Stikkord: Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!

Audun Mortensen er en gimmik

Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det var Audun Mortensens debutbok. Den ble blant annet kåret til årets beste diktsamling av Aftenposten i 2010, og ifølge Klassekampens anmelder har boken gode muligheter til å bli en moderne kultklassiker. Den ble i det hele tatt godt mottatt, denne boken som Mortensen ser ut til å ha snekret sammen på hybelen, tilsynelatende ukritisk og etter innfallsmetoden.

Det lyriske jeget på 23 år sitter foran pc’en og googler, sjekker mail ustanselig, lurer på hva han skal spise til middag og om han har lyst på kaffe. Dessuten fniser han mye, fantaserer en del om fiktive og reelle personer, og funderer på hva han skal bli når han blir stor (f.eks. starte et band). Notater fra et begivenhetsløst liv kunne ha vært en vel så passende tittel på samlingen, hvis ikke Mortensen hadde gått for en tittel som praktisk nok foregrep kritikernes dom. Alle forteller Audun Mortensen hvor bra han er i tilfelle han blir det.

Mortensen skriver konseptuell lyrikk. Den mest kortfattede forklaringen på hva konseptuell lyrikk går ut på for de som ikke kjenner til det, fant jeg her: «In conceptual poetry, appropriation is often used as a means to create new work, focused more on the initial concept rather than the final product of the poem.» Med andre ord: Forfatteren bruker (stjeler, alt etter som) ofte allerede eksisterende materiale, og konseptet/ideen er viktigere enn sluttresultatet. I motsetning til den tradisjonelle lyrikken, hvor diktene anses for å være et individuelt uttrykk og leses ut fra form og innhold, er målet her å bryte opp den vanlige tekstforståelsen leseren har, og skape nye meninger eller sammenhenger som den tradisjonelle tekstformen ikke åpner for. I denne samlingen klipper Mortensen blant annet eposter fra gmail, IP-adresser og telefonnumre inn i teksten.

Man trenger kanskje ikke å ha noen solid språklig fingerspitzgefühl for å være en god konseptuell forfatter, men jeg vil hevde at man trenger en desto tyngre intellektuell orientering. Det er mulig min forståelse er noe snever, men jeg tenker på konseptuell litteratur som grunnleggende kritisk og politisk. Blant annet klipp-og-lim-teknikkene er hentet fra den historiske og radikale avantgarden, og da forventer jeg en eller annen form for kritikk – enten mot kulturen, språket eller litteraturen. En konseptuell tilnærming til kunst og litteratur tenker jeg på som motstandsbevegelsen som skal få deg til å våkne opp fra den behagelige døsen/rusen som den motstandsløse populærkulturen og det klisjéfylte språket tilbyr i rikelige mengder, og heller tenke nye tanker.

Det er imidlertid vanskelig å få øye på noe som likner kritikk, «an initial concept» eller nye perspektiver i denne samlingen. Det kan være vanskeligere å bedømme nivået på tenkningen i en konseptuell diktsamling enn i en tradisjonell, fordi det er nettopp ideen bak som er den mest interessante, og den kan være utilgjengelig og vanskelig å få tak på. Men jeg tror det er et poeng at flinke og smarte folk har en tendens til å klare å formidle dybden i det de gjør, om det er aldri så utilgjengelig. Her er imidlertid problemet at alt er for tilgjengelig. Det blir for enkelt å slenge inn hyppige referanser til for eksempel internett, Pulp Fiction, Diana Ross og Angelina Jolie og skrive noen fnisende og teite tanker rundt dem. Har du bevissthet over komatøs tilstand og behersker alfabetet, kan du jo alltids skrible ned noen ord om hva du ser rundt deg. Med sine to hundre sider er samlingen altfor lang og skravlete, og den mangler en struktur som kan peke mot et slags grunnkonsept. Dermed blir prosjektet utydelig, og jeg finner ikke noe bakenforliggende abstraksjonsnivå som gjør at den konseptuelle tilnærmingen får tyngden det trenger. Paradoksalt nok er de diktene som ligger nærmest annen moderne lyrikk de beste, og jeg tror Mortensen har tatt seg vann over hodet ved å ville bruke en mer konseptuell tilnærming.

I det nest siste diktet («nødvendigheten av å leve inautentisk») plasseres samlingen riktignok inn i en eksistensialistisk kontekst gjennom overskriften, hvor begrepet inautentisk sikter til en levemåte fylt av selvbedrag og falsk bevissthet, i motsetning til den autentiske levemåte, hvor mennesket skaper seg selv gjennom frie valg. Såvidt jeg kan se er tanken å vise at vi lever inautentisk og i en forstand må leve inautentisk, fordi livene våre er avhengige av/forbundet med andres og det er så som så med det frie valg. Det er en interessant tanke som ikke er ny, men som Mortensen gjennom diktene knytter opp mot særlig internett- og populærkulturens betydning for bevisstheten vi har om oss selv og livene våre. Den unge – og ikke spesielt talentfulle – mannen som lever og utfolder seg i en tilsynelatende grenseløs fantasiverden, med et relativt innholdsløst og prosaisk hverdagsliv som egentlig bare utgjør et utgangspunkt for virkelighetsflukten.

