Krimfestival etc.

I går fikk jeg mail fra en bekymret leser som ville minne meg på at det nå er tre uker siden jeg skrev forrige innlegg. Leseren håpet at fraværet mitt ikke skyldes at jeg er overarbeidet, syk, bortreist, døddrukken eller har sluttet med internett. Hun la dessuten inn bestilling på et innlegg om krimfestivalen til Cappelen Damm forrige helg, og slakt av minst én av de nominerte bøkene til Rivertonprisen.

Jeg tolker det dithen at bloggland er ganske kjedelig uten meg og at man har gjort seg avhengig av min jevnlige tilførsel av sarkasme. I så fall trenger jeg en Mini-Me for å holde ting gående fremover, for jeg har det travelt for tiden. Kortvokste nordlendinger med hissig gemytt og bred litterær smak oppfordres til å kontakte meg snarest for vikariat. Lønn: Leseeksemplarer og sukkertøy. Siden blogging ikke er så frivillig som jeg hittil har trodd, her kommer – under tvang – en kommentar til Riverton-bøkene, en superkort anmeldelse og en krimfestivalrapport på sparket.

Krimfestivalen arrangeres som sagt av Cappelen Damm, i år for tredje gang, med et fullpakket program i tre dager. Detaljer finner du her. Festivalen går kort sagt ut på at krimforfattere fra inn- og utland snakker om egne og andres bøker, filmer og tv-serier, og hvorfor krim generelt er en bra greie. Eventuelt en ganske dårlig greie, for de som drister seg ut på den galeien. Jeg var der alle tre dager i fjor og i år, og føler meg derfor rimelig oppdatert på hva som foregår i krimland for tiden.

Før du rekker å bli virkelig rørt over mitt selvoppofrende engasjement for kriminallitteraturen, kan jeg røpe at det er mye strategisk latskap inne i bildet her. Jeg setter heller av tre dager i året til å la krimforfatterne selv gi meg en kortfattet oversikt over hva de skriver om, enn å bruke hele året på å lese bøkene deres. Så kan jeg heller bruke resten av året på å lese noe annet som – i mange tilfeller – er mye bedre. Det er derfor ikke latskap i det hele tatt, bare skikkelig smart.

Jeg finner ut hvilke forfattere jeg liker å høre på, de som sier fornuftige, smarte og morsomme ting, og så noterer jeg meg at jeg skal sjekke ut om de skriver like godt som de snakker. De forfatterne det er kjedelig å høre på to minutter i strekk, vil aldri få en sjanse. Krim kan aldri være kjedelig, det går ikke, og jeg nekter å tro at kjedelige mennesker kan skrive spennende krim. De må underholde meg overalt, disse klovnemenneskene.

Hans Olav Lahlum er i en underholdningsmessig særstilling, selv når han ikke faller av stoler. Han kunne sikkert ha skrevet en egen vitsebok om alle de rare kommentarene han får fra lesere. Det levende leksikonet Nils Nordberg kan jeg høre på i det uendelige. Det Nils Nordberg ikke vet om krim, er neppe verdt å vite. OP-5 hadde for sikkerhets skyld med seg den krimskrivende stand up-komikeren Mark Billingham, og den krimskrivende Anne Holt som sannsynligvis kunne ha vært stand up-komiker. Det var mange gode vitser. Mennesker var glade. Bra opplegg!

Det er kanskje litt urettferdig av meg å kåre en sammenlagt vinner av denne krimfestivalkonkurransen, siden mange av årets og fjorårets deltakere (eller “forfattere”, om du vil) ikke var invitert begge årene og ikke får snakke like mye. Likevel går jeg for Chris Tvedt. Han vinner fordi han sier mye fornuftig, smart og morsomt uansett hva han snakker om, og fordi han som regel sier andre imot på en passe spydig og velformulert måte, og samtidig er så selvironisk at han slipper unna med hva det skal være. Tvedt er jurist (selvfølgelig), har studert litteraturvitenskap, og gjør like mye ære på jurister, litteraturvitere og bergensere. Dessuten liker mamma bøkene hans, og mamma pleier å ha rett.

Vinnersitatet er fra en diskusjon i fjor, der de andre forfatterne fremhevet hvor viktig det er å gjøre mye research. Tvedts kommentar: “Norske krimforfattere kan med fordel tenke litt mindre på kaliber og litt mer på å skrive gode setninger.” Det er vakker musikk i mine ører.

Et bevis på at krimfestivalutsilingstaktikken min fungerer utmerket er at jeg kun har lest tre av fjorårets krimutgivelser, og to av dem er nå nominert til Rivertonprisen. To av tre utgivelser, altså. Hvilken teft! De jeg har lest er Jo Nesbøs Politi og Nikolaj Frobenius’ Mørke grener.

Politi anmeldte jeg i fjor sommer, og anmeldelsen finner du her. Flere har rukket å anmelde min anmeldelse, blant annet (the plot thickens) Riverton-nominerte Roar Sørensen. Han mente at det er “sårt at du på en måte feier alt annet av krim til side og kaller Nesbøs bok «årets krimbegivenhet», med suveren forakt for alle de andre krimbøkene som er utgitt, og ennå ikke utgitt. I tillegg slakter du tidvis Politi.”

