Lesesirkel 1001 bøker: Arto Paasilinnas Harens år

Harens årJeg tror alle lesesirkeldeltakere kan være enig i at vi valgte riktig bok å lese i en rekordvarm juli. Arto Paasilinnas Harens år er en tynn flis på 170 sider, en lettlest liten sak som ikke krever særlig innsats å komme gjennom i den utmattende heten. Selv jukset jeg, og leste boken sist gang det regnet. Jepp, det betyr at jeg allerede har lest den! Kryss i taket. Men jeg har så lite å si om boken at jeg ikke ser noen grunn til å spandere et eget innlegg på den. Hva jeg mener, kommer jeg heller tilbake til lenger ned i innlegget. Men først, the basics.

Om Harens år skriver Aschehoug:

«Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag ett eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken. Dette er opptakten til et fullstendig sinnsykt eventyr, som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann, en blodtørstig bjørn – og Hannikainen, som har brukt år av sitt liv på å bevise at den finske president Kekkonen i virkeligheten ble erstattet av en dobbeltgjenger i 1968.»

Grunnen til at Harens år regnes som en av 1001 bøker du må lese før du dør:

«Vatanens elendighet fordunster da han frigjøres av det enkle livet på reise i skogen, og Paasilinnas uanstrengte stil later til å glatte ut alle praktiske vanskeligheter han måtte støte på. Odysseen gjennom Finland gir ham ny lyst på livet, et vennskap uten behov for ord og i høy grad gjensidig avhengighet. Landsbygden byr på en fluktmulighet fra byens tåpelige, urokkelige byråkrati og på et tilfluktssted for dem som er annerledes. Paasilinna kommer ofte inn på det absurde som oppstår når normen prøver å nøytralisere det underlige, alltid med en morsom virkning.

Med sin burleske humor manøvrerer Paasilinna seg gjennom ømtålige temaer som døden, sinnssykdom, selvmord, arbeidsløshet, opprør og alkoholisme, men han synker aldri ned i det banale. Denne evnen har gjort ham til en elsket forfatter ikke bare i Finland, men over hele verden.»

Joda. Jeg kjenner igjen boken fra beskrivelsene, men er ikke enig i at eventyret er fullstendig sinnssykt eller spesielt morsomt. Ideen bak Harens år er akkurat passe sær for min smak, men gjennomføringen er nokså tam.

Harens år er en pikareskroman, og Paasilinna fikk hard konkurranse av mine to pikareske favoritter: Henry Fieldings Joseph Andrews og Mark Twains Huck Finn. Den konkurransen tålte han dårlig, dessverre. Fielding og Twain lykkes på hver sin måte utrolig godt med å skape røverhistorier som gnistrer av overskudd og humor. De lar uskyld kollidere med kynisme, absurde situasjoner står i kø, og komedien bobler ut fra både enkel slapstick og intelligent satire. Harens år er ikke helt der. Til det er Paasilinnas stil altfor forsonlig, tilbakelent og rund i kantene.

Poenget er ikke at man skal leve seg inn i historien eller bli berørt av den. Paasilinna skriver for intelligensen, ikke følelsene. Men da må tenkningen sitte som et skudd, og språket må være sylskarpt. Fortellerstemmen i Harens år er naivt jovial, og verken morsom nok eller krass nok til at Vatanens absurde opplevelser blir så mye mer enn en litt merkelig historie fra den finske villmarken.

Den sentrale konflikten mellom sivilisasjon og ødemark er velkjent, og virket forutsigbar fordi konflikten ikke problematiseres skikkelig. Man kan like gjerne lese Harens år som en historie der Vatanen stikker av fra alt som er vanskelig. At flukten hans handler like mye om en karakterbrist hos en lite fleksibel og umoden mann, som et problem ved sivilisasjonen han flykter fra. Som i D.H. Lawrences novelle «The Man Who Loved Islands». Paasilinna skriver ikke skarpt nok til at kritikken hans får noen tyngde veid mot Vatanens radikale valg, selv ikke innenfor hans eget univers.

