De usynlige

Jacobsen_DeUsynligeDa har jeg også lest Roy Jacobsens store romansuksess fra i fjor, De usynlige. Jeg får vel starte med å tilstå at jeg aldri hadde orket å slite meg gjennom de 240 seige sidene med skumsprøyt, måkeskrik og stillstand, hvis ikke boken var en av tre nominerte romaner til Bokbloggerprisen og jeg av den grunn følte meg forpliktet til å lese den. Jeg er ikke bare forbløffet over at så mange bokbloggere, kritikere og lesere har omfavnet romanen som en av fjorårets beste. Jeg sliter med å forstå hvordan Jacobsen i det hele tatt klarte å få romanen utgitt i denne tilstanden.

De usynlige er en klønete roman ut fra alle standarder for vurdering av skjønnlitteratur som jeg kjenner til, enten det handler om litterær kvalitet eller underholdningsverdi. Den mangler alt jeg forbinder med en god roman: Et skikkelig plott, interessante karakterer og samspill mellom dem, undertekst, en gjennomtenkt fortellerstil og et godt språk. Romanen likner på utkastet til en roman, der forfatteren har vært mer opptatt av å teste ut en location han kanskje kan bruke til noe, enn å finne ut hva han faktisk skal bruke den til, og deretter skrive selve romanen. Jacobsen snubler allerede på første side, og stabler seg bare delvis på beina når det nærmer seg slutten.

Vi befinner oss på en liten øy, Barrøy, på Helgelandskysten i tidsrommet 1913-1928. De som bor på øya er far Hans, mor Maria, datter Ingrid, Hans’ søster Barbro og far Martin. I løpet av romanens 240 sider skjer det visse justeringer i folketallet. Familien på Barrøy har dessuten et fjøs fylt av kyr og sauer, en hest og en katt. Det skjer visse justeringer underveis her også. Det er det nærmeste man kommer en sentral konflikt på Barrøy. Bortsett fra de helvetes naturkreftene, da.

Jacobsens hovedproblem er at han mangler et plott. Da tenker jeg plott i ordets aller videste forstand, ikke nødvendigvis som i ytre handling. Men en roman må ha en historie, en retning, en konflikt, en rød tråd, et poeng. Uten et plott finnes ingen disiplin, bare et diffust litterært ingenmannsland der teksten vokser ukontrollert og substansen kveles i alt ugresset. Alle romanforfattere må ha et plott, uansett hva de skriver eller hvem de skriver for. Så kan forfatteren velge om han vil gå for den enkleste løsningen – det handlingsdrevne plottet med mye drama og mange cliffhangers – eller om han føler seg høy og mørk nok til å gyve løs på det intellektuelle, psykologiske eller emosjonelle plottet der det skal pløyes dypt i menneskets sjeleliv og ny erkjennelse kan oppstå.

Jacobsen velger bort alt som kan likne et plott, enkelt og greit. Istedet tøyer han skjønnlitteraturens grenser over i O-fagsretningen. De usynlige har en øy bebodd av mennesker, bygninger med gårds- og bruksnummer, utsikt til andre øyer, vær og vind, flora og fauna – men ingen historie. Romanen er fattig på både ytre handling og et dypere innhold, og alle skildringene av landskap, folk og fe fører liksom ingen steder hen. Kanskje tenkte Jacobsen at han ved å unngå plottet og heller skrive side opp og side ned – med stor innlevelse og mange detaljer – om naustbygging, dunsanking, båtreparasjoner og pløying av potetåkeren, kunne revolusjonere leserens begrep om hva som er godt romanstoff. Det gjør han ikke.

Hvis du ikke har lest De usynlige ennå, anbefaler jeg deg å stå over. I stedet kan du lese min superkorte versjon her:

Hun sa det, og så sa han det, og så forlot hun rommet, og så skjedde det ingenting, og deretter gikk det to år før neste kapittel, der det heller ikke skjer annet enn at de får spikret opp noen planker på et naust som blåser vekk på havet, som de dagen etter spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de til slutt får spikret opp sånn at det står i all slags vær, og så går de og legger seg, og det går to år til. Da fant de ut at de trengte en ny båt og at de skal male huset og få en bedre pris på dun og tørrfisk på Bruket.

Det er det man får. En roman kokt på spiker, uten substans og retning. Komplett med en vilkårlig veksling mellom presens og preteritum, og et ganske slapt språk som ikke blir strammere bare fordi punktum ofte erstattes av komma. Eller for å ta en reell setning fra boken:

Det var heller ikke så mye å gjøre, de hadde ikke engang dyr, og hver uke kom en eldre kone fra et lite bruk i skaret bak kirka og vasket alle de ni værelsene, med unntak av Ingrids, det måtte hun stelle selv, og også kjøkkenet, med grønnsåpe.