En av leserne av anmeldelsen min som ikke er nominert til Rivertonprisen, skrev at han “har lest en ti – femten omtaler, og dette er definitivt den beste, mest detaljerte, og mest kritiske. Virker som andre kritikere blir starstruck av Jo Nesbø og nekter å si noe negativt, og det er dumt når det er et par ting å utsette på Politi.”

Det lover dårlig for Jo Nesbøs sjanser til å få sin andre Rivertonpris at leserne av Politi er like tørste på slakt som Nesbøs seriemordere, enten de konkurrerer med ham om pris eller ikke. Av de to Riverton-bøkene jeg har lest, heier jeg på Nikolaj Frobenius. Som roman er den mer interessant enn Politi, og den var langt mer spennende enn de fleste norske A4-krimromanene jeg har lest – både når det gjaldt plott, karakterer og synsvinkel. Mørke grener kom dessverre ikke med på longlisten til Bokbloggerprisen (selv om det var nære på), så da kan kanskje Rivertonprisen være en fin trøstepremie å få?

Artig nok er Mørke grener ikke engang en krimroman, men en roman. Det stigmatiserende krimordet mangler. Derfor hadde det vært ekstra morsomt hvis den vant en krimkonkurranse, og danket ut alle krimromanene i deres eget spill. Det ville også langt på vei ha bekreftet at Chris Tvedt har rett i det han sier om kaliber vs. gode setninger.

Jeg har ikke anmeldt Mørke grener ennå, så da gjør jeg det nå, i forbifarten. Boken handler om forfatteren Jo Uddermann, som i god norsk tradisjon har skrevet en selvbiografisk roman. Det burde han nok ikke ha gjort, for snart begynner skumle ting å skje rundt ham. Blant annet et drap. Det er Uddermann selv som forteller, og allerede i første kapittel får jeg en solid mistanke om at han ikke er helt pålitelig, denne Uddermann. Hendelsene filtreres gjennom hans stadig mer paranoide bevissthet, og Frobenius bruker alle tenkelige spenningsskapende triks for å lage nifs og dårlig stemning. Han har tenkt lite på kaliber, og mye på å skrive gode setninger. Min favoritt: “søvnen kom snikende som en voldtektsmann på en mørk parkeringsplass.”

Mørke grener er en uhyggelig psykologisk krim, men jeg fikk like mye ut av måten boken kommenterer den selvbiografiske norske litteraturen på. Den litteraturen har noe suspekt, bedragersk og selvrettferdig over seg, og man kan ikke stole på noe av det forfatterne skriver. Bare det at de velger å skrive om seg selv, vitner om tvilsomme motiver. Folk mangler tilstrekkelig selvinnsikt til å fortelle sannheten om sitt liv, og det er da langt mer fristende å fremstille seg selv på en fordelaktig måte når man først skal brette ut sitt indre liv og privatliv over hundrevis av sider, enn å skjemme seg ut. Jo Uddermanns tvilsomme troverdighet er bare litt mer markert, satt litt mer på spissen, enn i de ekte selvbiografiske romanene. Jeg har stor glede av å tenke at boken retter en tordnende moralsk pekefinger mot selvopptatte norske forfattere, og advarer om at noe ondt vil skje dem hvis de ikke øyeblikkelig slutter å stå foran speilet og stirre forelsket på seg selv. Sier Frobenius, med min stemme.

Siden det ikke ble noen Riverton-slakt av meg i denne omgang, får jeg kritisere Krimfestivalen i stedet. For eksempel surmule litt over at pausen mellom arrangementene er altfor kort, og at man virkelig trenger en pause fra stoler som virkelig er vonde og ubehagelige i lengden for de av oss som ikke bærer med oss minst femti kilo ekstra støtdempende flesk å sitte på. Noe å tenke på neste år, Cappelen Damm? Okei da, de mest prolapsfremkallende stolene finner man i Teaterkjelleren. Men det verste var at Leif GW Persson ikke kom likevel, fordi han var skadet. En gedigen nedtur for oss begge, vil jeg tro.

Hvis jeg skal kritisere programmet for noe, er det at blant de mange resirkulerte temaene fra i fjor, glimret et av de mest interessante med sitt fravær: Forholdet mellom krim og annen skjønnlitteratur. “Krim – litteraturens død eller redning?” var spørsmålet, og diskusjonen i fjor var god, uten at temaet var i nærheten av å bli uttømt. Nils Nordberg ledet diskusjonen, med Ketil Bjørnstad, Gunnar Staalesen, Aslak Nore og Agnes Moxnes i panelet. Krimlitteraturen trenger å diskuteres i en kontekst, den også, ellers blir den fort like selvopptatt som den andre norske samtidslitteraturen. Neste år ønsker jeg meg en diskusjon mellom minst én kyndig forfatter som er kritisk til krim (en som faktisk har lest krim, vel å merke), og en kyndig krimforfatter som er kritisk til den andre norske samtidslitteraturen. Hvis de er litt frekke i tillegg, kan det bli en riktig fin debatt.

Det andre jeg savnet, var flere paneldeltakere som ikke skriver krim selv. For eksempel noen kritikere som anmelder krim jevnlig. Det hadde gjort seg med noen i panelene som ikke har et eget forfatterskap å forsvare, og som kan representere krimleserne bedre enn det forfatterne selv kan.

