Audun Mortensen er en gimmik

Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det var Audun Mortensens debutbok. Den ble blant annet kåret til årets beste diktsamling av Aftenposten i 2010, og ifølge Klassekampens anmelder har boken gode muligheter til å bli en moderne kultklassiker. Den ble i det hele tatt godt mottatt, denne boken som Mortensen ser ut til å ha snekret sammen på hybelen, tilsynelatende ukritisk og etter innfallsmetoden.

Det lyriske jeget på 23 år sitter foran pc’en og googler, sjekker mail ustanselig, lurer på hva han skal spise til middag og om han har lyst på kaffe. Dessuten fniser han mye, fantaserer en del om fiktive og reelle personer, og funderer på hva han skal bli når han blir stor (f.eks. starte et band). Notater fra et begivenhetsløst liv kunne ha vært en vel så passende tittel på samlingen, hvis ikke Mortensen hadde gått for en tittel som praktisk nok foregrep kritikernes dom. Alle forteller Audun Mortensen hvor bra han er i tilfelle han blir det.

Mortensen skriver konseptuell lyrikk. Den mest kortfattede forklaringen på hva konseptuell lyrikk går ut på for de som ikke kjenner til det, fant jeg her: «In conceptual poetry, appropriation is often used as a means to create new work, focused more on the initial concept rather than the final product of the poem.» Med andre ord: Forfatteren bruker (stjeler, alt etter som) ofte allerede eksisterende materiale, og konseptet/ideen er viktigere enn sluttresultatet. I motsetning til den tradisjonelle lyrikken, hvor diktene anses for å være et individuelt uttrykk og leses ut fra form og innhold, er målet her å bryte opp den vanlige tekstforståelsen leseren har, og skape nye meninger eller sammenhenger som den tradisjonelle tekstformen ikke åpner for. I denne samlingen klipper Mortensen blant annet eposter fra gmail, IP-adresser og telefonnumre inn i teksten.

Man trenger kanskje ikke å ha noen solid språklig fingerspitzgefühl for å være en god konseptuell forfatter, men jeg vil hevde at man trenger en desto tyngre intellektuell orientering. Det er mulig min forståelse er noe snever, men jeg tenker på konseptuell litteratur som grunnleggende kritisk og politisk. Blant annet klipp-og-lim-teknikkene er hentet fra den historiske og radikale avantgarden, og da forventer jeg en eller annen form for kritikk – enten mot kulturen, språket eller litteraturen. En konseptuell tilnærming til kunst og litteratur tenker jeg på som motstandsbevegelsen som skal få deg til å våkne opp fra den behagelige døsen/rusen som den motstandsløse populærkulturen og det klisjéfylte språket tilbyr i rikelige mengder, og heller tenke nye tanker.

Det er imidlertid vanskelig å få øye på noe som likner kritikk, «an initial concept» eller nye perspektiver i denne samlingen. Det kan være vanskeligere å bedømme nivået på tenkningen i en konseptuell diktsamling enn i en tradisjonell, fordi det er nettopp ideen bak som er den mest interessante, og den kan være utilgjengelig og vanskelig å få tak på. Men jeg tror det er et poeng at flinke og smarte folk har en tendens til å klare å formidle dybden i det de gjør, om det er aldri så utilgjengelig. Her er imidlertid problemet at alt er for tilgjengelig. Det blir for enkelt å slenge inn hyppige referanser til for eksempel internett, Pulp Fiction, Diana Ross og Angelina Jolie og skrive noen fnisende og teite tanker rundt dem. Har du bevissthet over komatøs tilstand og behersker alfabetet, kan du jo alltids skrible ned noen ord om hva du ser rundt deg. Med sine to hundre sider er samlingen altfor lang og skravlete, og den mangler en struktur som kan peke mot et slags grunnkonsept. Dermed blir prosjektet utydelig, og jeg finner ikke noe bakenforliggende abstraksjonsnivå som gjør at den konseptuelle tilnærmingen får tyngden det trenger. Paradoksalt nok er de diktene som ligger nærmest annen moderne lyrikk de beste, og jeg tror Mortensen har tatt seg vann over hodet ved å ville bruke en mer konseptuell tilnærming.