Jeg har riktignok bare lest Seierherrene og De usynlige, men jeg skjønner ikke hva folk mener når de omtaler Roy Jacobsen som en språklig sterk forfatter. Setningen over er et eksempel på det motsatte – kunstig og krøkkete. Jacobsen skriver enten like oppstyltet som setningen over, eller nokså ordinært. Kanskje det kommer an på hva man sammenlikner Jacobsen med? For jeg er helt enig i at Jacobsen skriver godt hvis man sammenlikner ham med hva den jevne norske krimforfatter klarer å knote ned. Men jeg fant ingen setninger eller avsnitt i De usynlige jeg kunne trekke frem som en gnistrende motvekt til grønnsåpe-setningen over, noe som gjorde inntrykk på meg eller tåler å stå alene.

Språk og innhold henger imidlertid sammen, og forklaringen på at Jacobsen skriver såpass kjedelig er nok at romanen mangler substans. Det er veldig vanskelig å skrive gode setninger når man ikke har stort å si. I tilfellet De usynlige har Jacobsen ingen historie å fortelle, og han har heller ingen karakterer han vil fortelle noe om. Derfor hoper det seg opp med avsnitt som dette:

Det lo Paulus godt av og sa at noe sånt hadde han aldri hørt om, han ville snakke med Ingrid. Lars hentet Ingrid, som kom og sa det samme som Lars. De ble enige, med den forskjell at Paulus ikke skulle betale hver gang, men hver tredje, altså én gang i uka, og ikke bli belastet med renter når været var så jævlig at han måtte gå forbi. Det lo de sammen av. Ingrid og Lars så rart på hverandre.

Et representativt avsnitt som viser så mangt, bortsett fra noe meningsfylt om hvem Paulus, Ingrid og Lars er. Avsnittet virker som en del av et synopsis, der forfatteren ennå ikke har bestemt seg for om akkurat denne scenen skal sløyfes, og derfor har nøyd seg med å skrible den ned i all hast. Språket er intetsigende, karakterene bare navn, og samspillet mellom dem befinner seg fremdeles på idéstadiet. Hvis målet var at avsnittet skulle fungere som mer enn en transportetappe, måtte Jacobsen ha skrevet det ut, spandert betraktelig mer plass på scenen og seriøst overveid dialog.

Siden De usynlige ikke er et synopsis, men en publisert roman, må jeg nesten regne det som et bevisst valg av både stil og forteller. Og Jacobsens stil går kort sagt ut på at han lar fortelleren kjøre som en dampveivals over karakterene og samspillet mellom dem. Faktisk unngår Jacobsen stort sett den evigvarende striden om hva som er best, showing eller telling, ved å si nei takk til begge deler. Han går heller for referatet, den kjedeligste av alle tekstformer.

Fortellervalget hans er lite gunstig, for det skaper gedigen avstand til karakterene og en paddeflat tekst som er blottet for spenning. Fortelleren er en personlighetsløs skravlepetter som innimellom sirlige værmeldinger avlegger rapport om hva en gjeng utydelige mennesker sier og gjør. Karakterene snakker en del med hverandre, men sjelden i dialogform. Istedet stiller fortelleren seg opp mellom leser og karakterer, og sørger for at karakterene forblir – nettopp – de usynlige. Det var vel der ideen til tittel kom fra. Når karakterene en sjelden gang får lov til å snakke for seg selv, har de sjelden noe mer vektig å si enn “Du dar borte! Veit du ka som e prisen på tørrfesk?”

Litt avhengig av hvordan man ser det, er Jacobsens refererende forteller enten en velsignelse eller en forbannelse. Fortelleren kamuflerer nemlig til en viss grad at Jacobsens karakterer lider av to svært skjemmende brister: De er skisser uten dybde. Og de mangler særpreg.

For lesere som lar seg overbevise av Jacobsens forteller, vil avstanden til de utydelige karakterene kanskje gi en opplevelse av at romanen byr på store mengder undertekst, at det fortelles mye mellom linjene her. Men undertekst er det forfatteren som skaper, ved å avsløre én ting, deretter en annen, og antyde forbindelsen mellom de to uten å si noe direkte. Undertekst oppstår ikke mirakuløst av seg selv bare forfatteren unngår å si noe substansielt. Bak De usynliges dominerende forteller skjuler det seg karakterer som ikke har noe innhold utover det basalt menneskelige. De er ikke bare fattige i ånden og jordisk gods; de eier ikke personlighet.

Hovedpersonen Ingrid er arketypen på Det Normale Menneske. Det samme er foreldrene hennes. Jeg kommer ikke på noe jeg kan si for å beskrive dem som ikke inngår i min generelle beskrivelse av homo sapiens: De har et hode, to armer, to bein, og går oppreist rundt på jorden. De er i stand til å bli sultne, slitne av hardt arbeid og lei seg når nære slektninger dør. Når de først har lært å gå, utvikler de seg relativt lite. De blir noen år eldre etter hvert som tiden går, og du skal ikke se bort fra at de plukker opp en livserfaring eller to underveis, før de dør brått og uventet. De har puls. De lyder navnet sitt. De kunne ha vært hvem som helst.