Sånn, det får være nok programkjeft fra meg. Fordi jeg og Bokelskerinnen m. fl. kom på delt førsteplass i krimquiz-en fredag kveld, fikk vi beskjed av festivalsjefen om at vi ikke var velkommen igjen neste år. Derfor er jeg redd for å si noe mer kritisk nå, og risikere at vi blir nektet adgang for resten av livet bare fordi Bokelskerinnen kan sjokkerende mye om krim (mens vi andre mer var feststemt daukjøtt).

Programmet satt til side, må jeg si noen velvalgte ord om hva disse krimforfatterne sier om (krim)bøker. Jeg nevner ingen navn, siden jeg riktignok er frekk, men ikke slem. For det første lurer jeg på om norske krimforfattere lider under en form for kollektivt selvbedrag når de snakker så hardt om samfunnskritikken de driver med i bøkene sine. Jeg tviler ikke på at de har en oppriktig intensjon om å kritisere samfunnet. Men har bøkene deres en samfunnskritisk funksjon?

Jeg går for nei, det har den ikke. Som leser kan man sikkert lære mye om samfunnet gjennom en krimbok. Men krimlitteraturen har ingen plass i den kritiske offentligheten, bortsett fra at den av og til havner på nattbordet til folk som har en plass i den kritiske offentligheten. Da tenker jeg at denne samfunnskritikken handler mer om å få bøkene til å føles relevante for leseren, at det er en måte å skape troverdighet og spenning på. Samfunnskritikken er en del av romanuniverset, men rekkevidden av kritikken er nok svært begrenset.

Derfor stiller jeg meg uforstående til den utstrakte mobbingen av seriemordere i disse diskusjonene. Krim handler i stor grad om drivende god historiefortelling, og da spiller graden av realisme egentlig ingen rolle. Seriemordere har en rekke fortreffelige kvaliteter, anvendelige og populære som de er. De kan representere ondskap, galskap, kaos eller døden, og trenger på ingen måte å legitimeres av virkeligheten. At gale og hemningsløse karakterer pr definisjon er uinteressante i fiksjonen, blir helt meningsløst å si etter Heath Ledger som Joker i The Dark Knight. Han er splitter pine gal, men følger likevel en logikk som er relevant også utenfor fiksjonen.

Så lenge forfatteren ikke forsøker å beskrive en Joker-aktig karakter innenfra eller insistere på realismen ved å tenke diagnoser, skulle jeg gjerne sett flere slike gale karakterer i krimsjangeren. Spesielt hvis det kunne ha overbevist flere krimforfattere om å slutte å være så opptatt av morderens indre liv. De grunnleggende bestanddelene i morderens psykologi er som regel det aller kjedeligste i krim, særlig i krim som fokuserer mest på å forklare hvorfor noen dreper i den virkelige verden. Huff, så traust og deprimerende kjedelig. Dessuten er det å holde seg for god til å seriemyrde folk i romanform ingen garanti for at noen skriver bra, spennende eller troverdig. Så var det også sagt.

Jeg har inntrykk av at de som mener at seriemordere – eller gale karakterer generelt – blir helt feil, tenker at litteraturen alltid må forplikte seg til virkeligheten, at litteraturen er underordnet virkeligheten, og at realisme og kvalitet henger sammen. Men det er troverdighet, ikke realisme, som avgjør. Jeg tror mange av disse krimforfatterne forveksler realisme med troverdighet, til tross for at krimsjangeren (ved siden av fantasy) vel er det beste beviset på at mens troverdighet alltid er et must, er realisme bare et valg.

Jeg føler meg derfor rimelig sikker på at det finnes et kvalitetsskille mellom krimforfattere som skjønner at de skriver tekst og driver med historiefortelling, og krimforfattere som tror at de på død og liv må beskrive virkeligheten. Da blir det mye kaliber, og få gode setninger. En dårlig krimforfatter tenker at troverdighet er selve målet. En god krimforfatter vet at troverdighet bare er en svært krevende forutsetning. Forskjellen i tenkemåte er stor, og for alt jeg vet forhindrer denne tenkemåten at krimromaner i mange tilfeller aldri klarer å utvikle seg fra amøbestadiet og forblir klønete forsøk på litteratur. Alt dette her gjelder for øvrig all skjønnlitteratur, ikke bare krim. Da skuler jeg spesielt i retning forfattere av selvbiografiske romaner og romaner som dyrker jeg-fortellinger i presens. En god skrøne slår virkeligheten når som helst.

Sånn. Da burde jeg ha klart å si noe passe fornærmende om de aller fleste: Krimforfattere (minus Chris Tvedt), andre forfattere, leserne deres, selvbiografiske romaner, krimromaner (publiserte og upubliserte), Krimfestivalen v/programansvarlig og Cappelen Damms møblement, Rivertonprisen, kortvokste, overvektige og Jo Uddermann.

Jeg har bevist at jeg fremdeles lever, og verken er overarbeidet, syk, bortreist, døddrukken eller har sluttet med internett. Og nå skal det leses krim! Men foreløpig ikke ny, norsk krim, siden Tidemann-familiens samling av Chris Tvedt-bøker befinner seg hjemme hos mamma i nord. Det blir i første omgang Patricia Highsmiths The Talented Mr Ripley og John le Carrés The Spy Who Came in from the Cold.