Jeg lot meg heller ikke imponere av Paasilinnas narrative valg. Nå har pikareskromaner sjelden et helhetlig plott, og er istedet satt sammen av en rekke enkeltstående episoder. Utvikling hos karakterene kan ikke påregnes. Likevel syntes jeg Paasilinna tøyde strikken vel langt mot slutten. I kapittel 19, 20 og 21 virker det som om han har hoppet bukk over krevende overganger mellom kapitlene fordi han ikke visste hvordan han ellers skulle løse fortellingen sin. Derfor fikk jeg inntrykk av at Paasilinna brukte deus ex machina opptil flere ganger som en nødløsning for å ro historien om Vatanen i land.

Harens år var mitt første møte med Arto Paasilinna, og jeg har hørt så mye bra om bøkene hans at jeg gledet meg til å oppdage en ny favoritt. Det gjorde jeg ikke. Samtidig var det ingenting ved Paasilinnas stil som skremte meg vekk fra å lese mer av ham. Kanskje det fungerer bedre neste gang? Paasilinna har kun Harens år på 1001-listen, og jeg har hørt rykter om at den burde ha vært byttet ut med Kollektivt selvmord. Det blir min neste Paasilinna-roman, men det blir ikke i år.

Utdrag fra åpningen av romanen:

«To beklemte menn satt i en bil. Sola sto lavt og blendet dem gjennom den skitne frontruta. Det var rett etter sankthans. Turen gikk langs en liten grusvei og det finske sommerlandskapet gled forbi mennenes trette blikk uten at de overhodet la merke til hvilken fin kveld det var.

De var journalist og fotograf ute på oppdrag, to ulykkelige, kyniske mennesker. De nærmet seg middelalderen og livet var slett ikke blitt slik de hadde tenkt seg da de var unge, ikke i nærheten engang. De var gifte, bedratte og desillusjonerte, begge med begynnende magesår og en mengde andre bekymringer som de slet med i hverdagen.

De hadde nettopp kranglet om hva som ville være best, om de burde kjøre tilbake til Helsingfors eller om det ville være klokest å overnatte i Heinola. Nå satt de der og tidde.»

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

Så, hva synes dere om Harens år? Hvilke andre bøker av Paasilinna er verdt å få med seg? Og hvilken burde helst ha vært med på 1001-listen?

29 thoughts on “Lesesirkel 1001 bøker: Arto Paasilinnas Harens år”

  1. Eg har lest/høyrt alle Paasilinna-romanene som er gitt ut på norsk (bortsett frå den siste). «Harens år» var den første Paasilinna-romanen eg høyrte for fire år sidan, men i ettertid har eg likt «Den elskelige giftblandersken» og «En lykkelig mann» betre🙂

    1. Betyr det at du har lest 11 av 12 norske Paasilinna-bøker?! Du verden, det er godt gjort. Da noterer jeg meg de du nevner i tilfelle jeg liker Kollektivt selvmord bedre enn Harens år og vil lese mer.

      1. Stemmer det! Får til tider nokre diller, og leser alle bøkene til forfatteren uavhengig om dei har fått gode kritikker eller ikkje🙂

  2. Jeg likte ikke Harens år spesielt godt. Jeg likte andre bøker av Paasilinna mye bedre, som feks Den elskelige giftmordersken, Prosten og hans forunderlige tjener og Tordengudens sønn. De var meget fornøyelige.
    Så jeg legger inn en link til Harens år- innlegget mitt her, ikke rare greiene- men jeg tror ikke jeg gidder å lese boka på nytt, så mange bøker som jeg har liggende på vent for tiden.. Ha fortsatt en fin sommer Line.:)

    http://artemisiasverden.blogspot.no/2013/12/to-kjappe-omtaler-av-to-ikke-sa-kjappe.html#more

    1. Da er vi to. Jeg likte ikke begynnelsen, og syntes ikke den tok seg opp underveis. Du gikk med andre ord ikke glipp av noe, og jeg anbefaler deg ikke å gi den et nytt forsøk. Det finnes ingen mening i å tvinge seg gjennom underholdningsromaner som ikke underholder. Tvangslesingen får man eventuelt heller gjøre med virkelig gode, om enn tungleste bøker. Alberte og Jakob, for eksempel. Den er verdt det, en fantastisk god roman! Fortsatt god sommer til deg også, Anita:-) Håper du leser noe bra.