I det nest siste diktet («nødvendigheten av å leve inautentisk») plasseres samlingen riktignok inn i en eksistensialistisk kontekst gjennom overskriften, hvor begrepet inautentisk sikter til en levemåte fylt av selvbedrag og falsk bevissthet, i motsetning til den autentiske levemåte, hvor mennesket skaper seg selv gjennom frie valg. Såvidt jeg kan se er tanken å vise at vi lever inautentisk og i en forstand må leve inautentisk, fordi livene våre er avhengige av/forbundet med andres og det er så som så med det frie valg. Det er en interessant tanke som ikke er ny, men som Mortensen gjennom diktene knytter opp mot særlig internett- og populærkulturens betydning for bevisstheten vi har om oss selv og livene våre. Den unge – og ikke spesielt talentfulle – mannen som lever og utfolder seg i en tilsynelatende grenseløs fantasiverden, med et relativt innholdsløst og prosaisk hverdagsliv som egentlig bare utgjør et utgangspunkt for virkelighetsflukten.

Overskriften min er inspirert av «gimmikdiktet», hvor Mortensen bruker 26 sider på å ramse opp alle A-, B- og C-kjendiser og kulturfenomener i inn- og utland han kan komme på, og kaller dem gimmiker. Ideen er forsåvidt god nok til at den kunne ha fungert på et par sider, hvis Mortensen for eksempel hadde plukket ut noen navn og satt dem opp mot hverandre for å skape en mer uforutsigbar og kanskje til og med overraskende sammenheng mellom dem. Over 26 tettskrevne sider ble jeg mer opptatt av å savne navn, à la «du nevner Sofia Coppola, men hvor er Francis Ford? Å ja, han kommer x antall sider etter, i den sammenhengen. Logisk.»

Her er det repetisjonen som først og fremst er virkemiddelet, en repetisjon som for min del fungerte mest som en påminnelse om at den menneskelige hjerne er skapt til å skumlese informasjon etter at den har knekket den tekstlige koden – en påminnelse jeg får hver gang jeg er på nett. Derfor fungerer heller ikke teksten, fordi det ikke er lagt inn noen brudd som får tankene til å klarne igjen. Lyrikken er i utgangspunktet et velegnet middel til å bryte opp en slik automatisering, og jeg mener at det kanskje er et av lyrikkens minste felles multiplum som også den konseptuelle lyrikken blir nokså meningsløs uten. Men målet er formodentlig at leseren skal trekkes inn i den samme intellektuelle sløvheten som det lyriske jeget.

I en samling som er såpass ukritisk pratsom er det et dårlig tegn at de beste diktene er de som sier minst og dermed overlater det meste til leserens forestillingsevne. Latmons-approachen til skriving, hvor forfatteren satser alt på at leseren er skarp og samarbeidsvillig nok til å gjøre jobben han selv ikke gidder å gjøre. Uansett. Diktet «hvis alle vennene mine var kjente ‘kvinnelige kjemikere og fysikere med to nobelpriser'» (tittelen er hele diktet) er sånn sett et dikt som fungerer for den norske og feministisk bevisste leser. Tidligere i samlingen finner man dikt som handler om at vennene hans er kjente akademikere, og kjente mannlige og kvinnelige norske artister. Men det er ikke like enkelt å finne kvinnelige venner som har to Nobelpriser i kjemi eller fysikk, og det tomme feltet under overskriften er jo en grei måte å poengtere dette på. Kan man tenke noe mer? Jeg kommer ikke på annet enn at jeg ikke helt klarer å se for meg en verden hvor kvinner kan vinne flere Nobelpriser i realfag og samtidig ha 23 år gamle venner som fniser unormalt ofte og spille luftgitar på lesesalen. Hvis samlingen inneholder ironi, må dette være et av tilfellene, men jeg vet ikke om den er tilsiktet.