Det er godt å være tilbake.

23 thoughts on “Krimfestival etc.”

  1. Blogglandia er kjedelig uten Line – så det var sannelig fint at vi fikk innlegg nå:-) Jeg merker meg Chris Tvedt altså, kanskje det blir det neste prosjektet (ikke at det mangler på krimserier å lese, men man kan jo alltid starte noe nytt).

    Og ja, godt poeng det der med samfunnskritikken og gode setninger:-)

    Hilsen Karin som håper vi ikke må vente i tre uker på neste oppdatering (du har vel vært og handlet på Mammut eller andre salg???)

    1. Takk for fine ord, Karin! Nå fikk jeg lyst til å blogge mer, selv uten tvang eller plikt. Jeg har tro på at Chris Tvedt er bra, og kan ikke huske å ha hørt annet enn at folk liker bøkene hans. Det lover godt!

      Jeg handlet såvidt på Mammut, men ikke nok til å skrive om det. Enten var Mammut veldig dårlig/kjedelig i år, eller så har jeg for mange bøker allerede. Det siste kan umulig stemme, så det var nok et dårlig Mammut-år. Jeg kjøpte Folkelesnad av Ravatn, Balanse av Thorvald Steen, Historien om Pi og to Agatha Christie. Jeg er ingenting om ikke allsidig:-)

      1. Så gøy, da ser jeg fremover til flere innlegg i nærmeste fremtid;-)

        Jeg kjøpte også Balanse og leste den ferdig nå i dag faktisk. Jeg likte den godt, Steen har et modent og presist språk. Jeg likte de to foregående bøkene i trilogien og anbefaler disse også. Balanse står godt på egne bein, men det er utrolig skarpe bøker som en bør lese. Steen er forøvrig en forfatter alle bør lese mer av, synes jeg aldri ser noen av bøkene hans omtalt på bokblogger.

      2. Ja, jeg skal ta meg sammen nå og slutte å være så selvkritisk og restriktiv på hva jeg publiserer. Noen ganger holder det å brainstorme litt, tenke høyt rundt et-eller-annet. Håper jeg. I teorien, i alle fall.

        Jeg har lagt merke til at Steen er en lite omtalt forfatter, og synes det er rart siden jeg har fått ham så varmt anbefalt fra lesere som kjenner forfatterskapet hans. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal begynne med Balanse, eller gi etter for tvangskronologismen min og starte med førsteboka i trilogien. Jeg føler meg litt vågal for tiden, og tror jeg spontant skal gå rett på Balanse. Jøye meg, her leves livet på skråplanet!

  2. Eg må berre seie at eg elskar skrivestilen din! Korleis du knyttar saman byrjing slutt og oppsummerer utan at det blir keisamt. Nokre gonger kjenner eg på at mine eigne blogginnlegg blir det keisame same gamle utan kreativitet. Du seier mykje bra angåande kriminalromanar. Eg er jo ein av dei som les kriminalromanar nesten heile tida og elskar sjangeren. Eg skal innrømme at eg byrjar å bli litt lei av seriemordarar, men det er fordi dei aldri finn på noko nytt. Alle har noko traumatisk frå barndommen, alle har eit eller anna dei legg igjen på drapsstaden eller eit ritual som kjenneteiknar alt, helst noko skikkeleg sært og alle lever i si eiga verd. Eg saknar dei verkeleg galne seriemordarane! Ein av grunnane til at seriemordarar kanskje slår så godt an er at det ikkje er veldig realistisk, og eg innrømmer at realistisk krim er keisamt, men det er òg den med leiemordarar bak kvart einaste gatehjørne. Las Rohde si bok (OBS. HALD DEG BORTE!), og den er keisamt realistisk, for halve boka går med på budsjett og kritkkk av byråkratiet.
    Samfunnskritikk, ja du seier noko der. Mange vil vere samfunnskritiske, men dei er det ikkje…

    Uansett, supert å lese blogginnlegget ditt. Skulle gjerne vore på festivalen, men det vart nokre mil for langt og for lita tid… Håpar uansett på å komme på laurdagen det skal vere bokfestival, så får trøyste meg med det😀

    Ha ein super dag og ei strålande veke!

    1. Tusen takk, Mai Lene! Jeg går lei av skrivestilen min selv, så det er godt å høre at andre liker den. Jeg skriver forresten massevis av kjedelige og lite kreative innlegg, men de gidder jeg aldri å publisere. Likevel er det ikke sikkert man er den beste selv til å avgjøre hvorvidt man skriver kjedelig, for jeg kan aldri huske å ha kjedet meg med noen av dine innlegg. Du skriver med tydelige meninger og personlighet, og det liker jeg!

      Jeg er mest lei seriemordkrim der forfatteren føler seg forpliktet til å forklare hvorfor de ble seriemordere. Seriemord er i seg selv så vanvittig og drøyt at det skal godt gjøres å skrive en god forklaring på det. Men lite kreativ krim som er til forveksling lik andre krimbøker er kjedelig, enten det skyldes for mye realisme eller for uinspirerte seriemordere med traumatisk barndom. Jeg kom til å tenke på en krim av Jeffery Deaver, der seriemordene bare en måte å villede politiet fra å skjønne hva bakmannen egentlig planlegger. Han har ikke engang drept noen, han har stjålet likene og latet som han har drept dem. Den typen kreativitet har jeg sansen for.

