For et par uker siden leste jeg Nick Hornbys underholdende og gjennomført vittige bok om lesing, The Complete Polysyllabic Spree. Der skriver han et sted at en forfatters oppgave til syvende og sist er å holde den ene delen av en bok fra den andre. Man har en idé, et plott og en tematikk som er ment å skulle bære hele boken. Men skal det bli bok av det, må man manøvrere seg fra A til Å over et visst antall sider som i større eller mindre grad er underordnet hovedideen. Fyllstoff. Transportetapper. Kjip middag før fristende dessert. Kall det hva du vil.
Det var helt tilfeldig at jeg leste Hornbys vittige påstand da jeg hadde tatt en pause fra Donna Tartts Den hemmelige historien (etter knappe 70 sider). Men hvis jeg skal oppsummere inntrykket mitt av boken etter å ha lest ca halvparten av de 600 sidene, er det at bokens høydepunkt befinner seg pent oppsummert på bokens bakside. Selve innholdet er derimot bare en eneste lang transportetappe. Å lese boken virker nærmest meningsløst.
Den hemmelige historien handler om 20-ish gamle Richard Papen, som flytter fra en stygg liten by i California til et college i naturskjønne Vermont for å komme seg vekk fra et kjedelig liv uten utsikter. Han får plass i en eksklusiv gruppe greskstudenter som studerer under den noe eksentriske læreren Julian. Richard nærer en sterk og litt sær fascinasjon for de enda særere medstudentene Henry, Francis, Charles, Camilla og Bunny, og snart handler hele collegetilværelsen om deres lukkede lille gruppe. I det andre semesteret får Richard vite at gruppen har drept en mann, og at de nå planlegger et nytt mord.
Det høres spennende ut, ikke sant? Jeg syntes i hvert fall det da jeg leste om boken. Problemet er bare at Tartt og forlaget av en eller annen merkelig grunn bestemte seg for å avsløre det viktigste med boken før den i det hele tatt er kommet i gang. Hele poenget er rett og slett avslørt allerede i baksideteksten og i bokens prolog, som om en kriminalroman skulle ha avslørt morderens identitet på bokens bakside.
Såvidt jeg kan resonnere meg frem til, finnes det bare én grunn til at de tok sjansen på å avsløre «mysteriet» så åpenlyst. De satte alt på ett kort, nemlig at romanen skulle være så heidundrende interessant og velskrevet at den ikke trengte spenningen fra plottet. Med virkelig god litteratur kan man jo kjenne til hele historien og fortsatt bli slått i bakken av å lese romanen fra perm til perm. Med ikke fullt så god litteratur trenger man relativ uvitenhet om hva som kommer til å skje, sånn at nysgjerrigheten kan drive en fremover. Den hemmelige historien har ingen av delene, så der tok de sørgelig feil. «Mordgåten» er så tam at Agatha Christie snur seg i graven. Motivene for drap er like tilforlatelige og velkjente som i minst halvparten av politikrimseriene man ser på tv (utenom beste sendetid). Det kunne bare ha funket dersom leseren ikke visste fra begynnelsen av at gruppen hadde begått et drap, og selv da ville romanen ha vært altfor lang. Tartt skriver riktignok ikke så verst, men hun er ingen språklig eller litterær begavelse. Likevel fyller hun opp endeløse sider med selvtillit som en annen Dickens. Hun tror sikkert at hun har leseren med seg, og at hun har nok materiale til å få leseren til å ønske at det aldri skal ta slutt. Men jeg hadde nok likt boken dobbelt så godt hvis den var halvparten så lang. Mer presist: Hvis den hadde vært halvparten så lang, hadde jeg kanskje likt den.
Det er i alle fall hevet over enhver tvil at minst 100 sider kunne ha vært luket ut uten at noen ville ha merket forskjellen. Når Henry forteller Richard om drapsnatten og Bunny, sier han først: «Han hadde vært med oss på de tidligere forsøkene våre, vet du, så utseendet vårt virket ikke så uvanlig på ham som det ville gjort på deg.» To sider etter sier han: «Du må tenke på at utseendet vårt ikke ville ha forekommet ham så underlig som det kunne ha gjort. Han hadde jo vært med oss før». Slike unødvendige gjentakelser virker utmattende på en allerede tynnslitt tålmodighet og vitner om en slapp redigeringsprosess.