      1. Japp, godt å høre det. Du har rett ang tvangslesing, det bør forbeholdes andre bøker enn disse finske tragikomediene. Kan godt hende jeg tar opp Alberte og Jakob en dag, skjønt jeg har noe Dostojevskij og Joyce(Ulysses) jeg gjerne skulle ha prøvd meg på først. En dag. Leser mye lett i sommer, men det finnes bra lett også, som feks -Hvor ble det av deg, Bernadette.- Nydelig feelgood med galgenhumor. Og så har det vært litt Bukowski, Kafka, Kjell Askildsen i lesesirkelen min her i byen. (alt bra) Har planer om å få lest Innsirkling 1 og 2, og Stoner, men har noen andre lette innimellom . I sommer må jeg lese etter humør, lyst og temperatur.:) Men det ble dessverre ingen Mansfield park, for den fikk jeg fra bilbioteket alt for sent.. og da orket jeg ikke lese den. Jeg så imidlertid filmen på netflix i går og den var da ganske fin.:)

      2. Jeg husker ikke om jeg har sagt det allerede, men Alberte og Jakob er i skrivende stund den beste norske romanen jeg noengang har lest. Resten av Alberte-trilogien skal være min guilty pleasure i tiden fremover, som jeg kan smuglese mellom langt dårligere bøker. Jeg mente ikke å fremstille den som tunglest, for det var den ikke. Den var bare så god at det ikke gikk an å lese den fort.

        Det nærmeste jeg har kommet en feelgood-roman i sommer, var Wodehouse og Thank you, Jeeves. Den var til gjengjeld så morsom, velskrevet og strålende at jeg kan leve på den langt utover høsten. Det kommer jeg sikkert til å trenge når jeg også skal lese meg gjennom Innsirkling-bøkene, og alt det andre man har å tvangslese i en gjennomsnittlig bokhøst. Sånn sett utsetter jeg Dostojevskij og Joyce enda en stund med god samvittighet. Ingen av dem har interessert meg nevneverdig så langt.

  3. Hei Line, jeg har også lest “Harens år”. Faktisk så leste jeg den for fire år siden, ble helt hekta på Paasilinna og leste 6 til på kort stund og fikk min dose og gikk lei. Det går i samme tralten hele tiden, og til slutt så blir det fjasete.
    Jeg synes ikke “Harens år” fortjener å være på denne listen, den er ikke den beste av Paasilinna, jeg liker “Den elskelige giftblandersken” og “Den ulende mølleren” best. Men uten tvil er giftblandersken mest fornøyelig. Det som er bra med disse bøkene er at de er ganske korte, så der har Paasilinna gjort noe lurt, han vet å stoppe får det blir altfor tullete.
    Min link er her: http://groskrosverden.blogspot.no/2014/07/lines-lesesirkel-1001-bker.html
    Ha en riktig god helg🙂

    1. Hei Gro! Så koselig at du ble med på Paasilinna selv om du hadde lest den før:) Jeg var helt sikker på at Paasilinna ville være noe for meg, og er fremdeles både overrasket og skuffet over at Harens år kjedet meg. Jeg elsker finsk litteratur og morsomme bøker, og regnet med at Paasilinna ville være en helgardering. Bøker kan godt være både fjasete og tullete, så lenge det er bra skrevet. Paasilinna ble for lett/vagt/slapt, og det absurde virket bare meningsløst. Men jeg skal lese Kollektivt selvmord før jeg gir ham opp for godt. Håper helgen din var fin!🙂

  4. Jeg har lest Haren, i 2010. Du, hvor jeg elsker deltakelse der jeg kan trekke fram gamle, glemte innlegg. Jeg innser nå at den største forandringen mellom gamledagers blogginnlegg og dagens er at jeg har begynt å skrive langt. Laaaangt. Din feil! Går jeg tilbake til Hare-lengde kan jeg igjen begynne å masseprodusere, kanskje til og med 2 ganger/mnd – – med det resultat at herredømme igjen er ingen rekkevidde. Alle vet jo at verdensherredømme er linket til kvantitet.