      Jeg har aldri vurdert å lese Rohdes bok. Hun slår meg som en krimforfatter som tenker for mye på virkelighet, og for lite på det litterære. Dessuten oppsummerte hun de viktigste poengene sine på festivalen, og da er det ingen vits i å lese boken.

      Ja, du må komme på bokfestivalen/treffet!! Krimfestivalen kan du dessuten se på nett, hvis du vil. God helg til deg, Mai Lene!

    1. Hehe, dere holder vel ikke pusten mens dere venter? Jeg har lest en tredjedel av Ripley, liker den, men trenger sikkert to uker til på å lese ferdig. Denne helgen og neste går med til manuslesing, og Ripley blir stemoderlig behandlet inntil videre!

  3. Ah, herlig innlegg Line! Jeg liker også godt Chris Tvedt. Har lest to (eller tre?) bøker om hans Mikael Brenne, veldig bra. Den siste har jeg enda ikke lest.
    Jeg leser jo mye krim , men det blir fort kjedelig når man leser mye i strekk. Mye likt der på bjerget når det kommer til stykket. Den siste som jeg likte veldig godt, er Sonja Holtermans Frostgraven. Veldig god. Aktuell og historisk på samme tid, og den har mye samfunnsengasjement i seg, siden den tar for seg Falstad leir, krigen ,tyskertøser og tyskerbarn og spesialskoler for evneveike og hvordan de ble behandlet– Sistnevnte (spesialskoler, anstalt for åndssvake ) tar også Jussi Adler- Olsen for seg i Journal 64 som jeg ble ferdig med i kveld. Slikt innhold mener jeg er mer enn ren underholdning. Det gir noe i tillegg til underholdningen og en god historie. Noe som man tenker over, forhåpentligvis lærer noe av, noe man kan google om for å lære mer..noe man kan diskutere i lunsjen.
    Jussi skriver dessuten knakende godt. Han har disse setningene Tvedt snakker om. Han skiller seg uten tvil språklig ut fra den store gemene krimhopen .
    Ellers så har jeg også lest Mørke hjerter av Rohde, og er ikke enig i Mai Lene om at man bør styre unna. Da vil jeg først si; hva er man ute etter? Er man interessert i tematikk, godt språk eller en mest mulig pageturneraktig krim? Tematisk synes jeg Rohde har skrevet en interessant bok, med arbeidsmiljø og ledelse-tematikk, om å være ung kvinne i mannsdominert gubbekultur, med mer. Spåklig er den enkel, men grei, ingen litterær høydare, og krimhistoriemessig så er den vel midt på treet, ikke som parteringskrimen til Kepler og co, feks.

    Jeg fikk forresten en del av krimfestivalen med meg, da den gikk live streamet. Masse interessant, spesielt fra lørdag som jeg fikk med meg mest av.

    Takk for referat og skråblikk. Pst- artig at du likte Mørke grener.:)
    Og så er jeg spent på hva du vil skrive om Mr.Ripley.:)

    1. Takk, Anita! Flott å få bekreftet Chris Tvedts fortreffelighet fra enda en fornøyd leser. Ellers forsøker jeg også å ta lange pauser fra krimbøkene, for det blir veldig fort som å forspise seg på marsipankake, noe jeg gjør ganske ofte. Krim (og kake) i moderate mengder er det beste. Enig med deg i at man kan finne krimbøker man lærer mye av, og som engasjerer seg i verden. Den typen krim har jeg sans for, så fremt forfatteren klarer å tilføre nye perspektiver, og ikke bare gjentar det alle vet (eller burde vite) om verden. Men jeg skiller mellom samfunnsengasjement og samfunnskritikk. Jeg tenker sånn at det er fint med forfattere som engasjerer seg i samfunnet (uavhengig av sjanger), og som jeg lærer noe nytt av å lese. Jeg er bare ikke enig i at å ta opp et eller annet fra samfunnet er å være samfunnskritisk, eller at bøkene har en kritisk funksjon. Unntaksvis kan de ha det. Leif GW Persson har klart å lage Ibsen-aktige tilstander med ramaskrik i offentligheten, og da har boken en kritisk funksjon. Men hvor ofte skjer dét? Persson er for øvrig også en forfatter som skriver skikkelig gode setninger, så her snører nettet seg sammen rundt de lite språkbevisste krimforfatterne.

      Ref det jeg skrev til Mai Lene over, kjenner jeg at poenget med å lese Rohdes roman forsvinner når hun selv kan oppsummere det viktigste ved innholdet i en debatt. Boken må være verdt å lese i seg selv, enten på grunn av språk eller spenning. Jeg har forstått det sånn at språket er middels, og at boken er ganske kjedelig. Jeg har for øvrig aldri hatt lyst til å lese den boken, av mange grunner. Krim skrevet av kjente/profilerte personer utgitt på Juritzen eller Kagge får skepsisen min til å blomstre; da regner jeg med at kvaliteten er laber og at de satser alt på markedsføring og forfatternavn.

