Den kjedelige historien

For et par uker siden leste jeg Nick Hornbys underholdende og gjennomført vittige bok om lesing, The Complete Polysyllabic Spree. Der skriver han et sted at en forfatters oppgave til syvende og sist er å holde den ene delen av en bok fra den andre. Man har en idé, et plott og en tematikk som er ment å skulle bære hele boken. Men skal det bli bok av det, må man manøvrere seg fra A til Å over et visst antall sider som i større eller mindre grad er underordnet hovedideen. Fyllstoff. Transportetapper. Kjip middag før fristende dessert. Kall det hva du vil.

Det var helt tilfeldig at jeg leste Hornbys vittige påstand da jeg hadde tatt en pause fra Donna Tartts Den hemmelige historien (etter knappe 70 sider). Men hvis jeg skal oppsummere inntrykket mitt av boken etter å ha lest ca halvparten av de 600 sidene, er det at bokens høydepunkt befinner seg pent oppsummert på bokens bakside. Selve innholdet er derimot bare en eneste lang transportetappe. Å lese boken virker nærmest meningsløst.

Den hemmelige historien handler om 20-ish gamle Richard Papen, som flytter fra en stygg liten by i California til et college i naturskjønne Vermont for å komme seg vekk fra et kjedelig liv uten utsikter. Han får plass i en eksklusiv gruppe greskstudenter som studerer under den noe eksentriske læreren Julian. Richard nærer en sterk og litt sær fascinasjon for de enda særere medstudentene Henry, Francis, Charles, Camilla og Bunny, og snart handler hele collegetilværelsen om deres lukkede lille gruppe. I det andre semesteret får Richard vite at gruppen har drept en mann, og at de nå planlegger et nytt mord.

Det høres spennende ut, ikke sant? Jeg syntes i hvert fall det da jeg leste om boken. Problemet er bare at Tartt og forlaget av en eller annen merkelig grunn bestemte seg for å avsløre det viktigste med boken før den i det hele tatt er kommet i gang. Hele poenget er rett og slett avslørt allerede i baksideteksten og i bokens prolog, som om en kriminalroman skulle ha avslørt morderens identitet på bokens bakside.

Såvidt jeg kan resonnere meg frem til, finnes det bare én grunn til at de tok sjansen på å avsløre «mysteriet» så åpenlyst. De satte alt på ett kort, nemlig at romanen skulle være så heidundrende interessant og velskrevet at den ikke trengte spenningen fra plottet. Med virkelig god litteratur kan man jo kjenne til hele historien og fortsatt bli slått i bakken av å lese romanen fra perm til perm. Med ikke fullt så god litteratur trenger man relativ uvitenhet om hva som kommer til å skje, sånn at nysgjerrigheten kan drive en fremover. Den hemmelige historien har ingen av delene, så der tok de sørgelig feil. «Mordgåten» er så tam at Agatha Christie snur seg i graven. Motivene for drap er like tilforlatelige og velkjente som i minst halvparten av politikrimseriene man ser på tv (utenom beste sendetid). Det kunne bare ha funket dersom leseren ikke visste fra begynnelsen av at gruppen hadde begått et drap, og selv da ville romanen ha vært altfor lang. Tartt skriver riktignok ikke så verst, men hun er ingen språklig eller litterær begavelse. Likevel fyller hun opp endeløse sider med selvtillit som en annen Dickens. Hun tror sikkert at hun har leseren med seg, og at hun har nok materiale til å få leseren til å ønske at det aldri skal ta slutt. Men jeg hadde nok likt boken dobbelt så godt hvis den var halvparten så lang. Mer presist: Hvis den hadde vært halvparten så lang, hadde jeg kanskje likt den.

Det er i alle fall hevet over enhver tvil at minst 100 sider kunne ha vært luket ut uten at noen ville ha merket forskjellen. Når Henry forteller Richard om drapsnatten og Bunny, sier han først: «Han hadde vært med oss på de tidligere forsøkene våre, vet du, så utseendet vårt virket ikke så uvanlig på ham som det ville gjort på deg.» To sider etter sier han: «Du må tenke på at utseendet vårt ikke ville ha forekommet ham så underlig som det kunne ha gjort. Han hadde jo vært med oss før». Slike unødvendige gjentakelser virker utmattende på en allerede tynnslitt tålmodighet og vitner om en slapp redigeringsprosess.

For det er for det meste ukritisk detaljert, kjedelig og intetsigende, stoffet til Tartt. Hun har altfor mange miljøskildringer, og dveler uforståelige lenge ved situasjoner som ikke tilfører noe. Ingen spenning, ingen dybde. Til tross for ordgyteriet kommer jeg aldri inn på karakterene. Eller rettere sagt: På grunn av ordgyteriet kommer jeg aldri inn på karakterene. Forutsatt at det finnes noe annet enn pappfigurer å komme inn på, da, og det tviler jeg på.