Ingrids tante Barbro virker mer lovende i starten, fordi vi blir fortalt at Barbro ikke er som alle andre. Men denne påstanden om annerledeshet er for meg det beste beviset på hvor svak Jacobsens tekst virkelig er. For hvor vil han hen med det? Fortelleren og karakterene ymter frampå om denne annerledesheten i starten, og så følges det ikke opp med noe.

For noen uker siden diskuterte jeg boken med Moshonista. Så enige vi ellers var om romanens generelle og detaljerte svakheter, klarte vi ikke å bli enige om hva Barbros annerledeshet faktisk går ut på. Jeg tolket det som at hun var psykisk utviklingshemmet i en eller annen grad. Moshonista tolket det som at hun var en sterk og uavhengig kvinne som liker mannfolkarbeid, og dermed var i utakt med sin tid. Med mindre man ønsker å ta antifeminismen til nye ekstreme høyder, er det noe problematisk ved at en sentral kvinnelig karakter i en moderne roman kan leses som både psykisk utviklingshemmet og en sterk kvinne forut for sin tid.

Sånne dilemmaer kan man bare gå til teksten for å finne ut av, og De usynlige har ingen svar. Teorien min om psykisk utviklingshemning smuldrer vekk i jakten på tekstbelegg. Men jeg har sannsynligvis rett i at Jacobsen mente at Barbro skulle være lettere psykisk utviklingshemmet. Han bare glemte å vise det i teksten. Å komme med en slik påstand om en karakter uten å følge det opp videre, er en kardinalsynd så stor at jeg for et øyeblikk nesten glemmer at romanen mangler et plott. Samtidig kan jeg forstå Jacobsens problem. Siden alle karakterene hans er voksenbokvarianten av sokker med påtegnede sure og blide ansikter som sjelden snakker direkte med hverandre, blir det veldig vanskelig for ham å skape en moderat psykisk utviklingshemmet karakter. For hvordan tegner du det på en sokk?

Derfor har Moshonista rett når hun sier at Barbro er annerledes fordi hun liker mannfolkarbeid, for der er teksten tydelig. Og den med best tekstbelegg vinner alltid, uavhengig av hva forfatteren og den tvilende motpart måtte mene. Gammelt litteraturvitenskapelig jungelord.

At Jacobsens karakterer er så til de grader anonyme, er sikkert kjempeflott for lesere som står parat med sin egen fantasi, og velvillig fyller ut alle gapende tomrom. Her kan de virkelig slå seg løs uten å bli belemret med motstand fra teksten. Men det er ekstremt irriterende for lesere som forventer at forfatteren skal skrive boken sin selv.

Finnes det ingen formildende omstendigheter? Kanskje. Forholdet mellom Lars og Felix hadde et potensial, og var den eneste relasjonen i boken som var utviklet utover sokkestadiet. De siste førti sidene skilte seg ut fra de foregående 200 fordi de endelig hadde en konflikt. Noe stod på spill. Det oppstod et tilløp til spenning. Hvis Jacobsen hadde droppet de første 200 sidene som upubliserbart forarbeid til en roman, innledet romanen på side 200, og skrev 240 sider om det som skjer deretter, hadde det liknet på noe. Da ville han hatt en historie å fortelle. Eller hvis det var det historiske miljøet Jacobsen var mest interessert i, burde han heller ha skrevet en faktabok om livet på øyene utenfor Helgelandskysten tidlig på 1900-tallet.

Så hvorfor er De usynlige likevel så populær?

Jeg kan bare spekulere. Men jeg tror at romanen trykker på en nostalgisk knapp hos leseren, og så spinner leseren videre på assosiasjoner som ikke har stort med innholdet i romanen å gjøre. Nasjonalromantikk med adresse Helgelandskysten. Tidemann og Gude. Ja, vi elsker. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Osv. Nordmenn på sitt aller norskeste og mest beskjedent standhaftige. De usynlige er en påminnelse om alt vi ikke må glemme om for lengst glemte mennesker som kunne ha vært oss selv, hvis vi ble født noen tiår tidligere. Det finnes et eget punkt i nordmenns hjerter som lar seg berøre av så klokkeklare frierier til hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvordan våre nære forfedre levde, og hva det betyr å være ydmyk og fattig nordmann i sjelen. Særlig når vi for tiden holder på å kveles av ufattelig velstand, og ydmykhet er det eneste vi er direkte fattig på.

