Stikkord: Jennifer Egan

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!

Tiden er en bølle

I 2011 gikk den prestisjetunge Pulitzerprisen til Jennifer Egan for A Visit From the Goon Squad, som nylig ble utgitt i norsk oversettelse av Kyrre Haugen Bakke med tittelen Bølle på døra. Jeg hadde ingen forventninger til boken før jeg begynte å lese, men sitter likevel igjen med følelsen av at den innfridde alle forventninger og vel så det. Bølle på døra var noe så sjeldent som en bok der jeg virkelig ikke ante hva som ville skje. Jeg trengte noen kapitler på å forstå hva som foregikk, men deretter var jeg solgt. Boken likner ikke på noen andre bøker jeg har lest, og bare dét var en opplevelse.

De lærde har allerede rukket å strides en stund om hvorvidt dette er en roman eller en novellesamling. Jeg mener at den forener det beste fra begge sjangre. Boken er delt inn i tretten kapitler som i seg selv fyller kriteriene for god novellekunst. Kapitlene har et eget fokus, egne metaforer og en særegen stil. Ikke minst har hvert kapittel et eget plott, og det er ofte originalt og overraskende. Dette gir kapitlene en høy grad av intensitet, siden fortellingene skal «løses» innenfor det enkelte kapittel. Men selve leseropplevelsen, dybden i stoffet, de nærmest sjokkartede oppdagelsene man gjør seg underveis skyldes at kapitlene er knyttet tett sammen som i en roman. Alle fragmentene som utgjør et menneskeliv, sett fra ulike perspektiver og tidspunkter, satt sammen til en helhet hvor det viktigste fortelles indirekte og mellom linjene, men fortsatt synes krystallklart. Til tider er det faktisk like spennende som en skikkelig god whodunnit-krim.

Bølle på døra inneholder som sagt tretten kapitler. De mest sentrale karakterene er Bennie Salazar og Sasha, som jobber sammen i platebransjen i New York i tolv år. I første kapittel møter vi Sasha etter at hun har sluttet å jobbe sammen med Bennie, mens hun er i behandling hos en psykolog for kleptomani. Leseren får noen vage referanser til fortiden hennes, hvor grunnene til at hun stjeler tydeligvis ligger. I andre kapittel spoles tiden noen år tilbake, til en arbeidsdag hvor Bennie Salazar og Sasha reiser ut av byen sammen for å høre på et band. Bennie tenker over ungdomstiden sin og skilsmissen fra kona Stephanie, og merker seg i forbifarten at Sasha har en egen evne til å holde styr på ting han trodde han hadde mistet. Dermed er leserdetektiven på sporet av noe hun ikke helt vet hva er, men som det likevel føles utrolig viktig å finne ut av.

Og sånn fortsetter det. I hvert kapittel skifter synsvinkelen til en ny karakter, og historiene hopper frem og tilbake i tid fra ca 1960 til ca 2020. Perspektivet vender aldri tilbake til Sasha og Bennie, men det er først gjennom de andre karakterene at vi blir kjent med dem og får svaret på utallige store og små gåter og tvetydigheter Egan legger ut i teksten. Alle perspektivene tilhører karakterer som har hatt eller får en eller annen tilknytning til de to i løpet av livet. Det er Bennies barndomsvenner Jocelyn, Scotty og Rhea, og hans senere kone Stephanie. Det er Sashas onkel Ted, som kommer for å hente henne i Napoli når hun har havnet på skråplanet som tenåring. Det er bestevennen hennes Rob, som drukner mens de studerer sammen. Og det er datteren hennes Allison som i en ubestemmelig fremtid forteller om familien sin i form av en power point-presentasjon.

Til tross for denne vekslingen mellom karakterer og stadige reiser frem og tilbake i tid er det overraskende lett å henge med på lasset mens man leser. Egan har flere tråder å holde styr på enn Agatha Christie på en god dag, men hun klarer oppgaven med glans. De ulike fortellingene kompletterer hverandre ved at de avslører stadig mer om karakterene man allerede er blitt kjent med, og tilfører dybde og en større forståelse til fortellinger man allerede har lest. Nøkkelen ligger i noe man har fått vite i et annet kapittel, gjerne i forbifarten kanskje hundre sider tidligere. Siden romanen ikke har noe overordnet plott, er de mange karakterene egentlig ikke delt inn i hoved- og bipersoner. De er ganske enkelt hovedpersoner i sine kapitler på samme måte som folk er hovedpersoner i sitt eget liv. Men som i virkelighetens verden er ett menneske knyttet til et annet, og det Egan kanskje først og fremst lykkes så godt med er å vise denne komplekse dynamikken på en forbløffende enkel måte.

