Stikkord: Thomas Mann

Mine tyske favorittnoveller

Et av mine lesemål for 2011 er å lese 52 noveller. Hittil har jeg bare lest nye noveller, men det har gitt meg lyst til å gjenlese noen av de novellene jeg tidligere har lest som gjorde stort inntrykk. Tre av mine favoritter er tyske noveller som jeg hadde på pensum da jeg tok grunnfag i tysk i 2002. På hver sin måte har novellene faktisk mye av æren for at jeg bestemte meg for å endre kursen fra språkstudier til litteraturstudier, og jeg kan ennå huske at forelesningene om blant annet disse tre novellene fortonet seg som aha-opplevelser. Derfor ble jeg glad for å oppdage at novellene ikke har tapt seg ti år etter, og at jeg fortsatt kan anbefale dem helhjertet.

Anna Seghers – De døde jentenes utflukt

Fortelleren i denne novellen befinner seg i eksil i Mexico etter at andre verdenskrig er slutt. I god Proust-ånd blir minner fra fortiden vekket til live ved en liten tilfeldighet. Det hun husker er en skoleutflukt fra barneårene i den lykkelige tiden før første og andre verdenskrig. De små hverdagslige hendelsene på utflukten blir i erindringen blandet sammen med skjebnene jentene senere fikk. Venninnene Leni og Marianne er de to jentene fortelleren husker best. På utflukten er de bestevenninner og uadskillelige. Men den jødiske Leni skal dø i konsentrasjonsleir, forrådt av nazisten Marianne. Marianne skal deretter miste livet i et bombeangrep. Seghers skaper en dramatisk effekt gjennom å blande sammen de ulike lagene av fortid og nåtid også på setningsnivå.

«Marianne hadde fortsatt en rød nellik mellom tennene. Hun hadde stukket en lik nellik i Lenis hårbånd. Jeg ser alltid for meg Marianne med den røde nelliken mellom tennene, også mens hun gir Lenis naboer ondsinnede svar, og mens hun ligger med halvt forkullet kropp i rykende klesfiller i asken av foreldrenes hus.»

Det er et litterært grep som understreker verdenskrigenes katastrofale konsekvenser ved å fremheve kontrastene mellom ungdommelig uskyld og tragiske skjebner. Men Seghers feller ingen dom over de skyldige. Novellen er en nostalgisk og vemodig reise tilbake til tiden før verden gikk i oppløsning. Seghers viser hvordan skadene først og fremst var individuelle, og at ingen unnslapp grusomhetene uansett hvilken rolle de hadde.

Såvidt jeg vet finnes det ingen norsk oversettelse av novellen; oversettelsen over er min egen, og må tas med en klype salt. Men den er oversatt til engelsk, under tittelen «The Excursion of the Dead Girls». Den tyske originalen «Der Ausflug det toten Mädchen» ble utgitt i 1946.

Thomas Mann – Tristan

Thomas Manns novelle fra 1902 er en vidunderlig ironisering over datidens estetikere, som under parolen «kunst for kunstens skyld» dyrket det vakre for sin egen del og plasserte estetikken over menneskelige verdier. Novellens Tristan heter Detlev Spinell, og er en ung forfatter som har trukket seg tilbake til et sanatorium uten egentlig å være syk. Der blir han besatt av en gift, kvinnelig pasient, fru Klöterjahn. Hun er en dyktig pianist, og Spinell overtaler henne til å spille Wagners Tristan og Isolde om og om igjen, selv om hun har totalforbud mot å spille på grunn av skrantende helse. Men i Spinells øyne finnes det ingenting viktigere og vakrere enn kunsten og romantikken, og fru Klöterjahn dør av utmattelsen i å skulle tilfredsstille Spinells skjønnhetsjag.

Som tittelen indikerer er det her altså ikke snakk om noen høyverdig kjærlighet mellom Tristan og Isolde, men snarere om en Tristan som bare tenker på seg selv. Thomas Mann harselerer nådeløst over den romantiske unge mannen hvis kjærlighetsideal er basert på myter og verdensfjerne forestillinger. Virkelig kjærlighet forstår han seg ikke på, den oppfatter han som triviell og vulgær. Men så kan man spørre seg, som min professor gjorde i forelesningen, hvem er det som vet mest om kjærligheten: Den slitne sekstenbarnsmoren som Spinell håner, eller jyplingen som setter sin utkårede på en pidestall og deretter forårsaker hennes død? Thomas Manns Tristan dør ikke av kjærlighet. Han er en narsissist med usunne romantiske idealer. Men novellen er god, og et ypperlig eksempel på Manns talent for bitende sarkasme.