Lovprisningene jeg har lest av romanen hittil, tyder i alle fall på at argumentene for bokens storhet hentes fra et sted utenfor romanen. Kvaliteten ligger i alle assosiasjonene man får av å lese om anonyme og fattige kystfolk i gamle dager, og hva romanen minner oss om. Fyll ut det som passer. Hva Jacobsen egentlig skriver og hvordan han skriver er visst langt mindre viktig. Jeg har spurt en del lesere som likte De usynlige om hvorfor de likte den så godt. Det viser seg at det å ha slekt på Helgelandskysten regnes som et kvalitetstrekk ved romanen. Hvis man kan lese De usynlige som en innføring i hvordan egne besteforeldre levde, tyder det på at romanen er god. Men jeg har også en bestemor fra Helgelandskysten, så det er ingen vanntett målestokk. Jeg synes snarere det er noe grunnleggende suspekt ved litteratur som åpenbarer sine skjulte kvaliteter kun hvis jeg som leser er tilstrekkelig følsom og velmenende av omtanke for de usynlige døde som ga meg livet og jorden.

En annen tanke som slo meg da jeg leste, var at Jacobsen gjør som alle smarte eiendomsmeglere og gode reiselivsbrosjyrer. Han skaper en tydelig kulisse det er lett for leseren å drømme seg inn i, uten forstyrrende elementer som kan bryte illusjonen. De deilig solbrune turistene på stillehavsstranden er vage og fjerne nok til at de kunne ha vært deg. Bildene av leiligheten du har kanskje har lyst til å kjøpe har ingen forstyrrende møbler eller rot, men en strategisk plassert orkidé for å skape den rette stemningen. Alt er passe menneskelig, passe sterilt.

De usynlige er som en reklame for en hårete rorbuferie i gamle dager. Leseren trenger kanskje ingen karakterer eller historie når man får lov til å skape seg sin egen verden og kan fylle den med hva man vil. Romanen står ikke på egne bein, men det forhindret meg ikke fra å nyte tanken på salt hav, ren luft, fersk fisk, nypoteter, og hvor deilig det må føles å legge seg dødssliten under en ekte dundyne etter en knallhard arbeidsøkt mens sommerregnet eller vinterstormen trommer mot vinduet. Hvor enkelt livet virker når overlevelse er belønning god nok, og man må tørke fisk en hel sommer for å kunne kjøpe sukker om høsten. Jeg ser ikke bort fra at De usynlige traff blink midt i nordmenns hyttedrøm om fred og ro, utedass og dårlig forbindelse med fastlandet.

I så fall er det ikke så rart at romanen har begeistret mange lesere. Det jeg er langt mer overrasket over, er at så mange kritikere lovpriser romanen. Når forfattere skriver bøker med sokkekarakterer, bør kritikerne finne fram den supersinna sokken med rynkede bryn, ikke skiltet med applaus. Jeg forstår ikke hvordan de kan ha oversett at De usynlige mangler en sentral konflikt, dybde i karakterene og et godt språk. De burde i det minste forsøke å forklare hvordan en roman kan være god selv når den vitterlig mangler alt som kjennetegner en god roman. Anmeldelsene i VG, Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten er så fulle av velvilje at jeg får kjempelyst til å lese den romanen de skriver om. Ikke den elg i solnedgang-versjonen jeg leste selv.

Den endelige avstemningen til Bokbloggerprisen starter i dag og avsluttes 15. august. De usynlige konkurrerer med Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk i kategorien Årets roman. Jeg heier på damene.

39 thoughts on “De usynlige”

  1. Takk for at du klarer så godt å sette ord på de manglene jeg følte, men ikke alltid finner de rette ordene for, da jeg leste boka. Jeg fikk ingen kontakt med noen eller noe i historien og du satte fingeren på hvorfor.

  2. Huhei, dette var et solid og underholdende stykke spoiling både slik og sånn av lydboka jeg valgte å laste ned for å teste den nye bokstreamingtjenesten til Cappelen/Damm! (Gratis tilgang i to uker).

    Selv er jeg ikke kommet så langt, det bygges på sørsiden av huset, det skulle visst bli et rom, men da forsvant utsikten og plutselig var det en brønn… tror jeg. Jeg falt litt av der jeg satt og smådøste i solskinnet .

    Frem til da hadde min kritiske sans blitt helt utsjaltet fordi Nils Johnson, oppleseren, har en stemme og en fortellerstil som er en opplevelse i seg selv.

    Så det er mitt ærend her: å anbefale dem som føler forpliktelse til å lese boka for å kunne delta i bokbloggavstemningen: hør boka gratis på lydbok.

    1. Slakt bør være underholdende, ellers blir det skrekkelig makabert. Interessant det du sier om at jeg spoilet boken, for det trodde jeg faktisk ikke var mulig med en bok der ingenting skjer! Eller kanskje det var det du tenkte på? Det stemmer at rommet plutselig ble en brønn, fordi den sperret utsikten til Marias barndomshjem. Jeg husker det meste fra boken, siden jeg falt av hele tiden og derfor måtte lese alle avsnitt tre ganger. Bra tips om lydboken! Aller helst bør man stå over og lese noe bedre, men hvis man virkelig føler at man må, så.

