Jeg tror alle lesesirkeldeltakere kan være enig i at vi valgte riktig bok å lese i en rekordvarm juli. Arto Paasilinnas Harens år er en tynn flis på 170 sider, en lettlest liten sak som ikke krever særlig innsats å komme gjennom i den utmattende heten. Selv jukset jeg, og leste boken sist gang det regnet. Jepp, det betyr at jeg allerede har lest den! Kryss i taket. Men jeg har så lite å si om boken at jeg ikke ser noen grunn til å spandere et eget innlegg på den. Hva jeg mener, kommer jeg heller tilbake til lenger ned i innlegget. Men først, the basics.
Om Harens år skriver Aschehoug:
«Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag ett eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken. Dette er opptakten til et fullstendig sinnsykt eventyr, som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann, en blodtørstig bjørn – og Hannikainen, som har brukt år av sitt liv på å bevise at den finske president Kekkonen i virkeligheten ble erstattet av en dobbeltgjenger i 1968.»
Grunnen til at Harens år regnes som en av 1001 bøker du må lese før du dør:
«Vatanens elendighet fordunster da han frigjøres av det enkle livet på reise i skogen, og Paasilinnas uanstrengte stil later til å glatte ut alle praktiske vanskeligheter han måtte støte på. Odysseen gjennom Finland gir ham ny lyst på livet, et vennskap uten behov for ord og i høy grad gjensidig avhengighet. Landsbygden byr på en fluktmulighet fra byens tåpelige, urokkelige byråkrati og på et tilfluktssted for dem som er annerledes. Paasilinna kommer ofte inn på det absurde som oppstår når normen prøver å nøytralisere det underlige, alltid med en morsom virkning.
Med sin burleske humor manøvrerer Paasilinna seg gjennom ømtålige temaer som døden, sinnssykdom, selvmord, arbeidsløshet, opprør og alkoholisme, men han synker aldri ned i det banale. Denne evnen har gjort ham til en elsket forfatter ikke bare i Finland, men over hele verden.»
Joda. Jeg kjenner igjen boken fra beskrivelsene, men er ikke enig i at eventyret er fullstendig sinnssykt eller spesielt morsomt. Ideen bak Harens år er akkurat passe sær for min smak, men gjennomføringen er nokså tam.
Harens år er en pikareskroman, og Paasilinna fikk hard konkurranse av mine to pikareske favoritter: Henry Fieldings Joseph Andrews og Mark Twains Huck Finn. Den konkurransen tålte han dårlig, dessverre. Fielding og Twain lykkes på hver sin måte utrolig godt med å skape røverhistorier som gnistrer av overskudd og humor. De lar uskyld kollidere med kynisme, absurde situasjoner står i kø, og komedien bobler ut fra både enkel slapstick og intelligent satire. Harens år er ikke helt der. Til det er Paasilinnas stil altfor forsonlig, tilbakelent og rund i kantene.
Poenget er ikke at man skal leve seg inn i historien eller bli berørt av den. Paasilinna skriver for intelligensen, ikke følelsene. Men da må tenkningen sitte som et skudd, og språket må være sylskarpt. Fortellerstemmen i Harens år er naivt jovial, og verken morsom nok eller krass nok til at Vatanens absurde opplevelser blir så mye mer enn en litt merkelig historie fra den finske villmarken.
Den sentrale konflikten mellom sivilisasjon og ødemark er velkjent, og virket forutsigbar fordi konflikten ikke problematiseres skikkelig. Man kan like gjerne lese Harens år som en historie der Vatanen stikker av fra alt som er vanskelig. At flukten hans handler like mye om en karakterbrist hos en lite fleksibel og umoden mann, som et problem ved sivilisasjonen han flykter fra. Som i D.H. Lawrences novelle «The Man Who Loved Islands». Paasilinna skriver ikke skarpt nok til at kritikken hans får noen tyngde veid mot Vatanens radikale valg, selv ikke innenfor hans eget univers.
Jeg lot meg heller ikke imponere av Paasilinnas narrative valg. Nå har pikareskromaner sjelden et helhetlig plott, og er istedet satt sammen av en rekke enkeltstående episoder. Utvikling hos karakterene kan ikke påregnes. Likevel syntes jeg Paasilinna tøyde strikken vel langt mot slutten. I kapittel 19, 20 og 21 virker det som om han har hoppet bukk over krevende overganger mellom kapitlene fordi han ikke visste hvordan han ellers skulle løse fortellingen sin. Derfor fikk jeg inntrykk av at Paasilinna brukte deus ex machina opptil flere ganger som en nødløsning for å ro historien om Vatanen i land.
Harens år var mitt første møte med Arto Paasilinna, og jeg har hørt så mye bra om bøkene hans at jeg gledet meg til å oppdage en ny favoritt. Det gjorde jeg ikke. Samtidig var det ingenting ved Paasilinnas stil som skremte meg vekk fra å lese mer av ham. Kanskje det fungerer bedre neste gang? Paasilinna har kun Harens år på 1001-listen, og jeg har hørt rykter om at den burde ha vært byttet ut med Kollektivt selvmord. Det blir min neste Paasilinna-roman, men det blir ikke i år.
Utdrag fra åpningen av romanen:
«To beklemte menn satt i en bil. Sola sto lavt og blendet dem gjennom den skitne frontruta. Det var rett etter sankthans. Turen gikk langs en liten grusvei og det finske sommerlandskapet gled forbi mennenes trette blikk uten at de overhodet la merke til hvilken fin kveld det var.
De var journalist og fotograf ute på oppdrag, to ulykkelige, kyniske mennesker. De nærmet seg middelalderen og livet var slett ikke blitt slik de hadde tenkt seg da de var unge, ikke i nærheten engang. De var gifte, bedratte og desillusjonerte, begge med begynnende magesår og en mengde andre bekymringer som de slet med i hverdagen.
De hadde nettopp kranglet om hva som ville være best, om de burde kjøre tilbake til Helsingfors eller om det ville være klokest å overnatte i Heinola. Nå satt de der og tidde.»
Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.
Så, hva synes dere om Harens år? Hvilke andre bøker av Paasilinna er verdt å få med seg? Og hvilken burde helst ha vært med på 1001-listen?
Lines bibliotek 