Det eneste tilfellet jeg fant hvor ironien er åpenbart tilsiktet og fungerer godt er «dikt skrevet av en 27 år gammel alenepappa med mastergrad i teologi». Diktet samler hele samlingens tematiske tråder, og var også det eneste som tålte å leses flere ganger. Det er imidlertid det diktet som likner mest på annen lyrikk, og det lover jo ikke spesielt godt for det konseptuelle prosjektet til Mortensen. Det lyriske jeget lurer på om han skal skrive et essay om sølibat i det 21. århundre med referanser til Augustins Bekjennelser og filmen «Sister Act» med Whoopi Goldberg. Han har «ingen betenkeligheter vedr lån» av Anne Franks dagbok, eller bøker av Anne Holt og Anna Gavalda; «jeg mangler gode argumenter for og imot». Han løper hjem fra trikken og skriker inn i puta. De siste linjene:

seinere på kvelden drikker jeg grønn te

og hører på en lydbok av hanne ørstavik

iblant kjøper jeg brød og melk på bensinstasjonen

ingenting hindrer meg i å leve livet

Den siste linjen kan leses på forskjellige måter. Den mest åpenbare er den komiske konklusjonen om at lydbok, grønn te og bensinstasjonkjøp er å leve livet. Ved andre gangs lesing kan man imidlertid like gjerne lese det som en nedslående og litt trist kommentar til at ingenting hindrer ham i å leve livet, men likevel lar han det være. Eller det kan peke tilbake til den ambivalente linjen «jeg mangler gode argumenter for og imot» og være et utslag av en slags resignasjon, hvor mangelen på hinder blir et hinder i seg selv, overveldende eller forvirrende. Det ene er like bra som det andre. Med tanke på den eksistensialistiske påstanden om et inautentisk liv – som riktignok introduseres senere i samlingen – tilfører konklusjonen i diktet også de populærkulturelle referansene en undertekst og en fin ambivalens. Diktet fungerer godt fordi det lyriske jeget her skiller mellom liv og tenkning. Likevel er det synd at det eneste eksempelet jeg fant på en slik kontrast, tilhører det lyriske jeget og er tilgjengelig på tekstplanet.

At denne unge mannen synes å trekkes mer mot selvbedraget og vekk fra en dypere refleksjon, er et viktig poeng. Men jeg tviler på at forfatteren har reflektert særlig dypt over tematikken, han heller. Tvert imot virker det som om forfatteren i sin forvaltning av stoffet er like fascinert over det inautentiske livet som det lyriske jeget er. Finnes det overhodet noen bevisst forskjell mellom det lyriske jeget og forfatterens prosjekt? Jeg klarer bare ikke å se at det ligger noen tenkning bak det tiltaksløse, infantile og egenskapsløse jeget i samlingen, og synes både enkeltdiktene og helheten bærer preg av lettvinte løsninger som ikke yter motstand mot noe som helst. I et av diktene skriver det lyriske jeget at han vurderer å sende dagboken sin inn til språkvask, og det virker til tider som om det er nettopp det Audun Mortensen har gjort. Kanskje stod det mellom å utgi dagboken eller å gå på sosialen? Hva vet jeg.

Det er poenget, kan man kanskje si. At Audun Mortensen sier noe viktig om å være hipster i eksistensiell krise i Norge anno 2010. At han skaper et lyrisk jeg som ikke har noe mål og mening, som lar seg oppsluke, tygge og fordøye av en meningsløs populærkultur og stort sett bare har et ønske om å være en del av den. At samlingen viser hvor dårlig tilstanden er hos homo sapiens i det trådløse internettsamfunnet i verdens rikeste land, hvor man står som paralysert foran brødhylla på Rema 1000 og ikke husker hva man skal kjøpe, når man ikke sitter oppslukt foran pc’en og speiler seg i skjermen. For ikke å snakke om hvordan internettet selv ser ut, med sine ‘click here’, ‘still loading’ og ‘no comment’.

Men når populærkulturen ikke problematiseres, blir det omtrent like tankevekkende å lese dette som å lese husmorporno, Allers og se hver eneste episode av Hotell Cæsar. Populærkulturelle referanser må forvaltes med kløkt for å kunne gi en dypere mening enn den vi er vant med å gi dem. Sånn sett forholder samlingen seg strengt tatt ikke til det konseptuelle, fordi den problematiserer ingenting, sier ingenting, tenker ingenting, og betyr ingenting. Du kan sannsynligvis finne rosablogger skrevet av 13 år gamle jenter som har mer intelligent å si om populærkultur og internettsamfunnet enn Audun Mortensen.

