Stikkord: Hercule Poirot

Radarparet Poirot og Hastings

Av de ca førti bøkene Agatha Christie skrev om Hercule Poirot er Snikende død nummer sju i rekken. Det skulle man ikke tro, for allerede her har han trukket seg tilbake fra sin glitrende karriere som mesterdekektiv. Han hviler fornøyd på sine laurbær på solferie i Cornwall, hvor han kjæler med barten sin og småkrangler med sin trofaste Hastings.

«Hva kan det vel tenkes for en mer storslagen gestus enn å stige ned fra sin pidestall mens en står på høyden av sin berømmelse? Man sier om meg: ‘Der går Hercule Poirot! Den store – den uforlignelige! Han har aldri hatt noen likemann og kommer ikke til å få det heller!’ Eh bien! Jeg er tilfreds. Jeg forlanger intet mer. Jeg er en beskjeden mann.»

Men den beskjedne Poirot må sette pensjonen på vent når den unge damen Nick Buckley blir forsøkt snikmyrdet foran øynene hans. Hun har opplevd tre ulykker på kort tid, uhell som kan være drapsforsøk. Poirot kan kanskje takke nei til offisielle politimyndigheter og en forespørsel fra selveste innenriksministeren, men han kan ikke unnlate å redde livet til en vakker jomfru i nød. Denne gangen har han intet mord å ta utgangspunkt i, og må forsøke å komme den vågale morderen i forkjøpet. Han er overbevist om at det er noen i Miss Buckleys nærmeste omgangskrets som står bak – det er da ikke et lukket rom-mysterium uten grunn – men klarer ikke å finne noe motiv. Nick Buckley har ingen formue, og eier bare et falleferdig hus med gjeld til oppunder takmønet. Hun har heller ingen fiender. Uten et lik og uten noe motiv, famler Poirot i blinde. Men så, selvfølgelig, skjer det et mord.

«Hva nytter det å være Hercule Poirot og ha grå celler av en finere kvalitet enn andre menneskers hvis man ikke greier det som vanlige mennesker står maktesløse overfor?»

Snikende død er ikke blant Christies beste mysterier, selv om det er snedig nok. Så snedig, faktisk, at jeg ikke klarte å gjette hvem morderen var til tross for at jeg så filmen for et par år siden. Men om plottet er en tanke mindre innviklet enn Christies beste, tar hun det igjen med humor. Snikende død er nok den morsomste Poirot-boken jeg har lest. Hastings forteller historien i jeg-form, og det pleier å være en suksess. Hastings er dum som et brød, og har altfor edle og romantiske tanker om mennesker til å skjønne seg på mord og forbrytelser. Han blir like rystet hver gang noen gjør noe galt, enten det er å klubbe noen i skallen med en stein eller å rote rundt i dameundertøy på jakt etter spor. Når noen skrur på sjarmen i nærheten av Hastings, blir de automatisk hevet over enhver mistanke. Det samme blir vakre kvinner. Med sin kvikke hjerne og usedvanlig gode selvtillit, kan ikke Poirot unngå å erte Hastings ustanselig for hans «sløve åndsevner» og «middelmådige sjeleliv» (for ikke å snakke om hans sideskill og begredelige bart). Hastings tar på sin side hevn ved å henge ut Poirots innbilskhet og pertentlige jåleri overfor leseren. Det er bare i litteraturen at motsetninger av denne typen kan bli perlevenner.

«De er da et fenomen lell, ikke sant, kaptein Hastings? Det har han vært i alle år. Ikke noen større forandring å spore… litt glisnere på toppen, men ansiktsvegetasjonen er mer blomstrende enn noensinne.»

«Comment?»

«Han lykkønsker deg med barten,» sa jeg beroligende.

«Ja, den er frodig,» sa Poirot og strøk seg selvtilfreds over den.

Da jeg leste P.D. James’ Talking about Detective Fiction for noen uker siden, fant jeg noen utrolig fine beskrivelser av Agatha Christies bøker. James påpeker – som mange kritikere har gjort før henne – at Christie skriver verken elegant eller originalt, og at det ikke finnes noen stor psykologisk dybde i karakterene hennes. De er gjenkjennelige som typer, enkelt og greit. Men det hun er god på, er nettopp det å lure leseren hver eneste gang:

«Above all she is a literary conjuror who places her pasteboard characters face downwards and shuffles them with practised cunning. Game after game we are confident that this time we will turn up the card with the face of the true murderer, and time after time her cunning defeats us. And with a Christie mystery no suspect can safely be eliminated, even the narrator of the story.»

