode komedier. Jeg liker også gamle bøker veldig godt, men bare hvis de er gode;-)

  6. Artig å lese sitater på norsk, jeg leste boken på engelsk og da virket de helt annerledes. Når du i lys av å vurdere krimmanus for forlag ser på Dommeren og hans bøddel som et uinteressant utkast, så ser jeg det du mener – men jeg likte jo boken. Og det var muligens fordi jeg ikke forventet noe på forhånd. Jeg leste i alle fall Suspicion etterpå og har satt The Pledge på leselisten etter å ha lest Marianne sin omtale.

    Ha en fin andre påskedag🙂

    1. Jeg vil ikke si et uinteressant utkast, men snarere et utkast som trenger en del arbeid før det kan utgis. Med andre ord at det ligger et potensiale der som ikke blir forløst. Oversettelsen burde jeg også ha kommentert, for den var et sorgens kapittel. Knotete og gammeldags og altfor lett å se at den var oversatt fra tysk. Jeg vil tro at boken føltes annerledes å lese på engelsk, ja. Jeg blir nok nødt til å lese de andre to bøkene, jeg også, for nå er jeg nysgjerrig på hva Dürrenmatt har fått til der som han ikke fikk til her. Ha en strålende mandag! (Ferien er over for min del🙂 )

      1. Jeg skjønner, og veldig synd med den oversettelsen. The Pledge er jeg også nysgjerrig på. Nå har jeg forøvrig startet på Northanger Abbey, og først lurte jeg svært på hva i alle dager dette var for en bok…det var så mange svulstige og overdrevne beskrivelser.

      2. En oversettelse kan ødelegge alt, noe de fleste moderne oversettere heldigvis er mer bevisst på enn tidligere generasjoner. Hehe, svulstig kan kanskje passe på Austen, hun er i alle fall en ordrik forfatter. Bare ikke overse det satiriske blikket hennes, det er det viktigste! Jeg ser veldig fram til å lese boken opp mot det lille jeg fikk tid til av The Mysteries of Udolpho.

  7. Huff, jeg har foreløpig lagt hele boken bort. Jeg klarer ikke komme meg gjennom. Desverre. Jeg kan ikke si at jeg fristes til videre lesing etter å ha lest din omtale av den heller. Den falt jo helt gjennom nå stakkars, mitt i alle disse actionfylte påskekrim-bøkene fra Kepler og co. Lover å komme sterkt tilbake med neste 1001 bok🙂

    1. Jeg skjønner deg godt! Det er ingenting å beklage, med mindre du får dårlig samvittighet overfor Dürrenmatt. Men siden har er død, har han sikkert viktigere ting å sysle med enn å lese norsk bokblogg. Det var en del midt i, der Lutz snakker over mange, mange sider med Gastmanns advokat, da jeg lurte på om det virkelig var en krimroman jeg leste, eller om forlaget hadde feilmerket boken. Som du sier, den faller helt gjennom sammenliknet med action-krim fra i dag.

  8. Glimrend-isch
    , bare for å gjøre det på – eh sveitsisk.

    Så godt at du tok tak i eksistensialisme/moralgreia, for jeg mistenker at det var hele poenget. Krimopplegget bare fartøyet han valgte, eller måtte velge pga likene. Snytt er kanskje det ordet jeg har brukt mest når jeg har hoppet fra kommentarfelt til kommentarfelt, føler meg enda mer snytt nå da jeg leste disse sitatene Anita kom med, de var jo riktig gode, men selv om jeg husker de godt fra boka (nå som de er nevnt), reagerte jeg overhode ikke under lesesituasjonen. Synes bare ting trakk ut i det uendelige. Så til tross for at jeg er enig i hvert et ord du skriver, føler jeg meg altså litt snytt, for jeg ønsket å få så mye mer ut av denne boka.

