Radarparet Poirot og Hastings

Av de ca førti bøkene Agatha Christie skrev om Hercule Poirot er Snikende død nummer sju i rekken. Det skulle man ikke tro, for allerede her har han trukket seg tilbake fra sin glitrende karriere som mesterdekektiv. Han hviler fornøyd på sine laurbær på solferie i Cornwall, hvor han kjæler med barten sin og småkrangler med sin trofaste Hastings.

«Hva kan det vel tenkes for en mer storslagen gestus enn å stige ned fra sin pidestall mens en står på høyden av sin berømmelse? Man sier om meg: ‘Der går Hercule Poirot! Den store – den uforlignelige! Han har aldri hatt noen likemann og kommer ikke til å få det heller!’ Eh bien! Jeg er tilfreds. Jeg forlanger intet mer. Jeg er en beskjeden mann.»

Men den beskjedne Poirot må sette pensjonen på vent når den unge damen Nick Buckley blir forsøkt snikmyrdet foran øynene hans. Hun har opplevd tre ulykker på kort tid, uhell som kan være drapsforsøk. Poirot kan kanskje takke nei til offisielle politimyndigheter og en forespørsel fra selveste innenriksministeren, men han kan ikke unnlate å redde livet til en vakker jomfru i nød. Denne gangen har han intet mord å ta utgangspunkt i, og må forsøke å komme den vågale morderen i forkjøpet. Han er overbevist om at det er noen i Miss Buckleys nærmeste omgangskrets som står bak – det er da ikke et lukket rom-mysterium uten grunn – men klarer ikke å finne noe motiv. Nick Buckley har ingen formue, og eier bare et falleferdig hus med gjeld til oppunder takmønet. Hun har heller ingen fiender. Uten et lik og uten noe motiv, famler Poirot i blinde. Men så, selvfølgelig, skjer det et mord.

«Hva nytter det å være Hercule Poirot og ha grå celler av en finere kvalitet enn andre menneskers hvis man ikke greier det som vanlige mennesker står maktesløse overfor?»

Snikende død er ikke blant Christies beste mysterier, selv om det er snedig nok. Så snedig, faktisk, at jeg ikke klarte å gjette hvem morderen var til tross for at jeg så filmen for et par år siden. Men om plottet er en tanke mindre innviklet enn Christies beste, tar hun det igjen med humor. Snikende død er nok den morsomste Poirot-boken jeg har lest. Hastings forteller historien i jeg-form, og det pleier å være en suksess. Hastings er dum som et brød, og har altfor edle og romantiske tanker om mennesker til å skjønne seg på mord og forbrytelser. Han blir like rystet hver gang noen gjør noe galt, enten det er å klubbe noen i skallen med en stein eller å rote rundt i dameundertøy på jakt etter spor. Når noen skrur på sjarmen i nærheten av Hastings, blir de automatisk hevet over enhver mistanke. Det samme blir vakre kvinner. Med sin kvikke hjerne og usedvanlig gode selvtillit, kan ikke Poirot unngå å erte Hastings ustanselig for hans «sløve åndsevner» og «middelmådige sjeleliv» (for ikke å snakke om hans sideskill og begredelige bart). Hastings tar på sin side hevn ved å henge ut Poirots innbilskhet og pertentlige jåleri overfor leseren. Det er bare i litteraturen at motsetninger av denne typen kan bli perlevenner.

«De er da et fenomen lell, ikke sant, kaptein Hastings? Det har han vært i alle år. Ikke noen større forandring å spore… litt glisnere på toppen, men ansiktsvegetasjonen er mer blomstrende enn noensinne.»

«Comment?»

«Han lykkønsker deg med barten,» sa jeg beroligende.

«Ja, den er frodig,» sa Poirot og strøk seg selvtilfreds over den.

Da jeg leste P.D. James’ Talking about Detective Fiction for noen uker siden, fant jeg noen utrolig fine beskrivelser av Agatha Christies bøker. James påpeker – som mange kritikere har gjort før henne – at Christie skriver verken elegant eller originalt, og at det ikke finnes noen stor psykologisk dybde i karakterene hennes. De er gjenkjennelige som typer, enkelt og greit. Men det hun er god på, er nettopp det å lure leseren hver eneste gang:

«Above all she is a literary conjuror who places her pasteboard characters face downwards and shuffles them with practised cunning. Game after game we are confident that this time we will turn up the card with the face of the true murderer, and time after time her cunning defeats us. And with a Christie mystery no suspect can safely be eliminated, even the narrator of the story.»