Samlingen fremstår for meg som en helt motstandsløs speiling av samfunnet, rettere sagt av mennesker som har for mye fritid, har studert for lenge, og mangler et reflekterende indre liv som ikke bare omhandler dem selv og selvfremstillingens insisterende press. Den sier lite annet om populærkulturen enn at den finnes og registreres. Fordi den er så lang, kan den ikke engang regnes som et filter. Jeg savner en grunnleggende og mer kompleks undertekst, hentet fra konteksten samlingen kan sies å tilhøre.

Det virker som om det egentlige konseptet bak denne samlingen er å lage en fresh, normal-gutt-leker-sær-nerd og skriver en artig samling snasne hipsterbetraktninger som for det meste henter vitaliteten fra det det ikke er; seriøst, reflekterende og gjennomtenkt. En diktsamling man kan skumme og humre seg gjennom som en liten time out fra tyngre saker, og ha glemt alt innen siste side er lest. Utvilsomt en samling som kan appellere til folk som har et ønske om å lese en diktsamling og skjønne alt de leser, og ikke bryr seg nevneverdig om hvorvidt dette faktisk er lyrikk eller om de får noe ut av det. («Kan man få Mike Tyson, pizza og lyrikk på en gang? Fett!»)

For min del falt samlingen på steingrunn med et kjedelig klask, uten formildende omstendigheter. At denne boken kan utropes til årets diktbok og potensiell kultklassiker innebærer en forflatning av tenkning som det er trist å se at folk faller for. At den norske anmelderstanden har klart å finne noe interessant i dette barnslige, jevnt over uintelligente og motstandsløse fjaset som Flamme forlag kaller konseptuell lyrikk, er enda tristere. I mine øyne er det omtrent det samme som å erklære den norske lyrikken for død. Jeg vil ikke engang vite hvilke diktsamlinger som kom til kort i vurderingen.

17 thoughts on “Audun Mortensen er en gimmik”

  1. Å, herlig! Dette var en anmeldelse med virkelig kraft og nærvær. Og det virker som en utrolig pinlig samling ræl. Jeg er så hjertens enig med deg! (Uten å ha lest boka, men lignende «verk».) Jeg skyr konseptuell lyrikk og alt fra Flamme forlag som pesten, for som du skriver, det innebærer en forflatning av tenkning. Det vil jeg ikke være med på.

    1. Dette er uten tvil den dårligste boka jeg har lest i løpet av de to årene jeg har blogget. Etter at jeg la ut innlegget, oppdaget jeg en slags forsvarstale av boken på en annen blogg (det viser seg at samlingen også har fått kritikk – heldigvis!). Der ble referansene til filosofer trukket frem som bevis på at samlingen var gjennomtenkt… Namedropping er med andre ord et kvalitetstegn? Å, kjære.

      Jeg er i utgangspunktet ikke skeptisk til konseptuell lyrikk som sådan, men tror det krever en svært originalt tenkende, mer samfunnsengasjert og kunnskapsrik forfatter for å få det til å bli interessant.

  2. Bare du kan få meg til å vurdere konseptuell lyrikk – men ikke denne, selv om et dikt om en som synes at levva livet er Ørstavik og grønn te – her hjelper det ikke med ironi, bare en ørst-.liten mulighet for at han velger ørstavik over melk og brød på bensinstasjon er nok til at jeg ikke engang ville tatt imot gratis.
    (litt sjokkert over alle leser og skriver mens jeg bare tenker på hund – og hvor ubehøvlete preteen hunder uten oppdragelse ødelegger nakke og skuldre mer enn tasteturer. Hodet over vannet.

    1. Hund, sa du? Jøye meg. Jeg kan ikke forlate nettet et par dager engang før du og Labben går amok. Søt hund? Hunn eller hann? Hva sier kattene? Jeg vurderer å gi kattene mine kjæledyr, et par søte omplasseringskaniner for eksempel. Må bare få gjennomslag for å legge ned jernbanen først, slik at de får plass til å boltre seg utenfor leiligheten.

      Jeg leste noe konseptuell lyrikk mens jeg studerte, men det var ting med litt mer schwung og behagelig Ørstavik-fritt. Husker imidlertid ingen navn, så det var tydeligvis ikke SÅ bra. Denne samlingen må du holde deg unna hvis du først skal lese lyrikk. Ellers blir det nok den siste du leser.