    Den beste Paasillinna jeg har lest (av 4 totalt) er Kollektivt Selvmord. Giftblandersken er nummer 2 og Haren sist. http://moshonista.blogspot.no/2010/04/og-lyse-lyse-rd-pa-snuten.html

    (Kommer det Jacobseninnlegg snart?)

    1. Min feil, ja. Det var vakkert sagt! Selv har jeg alltid tenkt at mitt ukontrollerte ordgyteri er et handicap, jeg visste ikke at det var en inspirasjonskilde. Lengden kler deg, selv om du klarte å presse inn forbløffende mye på liten plass. De terningkastende rosabokbloggerne har mye å lære av deg! Apropos lengde holder jeg på med siste finpuss på Jacobsen, og bruker innlegget som en øvelse på å skrive kortere. Jeg er i ferd med å lære meg kunsten, sakte men sikkert, og det lover godt for verdensherredømmet! Alle vet at verdensherredømme handler om fornøyelig slakt av overkommelig lengde.

  5. Jeg ble veldig imponert når jeg leste denne for 6 år siden. Den var annerledes enn det jeg leste på den tida, og morsom. Etter det så har jeg leste omtrent 5 andre Paasilinna bøker, og er som de andre enig at denne ikke er best. Mine favoritter er De hengte revers skog, Den elskede giftblandersken og Kollektivt selvmord. Og som de andre så er jeg Paasilinna mettet, selv om de står flere uleste i hylla. Jeg tror grunnen til at det er denne som er på 1001 lista er at det ikke er utgitt så mange på engelsk (to eller tre sist jeg sjekket).

    Hvis noen vil lese en moderne versjon så anbefales the Beggar and the Hare av Tuomas Kyrö.

    1. For min del blir jeg imponert av alle dere som mener at boken er morsom, og har lest en hel haug Paasilinna-bøker på grunn av den. Jeg har lest altfor mange veldig gode, morsomme bøker til at Harens år hadde en sjanse. Men du har nok rett i at valget falt på Harens år på grunn av tilgjengelighet på engelsk. Det er en potensiell svakhet ved 1001-utvalget jeg ikke har tenkt på før. Det må jeg tenke desto mer på heretter. Det forklarer i alle fall delvis hvorfor de sniker inn så mange engelskspråklige forfattere når de oppdaterer listen.

      Hva er bra/annerledes med Kyrös versjon?

      1. For å være ærlig så husker jeg ikke, sikkert fordi at det er så lenge siden jeg leste Paasilinna. Kyrö sin var morsom i begynnelsen, men så blir den litt over the top. Den er iallefall mer global med en rumersk tigger i hovedrollen.

  6. Jeg har lest flere av Paasilinnas bøker, men likte ikke Harens år spesielt godt. Han har skrevet flere jeg synes bedre om, og spesielt kan jeg anbefale Den elskelige giftblandersken. Jeg hadde det morsomt med å lese den!

    1. Vurdert ut fra kommentarene her burde Harens år ha vært byttet ut med Den elskelige giftblandersken på 1001-listen. Siden jeg har Kollektivt selvmord allerede – og liker tittelen – prøver jeg meg på den først. Hvis jeg ikke liker den, blir det neppe mer Paasilinna på meg.

