Merkelapp: Brageprisen

Livstegn, høstlesing og bokpriser

Ifølge Facebook er det nå 63 dager siden sist jeg publiserte på bloggen. Jeg skulle ønske at det føltes like kjekt for meg som for en rusmisbruker med samme strake statistikk.

En av de større svakhetene ved livet er at bokhøsten og lokale lønnsforhandlinger i staten inntreffer samtidig. De siste månedene har jeg måttet velge om jeg skal bruke de strategiske skillsene mine for at medlemmene skal gå opp i lønn, eller for å redusere antallet Calendar Girl-bøker under årets norske juletrær. To edle og viktige saker på hver sin måte. Men nå er kronene fordelt, og det er på høy tid å erklære krig mot fordummende drittbøker fra Amerika, bevæpnet til tennene med helnorske varer.

Ellers er 1. november et ypperlig tidspunkt å gjøre comeback på i Blogglandia. I dag er det nøyaktig to måneder til vi åpner for nominasjoner til Bokbloggerprisen 2016. Mange bokbloggere har nå suttet ferdig på årets Booker-karameller, innsett at Ulysses ikke ble lest dette året heller, og hamstret et så rikholdig utvalg av norske 2016-bøker at vi er så klare som vi kan bli for to intense måneder med bøker bredfulle av navlebeskuelse, fosterstilling, svake sosiale ferdigheter, og uendelige mengder førstepersonsfortellinger i presens om folk som kanskje/kanskje ikke finnes i virkeligheten.

En gladnyhet til alle bokbloggere og lesere som nå sukket tungt og begynte på sine Ave Maria, er at jeg pr i dag har lest hele femten norske 2016-bøker, og funnet tilløp til plott, overraskende mye preteritum, og opptil flere tilfeller av karakterer som jevnlig omgås andre mennesker. Mer om bøkene i innlegg fremover.

Nominasjonene til årets Bragepris ble offentliggjort i dag, og de bør være av interesse også for bokbloggere. For hvis Bokbloggerprisen holder fram som den har stevnet i tre år, finner vi neste års vinner av vår Åpen klasse blant Bragebøkene i år også; Ruth Lillegraven, Ingvild Rishøi og Morten Strøksnes vant begge prisene. Siden det er en ubetinget fordel å være kvinne hvis Bokbloggerprisen er det man ønsker seg her i verden, har Ruth Lillegraven, Heidi Sævareid og Åsne Seierstad etter mitt skjønn sterkest sjanser. Lillegraven fordi hun har vunnet før, Sævareid fordi hun var nominert i fjor, og Åsne Seierstad fordi hun, vel, er Åsne Seierstad. Og navn legger visse føringer.

Men om vår Åpen klasse er en demokratisk og folkelig copy cat-variant av Brageprisen, er bokbloggerne og Brage-folket nærmest demonstrativt uenige om romanene. Ingen Brage-romaner fra de siste tre årene har kommet i nærheten av Bokbloggerprisens kort- eller langliste. Det ser med andre ord ikke lyst ut for Kyrre Andreassen og Monica Isakstuen.

Vær snill med dyrene er imidlertid årets foreløpig mest omstridte bok blant bokbloggerne, og det kan jo på sikt bære andre frukter enn generell ufred i rosenes leir. Jeg skulle ha lenket til det høyst interessante forsøket på diskusjon om romanen, men kommentarfeltet ser dessverre ut til å ha forsvunnet fra internettets overflate. For ikke å rive plasterlappen av kjøttsårene hos de som elsker/elsker ikke Vær snill med dyrene, og tirre de kjempende løver til unødig omkamp: Husk at ingenting er avgjort før nominasjonsfristen går ut ved midnatt 7. januar, og at det totale antall stemmer bestemmer.

I mellomtiden – hvordan prioritere når tiden er knapp og bøkene mange? Selv er jeg bortimot ferdig med bøker for barn og ungdom, og halvveis i novellelesingen. Novellesamlingene har i år gitt meg overraskende mye, og dermed styrket troen på at noveller er den nye vinen. (Jeg funderer fremdeles på hvordan jeg skal utbrodere dette synspunktet for andre mennesker uten å legge skylden på at jeg er stormende nyforelsket i Gunnhild Øyehaugs noveller.)

Romanene er alltid en logistikkutfordring og potensiell felle. Alt er vel så lenge flyten er der, og forfatteren kaster ut livliner i form av dialog hvert fjerde kapittel eller så. Men klok av skade vet jeg at det ikke er skikkelig norsk bokhøst før jeg leter etter escape-knappen og angrer på at jeg lærte alfabetet, og det er alltid romanene sin feil.

Enter Batman, forkledd som lyriker. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig ikke å like diktsamlinger. Lyrikerne skriver minst like godt som romanforfatterne (eller svært mye bedre, hvis vi først skal være ærlige med hverandre), og i tillegg gjør de leseren den vidunderlige tjenesten å unngå alt som heter transportetapper ved å droppe 90% av ordene. Det er selvsagt uheldig når de dropper alle de ordene som kunne ha gitt diktene en mening. Men det skjer ikke så ofte lenger, er min erfaring. Så hva du enn gjør ellers i høst, bør lesingen av minst én diktsamling stå på agendaen.

Og apropos agenda: Jeg har vist deg min. Nå må du vise meg din.

Advertisements