  3. I hear you! Mer solid slakt skal man lete lenge etter, og jeg stoler fullt og helt på vurderingen. Grundigere kan det ikke gjøres. Hyttedrøm om fred og ro, utedass og dårlig forbindelse med fastlandet står ikke på ønskelista, ei heller har jeg tante på Helgelandskysten. I pass…

    1. Takk, takk! Husker jeg riktig fra Moshonistas kommentarfelt at du har begynt på boken to ganger og ramlet av begge gangene? I så fall kan jeg forsikre om at det ikke blir bedre etter de første kapitlene. Les heller noe med litt fres i! Og aller helst et plott:)

      1. Ja – det var jeg som datt ut. Av og til forsøker jeg å forstå slike hyper – bøker som “alle” (les: den tabloide dagspresse) skyter opp i skyene. Denne gang havnet jo også boka på bokbloggerlista. Jeg syns jeg måtte prøve. Gjøre mer enn ett forsøk, that is. Men nei. Jeg fikk det bare ikke til. Og du har gitt meg alle grunnene til hvorfor mine bange antakelser har slo ut i full blomst allerede etter få sider. (Egentlig før jeg begynte å lese boka. Forutinntatt? Moi? Jepp!) Ikke alltid vi to trigger på de samme bøkene, denne gang gav du meg grunnen for at jeg gav opp i starten. For det skal du ha en stor takk -) Og det jeg leste istedenfor? 2 stk på rappen veldig bra sci-fi bøker. En fra Australia og en fra Norge! Plott så det holdt!

      2. Det vi kan ta med oss videre fra denne kjedelige erfaringen, er å finne noen skikkelig saftige norske romaner tidsnok til neste års nominasjon. Vi har tross alt over fire måneder på oss, og har nok en såpass velutviklet evne til siling at vi bør kunne finne noe kult uten for mange bommerter. Jeg likte både Ravatn og Wassmo, men skulle likevel gjerne sett en noe mer spenstig og variert longlist neste år. Gjerne med noen overraskelser og underdogs og ikke bare Brede Romaner. Litt mer fres? Ja takk! Selv om det jo var fres på slutten hos Ravatn.

  4. Hehe– Jeg tenkte vel også at Barbro var tilbakestående eller psykisk syk på noe vis..
    Du har jo så rett. Hvis jeg likte noe ved denne romanen, noe likte jeg da jeg leste den- så var det stemningen, og den følelsen av beslektethet til kystfolket (jeg har en svoger fra Helgelandskysten, men han teller egentlig ikke for han har kommet i de senere år, men min farsslekt er fra Kvæfjord, ei lita øy med navn Gapøy utafor Borkenes, som nå er avfolket. Der var jeg som lita jente og sanka måsegg. Og mi mormorslekt er fra ei avfolka øy i Osen i Nord-Trøndelag, og selv har jeg bodd på Frøya i havgapet utenfor Trondheimsfjorden..) Ja, det er noe der…Men jeg synes absolutt ikke boka var så god som alle skulle ha det til, og tenkte vel også; hva var det jeg ikke skjønte ? Men det var kanskje ikke noe jeg skulle skjønne, som du så utmerket analyserer her…

    1. Alle tenker at Barbro var tilbakestående, selv om hun ikke oppfører seg sånn. Jeg ventet forgjeves på at hun skulle si eller gjøre noe som tydet på at hun var syk eller dum eller gal eller hva som helst utenfor normalen. Og så var det søren meg noen andre som havnet på asyl! Sånn kan man ikke holde på som forfatter.

      Jeg synes det er både interessant og gledelig at de som likte boken likevel skjønner hva jeg mener. Jeg snakket lenge med mamma før jeg publiserte innlegget. Hun likte boken veldig godt, og trakk fram det med slekt og gamle dager generelt som styrken. Bestemoren jeg nevner, er hennes mor, så jeg ser den (selv om bestemor riktignok vokste opp på fastlandet, var det midt på Helgeland). Men mamma var enig i at det ikke ville ha ødelagt boken det aller minste om den hadde hatt et plott og karakterene var tydelige;-)

      En mer generell tanke: Jeg synes overraskende mange norske forfattere sliter med plottet. Jeg mistenker at de «seriøse» forfatterne forbinder plott med underholdningslitteratur, og så prøver de å skrive uten. Veldig dumt! Og så slipper de unna med det, fordi lesere ofte tenker «hva var det jeg ikke skjønte?» i stedet for «hva er det som mangler her?». Men det er atskillig rarere når kritikerne ikke legger merke til det. Såpass god på det formelle/tekniske bør de være.

      1. Jepp, du har nok rett. Krikerne , hvis de har litteraturfaglig bakgrunn bør vel skjønne såpass, og det bør de vel ha? Skjønt det har jo absolutt ikke alle kulturjournalistene og freelancerne rundt omkring..
        Eksistensiell skrivekunst- er det det de kaller det uten plott ? Stemningsroman? Kanskje..

