Mine tyske favorittnoveller

Et av mine lesemål for 2011 er å lese 52 noveller. Hittil har jeg bare lest nye noveller, men det har gitt meg lyst til å gjenlese noen av de novellene jeg tidligere har lest som gjorde stort inntrykk. Tre av mine favoritter er tyske noveller som jeg hadde på pensum da jeg tok grunnfag i tysk i 2002. På hver sin måte har novellene faktisk mye av æren for at jeg bestemte meg for å endre kursen fra språkstudier til litteraturstudier, og jeg kan ennå huske at forelesningene om blant annet disse tre novellene fortonet seg som aha-opplevelser. Derfor ble jeg glad for å oppdage at novellene ikke har tapt seg ti år etter, og at jeg fortsatt kan anbefale dem helhjertet.

Anna Seghers – De døde jentenes utflukt

Fortelleren i denne novellen befinner seg i eksil i Mexico etter at andre verdenskrig er slutt. I god Proust-ånd blir minner fra fortiden vekket til live ved en liten tilfeldighet. Det hun husker er en skoleutflukt fra barneårene i den lykkelige tiden før første og andre verdenskrig. De små hverdagslige hendelsene på utflukten blir i erindringen blandet sammen med skjebnene jentene senere fikk. Venninnene Leni og Marianne er de to jentene fortelleren husker best. På utflukten er de bestevenninner og uadskillelige. Men den jødiske Leni skal dø i konsentrasjonsleir, forrådt av nazisten Marianne. Marianne skal deretter miste livet i et bombeangrep. Seghers skaper en dramatisk effekt gjennom å blande sammen de ulike lagene av fortid og nåtid også på setningsnivå.

«Marianne hadde fortsatt en rød nellik mellom tennene. Hun hadde stukket en lik nellik i Lenis hårbånd. Jeg ser alltid for meg Marianne med den røde nelliken mellom tennene, også mens hun gir Lenis naboer ondsinnede svar, og mens hun ligger med halvt forkullet kropp i rykende klesfiller i asken av foreldrenes hus.»

Det er et litterært grep som understreker verdenskrigenes katastrofale konsekvenser ved å fremheve kontrastene mellom ungdommelig uskyld og tragiske skjebner. Men Seghers feller ingen dom over de skyldige. Novellen er en nostalgisk og vemodig reise tilbake til tiden før verden gikk i oppløsning. Seghers viser hvordan skadene først og fremst var individuelle, og at ingen unnslapp grusomhetene uansett hvilken rolle de hadde.

Såvidt jeg vet finnes det ingen norsk oversettelse av novellen; oversettelsen over er min egen, og må tas med en klype salt. Men den er oversatt til engelsk, under tittelen «The Excursion of the Dead Girls». Den tyske originalen «Der Ausflug det toten Mädchen» ble utgitt i 1946.

Thomas Mann – Tristan

Thomas Manns novelle fra 1902 er en vidunderlig ironisering over datidens estetikere, som under parolen «kunst for kunstens skyld» dyrket det vakre for sin egen del og plasserte estetikken over menneskelige verdier. Novellens Tristan heter Detlev Spinell, og er en ung forfatter som har trukket seg tilbake til et sanatorium uten egentlig å være syk. Der blir han besatt av en gift, kvinnelig pasient, fru Klöterjahn. Hun er en dyktig pianist, og Spinell overtaler henne til å spille Wagners Tristan og Isolde om og om igjen, selv om hun har totalforbud mot å spille på grunn av skrantende helse. Men i Spinells øyne finnes det ingenting viktigere og vakrere enn kunsten og romantikken, og fru Klöterjahn dør av utmattelsen i å skulle tilfredsstille Spinells skjønnhetsjag.