Det er usannsynlig, ekstraordinært innviklet og skapt for å bedra leseren. Eller rettere sagt: Christie legger ut spor slik at leseren bedrar seg selv. Og det er det som er så morsomt. Med Agatha Christie får man brynet seg på et skikkelig mentalt puslespill, og testet ut sin egen observasjonsevne og evne til logisk tenkning. Mordet er der bare som enn unnskyldning for å bedrive iherdig tankearbeid, og har ingen funksjon i seg selv. Det er krimbøker hvor kriminaliteten egentlig er en bagatell.

«The moral basis of the books is unambiguous and simple, epitomised by Poirot’s declaration: ‘ I have a bourgeois attitude to murder: I disapprove of it.’ But even the horror of murder is sanitised; the necessary violence is perfunctorily described, there is no grief, no loss, an absence of outrage. We feel that at the end of the book the victim will get up, wipe off the artificial blood and be restored to life. The last thing we get from a Christie novel is the disturbing presence of evil. […] The vicar may find a body on his study floor but it is unlikely to interfere with the preparation of the Sunday sermon.»

Bedre kan det ikke sies, av en krimdronning om en annen. Eh bien.

34 thoughts on “Radarparet Poirot og Hastings”

  1. Da jeg så tittelen ble jeg usikker på om jeg skulle tørre lese innlegget. Snikende død kan fort bety det samme som snikende sykdom = dealbreaker, uansett hvor velskrevet og mystisk. Takk og pris var det bare Agatha, til og med uten ondskap og kriminalitet. Har aldri tenkt på den måten før, men jeg forstår det, faktisk innlysende, for man (jeg) blir aldri deprimert eller misantropisk (cockaholapåvirkning og et konkret resultat av å ha få sider left) av å lese Christie, men jeg kan sture i flere dager etter Connelly. Lysten til å lese AC igjen er ulmende.
    Good Work!

    1. Takk! Agatha Christie-bøker er som et litterært friminutt. Hah! det var godt sagt. Jeg blir aldri lei, selv om jeg snart har lest halve forfatterskapet hennes. I denne boken er det til og med noen fine ord jeg ellers ikke ser mye til: Narkotiker(-fester), kokainist, krummelurer og svinaktig snurrige saker. Vokabularutvidende bra. Slikt blir man ikke deprimert av. Du har få sider left, ja? I så fall gleder jeg meg til fremtidige joggeinnlegg med misantropisk undertone, og til en høylitterær diskusjon om pornoguttene i morgen. (Du har vel lest om juleavslutningen?)

      1. De var på vei til juleavslutning da jeg sovnet igår.
        Tenkte vel det ble bråk. Venter på sola så jeg kan sette meg ute og lese ferdig, men vil helst det skal regne så jeg kan puste – og løpe (misantropisk) i skogen. Dilemmas.
        Svinaktige snurrige saker høres ut som et fint pakkebegrep. Grisete og underlige på samme tid?
        Ok, tilbake til pornogutta.

      2. Da skal jeg ikke røpe noe. Men er imponert over at du skal lese ute, som liker verken sol eller sommer. Jeg leser inne uansett, for Anna K er for tung til at jeg gidder å dra rundt på den, selv ut i hagen. Latskapen lenge leve. Vi sees i morgen!

  2. Jeg må rett og slett finne frem Agatha Christie igjen. Hun kommer og går i leselistene mine. Må ærlig erkjenne at det nå er altfor lenge siden sist, og det minnet du meg sterkt på her. Jeg vet ikke om jeg skal takke eller ei, for TBR lista mi er allerede over alle støvleskaft. Mistenker imidlertid at den godeste Agatha rykker kjapt framover i køen. Jeg ser for meg at hun kan være en god pausefisk mellom «Song for Eirabu» og mer sci-fi!

    1. Agatha Christie bør alltid være et pauseinnslag mellom andre bøker, og helst leses på impuls eller i raptuser. Da kommer hun til sin rett. TBR-bøker har man alltids nok av ellers! Mer enn nok, til og med:-)

  3. Agatha Christie er eit glimrande litterært friminutt. Nesten eitt år sidan eg har lest «Snikende død», men er enig med deg om humoren:-) Eg har forresten kjøpt «Talking about Detective Fiction» og gleder meg til å få den i posten.

    1. Å, så gøy! Jeg håper du liker den like godt som meg. Kanskje du også finner noen interessante boktips der? Jeg gleder meg til å lese Edmund Crispins første bok som jeg nettopp har fått:-)

      1. Viss eg ikkje finner noko må det vel vera noko alvorleg galt med boka;-) Gleder meg hvertfall til å lese den. Men først Anna Karenina, har ca 250 sider igjen;-)

      2. Heldig er du! Jeg har ikke kommet til side 250 engang… Det ble plutselig en veldig sosial uke med lite lesing. Men det er så hyggelig at Anna Karenina bare får vente:-) Spent på hva du synes om James!