      Takk for tips om Frobenius, Anita! Den hadde nok forsvunnet i bunken for alltid hvis ikke du hadde anbefalt den så sterkt. Ripley liker jeg også, men det går sakte pga lite lesetid. Neste år må du komme på festival!

      1. Så hyggelig at du likte tipset Mørke grener, som er en bok kvalitativt et godt stykke unna Mørke hjerter, ja. (kunne ikke dy meg for ordpill her) .
        Enig med deg ang samfunnskritikk kontra samfunnsengasjement, ja det er en stor forskjell. Og at det går an forspise seg på krim.. Noe jeg har gjort noen ganger, så jeg prøver å balansere med andre bøker melleom krimbøkene. Har et mål nå om å lese kun to krimbøker før jeg tar en annen genre, siden jeg har en del krim liggende. Det er jo påske snart..;)
        Btw- er det noe værre at Kagge og Juritzen gir ut krim av kjente navn, enn Gyldendal og Aschehoug? /( de har jo Jørn Lier Horst, Trude Teige, Anne Ceciie Remen, Aleksandra Beverfjord.. og hvor skrev hun politikerdamen krimen sin? )

      2. Hehe, ordspill er bra! (Særlig når de understreker at den ene krimtittelen er til forveksling lik den andre.) Jo, jeg hører på tipsene dine. Du har lest mye forskjellig og har standarder du vurderer ut fra.

        Påskekrim blir BRA! Jeg tar ikke ferie i påsken, men siden jeg jobber i staten og uansett blir kastet på dør onsdag kl 12, blir det likevel mange dager til krimlesing. Det eneste som er synd, er at påsken kommer sent i år. Jeg foretrekker påske med fyr i vedovnen, ikke påske med sol og sommer – som det fort kan bli i Oslo i midten av april. Men ok, det blir fint uansett. Påskekrim blir aldri feil!

        Svar på spørsmålet ditt: En forfatter jeg kjenner sendte manuset sitt (ikke krim) til Juritzen. Redaksjonen var positiv og ville jobbe videre med det, men markedsavdelingen sa nei. Sånn jobber ikke Gyldendal og Aschehoug. Eller Cappelen Damm, Oktober, Tiden m.fl. Markedsavdelingene deres bestemmer ikke hvilken skjønnlitteratur redaksjonene skal utgi. Jeg jobber som konsulent selv, og blir alltid bedt om å vurdere kvaliteten på manuset, ikke hvorvidt det kan selge mye. Derfor blir jeg skeptisk når en kjent person utgir bøker på Juritzen, for da ser jeg for meg hvordan dollartegnene lyser i øynene på Arve fordi forfatteren er kjendis og kan skape blest rundt boka, selv om kvaliteten på selve boka er middels til ræva (unnskyld uttrykket). Mulig jeg er urettferdig med Kagge, men jeg oppfatter dem som ganske lik Juritzen. Jeg kjenner at jeg er så lei av at markedstenkning kommer i veien for kvalitetstenkning, at jeg for tiden er ganske hard og streng mot forlagene. De må skjerpe seg!

        Jørn Lier Horst var ikke kjent da førsteboka hans kom. Jeg husker at han skrev om krim for tidsskriftet mitt i 2010, og da var han fremdeles relativt ukjent etter å ha utgitt hele fem romaner. Hans forfatterskap er bygget opp over tid, han landet ikke i krim-Norge med et brak av en hype. Alexandra Beverfjord er journalist, og har i motsetning til Rohde en utdannelse og jobb der hun skriver mye. Dessuten har hun aldri vært markedsført med navn og jobb i front, som Rohde har. Remen og Teige har jeg ikke lest, så der aner jeg ikke. Men er ikke begge journalister? Jeg får nok litt mer tillit til forfattere som har som arbeid å skrive, enn forfattere som egentlig driver med noe helt annet.

        Ah, du stiller så gode spørsmål, Anita! Og det er helt supert å få kritiske innvendinger i kommentarfeltet mens alle disse «kvinner som roser kvinner»-diskusjonene raser i media. Jeg er i alle fall ikke i tvil om at jeg foretrekker motstand fremfor falsk ros. Takk til deg, og fortsett med det.

  4. Hurra! Det er så godt å se “Lines bibliotek” øverst på leselisten i bloggen igjen, og det er så morsomt å lese omtalene dine Lange, men alltid humoristiske så jeg sitter her og småler hele tiden.

  5. Denne setningen:
    Jeg tror mange av disse krimforfatterne forveksler realisme med troverdighet, til tross for at krimsjangeren (ved siden av fantasy) vel er det beste beviset på at mens troverdighet alltid er et must, er realisme bare et valg.

    og denne:
    En god skrøne slår virkeligheten når som helst.

    – Gjør at du umiddelbart må sende meg epostadressen til nevnte bekymrede leser slik at jeg promtpe kan sende over konfekt og adjektiver – som takk for at han, hun?, reddet deg fra døddrukkenhet og overarbeidet, – til tross for benektelsen, er jeg ikke sikker på at døddrukkenhet sånn utenvidere kan strykes fra årsakssammenhengen. Hadde det vært meg hadde jeg klamret meg til drukkenskapen, det er tross alt den eneste legitime grunnen du har mot ukentlige innlegg. Travelhelt kjøper ingen goodwill. Grøftefyll does.
    (har jeg hørt )

    Takk for krimrapport, selv om jeg synes du burde høre mer på den bekymrede leseren å levert slakt,
    Enig med alle superlativene over – og alt føles mer balansert nå som du har innsett din plikt om jevnlige oppdateringer. Plikt. Ja, jeg sa det. Moro har ingenting med saken å gjøre, og det er helt rett at bloggland er kjedelig uten deg!