Ingeborg Bachmann – Undine går

Undine er den lille havfruen som redder prinsen, forelsker seg i ham, og gir opp alt hun har for hans skyld. Hun bytter ut stemmen sin for å få bein, slik at hun kan følge ham på land. Men ved å miste stemmen mister hun også seg selv, og hun kan aldri bli noe annet enn en fremmed i hans verden; en fremmed han må avvise og ofre. Undine er en klassisk sagnfigur som alltid betraktes utenfra. I Bachmanns novelle snakker hun endelig selv.

«Undine går» har ingen tradisjonell handling, men er den stumme Undines fortelling om kjærligheten. Det er ingen betryggende fortelling, for Undine er en fremmed som ser den konvensjonelle «kjærligheten» utenfra og feller en knusende dom over den. Hun nærer en rasende forakt for mannen hun elsker, mennene hun har elsket, fordi de alltid svikter kjærligheten til fordel for den betryggende kvinnen som hører hjemme i deres egen verden; kvinnen som bærer mannens navn og derfor ikke har sin egen stemme eller identitet. Hun er rasende fordi mannen i sin feighet skaper kvinnen om til en han ikke kan elske, og samtidig fornekter kvinnen han virkelig elsker.

«Undine går» er likevel ingen feministisk politisk tekst, for den er like mye poesi som novelle. Bachmann bruker myter og symboler for å mane frem en visjon om et forhold mellom menn og kvinner som konvensjonene ikke får besudle. Hun bruker myten om den lille havfruen for å ødelegge den klassiske romantiske prinsessefortellingen om kjærlighet, og viser hvordan den ikke bare undergraver kvinnens identitet, men også mannens lykke. Språket i novellen er helt spektakulert, med en kompleksitet som krever mye av sin leser. Men man får mye igjen for innsatsen. «Undine går» ble først utgitt i novellesamlingen Das 30. Jahr i 1961. Det er en novelle man kan lese utallige ganger og fortsatt bli fascinert av.

Elskeren, De besatte og Barnas bok

Søndag var det bloggdato for lesesirkelens første bok, Marguerite Duras’ Elskeren. Om leseropplevelsen var ganske laber for min del, var det en desto mer positiv opplevelse å blogge om boken. Det var veldig gøy å se hva andre bloggere mente, selv om de fleste i likhet med meg ikke likte boken noe særlig. Jeg hadde bare skummet gjennom de siste sidene før jeg skrev innlegget, men merker at nå når jeg leser de siste sidene mer nøye, er jeg utrolig påvirket av Karins opplevelse av moren til hovedpersonen. Jeg synes det er spennende å se hvor mye andres opplevelse av boken kan bety for min egen oppfatning av den. Derfor håper jeg at du også er med på å lese neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Mer info om boken finner du her. Du trenger ikke å melde deg på på forhånd, men det er en fordel om du gir meg et lite vink sånn at vi andre samlesere finner bloggen din.

Nok om det. Endelig har jeg noen boknyheter å rapportere om, selv om det nok ikke er bøker som står veldig høyt på prioriteringslisten min. Jeg abonnerer på Bokklubbens Verdensbibliotek, og månedens bok er første bind av Dostojevskijs roman De besatte (1871-72).

Den karismatiske adelsmannen Nikolaj Stavrogin vender tilbake til hjembyen i den russiske provinsen og blir sentrum i en krets av unge menn med det Fjodor Dostojevskij har kalt “umodne ideer”. Kretsen består av den slavofile Sjatov, Kirillov som forkynner “det logiske selvmord”, teoretikeren Sjigaljov med detaljerte planer for den nye verdensordenen, og ikke minst nihilistenes fanatiske anfører, Pjotr Verkhovenskij. De besatte er Dostojevskijs oppgjør med de russiske nihilistene.