  4. Jeg kjenner at jeg nesten blir litt trist av å ikke være innvidd i krimgleden. Jeg vil også være med i gjengen. Akkurat nå vil jeg være med på alt, jeg har store bloggabstinenser av å ha vært borte så lenge og forsøker å kompensere ved å skrive ett innlegg per dag og med å kommentere på andres innlegg. Heldigvis har jeg mye å si etter å ha vært vekke. Bare ikke til kriminnlegg. Og da blir jeg litt trist. Det er i det minste ikke lenge til vi skal blogge om Anna. Da får jeg være med i gjengen! Man blir rar i hodet av å slutte å blogge i to måneder.

    *Later som om jeg vet hvem Edmund Crispin er*. Er jeg med i gjengen nå? Kanskje jeg må lese den boken «hvordan snakke om bøker du ikke har lest» først.

    1. Edmund Crispin er det INGEN som vet hvem er, bortsett fra P.D. James! Jeg skrev om hennes bok om engelske detektivromaner for en uke siden, og nederst i det innlegget finner du en forklaring på hvem Edmund Crispin er:-) Det kan forresten godt hende at det er krim for deg, for han skriver ifølge James veldig elegant og vittig om en amatørdetektiv som er professor i engelsk språk og litteratur ved Oxford og setter byen på hodet når han skal oppklare mordmysterier. Jeg har kjøpt første bok, The Case of the Gilded Fly fra 1944, og tenkte jeg skulle lese den i sommer.

      Men du liker da noe krim, du også? Colin Dexter og Flavia de Luce er jo krim. Husk at vi krimelskere svært sjelden er altetende; det er mye krim jeg skyr som pesten:-)

      Hehe, jeg skjønner godt at man blir rar i hodet uten å blogge i to måneder! Og jeg synes det høres VELDIG bra ut at du har tenkt å ta igjen det tapte fremover. Det blir bra!

      1. Joda, noe krim liker jeg. Det er desverre få som deler mine krimpreferanser. Ser ikke ofte omtaler av Colin Dexter eller Alan Bradley. Takk og pris for at Karin ikke sluttet å blogge! Johan Theorin og Tom Egeland sniker seg også inn på krimlisten min. Ellers er det ikke så mye som har fenget.

        Skal jeg lese spennende bøker vil jeg heller lese noe ala Papillon, Alexandre Dumas eller The Secret History. Sistnevnte regnes vel egentlig som krim, men jeg ville nok kalt den en roman.

        Haha Crispin virker gøyal. Kanskje jeg skal lese den første jeg også.

      2. Har du lest noe av Danuta Reah? Hun er en britisk krimforfatter som skriver gode krimbøker. Jeg vet ikke om det er noe for deg, men hennes Only Darkness (debuten) er veldig spennende på en nifs, uhyggelig måte. Jeg husker ikke hvordan språket er, for det er mange år siden jeg leste den. Hovedpersonene hennes er ofte litt ensomme kvinnelige forskere, og stemningen er mer sentral enn plottet. Vet som sagt ikke om det passer for deg, men det er håp i alle uleste bøker;-)

        Jeg kjøpte nylig Døden i sakristiet av Dexter på loppis, så en eller annen gang blir det innlegg om den. Alan Bradley skal jeg også lese en gang, og Nattefokk har jeg allerede. Så helt alene om preferansene dine er du ikke!🙂

  5. takk for flott anmeldelse:) Har ikke lest denne, så den skal opp på leselisten min:) Morsomt å lese om tolkningen av Christies skrivemåte, var lærerikt:) Ha en nydelig dag!:)

  6. Jeg er en absolutt Agatha Christie-fan, og jeg koser meg i både Hercule Poirot og Mrs Marples selskap. Det er imidlertid en stund siden jeg leste Christie sist. De siste årene har det helst gått i filmer. Men jeg har noen av bøkene stående i bokhyllen, så kanskje jeg må dra dem frem🙂
    Det var det med den TBR listen som er så enorm at det er vanskelig å snike flere bøker inn i den🙂

    1. Jeg ser alt som går på tv av Christie, og det gir meg enda mer lyst til å lese bøkene hennes med jevne mellomrom. Heldigvis er bøkene hennes så korte og lettleste at det er en smal sak å finne tid til Poirot eller Miss Marple innimellom de tyngre bøkene. Du som leser så raskt klarer sikkert å lese en sånn bok på noen korte ettermiddagstimer!🙂

  7. Da jeg leste denne setningen…

    “Ja, den er frodig,” sa Poirot og strøk seg selvtilfreds over den.