    1. Mange takk! Glimrendisch er et ord jeg fort kan komme til å elske. I den opprinnelige – og mye lengre versjonen – av dette innlegget prøvde jeg å si noe om eksistensialismen også, men det ble så vanskelig og frustrerende at jeg nesten glemte meningen med livet, som på en måte er det eksistensialismen handler om. Man må skrive tungt og trasig, ikke nyte livet eller bøker. Hah! Det er min hovedinnvending til boken og Dürrenmatt, for hvis man prøver å gjøre krimromaner tunge og trasige istedenfor kule og spennende, har man jo ødelagt sjangeren UTEN å ha reddet menneskeheten. Hva skal det være godt for, liksom? Jeg har forresten lest et halvt krimmanus i dag, og det er så uendelig mye bedre enn Dommeren og hans bøddel. Det mangler ikke engang femti prosent for å bli bra. I rest my case.

  9. Mission failed her, Line. Tok den tyske versjonen med meg på ferie, og fikk kjempet meg gjennom fire sider. Den middelmådige videregående-tysken min blir tydeligvis ikke bedre av 10 år modning. Det spiller ingen rolle om du leser eller ikke leser Dommeren og hans bøddel før du dør

  10. Som alltid en spennende omtale fra din side, Line! Veldig interessant å høre din mening sett gjennom dine manusleser-briller! Jeg syntes også boka var stillestående og gammeldags, men det rare er at jo flere omtaler jeg leser og jo mer jeg tenker på boka, jo mer interessant fremstår den. Merkelig, for jeg er sikker på at dersom jeg leser boka igjen så vil jeg ikke like historien så mye bedre. Sånn sett var dette en stålende lesesirkel-bok!

    Jeg leste kommentaren din på Anitas blogg der du foreslå en lesesirkel-samling under bokbloggertreffet. Det hørtes ut som en super idé! Jeg gleder meg til å høre med om disse planene🙂 Ha en fin-fin uke!

    1. Tusen takk for det! Ja, vi må absolutt få til en lesesirkelsamling under bokbloggertreffet🙂 Når jeg nå har luftet det litt diskré et sted og fått positiv respons, skal jeg ta det videre med komiteen. Det lar seg selvfølgelig gjøre, så lenge vi finner et tidspunkt som passer med resten av det spennende, men foreløpig hemmelige, programmet. Det blir kjempegøy!

      Jeg tipper at det er våre samlede meninger/poenger om boka som får den til å virke mer spennende enn den er. Og det er for så vidt ganske pussig hvordan en kjedelig bok kan virke mer interessant når den bare blir diskutert av interessante mennesker. Etter å ha lest et krimmanus siden sist står jeg ved det jeg sa innledningsvis: jeg hadde ikke anbefalt denne boken for utgivelse hvis den hadde vært et manus.

  11. Nei, altså da tror jeg heller at jeg forsøker meg på novellesamlingen av O.Henry som ligger her ved siden av meg. Når jeg først skal ta en tur med tidsmaskinen min kan jeg like godt hoppe over det som majoriteten av lesesirkelen ser ut til å lite til overs for.

    Nå fikk jeg akutt lyst til å lese Northanger Abbey, men det var Mansfield Park som stod i min bokhylle.

    1. Det er i grunnen godt med alle bøker man slipper å lese, og dette er altså en av dem man ikke trenger å bry seg med. Jeg liker bøker fra gamle dager, inkludert krim, men de må ha tålt tidens gang. Som Jane Austen. Jeg har fryktelig lyst til å lese både Northanger Abbey og Mansfield Park, men foreløpig strekker ikke tiden til, dessverre. I verste fall får jeg lese alle innleggene om Northanger Abbey og være glad for at jeg har den til gode.

      1. Northanger Abbey tar du på en litt lang kveld, Line. Den er veldig lettlest, morsom for dem som har Udolpho i sekken fra før av, og har herlige satiriske sleivspark til kjærlighetsromaner fra 17-1800 tallet -)

      2. Du verden, for en tro du har på lesekapasiteten min!🙂 Men før jeg kan finne en ledig aften til frøken Morland, må jeg bruke all lesetiden min fremover på å vurdere tre manus. Likevel, jeg håper i det lengste at jeg rekker det. Fingers crossed.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s