      2. Jo, altså, hvis man driver og eksperimenterer i romansjangerens yttergrenser er det jo greit å se hva man kan få til uten et plott. Men Jacobsen er ikke akkurat noen avantgardist. Han er en bred historieforteller som i dette tilfellet ikke har noen historie å fortelle.

        Jeg er usikker på hvor mange av kritikerne i tabloidavisene som har litteraturutdanning, men tror det er en lett blanding. Apropos kritikken deres av at det er vanskelig å vite hva bokbloggere kan og hvem man kan stole på kunnskapen til: Man kan vel si at det samme gjelder den andre veien også. Men med tilfellet Jacobsen begynner jeg virkelig å lure. Særlig fordi de argumenterer så lite og dårlig for hvorfor boken liksom skulle være fantastisk.

  5. Det er ingenting jeg har lest om denne boka som har gitt meg lyst til å lese den. Selv de mest begeistrede omtaler har ikke greid å gi meg en grunn som frister, og pliktfølelsen for å lese alle de nominerte til bokbloggerprisen, er ikke sterk nok. Ironisk nok er denne slakten det som har vært nærmest å pirre interessen. Men, erfaringen tilsier at våre meninger er gjensidig utbyttbare i lesesirkelsammenheng, så jeg stoler på deg. Takk for innsatsen!

    1. Rart du sier det, for jeg tenkte nøyaktig det samme før jeg begynte å lese. Jeg hadde hørt lovprisninger overalt, men ingen overbevisende begrunnelser for hvorfor den var så god. Det jeg derimot hadde hørt, var Moshonistas godt begrunnede advarsler om å ligge unna. Stol på meg, henne og din manglende pliktfølelse, og stem heller med god samvittighet på noe annet. Denne boken vil du helst ha ulest.

  6. Interessant innlegg! Det med manglende plott var noe jeg stusset over, men tenkte at det var selve fortellingen i seg selv som skulle drive handlingen fremover. Enig i at romanen virker mangelfull uten dette. Likevel likte jeg boken, selv om den ikke er blant favorittene til Bokbloggerprisen, der heier jeg også på damene. At karakterene er usynlige, at vi ikke blir ordentlig kjent med dem ødelegger mye, men jeg likte godt å få innsikt i hvordan det var å leve på en slik liten øy.

    1. Takk! Jeg leste noen kapitler i Thomas Manns Buddenbrooks rett etter De usynlige, og synes den er et godt eksempel på en roman uten handlingsdrevet plott der selve fortellingen er det vesentlige. Men Mann skriver i motsetning til Jacobsen som en annen gud, og hvert kapittel har sitt eget miniplott der selv små detaljer i karakterene blir tydelige. Et handlingsdrevet plott kan gjerne droppes hvis man har så mye annet å komme med. Jeg skjønner det med innsikten om hvordan livet var på en sånn øy, men tenker likevel at det ikke er noen unnskyldning for at Jacobsen valgte å droppe alt det andre som hører en roman til.

      1. Artig at du nevner Buddenbrooks, det er den eneste boken jeg har lest av forfatteren og kjenner igjen det du sier om at han skriver som en gud. Jeg må si jeg får lyst til å studere litteraturvitenskap (for eksempel) for å lære mer om hvordan en roman kan bygges opp. Litt hadde vi jo på skolen, men det er jo hundre år siden😀

      2. Hvis du vil lære mer om hvordan romaner bygges opp, anbefaler jeg deg å lese narrativ teori. Det er den mest matnyttige delen av faget, synes jeg. Ellers er det mye abstrakt teori på litteraturvitenskap som jeg ikke har hatt noen nytte av, så det beste er å gå direkte til det man kan bruke🙂

  7. Endelig. Amen.
    Og som jeg skulle ha sagt det selv – bare mer veltalende, presist og utfyllende.

    Siden jeg skrev bokbloggsnorge først Usynlige slakt ifjor har jeg tenkt (og snakket) mye på boka og som resultat blitt verdensmester i å tillegge Jacobsen gode hensikter. Å tvinge på Jacobsen gode hensikter.
    Eg, dette med tittelen – De Usynlige, Kanskje det rett og slett var meningen at karakterene skulle være så usynlige, og som du skriver, kulissene så meglerhvite. Kanskje Jacobsen er en smarting som ville vise oss naturen som består og maurtua av ubetydelige mennesker som forgår, og tenkte ut disse sokkemenneksene (nydelig bilde) som beste litterære virkemidler. Hvemsomhelst-ene som gjør hverdagslig, udefinert hvasomhelst. Ja?

    SmarteJ 2? Etter Seierherrene lærte han så mye om nordmenns følelsesregister at han tenkte ut en formel for å dra maks nostalgi og søtsuppe ut av hver enkelt. – gi dem så lite som mulig, så de kan tilføre så mye som mulig,og som resultat elske inderlig, man er sine egne tanker og påhittt nærmest osv. Luringen.
    (Teorien din om rorbuferien er inspirerende.)

