Stikkord: Gunvor Hofmo

Gunvor Hofmo – Jeg vil hjem til menneskene

Første gang jeg ble oppmerksom på lyrikeren Gunvor Hofmo, var i forbindelse med et NRK-program hvor Jan Erik Vold fortalte om hennes liv og diktning. Det var særlig én begivenhet som stod sentralt i både programmet og Hofmos liv. Hennes jødiske venninne Ruth Maier ble deportert og drept i Auschwitz i 1942, en opplevelse man antar har sammenheng med Hofmos senere store psykiske problemer. Hun var innlagt på Gaustad i lange perioder med diagnosen schizofreni. Og hun var åpent lesbisk samboer med lyrikeren Astrid Tollefsen allerede på 1950-tallet. Gunvor Hofmo må ha vært et svært bemerkelsesverdig menneske. Hun er i alle fall en bemerkelsesverdig poet.

Hofmos debutsamling Jeg vil hjem til menneskene ble utgitt i 1946. De to mest kjente diktene fra samlingen er etterkrigsdiktet «Det er ingen hverdag mer» og diktet tittelen på samlingen refererer til, «Jeg vil hjem». Høsten, vinteren, natten, kulden, regn og frost er gjennomgående motiver Hofmo knytter til smerte, sorg og tap. Men diktene viser ingen resignert stillstand. Dystre og kalde motiver lades av intense følelser, livskraft og voldsom innlevelse.

Min bitre ensomhet, lik vannfall i mitt sinn, tordner, tordner, skummende og blind. Stjernene, all hunger i det vide rum styrtet ned i fallet, sprengt til skum!

Jan Erik Vold beskriver Hofmo som en norsk Emily Dickinson, og jeg skjønner hvorfor. Både i metaforbruken og den grunnleggende melankolien er det mye som likner. Men Hofmos dikt er kanskje enda tristere?

Jeg vil hjem til menneskene –

som en blind

gjennomstråles i mørket

av sorgens stjerneskinn.

Ved første øyekast synes tapserfaringene og ensomheten i diktene å være et individuelt anliggende. Skikkelsen som vandrer hvileløst rundt i kulde og mørke, smertefullt bevisst på avstanden mellom seg selv og andre, er lett å assosiere med den evige outsideren i ensomhetens lyrikk. Lest opp mot Hofmos samtid er det imidlertid like nærliggende å lese det fremmedgjorte individet som en kollektiv erfaring av den dype splittelsen mellom mennesker, en konsekvens av krigens vold mot fellesskapet. Ensomheten er dobbel i Hofmos dikt; et bunnløst ensomt jeg i en verden som er blitt fremmed for alle.

Diktenes temperament varierer mellom hevngjerrig sinne, kald bitterhet, vemodig lengsel og melankolsk tomhet. Men intensiteten er jevn. De siste strofene i henholdsvis «Regnkveld» og «I en mørk natt» er gode eksempler på spennvidden i diktenes stemning.

Stille, mildnet blir regndråpers tunge skred

som om en storm nå endelig er over,

som er en sorg nå blitt til svanger fred.

Så kom da gribber!

Sus med ville skrik

igjennom regn og storm

og hakk meg opp, et lik,

og sleng meg så for orm

og la meg ligge der:

Ynkelig som ikke

er livet nær!

Hofmos dikt er en bråttsjø av stormende følelser. Det gjør Jeg vil hjem til menneskene til en kontrastfylt samling, på tross av en noe ensidig tematikk og motivkrets. Det er mørkt, trist og dystert – og veldig vakkert.

Uke 37

Mens andre bokbloggere melder om pauser og manglende inspirasjon, er det ingenting jeg heller vil enn å lese bøker og blogge om det. Men jeg har ikke tid! Dessverre. Jeg holder på med layout av tidsskrift for tiden, og skriver på en artikkel om Ibsens Gengangere og en annen artikkel om barnebøker med triste temaer. Det er forresten første gang jeg skriver om barnebøker, så jeg er veldig spent på resultatet. Men selv om det ikke blir så mye blogging, blir det tid til litt lesing innimellom. Den siste tiden har jeg lest flere gode bøker som jeg ikke kan blogge om før anmeldelsene er blitt trykket. Det gjelder både Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Heidi Lindes Nu, jävlar!. Begge bøkene var veldig gode. Jeg gir aldri bøker terningkast på bloggen, men på Bokelskere ga jeg begge bøkene terningkast fem. Charlotte Roches Våtmarksområder likte jeg også veldig godt, men jeg hadde så mange tanker da jeg leste boken at det ikke blir enkelt å skrive et innlegg jeg kan si meg fornøyd med.