Overskriften min er inspirert av «gimmikdiktet», hvor Mortensen bruker 26 sider på å ramse opp alle A-, B- og C-kjendiser og kulturfenomener i inn- og utland han kan komme på, og kaller dem gimmiker. Ideen er forsåvidt god nok til at den kunne ha fungert på et par sider, hvis Mortensen for eksempel hadde plukket ut noen navn og satt dem opp mot hverandre for å skape en mer uforutsigbar og kanskje til og med overraskende sammenheng mellom dem. Over 26 tettskrevne sider ble jeg mer opptatt av å savne navn, à la «du nevner Sofia Coppola, men hvor er Francis Ford? Å ja, han kommer x antall sider etter, i den sammenhengen. Logisk.»

Her er det repetisjonen som først og fremst er virkemiddelet, en repetisjon som for min del fungerte mest som en påminnelse om at den menneskelige hjerne er skapt til å skumlese informasjon etter at den har knekket den tekstlige koden – en påminnelse jeg får hver gang jeg er på nett. Derfor fungerer heller ikke teksten, fordi det ikke er lagt inn noen brudd som får tankene til å klarne igjen. Lyrikken er i utgangspunktet et velegnet middel til å bryte opp en slik automatisering, og jeg mener at det kanskje er et av lyrikkens minste felles multiplum som også den konseptuelle lyrikken blir nokså meningsløs uten. Men målet er formodentlig at leseren skal trekkes inn i den samme intellektuelle sløvheten som det lyriske jeget.

I en samling som er såpass ukritisk pratsom er det et dårlig tegn at de beste diktene er de som sier minst og dermed overlater det meste til leserens forestillingsevne. Latmons-approachen til skriving, hvor forfatteren satser alt på at leseren er skarp og samarbeidsvillig nok til å gjøre jobben han selv ikke gidder å gjøre. Uansett. Diktet «hvis alle vennene mine var kjente ‘kvinnelige kjemikere og fysikere med to nobelpriser'» (tittelen er hele diktet) er sånn sett et dikt som fungerer for den norske og feministisk bevisste leser. Tidligere i samlingen finner man dikt som handler om at vennene hans er kjente akademikere, og kjente mannlige og kvinnelige norske artister. Men det er ikke like enkelt å finne kvinnelige venner som har to Nobelpriser i kjemi eller fysikk, og det tomme feltet under overskriften er jo en grei måte å poengtere dette på. Kan man tenke noe mer? Jeg kommer ikke på annet enn at jeg ikke helt klarer å se for meg en verden hvor kvinner kan vinne flere Nobelpriser i realfag og samtidig ha 23 år gamle venner som fniser unormalt ofte og spille luftgitar på lesesalen. Hvis samlingen inneholder ironi, må dette være et av tilfellene, men jeg vet ikke om den er tilsiktet.

Det eneste tilfellet jeg fant hvor ironien er åpenbart tilsiktet og fungerer godt er «dikt skrevet av en 27 år gammel alenepappa med mastergrad i teologi». Diktet samler hele samlingens tematiske tråder, og var også det eneste som tålte å leses flere ganger. Det er imidlertid det diktet som likner mest på annen lyrikk, og det lover jo ikke spesielt godt for det konseptuelle prosjektet til Mortensen. Det lyriske jeget lurer på om han skal skrive et essay om sølibat i det 21. århundre med referanser til Augustins Bekjennelser og filmen «Sister Act» med Whoopi Goldberg. Han har «ingen betenkeligheter vedr lån» av Anne Franks dagbok, eller bøker av Anne Holt og Anna Gavalda; «jeg mangler gode argumenter for og imot». Han løper hjem fra trikken og skriker inn i puta. De siste linjene:

seinere på kvelden drikker jeg grønn te

og hører på en lydbok av hanne ørstavik

iblant kjøper jeg brød og melk på bensinstasjonen

ingenting hindrer meg i å leve livet

Den siste linjen kan leses på forskjellige måter. Den mest åpenbare er den komiske konklusjonen om at lydbok, grønn te og bensinstasjonkjøp er å leve livet. Ved andre gangs lesing kan man imidlertid like gjerne lese det som en nedslående og litt trist kommentar til at ingenting hindrer ham i å leve livet, men likevel lar han det være. Eller det kan peke tilbake til den ambivalente linjen «jeg mangler gode argumenter for og imot» og være et utslag av en slags resignasjon, hvor mangelen på hinder blir et hinder i seg selv, overveldende eller forvirrende. Det ene er like bra som det andre. Med tanke på den eksistensialistiske påstanden om et inautentisk liv – som riktignok introduseres senere i samlingen – tilfører konklusjonen i diktet også de populærkulturelle referansene en undertekst og en fin ambivalens. Diktet fungerer godt fordi det lyriske jeget her skiller mellom liv og tenkning. Likevel er det synd at det eneste eksempelet jeg fant på en slik kontrast, tilhører det lyriske jeget og er tilgjengelig på tekstplanet.