Det er usannsynlig, ekstraordinært innviklet og skapt for å bedra leseren. Eller rettere sagt: Christie legger ut spor slik at leseren bedrar seg selv. Og det er det som er så morsomt. Med Agatha Christie får man brynet seg på et skikkelig mentalt puslespill, og testet ut sin egen observasjonsevne og evne til logisk tenkning. Mordet er der bare som enn unnskyldning for å bedrive iherdig tankearbeid, og har ingen funksjon i seg selv. Det er krimbøker hvor kriminaliteten egentlig er en bagatell.

«The moral basis of the books is unambiguous and simple, epitomised by Poirot’s declaration: ‘ I have a bourgeois attitude to murder: I disapprove of it.’ But even the horror of murder is sanitised; the necessary violence is perfunctorily described, there is no grief, no loss, an absence of outrage. We feel that at the end of the book the victim will get up, wipe off the artificial blood and be restored to life. The last thing we get from a Christie novel is the disturbing presence of evil. […] The vicar may find a body on his study floor but it is unlikely to interfere with the preparation of the Sunday sermon.»

Bedre kan det ikke sies, av en krimdronning om en annen. Eh bien.

Poirot løser gåten

Påsken er rett rundt hjørnet. Krim skal leses, Poirot er på tv, og jeg ligger på etterskudd i årets novelleutfordring. Hva passer da bedre enn å hente frem en av Agatha Christies mange novellesamlinger med Poirot i hovedrollen? Poirot løser gåten er nylig utgitt i en ny, feiende flott pocketutgave fra Aschehoug. Jeg ble litt skuffet over at designet er hentet fra de engelske nyutgivelsene, for jeg var forberedt på å juble over at norsk bokdesign endelig har tatt seg opp. Uansett: Boken heter egentlig Poirot’s Early Cases (1974) og består av femten noveller.

For de leserne som i likhet med meg har sett utallige Poirot-episoder på tv, vil mange av novellene i samlingen være kjent. Novellene er nemlig brukt som utgangspunkt for manus i BBCs produksjoner, blant annet “Mordet på seiersballet”, “Mysteriet i Cornwall” og “Kløverkonge”. I ondskapsfulle øyeblikk mistenker jeg at novellene ble noveller istedenfor romaner fordi Agatha Christie innså at plottet ikke var spennende nok til å tåle utbrodering. Derfor er mange av dem faktisk mer spennende å se filmatisert. Men de er likevel artig lesning, spesielt hvis man har få sammenhengende lesetimer til disposisjon og ønsker en god, gammeldags påskekrimstemning likevel.

I Agatha Christies krim blir man ofte overrasket over hvem forbryteren er, men man blir sjelden overrasket over motivet for forbrytelsen. Det dreier seg enten om arv, hevn eller simpelthen å rydde folk av veien fordi de vet for mye. Den skyldige er nesten uten unntak iskald, beregnende og slu, og går ikke av veien for å prøve å kvele Poirot foran femten vitner idet sannheten avsløres.

Det jeg merket meg med novellene i denne samlingen, var at de faste karakterene kommer mye tydeligere frem enn i romanene. Og novellene er svært gode eksempler på den fortreffelige sansen for humor Agatha Christie skriver med. Humor er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med fortidslevningene som befolker bøkene hennes, men følgende tekstutdrag kan kanskje bidra til å endre på oppfatningen av akkurat dét.

En mann for sin bart

«Er du sikker på at barten min ser ok ut, Hastings?»

I en av de første novellene får vi en god beskrivelse av Hercule Poirot, sett gjennom øynene til hans trofaste venn og side kick kaptein Hastings:

«Min lille venn, som vanlig meget pertentlig og elegant, med sitt eggformete hode bøyd litt til siden, var opptatt med å behandle barten sin med et nytt pomadeprodukt.»

Med unntak av sin evne til å oppklare de mest intrikate mysterier, er det to ting Poirot er lidenskapelig opptatt av: Pedanteri og mustasjen sin. Han klarer til og med å fylle hele dager med slike sysler:

«Min garderobe, Hastings. Om jeg ikke er på villspor, fins det en fettflekk på den nye grå dressen min – en enslig flekk, må jeg innrømme, men det er nok til å skaffe meg hodebry. Og så er det vinterfrakken min – jeg må henge den vekk i kamferpose. Og så tror jeg – ja, jeg tror virkelig det – at tiden er moden for å stusse barten min – og når det er gjort, må den pomadiseres.»

Så viktig er det for Poirot å stelle barten og garderoben sin at han bestemt erklærer at det kun er en affære hvor nasjonens sikkerhet står i fare som kan trekke oppmerksomheten hans vekk fra stussing og flekkfjerning. Poirot er i sannhet en mann som vet hvordan man skal prioritere.