For det er for det meste ukritisk detaljert, kjedelig og intetsigende, stoffet til Tartt. Hun har altfor mange miljøskildringer, og dveler uforståelige lenge ved situasjoner som ikke tilfører noe. Ingen spenning, ingen dybde. Til tross for ordgyteriet kommer jeg aldri inn på karakterene. Eller rettere sagt: På grunn av ordgyteriet kommer jeg aldri inn på karakterene. Forutsatt at det finnes noe annet enn pappfigurer å komme inn på, da, og det tviler jeg på.
Kanskje er målet å problematisere gruppens drap på Bunny, men jeg synes ikke det er stort å trekke ut fra den problemstillingen. Det er selvsagt ikke pent å drepe en av sine venner, men for å si det enkelt: Bunny måtte dø. Som man reder ligger man. Han fortjente det virkelig. Neida, jeg er ikke tilhenger av å myrde folk. Men jeg har ingen moralske betenkeligheter med at usympatiske karakterer i kjedelige bøker dyttes utenfor stup. Jeg ville nok ha engasjert meg mer i dette drapet hvis jeg for eksempel hadde klart å tro på noen av karakterene. Men det gjør jeg altså ikke.
Den minst troverdige karakteren er dessverre Richard Papen selv, og det til tross for at han er den som forteller historien og burde ha vært den mest gjennomførte og tydeligste av dem alle. Etter ca 150 sider kommer Bunny med en ondsinnet kommentar om at Henry har jødeblod i årene, og Richard blir sjokkert. Det sier sitt at jeg umiddelbart ikke forstår om sjokket handler om at Bunny snakker så nedsettende om en god venn, eller om det er tanken på at Henry kan ha jødeblod i årene som Richard ikke liker. Dessuten blir Richard svært ofte sjokkert, forundret og overrasket når de andre åpner munnen. Et tegn på at han forstår like lite av dem som det jeg gjør?
Jeg får aldri taket på ham, og vet ikke hvem han er, hva han vil eller hva som egentlig snurrer og går oppi pæra hans. Han er glad i det pittoreske, er usikker og stolt. Utover det skjønner jeg ikke stort. Eller jo, han er veldig femi. Så femi, faktisk, at jeg synes Tartt gjorde en(da en) bommert da hun forsøkte å skrive fra et mannlig perspektiv. Richard er for eksempel veldig svak for Camilla, og tenker følgende når hun en kveld kommer inn på hybelen hans:
Jeg satt på kanten av den uoppredde senga, barbeint og med åpen snipp, og tenkte på hvor vidunderlig det ville vært om dette virkelig hadde vært en drøm, og jeg kunne gått bort til henne og lagt hendene på hver side av ansiktet hennes, og kysset henne på øyelokkene, på munnen, på det stedet ved tinningen hennes der det honningfargede håret ble til silkemykt gull.
Seriøst? En 20 år gammel collegegutt alene med ei pen jente på hybelen sin, og han vil kysse tinningen hennes? Jeez. Og hvilken gutt/mann er det som snakker om honningfarget hår, som silkemykt gull? Det eneste som kunne ha fått meg til å kjøpe denne beskrivelsen var hvis Richard Papen rundet av med noen linjer om at han følte seg som en kvinne fanget i en mannskropp.
Han er så anonym og kjedelig at han sikkert finnes på ordentlig, men han burde ikke finnes i litteraturen. Jeg liker litteratur fordi man slipper karakterer som Richard Papen. De andre karakterene finnes bare ikke. Ikke i virkeligheten, og egentlig heller ikke i litteraturen. De finnes riktignok i denne boken, men der har de bare materialisert seg fordi Donna Tartt bestemte seg for å skrive bok og trengte noen pussige skruer for å holde den ene delen av boken lengst mulig vekk fra den andre.
Nei, dette er begredelig lesning. IdaLou Larsens norske oversettelse hjelper heller ikke, for det er en umiskjennelig amerikansk klang i mange av formuleringene. Det er litt for enkelt å spore dem tilbake til originalen, og det gir dårlig flyt i en historie hvor det allerede skorter på flyten av innholdsmessige grunner.
Den hemmelige historien burde aldri ha fått en plass på 1001-listen. Det er et forbløffende faktum at boken overlevde 1001-redaksjonens gjennomgang i 2008, mens Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Faulkners The Sound and the Fury ble fjernet. To betydelige verker i litteraturhistorien ofret til fordel for en roman som verken har undertekst, dybde eller nevneverdige språklige kvaliteter. Dét kaller jeg et mysterium.
Lines bibliotek 