  3. Supert innlegg. Veldig morsomt å lese en så gjennomtenkt omtale av en diktbok som høres ut som et klassisk tilfelle av ‘keiserens nye klær’.. Det er vel greit å skrive masse tull for seg selv i dagboken, men å sende noe så banalt ut i det offentlig rom virker helt uforståelig. Som deg, ble jeg trist av å lese at dette er årets diktbok! Når kritikere snubler over hverandre av begeistring, er det herlig at noen tør å si akkurat hva de mener🙂

    1. Takk, Clementine. Jeg er redd for at begeistringen for denne samlingen skyldes at så mange andre norske diktsamlinger er både kunstige, kjedelige og virkelighetsfjerne, og at folk blir entusiastiske av å lese noe man ikke trenger kunnskap eller refleksjonsevne for å forstå, noe som bare prøver å være morsomt. Men kritikerne burde virkelig ha visst bedre enn å omfavne det forenklende og meningsløse bare fordi det skiller seg ut. Kanskje er Audun Mortensen den norske lyrikkens svar på Cecilia Samartin?🙂

  4. For det første: ein så grundig gjennomgang av denne diktboka var på sin plass. Det trengdest ei avklaring på kva «det konseptuelle» versus det meir tradisjonelle er i «alle forteller meg…». Det var også klokt det du skreiv bl.a. om «Gimmikdiktet», og eg er ganske einig i det.
    Når det er sagt så tykkjer eg at du er noko overflatisk i analysen din. Du nærles lite og hevdar at alt er berre meiningstomme referansar, noko som burde vere unødvendig med tanke på dikt som «the velvet underground & nico», «breathless» og «madonna», du kunne vist større skjønn i vurderinga av desse referansane, alle tre dikta er bygd opp etter same mal, og dei trekkjer fram eit slags system av indieband, kultfilmar og popartistar som ein legg merke til ved at f.eks. dei mest eksperimentelle / seriøse («Blue Velvet», «Kanye West», «Ok Computer») blir skrivne på visse stader, resten blir repeterande ramsa opp som i td. Jan Erik Volds systemdikt «Blikket».
    Du har heller ikkje auge for ordspel av typen «bandet mitt heter the name of this band is talking heads(1982)» (jf Talking Heads’ album frå det året), eller dei nye samanhengane som oppstår ved at td. Isabella Rosselini (frå «Blue Velvet») gir tittelen til eit dikt om ei nattklubbsangarinne eller at ein Arthur Russell-sang blir eit dikt om Diana Ross, som var gift med Arne Næss jr., Arne Næss senior var derimot filosof og pasifist, som Berthand Russell. Diktet «Norge rundt» skaper også ein interessant assosiasjon i møte med «Mot i brøstet»-transkripsjonen.
    Det var muligens min blogg du trekte fram i ein kommentar som ein slags forsvarstale for Mortensens bok. Det var verkeleg ikkje berre det du kallar namedropping av filosofar eg trekte fram som ein kvalitet ved boka, det burde vere ganske lett å lese ut. Det eg har nemnt her er berre deler av samanhengane ein kan finne i boka. Dei konkrete taktile bileta i meir tradisjonelle dikt, som td. «susan sontag», er også verd eit lite studium.

    1. Takk for grundig og interessant kommentar! For det første: Jeg ønsker ikke å gi navn på hvem jeg hadde i tankene fordi jeg ikke vil henge ut noen konkrete lesere, og dette var rettet mot mange. Men de jeg mente var lesere (både bloggere og kritikere) som ga uttrykk for at de syntes det var herlig å lese lyrikk som ikke føltes som lyrikk, hvor de ”forstod alt”, og ga uttrykk for at de likte samlingen nettopp fordi den var fresh, lettlest og morsom. Å kalle det en forsvarstale er noe ironisk ment, og det er også tenkt i en større litterær kontekst: Lesere som forsvarer enkel litteratur med at den er nettopp enkel.

      Du har for så vidt rett i at innlegget mitt er overfladisk, men det oppfatter jeg som et av mine hovedpoenger, nemlig at det ikke er mulig for meg å si noe dyptloddende om Mortensens prosjekt uten at det er jeg og jeg alene som står for dybden i tenkningen. Og så raus vil jeg ikke være når Mortensen ikke har gitt meg noe å tenke på. En overfladisk samling bør gi en like overfladisk lesning.