De fleste av novellene og romanene om Poirot inneholder referanser til det samme. Et sted foreleser han til og med nedlatende og hoderystende om andre herremenn som ikke pleier sin mustasje på riktig vis (skandale!), for ikke å snakke om menn uten mustasje! Han blir omtrent like opprørt over manglende bartestell som han blir over kyniske drapsmenn.

Derfor er det ekstra lattervekkende når en mann han skal oppklare et mysterium sammen med er så frekk at han foreslår at Poirot bør fjerne barten for anledningen:

«Og kan du tenke deg, Hastings, denne herr Pearson fikk den mest forrykte idé! Han snakket om å iføre seg en forkledning – ja, han foreslo til og med at jeg – jeg skulle – jeg kan nesten ikke få meg til å si det – skulle rake av meg min mustasje! Jeg påpekte at det både var latterlig og meningsløst. Man tilintetgjør ikke et vakkert klenodium av ren skjødesløshet. Dessuten, hvorfor skulle ikke en belgisk herre med mustasje like så godt føle trang til å oppleve livet og røke opium som en mann uten mustasje?»

Enda morsommere enn Poirots rystede reaksjon på herr Pearsons skammelige, ubehøvlede forslag, er tanken på en opiumsrøykende Poirot. I de utallige Poirot-historiene jeg har lest, inntar Poirot sjelden mer enn et lite glass solbærtoddy. En trang til å sprenge grenser og leve livet er dessuten neppe det man assosierer med en liten pertentlig mann som gjerne bruker en hel dag på å stelle garderoben sin. Veien fra solbærtoddy til opiumsrøyking er for de fleste forholdsvis lang, bortsett fra i Poirots lille eggformete hode.

Kaptein Hastings og Frøken Lemon

Men Poirot er ikke alene om å være en figur man kan smile av. I duoen Poirot-Hastings har Agatha Christie satt sammen to vidt forskjellige typer, og man kan bare undre seg over hvordan de klarte å finne tonen. Mens Poirot er sjeldent skarp og lett klarer å se sammenhenger i selv de mest innviklede saker, er Hastings en naiv og lettlurt herremann som alltid dømmer folk etter utseendet. Og stoler fullt og fast på sine egne førsteinntrykk. Han kan bli helt sjokkert over Poirots mistanker mot en vakker kvinne, dersom Hastings synes at hun virker sympatisk. Da kan han komme med utbrudd som dette: “Gode Gud, Poirot! De kan da vel ikke mene at den vakre og sjarmerende unge damen skulle være i stand til å myrde noen?!” Og bli helt sjokkert når det viser seg at den vakre unge damen det er snakk om har myrdet opptil flere nære slektninger uten den minste antydning til anger.

Men i samlingens siste novelle – “Gror det godt i hagen din?” – får man en pekepinn på hvorfor Poirot setter så stor pris på sin gode venn. Her er Hastings av ukjent grunn fraværende, noe Poirot beklager seg over:

Poirot sukket. “Å, hvor jeg savner min venn Hastings. Han hadde en sånn livlig fantasi. Han var så romantisk! Riktignok var hans fantasifulle slutninger alltid feilaktige – men bare det var en rettesnor.”

En tvilsom kompliment. Men sjelden er noen mer på villspor enn kaptein Hastings, så det er godt oppsummert av Poirot.

Faktisk er denne siste novellen et av høydepunktene i samlingen, for Christie er ikke stort nådigere i beskrivelsen av Poirots privatsekretær frøken Lemon. I tv-serien er frøken Lemon fremstilt som en profesjonell og sympatisk kvinne som tilfredsstiller Poirots krav til pedanteri, samtidig som hun trekker på smilebåndet av hans mange luner. I denne novellen blir hun imidlertid fremstilt som hakket verre enn Poirot:

Frøken Lemon var åtteogførti år gammel med et lite vinnende utseende. Det inntrykk man fikk av henne, var en knokkelhaug som var slengt sammen på måfå. […] Hun var nærmest den fullendte maskin, fullstendig og vidunderlig uinteressert i enhver form for menneskelige problemer. Hennes store lidenskap i livet var å perfeksjonere et arkiveringssystem som ville overskygge alle andre arkiveringssystemer og få dem til å forsvinne under glemselens slør. Hun drømte om et slikt system om natten.

Agatha Christies karakterer er sjelden troverdige eller tredimensjonale. Men hun er veldig god på typer fra det britiske samfunn som er lett gjenkjennelige. Du finner som regel en selvgod lord eller lady, en fjollete tjenestepike, en vulgær kokkepike, en beskjeftig gammeljomfru, en rødmusset og brautende jovial oberst eller major, noen jålete nyrike unge damer og herrer, en velinformert butler og en drøss sladderaktige nabokjerringer. Karakterer som stort sett bare har én ting til felles: Skepsisen til pertentlige små europeere med eggformete hoder, rar aksent og velstelte mustasjer.