    1. Godt, da har vi slått fast at slagordet «blogging skal være gøy!» er bare tøys. Blod, svette og tårer er mer passende. Jeg har dessverre ikke lest noen slaktverdige bøker i det siste, men bokåret er jo ennå ungt. I første omgang får jeg satse på at jeg klarer å oppdatere to ganger i måneden, om ikke annet med jevnlige rapporter om hva jeg gjør når jeg ikke blogger.

      Jeg har ikke engang drukket mine anbefalte tolv enheter denne uken, og i går kveld leste jeg manus og bakte boller. Det virker så stusselig og nerdete/husmoderlig at jeg er svært fristet til å lyve på meg grøftefyll og fyllesyke for å slippe «get a life»-kommentarer fra bekymrede lesere. Ovennevnte bekymrede leser skal få lov til å være anonym inntil videre, men du kan sende konfekten til meg, så skal jeg videresende. Adjektiver trengs ikke, den bekymrede leser har allerede et imponerende repertoar.

      Takk for fagre ord! Jeg suger til meg alle adjektiver og forsikringer, og kjenner selvtilliten vokse og gro.

    1. Takk, Birthe, så hyggelig å høre! Jeg er veldig glad i krim, men man må være flink til å sile. Jeg kan godt leve med at krimbøker er litterært uspennende så lenge bøkene ikke er kjedelige. Men noen krimforfattere tøyer den strikken litt vel langt. De må man unngå, ellers blir man bare deprimert på litteraturens og forleggeriets vegne. Spion-boken står i kø hos meg, og jeg gleder meg til å lese den. Takk for lenke til innlegget ditt! Ha en fin søndag, denne uken også:-)

  6. Svarer her siden det ikke er mer svarknapp å trykke på lenger oppe..:
    Ok, jeg skjønner nå din skepsis i så måte overfor Juritzen. Det blir jo feil (for deg og meg og vi som like gode bøker) hvis markedsapparatet skal bestemme over kvalitetsapparatet/det redaksjonelle. Ser også poenget ditt med kjendiser når du svare det slik. Remen og Teige var/er? også journalister ja, fra NRK og TV2, så de har i det minste kjente fjes. Men de har helt klart en forse i skriveerfaring som journalister. Remen har en krim bak seg , spennende sak, medn med forbedringspotensiale. Noen vil ha mer så mye, og her ble det litt for mye, men det skjerpet inn i bok nr 2 ifølge forfatteren selv. Teige har skrevet flere krimbøker og jeg har lest den siste; Svik, god krimbok i grunn. Om tyskertøser og sånt..
    Bra du liker spørsmål. Noen synes det blir brysomt ja, men jeg er nå trent opp til det både gjennom utdanning,jobb og fagforening, og det ligger sikkert i min natur også. Å heie frem er bra det, det gjør jeg med glede når det er fortjent, men ikke på bekostning av muligheten til å være kritisk (ikke negativ kritisk, men samfunnskritisk, litteraturkritisk, fagkritisk, etc etc, ja du skjønner forskjellen, vet jeg. ) Men det kan være en vanskelig balansegang noen ganger, fordi folk tolker og oppfatter så forskjellig, særlig på nett, men også i RL. I RL kan man i alle fall kjapt ordne opp hvis det blir helt feil mottatt..På min nye arbeidsplass får vi som ble flyttet på fra andre større avdelinger i en omorganisering nylig at vi er så krevende. Vi stiller bare spørsmål og tar opp ting og krever ja, fordi vi er ganske godt vant til nettopp det fra før.. Man bør kanskje uansett kjenne (på) sitt publikum litt for å unngå bråk på nett, har jeg lært gjennom noen år i diskusjonsforum og blogger, og andre sosiale media. Men nå snakker jeg meg helt bort her, hei sveis.:) Smil og rosa heiaflagg!;)

    1. pst.. nå må jeg gå til optiker, altså, beklager flere ordleifer. Selv om jeg leser korrektur etter at jeg har skrevet er det mye jeg ikke ser før etter at det er postet, -ka farsken e de for nåkka?

      1. Spørsmål, innvendinger og motstand er veldig populært her i gården. Det er bare dumme folk som tror at de kan alt og vet alt og at uenighet pr definisjon er personangrep osv. Blant de tingene som forundrer meg mest med alle diskusjonene for tiden, er at det å heie på noen blir satt opp som en motsetning til de som er kritiske. Jeg heier mest på de som er mest kritisk, jeg, fordi det er de som fortjener å bli heiet på. De som risikerer noe og tør å stå for noe, og ikke bare pakker alt inn i silkepapir for å gjøre alle til lags. De trenger jo ikke å bli heiet på, for de bidrar ikke med noe – i alle fall ikke i offentligheten. Hvis det er positiv energi man vil ha, bør man lese selvhjelpsbøker, ikke aviser.