      Når jeg ikke har nærlest samlingen i innlegget mitt, er det fordi jeg i utgangspunktet oppfatter det som feil å nærlese en konseptuell diktsamling. Dette fordi nærlesning av dikt er noe jeg assosierer så sterkt med tekstsynet til den amerikanske nykritikken, og som lesemåte er for tett forbundet med den tradisjonelle lyrikken. Hvis lesningen da ikke fungerer, kan det like gjerne være fordi lesemåten var feil. Jeg var derfor veldig i tvil om jeg i det hele tatt skulle trekke frem noen enkeltdikt, men fant ut at det måtte et kompromiss til for å få frem poengene mine – blant annet at jeg mener det ikke er et spesielt godt tegn når det faktisk er mulig å nærlese dikt i en konseptuell diktsamling.

      Når jeg ikke nevnte verken ordspill eller diskuterte noen konkrete kulturelle referanser hos Mortensen, var det ikke fordi jeg ikke hadde sett dem, men fordi jeg ikke kunne se at de bidro med noe mer enn å være litt snedige og artige. Men jeg burde kanskje ha trukket frem noen konkrete eksempler. Uansett: Jeg leste dem, og tenkte ”hva så”?

      Du nevner mange konkrete eksempler her, og jeg tenker fortsatt det samme. Hva betyr de? Hva kan man si om dem? Hva sier de om kulturen? Kritiserer de noe? Åpner de for en ny kulturell meningsdannelse som er uventet og har noen tyngde? Det var dette jeg mente med meningstomme referanser, for jeg kan ikke skjønne hvilken funksjon de skal ha. Å si at Mortensen er god på ordspill og bruker hyppige kulturelle referanser er i seg selv like lite et tegn på kvalitet og dybde som å konstatere at en tradisjonell lyriker er god på rim eller metaforer. Hvis referansene/metaforene ikke åpner for noe tankevekkende og nytt innhold, er det etter min mening verken god eller viktig lyrikk, selv om grepene i seg selv er vellykkede.

      Men hvis du har utdypet dette i innlegget ditt, vil jeg veldig gjerne lese! Jeg fant ikke innlegget på bloggen din, har du en lenke?

      1. Eg set veldig pris på lesinga di av alenepappa med teologi-diktet.

        http://ogovreboe.wordpress.com/2012/01/13/audun-mortensen-flat-prosa-ironi-og-konseptualisme/

        der var lenken til innlegget mitt. Eg har brukt ein tysk psykolog sine omgrep for å få fram kva eg meiner kultur-referansane gjer med poesien, utover å vere snedig etc. I tillegg ligg det mykje politikk i det å dra fram indieband, jf Bendik Wolds essay Rock og revolt (http://www.dagbladet.no/kultur/2009/01/15/561959.html). Det same gjer det forsåvidt i å dra fram filosofar, poetiske filmskaparar og kunstnarar også, fortellaren med det ureflekterte livet viser at han under overflata kanskje ikkje er så tom for tankar som det kan sjå ut til ved første augnekast.
        Men mykje av det Mortensen driv med ligg nok i grenselandet mellom galskap og genuin kunst, eg var og høyrde han på Oslo poesifest i går, og han er kanskje blant dei som publikum lyttar / reagerer mest på når han framfører ting, og av og til er det kanskje berre snedig og morsomt, men like ofte slår skjønnheita i kunsten hans oss, og han får oss til å tenkje gjennom dei automatisk, data-baserte postmoderne liva våre. Viss ikkje hadde han vel ikkje appelert til så mange? Den tilsynelatande likegyldige livstrøytte stilen hans kan virke enkel, men den er umuleg å kopiere, det blir som å kopiere Solstad, slik sett er Mortensen genuint nyskapande i norsk samanheng, ein må gå til Tao Lin for å finne noko tilsvarande. Og som Mortensen har sagt om referansebruken sin i eit intervju med Klassekampen: «På den måten kan nye koblinger oppstå» (http://www.flickr.com/photos/tageekbald/4049801551/)

      2. Takk for lenke! Jeg kikket så vidt på innlegget ditt nå, og sparer det til jeg har bedre tid og konsentrasjon nok til å kunne lese det ordentlig. Det er ikke alt på blogg man kan skumme gjennom på autopilot, heldigvis. Men jeg gleder meg veldig til å lese.