Det er sjelden jeg leser forfatterpresentasjonen og tenker at den høres mer spennende ut enn innholdet i boken. I dette tilfellet ville jeg mye heller lest Dostojevskij skrive om sitt eget liv. Hør bare på dette:

I 1849 ble Dostojevskij dømt til døden for revolusjonær virksomhet. Han ble benådet i siste øyeblikk foran eksekusjonspelotongen og sendt til straffarbeid i Sibir. Årene i tukthuset og det tette samværet med de andre fangene ble avgjørende for forfatteren. Han fikk stor innsikt i den menneskelige psyke, og han fant frem til en dyp kristentro. Først i 1859 kom han tilbake til St. Petersburg, der han startet to tidsskrifter og skrev noveller og kortromaner, men slet med elendig økonomi.

For et liv. Hvilken dramatikk. Selv ikke Dostojevskij selv kunne funnet på en bedre bakgrunn for en roman. Men så ble det altså nihilisme, øksemord og mistenkelige brødre i stedet. Ja, ja. Dette blir nok ikke den første boken jeg kaster meg over, for først må jeg få lest Brødrene Karamasov, og den står godt der den står og støver ned i hylla. Men De besatte er blant de 1001 bøkene, så det var nok en mening med det likevel.

Andre nye bok siden sist er A. S. Byatts Barnas bok, som jeg fikk til bursdagen min. Jeg må innrømme at jeg bleknet litt da jeg så størrelsen på boken, for man kan slå i hjel mer enn insekter med den, det er jeg helt sikker på. Om den er god i tillegg, gjenstår å se. (God å lese, mener jeg, ikke som drapsvåpen). Jeg har Besettelse av samme forfatter, men har av en eller annen grunn fått det for meg at den er fryktelig tunglest og har unngått den hittil. Men Barnas bok er faktisk en av de eksklusive elleve titlene som ble tilføyd i revisjonen av 1001 bøker i 2010, så den skal nok krysses av en gang i fremtiden. Jeg begynner forresten å ane at det er et mønster bak mine nyanskaffelser, til tross for at jeg ikke valgte dem selv. Hmmm…

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright [Dødsfrykt? Bra navn på et hus!]. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.

Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A. S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.  

Ifølge NRKs anmelder Anne Cathrine Straume er boken “overdådig og overveldende. Det er en passende betegnelse på Antonia S. Byatts nye roman, som fyller 730 tettskrevne sider. Her er uendelige beskrivelser av klesdrakter og kunstgjenstander, av dukketeater-oppsetninger og midtsommernattsfester. Vil du ha kjapp action, er ikke dette boken for deg.”

Er det bare jeg som kom til å tenke på Thomas Manns Buddenbrooks? Og tenkte at én overveldende detaljrik bok i tiåret er nok…?

Buddenbrooks og krim

I går skulle jeg egentlig ha blogget om Thomas Manns Buddenbrooks for Labbens lesesirkel, men tankene mine har levd sitt eget omflakkende liv i noen måneder nå, og det er ikke alltid at de er like samarbeidsvillige når det gjelder å skrive blogginnlegg. Siden jeg ikke er halvveis i boken engang, er jeg heller ikke klar for å skrive et eget innlegg om den. Men å ta mine foreløpige inntrykk av boken med i ukesoppdateringen virker som et fornuftig kompromiss. For detaljer om hva Buddenbrooks handler om, sjekk positive omtaler hos Karin og Bokelskerinnen, og Labben for mindre positiv omtale.

Altså: Buddenbrooks er en imponerende roman, som ikke blir mindre imponerende med tanke på at Thomas Mann bare var 24 år da han skrev den. Boken er nærmest utmattende detaljert og omstendelig språklig, og det går treigt å lese. Men likevel er dette en bok jeg virkelig er enig i at fortjener klassikerstatus. Jeg har studert tysk ved universitetet, og må si at denne boken så langt har lært meg mer om tidsånden i de tyske småstatene på 1800-tallet enn selv den glitrende undervisningen på universitetet ga meg. Særlig entusiastisk ble jeg da jeg oppdaget at romanens omstendelige fokus på gester, klesdrakt, penger, tradisjon osv. faktisk speiler karakterene i romanen. Sagt med andre ord: Fortellerinstansen er like lite interessert i karakterenes indre liv som karakterene er selv. Det er et genialt grep, og for de som måtte være like interessert i narrativ teori (og praksis) som jeg selv er, vekker boken stor begeistring.