    Så ser jeg liksom for meg David Sauchet i alle disse Poirotfilmatiseringene hvor han nettopp står og stryker seg tilfreds med barten.

    Herlig!

    Jeg synes også Christie er gode på karakterer, feks alle kjenner igjen den distre arkelogoen, nabokjerringa m.m. Og humoren, humoren er aller best:-)

    1. David Suchet er bare den perfekte Poirot. Ofte når jeg leser bøkene, tenker jeg at beskrivelsene ikke kunne ha passet bedre på ham. Spesielt i denne boken er det mye barteprat fra Poirot, og mye annet morsomt. Christies humor er undervurdert, synes jeg!🙂

      1. Du har falkeblikk! Jeg oppdaget ikke det selv. Enda godt at jeg ikke jobber som korrekturleser…

        Men skjønte du hva han mente? Jeg måtte tenke meg om ti ganger for å avgjøre om det var spam eller på ånkli. Er fortsatt ikke sikker.

      2. HYSSSSJ!!! Nå må ikke du ødelegge, men være med på leken. Nå skulle du svare: «Nei, jeg skjønner ikke hva han mener, men kan det være at du trakk inn Roland Barthes sist du skrev om Agatha, og at han nå ventet på Paul de Man?» Alternativ: «Nei, det må være spam. Så morsomt at den kommentaren havnet under Agatha-innlegget, som skriver bøker grunnere enn et barnebasseng». Etc. Etc. Skjerpings! Har du ikke lært NOE av Simpel?

  8. Når lureriet lurer lureren. Det jeg lærte av simpel var at ikke måtte være så lur at det gikk over hodene til de som er ment å ta poenget – noe som i dette tilfelle viste seg å være meg, men det kan være fordi aspekter som flyter alltid har forvirret meg og jeg ikke kan høre om Paul de Man uten å tenke på Paul Young.
    Så du har nok rett, at han sikkert refererer til Agatha og grunnvannet, nærmere bestemt den boka om å bobbe for apples – Halloween var det? Den eneste Agatha boka jeg har lest om i bloggtid. Det var de jo en balje som man stakk hode i – selvfølgelig ikke dyp nok for bading, men flytende nok til både å fylles opp med epler og være direkte tilknyttet mordet. Meget interessant perspektiv.

    1. Det beste lureriet er det som er så lurt at det lurer både lureren og den lurte. Det lærte jeg av tyrkeren Fazil. Paul de Man og Paul Young er sannsynligvis samme person, og de Man et artistnavn. Jeg skal spare Young/de Man til Halloween-boken, ut fra ideen om at dine frie assosiasjoner er dekonstruksjon, og dermed både viktig og riktig. Dette ble en fruktbar ettermiddag! Håper jeg ikke har hørt fra luringen Gunnar Hansen for siste gang.

      1. Så sannelig, ble nesten så lurende forvirret at jeg gikk helt i surr i Weldon-innlegget mitt.
        Det ble rett og slett for mye å tenke på. Paul – de young man.

      2. Oioioi, for et innlegg! Ikke mye surr der, så jeg tror det var produktivt å få introdusert Den Unge Mannen Pål i kommentarfeltet. Og med det sier jeg over og ut, og flytter meg til et kommentarfelt near you.

  9. Danuta Reah har jeg ikke hørt om. Wikipedia here I come!

    Tusen takk for The Monk. Den kom for et par dager siden og det var veldig fristende å begynne på den med en gang. På en måte er det likevel deilig å ha bøker som jeg med god samvittighet kan plassere lenger nede på leselisten. Anna Karenina først. Så The Secret History. Gleder meg til å lese alle innleggene om begge.

    1. Bare hyggelig. Den er jo ikke så lang, og kan sikkert utsettes til et par uker før lesesirkelen. Jeg har tatt en pause fra Anna Karenina nå for å lese noe annet. Det var noe med undergangsstemningen som ble for sterk allerede etter et par hundre sider. Istedet har jeg lest en meget god ungdomsbok og er snart ferdig med Chess. Så får jeg se om lysten til å fortsette kommer tilbake etter pausen.

      Jeg vet som sagt ikke om Danuta Reah er noe for deg, sånt er så vanskelig å si. Night Angels var også god, det er en skremmende bok om trafficking. Kanskje du kan like stemningen og måten hun skriver på?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s