Kanskje er målet å problematisere gruppens drap på Bunny, men jeg synes ikke det er stort å trekke ut fra den problemstillingen. Det er selvsagt ikke pent å drepe en av sine venner, men for å si det enkelt: Bunny måtte dø. Som man reder ligger man. Han fortjente det virkelig. Neida, jeg er ikke tilhenger av å myrde folk. Men jeg har ingen moralske betenkeligheter med at usympatiske karakterer i kjedelige bøker dyttes utenfor stup. Jeg ville nok ha engasjert meg mer i dette drapet hvis jeg for eksempel hadde klart å tro på noen av karakterene. Men det gjør jeg altså ikke.

Den minst troverdige karakteren er dessverre Richard Papen selv, og det til tross for at han er den som forteller historien og burde ha vært den mest gjennomførte og tydeligste av dem alle. Etter ca 150 sider kommer Bunny med en ondsinnet kommentar om at Henry har jødeblod i årene, og Richard blir sjokkert. Det sier sitt at jeg umiddelbart ikke forstår om sjokket handler om at Bunny snakker så nedsettende om en god venn, eller om det er tanken på at Henry kan ha jødeblod i årene som Richard ikke liker. Dessuten blir Richard svært ofte sjokkert, forundret og overrasket når de andre åpner munnen. Et tegn på at han forstår like lite av dem som det jeg gjør?

Jeg får aldri taket på ham, og vet ikke hvem han er, hva han vil eller hva som egentlig snurrer og går oppi pæra hans. Han er glad i det pittoreske, er usikker og stolt. Utover det skjønner jeg ikke stort. Eller jo, han er veldig femi. Så femi, faktisk, at jeg synes Tartt gjorde en(da en) bommert da hun forsøkte å skrive fra et mannlig perspektiv. Richard er for eksempel veldig svak for Camilla, og tenker følgende når hun en kveld kommer inn på hybelen hans:

Jeg satt på kanten av den uoppredde senga, barbeint og med åpen snipp, og tenkte på hvor vidunderlig det ville vært om dette virkelig hadde vært en drøm, og jeg kunne gått bort til henne og lagt hendene på hver side av ansiktet hennes, og kysset henne på øyelokkene, på munnen, på det stedet ved tinningen hennes der det honningfargede håret ble til silkemykt gull.

Seriøst? En 20 år gammel collegegutt alene med ei pen jente på hybelen sin, og han vil kysse tinningen hennes? Jeez. Og hvilken gutt/mann er det som snakker om honningfarget hår, som silkemykt gull? Det eneste som kunne ha fått meg til å kjøpe denne beskrivelsen var hvis Richard Papen rundet av med noen linjer om at han følte seg som en kvinne fanget i en mannskropp.

Han er så anonym og kjedelig at han sikkert finnes på ordentlig, men han burde ikke finnes i litteraturen. Jeg liker litteratur fordi man slipper karakterer som Richard Papen. De andre karakterene finnes bare ikke. Ikke i virkeligheten, og egentlig heller ikke i litteraturen. De finnes riktignok i denne boken, men der har de bare materialisert seg fordi Donna Tartt bestemte seg for å skrive bok og trengte noen pussige skruer for å holde den ene delen av boken lengst mulig vekk fra den andre.

Nei, dette er begredelig lesning. IdaLou Larsens norske oversettelse hjelper heller ikke, for det er en umiskjennelig amerikansk klang i mange av formuleringene. Det er litt for enkelt å spore dem tilbake til originalen, og det gir dårlig flyt i en historie hvor det allerede skorter på flyten av innholdsmessige grunner.

Den hemmelige historien burde aldri ha fått en plass på 1001-listen. Det er et forbløffende faktum at boken overlevde 1001-redaksjonens gjennomgang i 2008, mens Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Faulkners The Sound and the Fury ble fjernet. To betydelige verker i litteraturhistorien ofret til fordel for en roman som verken har undertekst, dybde eller nevneverdige språklige kvaliteter. Dét kaller jeg et mysterium.

10 thoughts on “Den kjedelige historien”

  1. Jeg skjønner at jeg blir nødt til å lese denne om igjen i år for å finne ut nøyaktig hvorfor jeg likte den så godt første gangen. Den var ihvertfall alt annet enn kjedelig for jeg klarte knapt å legge den fra meg.

    Det er godt jeg leste boken før jeg leste innlegget ditt for du skriver så godt og overbevisende at jeg aldri hadde begynt på boken en gang hadde dette vært det første jeg leste om den.