For eksempel handler en av de mange, mange historiene – eller trådene – i romanen om Sashas collegevenn Rob. I første kapittel får vi vite at hun har et bilde av ham i leiligheten sin og at han druknet mens de studerte. Der og da virker bildet som en rekvisitt, nevnt for å gi Sasha en bakgrunn, og han er fort glemt. Inntil han dukker opp som forteller i et senere kapittel hvor hans historie og Sashas flettes sammen på en overraskende og rørende måte. I kapitlet hvor Sashas datter Allison forteller gjennom power point-presentasjonen sin, er det hun som gir den «endelige» forklaringen på historien om Rob, uten at hun forstår det selv.

«Hvis du ser nøye etter, er det lett å se at Rob kommer til å dø ung.

Han har det blikket som bare sånne har som er på gamle bilder.”

Dette er som sagt bare ett av utallige eksempler på hvordan Egan fletter sammen historiene i romanen, og en av hovedgrunnene til at boken er så fengslende. Denne nøstingen av tråder eller innsirklingen av karakterer. Egentlig skriver Egan om helt vanlige mennesker. Det er derfor helt utrolig at hun klarer å tilføre magi til historiene deres og gjøre dem så himla interessante.

Power point-presentasjonen kan man for øvrig se på forfatterens nettside med lydklipp og alt, et påfunn jeg var veldig skeptisk til på forhånd. Men kapitlet baserer seg mye på lyrikkens meningstetthet, som sitatet over viser. Det inneholder lite tekst, men teksten som er der går dypt. Kombinasjonen av moderne teknologi og litterær kompleksitet med en liten jentes perspektiv. Godt tenkt og glimrende gjennomført. Kanskje det kapitlet som rørte meg sterkest.

Det eneste som for min del ikke fungerte med Bølle på døra var siste kapittel, hvor Egan har laget en slags dystopsisk versjon av et fremtidig New York preget av terror og teknologi. Folk snakker ikke lenger med hverandre, de kommuniserer ved hjelp av et merkelig språk gjennom avanserte mobiltelefoner. Babyer bestemmer hva som er populært eller ikke, og all markedsføring er rettet mot unger som ikke engang kan snakke. Egan skaper en dystopisk verden som ligger i en for nær fremtid til at den kan tas alvorlig i sin fremstilling av dyptgripende endringer. Dessuten forstår jeg ikke hvor hun vil hen med kapitlet. Tenåringsjenter klarer riktignok å kjøpe Justin Bieber til topps på hitlistene, men slik var det også da jeg i 1992 elsket New Kids on the Block. Og det er en vesentlig forskjell på tenåringer og babyer, tross alt. Kapitlet inneholder ingen intelligent kritikk såvidt jeg kan se, ingen egentlig avsløring av vår skakkjørte verden. Det virker bare konstruert og merkelig. Heldigvis er selve slutten fin, for den peker tilbake på begynnelsen og samler sammen de siste trådene.

Egan skriver lett tilgjengelig om til dels svært kompliserte temaer. Hun siterer Marcel Prousts På sporet av den tapte tid som epigraf i begynnelsen av romanen, og understreker dermed betydningen minner har for karakterene. Det handler om tiden som går, forventninger til fremtiden og tilbakeblikk på det som har vært og aldri kommer tilbake. Flere av karakterene opplever å miste seg selv, og minner om fortiden spiller en viktig rolle for å forstå hvor og hvorfor de sporet av. Men denne ellers så abstrakte tematikken trekkes ned på jorda og blir noe alle kan kjenne seg igjen i. Hun klarer å gjøre stoffet dyptloddende og tilgjengelig på samme tid.

«La oss dokumentere hver jævla ydmykende omstendighet. Dette er virkeligheten, ikke sant? Du tar deg ikke så bra ut tjue år seinere, særlig ikke når halve tarmen er fjerna. Tiden er en bølle, ikke sant?”

Det handler om livet som går sin ubønnhørlige gang, og erfaringene man gjør seg underveis. Møter mellom mennesker, små og store, som er med på å forme livet til hva det blir, og som garantert blir noe helt annet enn man hadde forventet. Karakterene i romanen er forankret i sin kultur og sine spesifikke drømmer, men er strengt tatt bare vanlige mennesker. Hvis Egan hadde fortalt historiene deres i konvensjonell form, ville de neppe ha vært spesielt interessante. Men ved å hylle en håndfull karakterer inn i en gåtefull tåke som hun fjerner litt etter litt, klarer Egan å skape magi ut av det som fremstår som virkelige menneskeliv. Mennesker man aldri blir helt kjent med, men som nettopp derfor virker ekte og gjør desto større inntrykk.

Takk til Oktober forlag for leseeksemplar.