        Interessant at du nevner Mortensens fremføringer, for første gang jeg hørte om Mortensen var da han leste på en lyrikkfestival for et par år siden. Publikum – inkludert meg selv – lyttet og lo, og engasjementet begynte å likne på stand-up. Det var hovedgrunnen til at jeg ble nysgjerrig og ville lese hele samlingen. Mortensen skal ha for at han klarer å fremføre diktene sine med en selvironi som 90% av lyrikere mangler. Mens de elsker med diktene sine på scenen, tenker Mortensen mye mer på publikum. Den innstillingen er det altfor lite av i norsk lyrikk, for det er vel ikke vedtatt at lyrikk på død og liv må være kjedelig for å være seriøs. Og hvis Mortensen kan få folk til å bli mindre redd for lyrikk, kan det jo komme noe godt ut av det likevel.

        MEN: Jeg har lyst til å arrestere deg på spørsmålet «Viss ikkje hadde han vel ikkje appelert til så mange?» For etter å ha lest X antall blogginnlegg om og anmeldelser av samlingen, har jeg mine tvil om at det du nevner er grunnen til at han appellerer til så mange. Jeg tenker snarere at du er en leser som klarer å se noe de fleste andre ikke ser, og at mange andre liker diktene fordi de virker enkle å forstå. At Mortensens appell har noe til felles med Dan Browns Da Vinci-koden. Bøker «alle» kan lese og like.

        Tilfeldighetene vil ha det til at jeg i går leste Espen Stuelands artikkel «Ny poesi, plastisk virkelighet» i Vagant 4/2011, og der siterer Stueland en (ukjent) blogger som omtaler Mortensens samling slik: «Du, det er mye trivia og popkultur i diktene, men det er litt deilig, da. Og der har du liksom meg. La oss strø litt glitter og gull over hverdagen».

        Det viser i mine øyne moderne leseres latskap og behov for å underholdes, fremfor viljen til å tenke kritisk. Men det er det som for min del også blir mest spesielt med konseptuell litteratur, at resepsjonen blir vel så interessant og avslørende som teksten. Hva ulike lesere får ut at den, og hvilken tilnærming de bruker for å forstå. Der kan spriket mellom intensjon og resepsjon bli helt enormt, og sånn sett gi innsikt i hvilke kulturelle tenkemåter som er lettest tilgjengelige for leserne. Og da kan jo absolutt også ny innsikt oppstå, om enn indirekte.

        Jeg setter utrolig stor pris på de grundige og kritiske kommentarene dine. Det får man ikke ofte som bokblogger, dessverre. Men de gir mye å tenke på, og det er spennende.

  5. Hei igjen🙂 Fint at du ser verdien av opplesningane hans. Du har kanskje rett i at eg ser noko dei fleste ikkje ser, men eg trur samtidig at Mortensen har noko ved seg som folk oppfattar underbevisst, at han har eit talent som forfattar som går utover det å virke lettlest, men at han bruker det lette til å få fram eit djupare alvor som dei fleste ikkje tar innover seg når dei les dikta. Men sjøl om dei berre trekker fram det overfladiske i bloggane så har dei forhåpentlegvis lest det meir dystre også, sjølv om dei ikkje seier det.

    Kanskje viser AM større talent i Aaliyah, der får han fram noko som eg har svært vanskeleg for å setje ord på, men det kan kanskje samanliknast med videokunst, sånn eg ser på det. Han får fram ting på ein måte som gjer at det opplevest som noko visuelt, men avsondra, vår digitale kvardag for å bruke ein forslitt klisjé.

    Døme:

    flyter på ryggen
    i atlanterhavet
    mens back to the future-trilogien
    projiseres på himmelen
    («drømmedate»)

    jeg er på en strand
    alt er like classic instant som et polaroidfoto
    jeg er som et polaroidfoto
    («the shape of grunge to come»).

    Berre kjekt å gi kommentarar, eg vurderer å skrive ein blogg om eit Kjell Heggelund-dikt, så viss du er interessert må du gjerne komme med tilbakemelding på det.