    Når det gjelder Barbro, tror jeg vi begge har rett.
    Hennes hang til mannfolkarbeid er beviset på at hun er utviklingshemmet.

    1. Beklager sent svar! Når man får så sjeldent praktfulle kommentarer er det fort gjort å miste språket. Spesielt når man allerede har brukt opp de fleste ordene sine på Jacobsen. Usynlige karakterer og meglerhvite kulisser var nok en del av planen hans, ja, det kan ikke ha vært tilfeldig. Men var karakterene like usynlige i Seierherrene? Jeg husker at jeg ikke fikk grep om historien, og aldri skjønte hva del en hadde med del to å gjøre. (Allerede der burde jeg ha skjønt at et solid plott ikke var noe jeg kunne forvente av De usynlige.) Men jeg kan ikke huske at karakterene var så hvemsomhelst hvermansen. Uansett er de to bøkenes graverende plottmangler nok til at jeg endelig har skjønt tegninga: Jacobsen skriver ikke bøker for meg. No more!

      «Når det gjelder Barbro, tror jeg vi begge har rett. Hennes hang til mannfolkarbeid er beviset på at hun er utviklingshemmet.» Touché! Den skåler vi for. Skål også for at du fremdeles er slakteren som oppsummerte boka best. De beste delene av manuset ligger nok fremdeles på hytta hans. Og utgis som De usynlige 2 bokhøsten 2015?

  8. Av og til leser man bøker som er så sitatvennlige at det er plent umulig å skrive gode blogginnlegg. Av og til leser man blogginnlegg som er så sitatvennlige at det er plent umulig å skrive fornuftige kommentarer.

    Dette er en av de sjeldne tilfellene jeg har lyst til å sitere meg halvt ihjel, etterfulgt av hahahah, high fives og kneggesmileys.

    Jeg må bare beklage, men mer fornuftig kommentar er jeg ikke i stand til å gi deg.

    Hahahahah! *figh five*😀

    1. Åååå! Tusen takk for fine ord, Ellikken! Og dere andre to støttekontakter. Ny regel: Fornuften i en kommentar kan gjerne måles i bredden på smilet og lykken i hjertet til kommentarens mottaker. Nå føler jeg meg litt som Margaret Atwood. Eventuelt en annen kul og sitatvennlig forfatter.

      Ja, la oss knegge og high five! Og håpe at Jacobsen ikke vinner.

  9. Enig. Interessant som historisk bilde men kjedelig som roman.
    Og den lille gutten som ikke kunne gå fordi mora ikke «ville» at han skulle gå! Har Roy jacobsen noen gang sett småunger? De som har mulighet øver seg hver time de er våkne. Det å lære noe nytt er et sterkt instinkt. Tror Roy Jacobsen at mødre til barn med autisme skjemmer dem bort?
    Dessuten virker det ikke særlig sannsynlig at en hushjelp har lite å gjøre. Kanskje han ikke helt har begrep om hvor arbeidskrevende det var å lage mat den gang alt måtte syltes? I det hele tatt er kvinnenes arbeidsoppgaver fart nokså lett over, selv om vi jo vet at kvinner i gjennomsnitt har jobbet mye mer enn menn. Men deres arbeid er vel usynlig🙂
    Selv tenkte jeg mye etterpå på hvordan det ville være å bo på en sånn øy med en far som er litt skummel og autoritær. Det kunne jo gitt et slags plott.

    1. Jeg har ikke nok greie på småunger til at jeg kan uttale meg med tyngde, men ser poenget ditt. Ut fra hva småbarnsforeldre generelt sier, er det ganske utmattende å passe på småttiser som med sitt høye aktivitetsnivå til enhver tid er ca tre sekunder fra å begå selvmord. De er sjelden stille og rolig lenge av gangen. Men var noen av ungene autister? Det fikk jeg ikke med meg. Jeg husker gutten som dårlig oppdratt og bråkete, og jenta som en forvokst baby. Selv opplevde jeg ikke faren i huset som verken skummel eller autoritær, men det er som sagt fordi jeg ikke fikk noe inntrykk av ham overhodet. Jeg husker navnet hans, og det er det.

      Interessant det du sier om matlaging. I boken virket matlaging litt mer som dagens matlaging, litt mindre som matlaging for hundre år siden. Her tror jeg faktisk det går et skille mellom mannlige og kvinnelige forfattere. Jacobsen er nok betydelig mer opptatt av mannfolkarbeid, ja, i hvert fall sammenliknet med hva jeg er vant til fra kvinnelige forfattere som skriver fra samme tid og liknende levevilkår.