At denne unge mannen synes å trekkes mer mot selvbedraget og vekk fra en dypere refleksjon, er et viktig poeng. Men jeg tviler på at forfatteren har reflektert særlig dypt over tematikken, han heller. Tvert imot virker det som om forfatteren i sin forvaltning av stoffet er like fascinert over det inautentiske livet som det lyriske jeget er. Finnes det overhodet noen bevisst forskjell mellom det lyriske jeget og forfatterens prosjekt? Jeg klarer bare ikke å se at det ligger noen tenkning bak det tiltaksløse, infantile og egenskapsløse jeget i samlingen, og synes både enkeltdiktene og helheten bærer preg av lettvinte løsninger som ikke yter motstand mot noe som helst. I et av diktene skriver det lyriske jeget at han vurderer å sende dagboken sin inn til språkvask, og det virker til tider som om det er nettopp det Audun Mortensen har gjort. Kanskje stod det mellom å utgi dagboken eller å gå på sosialen? Hva vet jeg.

Det er poenget, kan man kanskje si. At Audun Mortensen sier noe viktig om å være hipster i eksistensiell krise i Norge anno 2010. At han skaper et lyrisk jeg som ikke har noe mål og mening, som lar seg oppsluke, tygge og fordøye av en meningsløs populærkultur og stort sett bare har et ønske om å være en del av den. At samlingen viser hvor dårlig tilstanden er hos homo sapiens i det trådløse internettsamfunnet i verdens rikeste land, hvor man står som paralysert foran brødhylla på Rema 1000 og ikke husker hva man skal kjøpe, når man ikke sitter oppslukt foran pc’en og speiler seg i skjermen. For ikke å snakke om hvordan internettet selv ser ut, med sine ‘click here’, ‘still loading’ og ‘no comment’.

Men når populærkulturen ikke problematiseres, blir det omtrent like tankevekkende å lese dette som å lese husmorporno, Allers og se hver eneste episode av Hotell Cæsar. Populærkulturelle referanser må forvaltes med kløkt for å kunne gi en dypere mening enn den vi er vant med å gi dem. Sånn sett forholder samlingen seg strengt tatt ikke til det konseptuelle, fordi den problematiserer ingenting, sier ingenting, tenker ingenting, og betyr ingenting. Du kan sannsynligvis finne rosablogger skrevet av 13 år gamle jenter som har mer intelligent å si om populærkultur og internettsamfunnet enn Audun Mortensen.

Samlingen fremstår for meg som en helt motstandsløs speiling av samfunnet, rettere sagt av mennesker som har for mye fritid, har studert for lenge, og mangler et reflekterende indre liv som ikke bare omhandler dem selv og selvfremstillingens insisterende press. Den sier lite annet om populærkulturen enn at den finnes og registreres. Fordi den er så lang, kan den ikke engang regnes som et filter. Jeg savner en grunnleggende og mer kompleks undertekst, hentet fra konteksten samlingen kan sies å tilhøre.

Det virker som om det egentlige konseptet bak denne samlingen er å lage en fresh, normal-gutt-leker-sær-nerd og skriver en artig samling snasne hipsterbetraktninger som for det meste henter vitaliteten fra det det ikke er; seriøst, reflekterende og gjennomtenkt. En diktsamling man kan skumme og humre seg gjennom som en liten time out fra tyngre saker, og ha glemt alt innen siste side er lest. Utvilsomt en samling som kan appellere til folk som har et ønske om å lese en diktsamling og skjønne alt de leser, og ikke bryr seg nevneverdig om hvorvidt dette faktisk er lyrikk eller om de får noe ut av det. («Kan man få Mike Tyson, pizza og lyrikk på en gang? Fett!»)

For min del falt samlingen på steingrunn med et kjedelig klask, uten formildende omstendigheter. At denne boken kan utropes til årets diktbok og potensiell kultklassiker innebærer en forflatning av tenkning som det er trist å se at folk faller for. At den norske anmelderstanden har klart å finne noe interessant i dette barnslige, jevnt over uintelligente og motstandsløse fjaset som Flamme forlag kaller konseptuell lyrikk, er enda tristere. I mine øyne er det omtrent det samme som å erklære den norske lyrikken for død. Jeg vil ikke engang vite hvilke diktsamlinger som kom til kort i vurderingen.