Nå merker jeg imidlertid at jeg begynner å ordlegge meg som Thomas Mann, og da er det på tide å skrive om noe annet.

Nytt i bokhyllen denne uken er den påskekrimmen jeg gleder meg aller mest til: Birger Baugs Paradis tapt. Hva jeg synes om Baugs debutroman kan du lese her. Jeg likte faktisk Straff enda bedre enn det jeg ser kommer til uttrykk i anmeldelsen, og jeg gleder meg veldig til å lese Baugs neste bok. Birger Baug tar opp samfunnsaktuelle temaer i krimromanene sine og jeg har stor sans for måten han gjør det på, fordi han kombinerer spenning med troverdighet. I første bok var temaet mobbing. I Paradis tapt er det samfunnets kanskje aller svakeste mennesker som står i fokus, nemlig de tunge rusmisbrukerne.

Et skjelett blir funnet på en ubebodd øy ytterst i havgapet langs Helgelandskysten. Snart blir det avdekket at to mennesker har oppholdt seg på øya i lang tid. Hvem de var eller hva de gjorde der, forblir et mysterium for lokalbefolkning og politi.

Sommeren fem år senere rår frykten blant Oslos mest nedslitte narkomane. Folk dør som fluer av overdoser, uten at noen kan forklare hva som er galt med stoffet som omsettes på gata.

Etterforskningsleder Halvor Heming, Kristine Holm og resten av etterforskningsgruppa ved Oslo politidistrikt jobber dag og natt for å nøste opp trådene. Men for noen er det ikke raskt nok, og Hemings høye idealer blir satt på prøve mot ondskapen i sin pureste form…

Dette blir en perfekt innledning til årets påskekrim, og så får heller de andre krimromanene hoppe etter Wirkola.

Den andre nye boken er jeg også spent på, for ENDELIG, etter TJUE ÅR, skal jeg få vite hvordan Kanonene på Navarone ender. Boken er skrevet av Alistair MacLean, og handlingen er lagt til andre verdenskrig.

I 1943 står 1200 soldater overfor et tilintetgjørende tysk angrep. Kanonene på Navarone må sprenges, og fem utvalgte menn får det umulige sabotasjeoppdraget. De må ta seg i land på øya Navarone, som ligger utenfor kysten av Tyrkia, og uskadeliggjøre kanonene. Nå er tiden inne til å ta tilbake øya.

Boka ble filmatisert i 1961 med Gregory Peck, Anthony Quinn og David Niven. Filmen ble nominert til 7 Oscars.

Det er filmen som har forårsaket min voldsomme entusiasme over endelig å skulle lese boken, for jeg så nesten hele filmen da den gikk som nattkino på NRK på slutten av åttitallet. Men jeg var så liten og filmen ble vist så sent at jeg sovnet akkurat da gutta hadde kommet til kanonene og helvete brakte løs. Jeg var rasende på mamma da hun vekket meg etter filmen, fordi hun ikke hadde pirket i meg med pinner for å holde meg våken. Og skjønte dermed ikke at det ikke var noen selvfølge at en åtte-ni-åring fikk være våken til over midnatt for å se en film som sannsynligvis ikke var beregnet på barn. Men mamma var fin sånn; jeg fikk se Dynastiet og Falcon Crest og Miami Vice og Die Hard og Twin Peaks og Dødelig våpen og Derrick før jeg skjønte hva det handlet om, og lærte mye om livet generelt ved å få lov til det. For eksempel hva utroskap, skilsmisse, narkotika, svindel, mafiadrap og korrupsjon er for noe. Tv’en i ene øret og mammas moralske forklaringer i andre. Man kan si hva man vil om denne typen barneoppdragelse, men det funket på meg. Hva man ikke lærer av tv og mamma! Jeg gleder meg derfor ekstra mye til påske i år, for da skal jeg hjem til mamma i Nord-Norge og vi skal lese masse krim.

Ellers har jeg fått en svært hyggelig oppfordring fra Dipsolitteraten i dag om å skrive et innlegg om hvorfor jeg startet Tidsskriftet Biblioteket og hvordan det er å drive et tidsskrift. En slik oppfordring kan jeg ikke motstå, og innlegg kommer så fort jeg får tenkt meg om.

Ha en fantastisk leseuke alle sammen!