        Jeg har nok samme diskusjonstrening som deg, også fra utdanning, jobb og fagforening. Og fra mange vennskap med menn, det må dessverre også sies. Menn er generelt flinkere til dette enn kvinner. Jeg blir litt sjokka over hvor hårsåre folk kan bli i saklige diskusjoner, fordi jeg er så vant til faglige diskusjoner med høy temperatur, der ingen blir fornærmet av uenighet. Og hvorfor skulle man det? Andres uenighet virker skjerpende på min egen tenkning. Hvis alle er enige med meg hele tiden, stopper utviklingen min opp. Jeg liker motstand, men det er sikkert fordi jeg synes det er lett å skille mellom saklig motstand og personangrep. Ingenting er morsommere enn å diskutere med engasjerte folk som gir meg motstand. Selv om jeg kan bli både irritert og sur mens det står på. Men det må jeg nesten ta ansvar for selv, det er ikke andres oppgave. Jeg blir så oppgitt over at ikke folk kan prøve litt hardere å ta uenighet i beste mening.

        Sånn sett er jeg godt fornøyd med måten ting etter hvert har utviklet seg på mellom bokbloggere. Før var det jo bare smileys og fagre ord overalt, og det var nesten ikke mulig å si at man ikke likte samme bøker som en annen. Hallo! Jeg synes mange er blitt langt tøffere og mindre redd for å tråkke andre på tærne. Selv om det fremdeles fort ender opp med at vi må bli enige om å være uenige. *smilefjes*

        Hehe, jeg er vant med et uendelig antall skrivefeil fra den tiden Moshonista skrev kommentarer i hundre med ødelagt tastatur, så jeg har god trening i skriveleiftolkning!

      2. Haha- må le av den om Moshonistas tastaturproblemer…;) Ah- selvfølgelig, menn, selvfølgelig har jeg også fått brynt meg på menn, enn å glemme det. Først min far, så min far, og så ble det etterhvert bare menn man kunne diskutere så busta føk med, samt diskutere på den måten at man får brynet og slipt argumenter, slik at man lærte seg og sette pris på å diskutere rett og slett. Og det har jeg jo fortsatt med hjemme , så ungene mine liker også det, med unntak av min eldste, dattra som synes at det kan bli i meste laget til tider,- «hvorfor skal vi alltid diskutere? » liksom. Joda, det kan bli mye, og jeg orker ikke lenger å diskutere for å diskutere, men diskuterer der jeg synes det viktig, og ellers når jeg er opplagt til det. Forøvrig så har det blitt mange damer som kan å diskutere etterhvert også. Og bokbloggerne har også blitt tøffere, det er jeg enig i. Uten diskusjon og kritisk spørring- ingen utvikling- det er jeg helt enig i. Både personlig og allement. (eller , utviklingen kan gå i aldeles feil retning, ved at de som vil utnytte seg av denne flowflowpositivikkekritisk-kulturen blir sittende med all makt. Nå tenker jeg på arbeids- og samfunnsliv sånn generelt)

      3. Det er godt å høre at vi er flere. Jeg har lært alt jeg trenger å vite om god diskusjonsteknikk og -etikk fra menn. Pappa, mannlige lærere, kolleger, en uoversiktlig gjeng med kamerater og menn jeg har datet eller kjent sporadisk – alle har likt en skikkelig diskusjon, og jeg har fått ekstremt god trening siden jeg var liten. Menn har generelt en mye bedre evne til å skille mellom sak og person enn det kvinner har. Ikke fordi kvinner er noe dårligere på det i utgangspunktet, men selve omgangsformen mellom kvinner er liksom lagt opp til at vi ikke skal bryne oss på hverandre, vi skal bare «være venner». Dvs at vi skal rose og støtte hverandre til krampa tar oss. Det er usunt.

        Å miste lysten på å diskutere for å diskutere forsvinner nok med alder og livserfaring, jeg kjenner det selv også. Etter X antall runder i ringen må det nesten føles viktig for meg, ellers lar jeg det heller passere. Enig i det med damer som kan diskutere, jeg finner stadig flere av dem – heldigvis. Sånn sett har det vært kjekt å jobbe i NAV mens det gikk til helvete, for man lærer seg jo fort å bli en som ikke tar imot dritt fra noen. Mine mest erfarne kolleger er kvinner alle sammen, og de befinner seg veldig langt unna det rause, sårbare og feiltastiske kvinneidealet enkelte liker å fronte for tiden. De er dritsmarte, kunnskapsrike og selvsikre, og skal man diskutere med dem, ja, da må man ha gjort leksene sine. Sånt liker jeg. Samtidig er de flotte mennesker, men de har ikke noe behov for å demonstrere det for å ha lov til å mene noe. Og jeg tenker at poenget med å strekke seg etter noe forsvinner hvis du bare møter rause holdninger overalt. Disse positivitetsapostlene kan ta seg faen på at de kommer til å oppnå makt ved å være behagelige og smidige. Jeg tror det er litt for mange smarte/kritiske damer i omløp – og menn som liker smarte/kritiske damer – til at de får være i fred for kritikk. Jeg burde skrive et eget innlegg om dette, kjenner jeg. Mange tanker har jeg, og et viktig tema er det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s