  10. Jeg holder fortsatt på med boken, hver gang jeg tar den opp forsvinner jeg inn i hverdagslivet på den lille øya. Slakten forstår jeg godt, men det er en opplevelse som fascinerer meg likevel. Antakeligvis mest fordi jeg er opptatt av slekt og fordi jeg er interessant i hverdagshistorien til de som levde «den gang da», ikke fordi det slik en god roman med et spennende plott.

    Romanen får meg til å tenke på disse «24 timer med»(eller mer) programmene til NRK, eller kanskje rett og slett programmet «Ut i naturen». Kanskje er det rett og slett en lang episode av «Ut i naturen», og ingen roman.

    1. Hehe, takk for nydelig sammenlikning! 24 timer med måkeskrik og snekring kombinert med Ut i naturen er en presis oppsummering av De usynlige, en slags Twitter-anmeldelse. Jeg tror jeg forstår fascinasjonen deres, men stusser fremdeles over hvorfor kritikerne ikke redegjorde mer for den da de anmeldte boken. Det ville vært mer riktig enn å forsøke å late som om det er snakk om en vellykket roman. Og igjen – alt dette kunne Jacobsen like gjerne skrevet om i en faktabok.

  11. Hmm, nei nå vet jeg sannelig ikke om jeg gidder å lese denne. Jeg tenkte å lese den før Bokbloggertreffet, men da tror jeg at jeg skrinlegger den planen så lenge. Puh, det var godt, for jeg hadde neppe rukket å lese den likevel. .

  12. Line, eg må bare seie det: Ingenting er som ein velskriven og velbegrunna slakt!
    Eg har ikkje lese De usynlige og må vel innrømme at då eg såg kortlista, tenkte eg at eg ikkje kom til å lese alle romanane på kortlista, for eg fekk overdose Roy Jacobsen då eg pinte meg gjennom Seierherrene våren og sommaren 2012. Og eg har eigentleg bestemt meg for å aldri meir lese han, til tross for den massive hypen som oppstår rundt bøkene hans. Not my cup of tea. Det er interessant det du skriv om språkføringa, då eg las Seierherrene blei eg periodevis heilt anpusten over det heseblesande språket og dei oppramsingsprega avsnitta utan punktum. Eg blei sliten av å lese det. Men dette var i det minste ei bok med handling. Eg tør ikkje tenke på korleis boka ville vore, om det ikkje hadde vore handling, i tillegg til dette språket. Grøss.

    1. Jeg fikk visst aldri svart på denne. God slakt er morsomt både å lese og skrive, men jeg kjenner at akkurat denne slakten tok fra meg lysten til å skrive anmeldelser. Det er først nå, tre måneder senere, jeg kjenner at jeg har lyst til å anmelde bøker igjen. Så hvorfor ikke legge den skylden også på Jacobsen? Heldigvis tok han ikke fra meg meningen med livet og lesingen i samme slengen.

      Seierherrene likte jeg langt bedre enn De usynlige, men jeg skjønner at jeg burde ha tenkt som deg. Nå kan jeg si med hånden på hjertet: Aldri mer. Det kommer ikke på tale å gi ham flere sjanser. Enig angående språket, det er heseblesende og slitsomt å lese. Men mangelen på handling er enda verre. Jeg ble nesten provosert over at han kunne tillate seg å kaste bort tiden min på å prate så mye og likevel si så lite.

  13. Må bare beklage at denne kommentaren kommer så seint, men jeg vil uansett si at et bedre slakt er det sjelden å se at en så dårlig bok får!! Der er komplett uforståelig for meg at denne boken kunne bli utgitt i sin nåværende tilstand., men beklageligvis viser det vel hvor liten motstand en tekst fra en veletablert forfatter kan få.

    1. Her på bloggen er det ingen svarfrist, og jeg er minst like treg med å svare selv… Men takk for fine ord! Det er synd at du også kastet bort tid på De usynlige; en bok for spesielt interesserte. Du har nok rett i at tekster fra veletablerte forfattere møter lite motstand, ikke minst fra den store hærskaren hengivne lesere. For meg er hele dette prosjektet uforståelig, fra ende til annen.

  14. Å sukk hjerte. Eg kom over dette innlegget når eg no skal skrive bokanalyse om en av dei beste bøkene eg har lest i mitt liv; De Usynlige. Så fengslande at eg ikkje klarte å legge frå meg boka. Eg har også hørt den på lydbok, om mulig enda meir fantastisk. Tenk at vi kan ha så ulike syn om samme boka. Eg syns karakterane og historia er heilt mesterleg,nettopp på grunn av alt som står mellom linjene, som gjer det så vakkert. Så nydelig. Fantastiske skildringar om et landskap fylt av så mykje smerte, men også dei lysande glimta av lykke- Så nært og ærlig. Eg sitter med tårer i augene etter å ha lest slutten nok en gang; og den fantastiske setninga: «det er bare som så mye annet godt, det er umulig å oppdage»:

    Dette er ei uvanlig bok, og ei bok du skal bruke tid på og tenke etter. Der er skatter der inne mellom desse sidene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s