    1. Jeg hadde egentlig tenkt å lese Mortensen-innlegget ditt i dag, men så kom et rush av kommentarer og mailer i veien og brukte opp tiden min. Men det er ikke så mange bloggere som skriver ordentlig om lyrikk, så jeg leser gjerne også et eventuelt innlegg om Kjell Heggelund. Om jeg ikke har noe å bidra med av tilbakemelding (jeg har ikke lest Kjell Heggelund), synes jeg likevel det er interessant å se hvordan andre skriver om lyrikk.

      Det Mortensen-diktet likte jeg bedre enn de fleste fra førstesamlingen. Kanskje fordi det viser hvordan teknologien påvirker vår opplevelse av livet, verden og oss selv, i en situasjon hvor lyrikken for bare noen år siden ville ha fokusert på det naturskjønne og menneske/natur-koblingen istedet. Forholdene menneske/kultur eller menneske/teknologi har tatt over, og jeg synes det er mye interessant om det moderne menneskets iscenesettelse av seg selv og verden man kan tenke ut fra de linjene. Men også her er det en nærlesning som gjør at diktet fungerer for min del, som i teologi-diktet. Da er jeg med.

      Du er forresten nevnt indirekte i et intervju i Dagbladet i morgen, med mindre journalisten har endret på utkastet. Der nevner jeg at jeg nylig fikk min første virkelig kritiske kommentar som blogger, og det var deg jeg tenkte på. Det lønner seg å være kritisk🙂

  6. Morsomt🙂 Då må eg nesten løpe og kjøpe Dagbladet😉

    Heggelund har ein liten produksjon frå 1960-talet bak seg, kjapt å pløye gjennom. Ein poet som kjenner si taletid der altså. Fekk lyst å lese fleire av innlegga dine no, eg fann tilfeldigvis bloggen din fordi eg googla Audun Mortensen, virkar som du skriv om litt av kvart her.

    Ja eg er enig i at det seier noko interessant om menneske / teknologi, kanskje til og med noko om fantasi, transcendens og virkelighet. Det er mogleg det er berre meg, men eg føler at i desse dikta er teknologien til ei viss grad berre metaforar eller representantar for noko elgammalt i filosofien og kunsten: søkinga etter den metafysiske røynda. Eg får iallfall litt assosiasjonar i retning Platons holelikning eller Chuangtze sin fortelling om sommerfuglen («Jeg vet ikke om jeg drømte at jeg var en sommerfugl eller om jeg nå er en sommerfugl som drømmer den er et menneske»). Dog i ei mindre gjennomført form sjølvsagt.

    Då får eg prøve å skrive eit bra innlegg. Diktet eg har tenkt å omtale heiter «Alt alt alt er mulig» og er henta frå samlinga «Punkt 8».

    1. Hehe, ja, det må du! Ikke ofte jeg reklamerer for Dagbladet, men jeg må nesten gjøre et unntak i dag🙂

      Så hyggelig at du fikk lyst til å lese flere innlegg på bloggen min! Det stemmer at jeg skriver om mye forskjellig, men en del av de eldre innleggene mine er mer prøving og feiling enn noe annet. Det tar litt tid å finne en form man føler seg komfortabel med på blogg, og jeg planlegger en del endringer i løpet av høsten. Inntil videre går det mest i faste poster beregnet på andre bloggere i leseland.

      Men jeg har lest flere diktsamlinger i år som jeg ønsker å skrive ordentlig om etter hvert. Derfor er det så fint å oppdage andre bloggere som leser lyrikk. Som jeg kan lese innleggene til og som kanskje kan lese mine. Lyrikk er jo ellers en ganske ensom greie, enten man skriver dem, skriver om dem, eller leser dem. Interessen for lyrikk er ikke akkurat stor for tiden, dessverre.

      Oi, jeg trakk ikke Mortensens dikt så langt, men det var spennende tenkt. Filosofikunnskapene mine er sannsynligvis for rustne til å kunne gi meg slike assosiasjoner; det er lenge siden jeg har hatt tiden og konsentrasjonen som kreves for å tenke i de baner. Men det står på planen, det også. Kanskje jeg får noen gode tips på bloggen din. Jeg har planer om å lese innlegget ditt snart, men vi planlegger bokbloggertreff i Oslo på lørdag, og det er ufattelig mye å gjøre i siste innspurt. Uansett kommer jeg innom etter hvert!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s