Som tittelen indikerer er det her altså ikke snakk om noen høyverdig kjærlighet mellom Tristan og Isolde, men snarere om en Tristan som bare tenker på seg selv. Thomas Mann harselerer nådeløst over den romantiske unge mannen hvis kjærlighetsideal er basert på myter og verdensfjerne forestillinger. Virkelig kjærlighet forstår han seg ikke på, den oppfatter han som triviell og vulgær. Men så kan man spørre seg, som min professor gjorde i forelesningen, hvem er det som vet mest om kjærligheten: Den slitne sekstenbarnsmoren som Spinell håner, eller jyplingen som setter sin utkårede på en pidestall og deretter forårsaker hennes død? Thomas Manns Tristan dør ikke av kjærlighet. Han er en narsissist med usunne romantiske idealer. Men novellen er god, og et ypperlig eksempel på Manns talent for bitende sarkasme.

Ingeborg Bachmann – Undine går

Undine er den lille havfruen som redder prinsen, forelsker seg i ham, og gir opp alt hun har for hans skyld. Hun bytter ut stemmen sin for å få bein, slik at hun kan følge ham på land. Men ved å miste stemmen mister hun også seg selv, og hun kan aldri bli noe annet enn en fremmed i hans verden; en fremmed han må avvise og ofre. Undine er en klassisk sagnfigur som alltid betraktes utenfra. I Bachmanns novelle snakker hun endelig selv.

«Undine går» har ingen tradisjonell handling, men er den stumme Undines fortelling om kjærligheten. Det er ingen betryggende fortelling, for Undine er en fremmed som ser den konvensjonelle «kjærligheten» utenfra og feller en knusende dom over den. Hun nærer en rasende forakt for mannen hun elsker, mennene hun har elsket, fordi de alltid svikter kjærligheten til fordel for den betryggende kvinnen som hører hjemme i deres egen verden; kvinnen som bærer mannens navn og derfor ikke har sin egen stemme eller identitet. Hun er rasende fordi mannen i sin feighet skaper kvinnen om til en han ikke kan elske, og samtidig fornekter kvinnen han virkelig elsker.

«Undine går» er likevel ingen feministisk politisk tekst, for den er like mye poesi som novelle. Bachmann bruker myter og symboler for å mane frem en visjon om et forhold mellom menn og kvinner som konvensjonene ikke får besudle. Hun bruker myten om den lille havfruen for å ødelegge den klassiske romantiske prinsessefortellingen om kjærlighet, og viser hvordan den ikke bare undergraver kvinnens identitet, men også mannens lykke. Språket i novellen er helt spektakulert, med en kompleksitet som krever mye av sin leser. Men man får mye igjen for innsatsen. «Undine går» ble først utgitt i novellesamlingen Das 30. Jahr i 1961. Det er en novelle man kan lese utallige ganger og fortsatt bli fascinert av.

5 thoughts on “Mine tyske favorittnoveller”

  1. Ja, Undine høres fin ut, men trenger man egentlig lese den når man har sett Arelfilmen? (håhå, jeg bare tuller).
    Likte dette innlegget godt, for jeg leser så lite noveller at jeg med glede kan synke ned i detaljerte analyser. Tør aldri det på romaner jeg ikke har lest, ifall, jeg slumper til å lese selv og trenger blanke ark.
    (myten om det blanke arket)

    1. Tja, kanskje novellen kan sette Ariel i et annet perspektiv?🙂

      Da kan du bare glede deg, for det blir et tilsvarende innlegg om amerikanske noveller. Jeg har ennå ikke gitt opp målet om 52 noveller i år, selv om jeg bare er halvveis og kommer til å spamme min egen blogg med flere dusin novelleomtaler på kvelende kort tid. Interessant det du sier om det blanke arket, for jeg foretrekker egentlig det motsatte. Jeg får ofte mer ut av bøker hvis jeg vet mye om dem på forhånd, og mindre ut av dem hvis jeg vet lite. Bortsett fra hemmelighetslitteratur, hvor alt avhenger av den store avsløringen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s