    1. JAAA!! Ja til at du leser på nytt og skriver om hvorfor du liker den, mener jeg:-) Det ser ut til at de som liker boken, har kommet inn i historien med en gang og deretter har det gått slag i slag. Kanskje det skyldes noe dere har plukket opp tidlig i boken som gjør den spennende, noe vi andre ikke har sett? Jeg kjenner som sagt flere som elsker boken, men de har aldri forklart nøyaktig hvorfor. Så jeg er spent.

      Og så håper jeg at jeg ikke får potensielle fans fra å lese boken, for man kan jo godt like bøker som andre finner feil med. I alle fall kan jeg det.

  2. Eg syns boka var grei i byrjinga, og det var interessant å lese om Richard Papens bestrebelser med å nærme seg greskstudentene og Julian, men etterkvart vart det kjedelig og tregt. Ann Helen må absolutt lese den om igjen, og gi oss eit perspektiv på kvifor ho syns boka var god.

    1. Jeg syntes begynnelsen var seig, men likte delene som omhandlet greskstudiene (selvfølgelig, nerder liker sånt). Og Richard som holdt på å fryse ihjel var godt beskrevet, til tross for det gikk treigt der også. Men er man inne i det, flyr vel sidene forbi likevel.

  3. Jeg sier som labben, hadde jeg lest dette før flyavgang hadde boka aldri fått blitt med på ferie. Merkelig nok er jeg enig i nesten alt du skriver, nesten, så du nesten kan stryke nesten. Jeg er enig i gjentakelser, langtekkelighet, pappaktige karakterer, Bunny som jeg selv kunne dyttet ned fra fjellet. Hovedpersonenes irriterende tafatthet. osv osv. LIkevele lite jeg den – høyst besynderlig. Kanskje det er så enkelt som at jeg blokker ut alt om landskap? Eller tilla så mye egen fantasi at gresk gjengens oppkonstruerte dilemma antok Derrick dimensjoner. Derrick er når jeg tenker meg om heller ikke mye spennende – aha – miljøskading pga høyt framsredet alder må være årsaken.
    (hvorfor labben likte den aner jeg ikke -))

    1. Da er saken avgjort: Du og Labben må slutte å lese innleggene mine. Evt slutte å lese bøker jeg anbefaler og heller lese de jeg ikke liker. Mortensen, f.eks. Jeg blir helt nervøs av at dere ilegger vurderingene mine så stor vekt, så det må dere i hvert fall slutte med. Sånn, der var ryggen og samvittigheten min fri.

      Haha, Derrick! Han var faktisk en av de jeg vurderte å sammenlikne boken med, så ti poeng til deg for clairvoyance.

  4. Jeg ga den opp etter 150 sider og angrer ikke etter å ha lest denne omtalen. Jeg hadde nok lest videre hvis jeg ikke hadde hatt noe annet tilgjengelig, men det har jeg jo til de grader:-) Skrev et lite innlegg om den i dag.

    1. Det har ikke skjedd spesielt mye etter side 150, og jeg har bestemt meg for å legge den vekk for en stund etter å ha lest ut andre del. Synd du ikke likte boken når du først var med i lesesirkelen!

  5. Dette er en bok som virkelig grep meg dypt og intenst, ettersom uhyggestemningen krøp under huden på meg. Og ikke bare det – jeg synes den er glitrende skrevet! En av de beste bøkene innenfor genren psykologisk thriller jeg har lest faktisk! (I god konkurranse med «Unntaket» av Christian Jungesen – både den og «Den hemmelige historien» er omtalt på min blogg.) Det andre tydeligvis har opplevd som gjentakende, har jeg opplevd som en gradvis inntrengning i et dypere plan av historien. Det er høy-sitat-faktor i boka, og … jeg elsket den! Uansett – jeg linker denne omtalen av boka til min – som en slags balanse i all begeistringen!😉

    1. Det er så rart hvordan lesere har en så sterk enten-eller-opplevelse av denne boken! «Det andre tydeligvis har opplevd som gjentakende, har jeg opplevd som en gradvis inntrengning i et dypere plan av historien.» Interessant. Det er jo faktisk både fordelen og risikoen ved en repeterende fremstilling, at noen kjøper det mens andre steiler. Det virker som om Den hemmelige historien bergtar de som ser intensiteten fra første side. For de andre blir den bare en endeløs rekke sider. Jeg kommer ikke på noen annen bok hvor dette er tilfellet, i alle fall ikke så markant.

      Takk for lenke! Jeg lenket til din omtale i selve lesesirkelinnlegget, for å balansere det jeg visste kom til å bli mange negative perspektiver på en dag🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s