  7. Jeg hadde store planer om å gjøre comeback i lesesirkelen denne måneden, men det ble med tanken. Det vil si, jeg har lest boka, men har virkelig ingenting å si om den. Ikke lo jeg, ikke koste jeg meg og ikke irriterte jeg meg. 170-siders likegyldighet inspirer ikke til blogginnlegg, så verden får klare seg uten. Akk og ve, hvordan skal den overleve?

    1. Det ser ut til at Paasilinna-kulten lever i beste velgående uten vår hjelp. Jeg vil selvfølgelig veldig gjerne at du gjør comeback i lesesirkelen så fort som mulig, som mine tankers litt nifse ekko på en blogg jeg ikke skriver selv. Apropos det: Har vi så langt vært uenig om en lesesirkelbok? 170-siders likegyldighet uten latter og irritasjon er i alle fall mine grunner til ikke å investere tid og plass på et eget Paasilinna-innlegg.

      1. Kan ikke komme på at vi har vært uenige, nei. Det er litt skummelt, jeg har begynt å google obskure artikler om kloning. Da jeg fant ut at dette innlegget også inneholdt dine tanker om boka, sluttet jeg å lese videre til jeg i stedet hadde lest boka. Men greide heller ikke denne gangen å være flammende uenig, eller i dette tilfellet: i det hele tatt engasjert. Trøster meg foreløpig med at jeg ikke er spesielt glad i katter, og tar det som et bevis på at kloning ikke har forekommet.

      2. Jeg ville ikke ha stolt så mye på det kattebeviset, hvis jeg var deg. Vi har neppe blitt klonet sånn helhetlig, for da ville vi ha vært kliss like på alle måter. Litterært derimot… There’s something rotten in the state of Denmark. Jeg så for eksempel at du nettopp begynte på Wolf Hall på grunn av Tudorene, og da tenkte jeg at den boken ville jeg også gjerne ha lest nå på grunn av Tudorene hvis det ikke var for Wassmo, og før jeg rakk å kommentere det hadde du kjøpt Wassmo. Hmmm.

  8. Jeg leste et par bøker av Paasilinna for kanskje ti år siden, og var ikke spesielt imponert. Jeg husker ikke hva de heter eller hva handlet om… Men, jeg husker at jeg hverken syntes det var spesielt morsomt eller spesielt smart. Kanskje var jeg ung og dum. Eller kanskje jeg ikke skjønner meg på finsk litteratur. Jeg heller likevel, med et visst overmot, å tro at det faktisk ikke er morsomt eller smart. Eller spesielt velskrevet. Bare teit. Ah, det var egentlig godt å endelig få det ut!

    1. Vurdert ut fra Harens år vil jeg tro at det faktisk er en fordel å være ung og dum når man leser Paasilinna. Eventuelt lite belest. Jeg leste blant annet Cora Sandel, Erich Maria Remarque og Thomas Mann rett før Paasilinna, og sånne litterære storheter får Paasilinna til å virke som den lettvekteren han tydeligvis er. Men hold finsk litteratur utenfor! Ellers får jeg ikke sove i natt av fortvilelse. Det jeg har lest av finske forfattere så langt har vært kanonbra. Og ennå har jeg Sofi Oksanen til gode… Btw: Skal vi ikke på date snart?

  9. Okok, jeg skal holde finsk litteratur utenfor! Jeg vil definitivt ikke at du skal ligge gråtende gjennom natten. Jeg har jo faktisk sånn ca ALT til gode, tom Sofi Oksanen.
    JO! Vi skal date! Jeg har ligget i fosterstilling i hele sommer og ventet på at det skal bli kaldere sånn at jeg både kan få lest og datet.

    1. Se der, ja. Jammen er jeg så treig på kommentarene at jeg nå kan si: Takk for i går! Det var veldig stas og må gjentas veldig snart. Og så må vi lese Sofi Oksanen, begge to. Hun er tross alt en forfatter som alle kule folk liker, og kule folk pleier å ha rett. Det er litt ubehagelig å tenke på at hun kan være i samme liga som f.eks. Atwood eller Morrison, og så vet vi ikke om det! Huff.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s