Akkurat nå leser jeg i altfor mange bøker samtidig, noe jeg ellers aldri gjør. Men når man har det travelt og lite sammenhengende lesetid og -ro, er det greit å kunne ha en bok for enhver anledning. Knut Hamsuns Sult er neste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og den leser jeg i mens jeg spiser. Rettere sagt, jeg må spise mens jeg leser den, siden jeg blir så sulten av å lese om matmangel. Mens hovedpersonen i Sult blir tynnere og tynnere, går det altså andre veien med meg. Heldigvis er det en kort roman, og den skal blogges om allerede nå på søndag. Da slipper jeg forhåpentligvis å panikkstarte på en eller annen slitsom lavkarbodiett som sier at poteter er satan selv. Foreløpig er jeg positivt overrasket over Sult, og synes den er en av Hamsuns bedre.

Nadine Gordimers Bevareren var lesesirkelbok i Labbens lesesirkel før sommeren, men jeg ble aldri ferdig med den. En dag forrige uke hadde jeg lyst til å lese noe, men fant ingen bøker blant mine tre-fire hundre uleste som fristet. Hvordan det er mulig, skal jeg ikke spekulere i, men jeg tenkte da at jeg like gjerne kunne lese i en bok jeg ellers ikke har lyst til å lese i. Som sagt så gjort, og plutselig hadde jeg lest 40 sider helt uten problemer. Imponerende!

På senga har jeg hentet frem Gunvor Hofmos samlede dikt, og holder på med hennes debutsamling Jeg vil hjem til menneskene fra 1946. Jeg snakker ofte om at jeg ikke liker lyrikk og at jeg ikke har kompetanse til å lese dikt, men begynner å skjønne at det kommer helt an på hvilke lyrikere jeg leser. Som med romaner, kan man ikke bare plukke frem en hvilken som helst bok og regne med å like det man leser. Gunvor Hofmos dikt får jeg veldig mye ut av, og Hofmo er nå blant mine Tre Store Norske 1900-talls-lyrikere sammen med Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Målet mitt er å lese tre diktsamlinger i år. Neste år tror jeg at jeg skal øke til én samling i måneden, til sammen tolv.

Jeg har også begynt å lese på en av debutantene mine, Øyvind Strands Gjørme – en kjærlighetshistorie, fra 2010. Det er opprivende og hjerteskjærende lesning om angst og ensomhet, og foreløpig kan boken kun leses i små posjoner. Men du verden, så imponert jeg er over at dette er verket til en debutant. Og så blir jeg både overrasket og nedslått over at jeg hittil ikke har hørt noe om boken bortsett fra hos Aroundbooks. Men det er kanskje ikke så overraskende likevel, siden de fleste bokhandlene nå er så like og ensformige i utvalg at det er vanskelig å finne frem til noe annet enn bestselgere. Jeg var innom Ark på Grünerløkka forleden og konkluderte med at jeg gjør rett i å handle bøker på nett. Målet mitt er ikke å finne noe smalt og sært, men jeg vil gjerne ha en mye bredere oversikt over hva som finnes enn det jeg får hos de fleste bokhandlene. Takk og pris for bokblogger, hvor jeg kan finne frem til bøker jeg ellers ville gått glipp av.

Et par nye bøker har jeg selvsagt fått siden sist, og begge er anskaffet etter anbefalinger fra andre bokbloggere. John Boynes Gutten i den stripete pyjamasen og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli leste jeg om på henholdsvis Boklesebloggen og Les Mye. Begge bøkene er ungdomsbøker, så her utvides repertoaret mitt i alle retninger.

På søndag er det lesesirkelblogging om Hamsun og jeg gleder meg til å lese hva andre bloggere synes om Sult. I mellomtiden: God helg!