Stikkord: Å høye dag

En forsinket feiring av verdens poesidag: To dikt av Steinar Opstad

Steinar OpstadPå fredag var det verdens poesidag, en dag jeg ikke rakk å markere på bloggen fordi jeg endelig, etter fem år med sta prokrastinering, hadde slitt fingrene løs fra tastaturet og begynt å rydde i boden. Men enhver dag er i grunnen en god dag til å feire glitrende poesi, og det er ingenting vi mennesker trenger mer på en vanlig mandag i mars enn å lese to utrolig sterke og vakre dikt av Steinar Opstad. Har jeg bestemt.

Dagens to dikt er hentet fra Opstads siste diktsamling, Å, høye dag, som ble utgitt av Kolon høsten 2013. Steinar Opstad er den lyrikeren jeg setter aller høyest av de norske samtidslyrikerne, og gudene skal vite at konkurransen er hard. Det utgis mye bra norsk lyrikk for tiden, samlinger som dessverre leses av altfor få. Dere må lese mer lyrikk, mennesker! Hvis dere tror at man må ha noen slags spesialinnsikt eller utdanning innen litteratur for å få noe ut av god lyrikk, ja, da må dere lese videre og få den oppfatningen avkreftet en gang for alle.

De første diktsamlingene til Opstad er riktignok for kryptiske til at jeg klarer å lese noe meningsfylt ut av dem. Lyrikkferdighetene mine strekker ikke til, jeg innrømmer det. Avhymninger (2009) og Å, høye dag er derimot samlinger jeg leser med jevne mellomrom med like stort utbytte hver gang. Det er så vakre, så fantastisk vakre samlinger. De er åpnere, mer tilgjengelige enn de første, og derfor også modigere. Poeter er nok på sitt mest sårbare når leseren umiddelbart forstår hva diktene forsøker å si, og kjapt kan begynne tankearbeidet med å grave under overflaten, og forhåpentligvis også i seg selv. Det er da de eventuelle svakhetene eller klisjeene i form og innhold blir synlige. Opstad trenger ikke å bekymre seg for det. Jeg synes han er på sitt aller beste når tankene hans er synlige i all sin berikende kompleksitet.

Diktet «Sjelemesse» fikk Dagbladets anmelder til å spørre om det kanskje er det beste dødsdiktet skrevet på norsk. Jeg har ikke lest mange nok norske dikt om døden til å være påståelig her. Men hvis det finnes bedre dødsdikt enn dette på norsk, vil jeg gjerne vite det.

SJELEMESSE

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka

der Jon ble funnet død

men denne dagen enser jeg den ikke

og på holdeplassen ved kirken

får jeg øye på en skitten oblat på asfalten

som jeg plukker opp og legger i lommen

*

Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye

at slukene ikke greide å ta unna vannet;

kumlokk fløt opp, trafikken stanset

og ei lita jente med gul sydvest forvekslet

meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi

men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham

*

Etterpå så jeg henne stå og grine i farens armer

og jeg gikk videre og tenkte at

sjelemesse holdes overalt

og at måten vi dør på

ikke gjenspeiler vår natur,

heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge

*

Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten

før jeg legger den hvite skiven på tunga

og svelger den

mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden

slik ei lita jente løper etter en tilfeldig

mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

Opstad får mye velfortjent skryt for hvor teknisk og formelt god han er. Jeg synes han får altfor lite skryt for hva han bruker ferdighetene sine til, som «Sjelemesse» er et bevis på. Intensiteten som ligger under den lavmælte og stillferdige overflaten i diktet som et voldsomt trykk. Følsomheten hans. Ømheten. Innsikten han har i menneskets innerste liv, i de sterkeste og vanskeligste følelsene vi baler med her på jorden. Og alt han ser, klarer han altså å komponere inn i en form som virker så selvsagt at det kan få hvem som helst til å tenke at de kan skrive gode dikt på en halvtime. Det er bare geniale forfattere som får stor litteratur til å virke enkel, som får dikt til å romme hele mennesker og liv i få linjer.

Jeg synes det er bortimot umulig å skrive noe innsiktsfullt om diktene hans, for Opstad har allerede sagt det jeg vil si om alt som føles viktig her i verden, på en måte jeg aldri kan formulere selv. Jeg visste ikke engang at jeg ønsket å si det før jeg leste diktet, og det er derfor jeg trenger å lese det: Jeg møter sjelen min i døra når Opstad holder sjelemesse i diktform. Han klarer å åpne veien inn til det ubegripelige og ubeskrivelige med få ord. Plutselig fant jeg et anker i kaoset som livet er, noe å orientere meg etter. Jeg føler et like stort behov for å være i diktet for å bli klokere og tøye følelseslivet mitt i alle retninger, som den lille jenta med gul sydvest har til å søke trøst hos faren i regnet, som Jon hadde til å velge døden foran – hva?

Jeg vil ikke tolke «Sjelemesse». Jeg vil bare lese og oppleve det igjen og igjen, og prøve å finne ut hvilken av alle følelser det fanger best: Sorg? Skyld? Ensomhet? Savn? Kjærlighet? Omsorg? Behovet for trøst eller tilgivelse?

Man blir kanskje ikke et bedre menneske av å lese god litteratur, men med Opstads ord ser jeg ting klarere, meg selv og andre. Han forankrer meg et sted det er godt å være, og smertefullt godt å leve. Kanskje er det denne klarheten og intensiteten hans som gir meg følelsen av at diktene hans har puls.

Nå er det vår utenfor vinduet, og våren er ikke dødens og sorgens årstid. Våren tilhører det spirende livet og lengselen etter lys, varme og kjærlighet. Det finnes bare ikke noe bedre tidspunkt å lengte etter kjærlighet på enn når alt i naturen vokser og gror. Lengselen suger seg i alle fall fast i meg og får meg til å strekke meg etter sol og kjærlighet med dikt som dette:

VED BLODSGRENSEN

Svarer den flyktige kjærligheten

til fortvilelsen i et menneske

og er jeg for alltid dømt til et liv

i dikt og lengsler

*

Lengselen er konkret, som avtrykket

av kattens poter i sanden

eller merkene den en gang klorte

på håndleddet mitt, så jeg blødde

*

I dag kjente jeg hjertet slå helt ut i fingertuppene

og jeg var klar til å stryke en som er

like avsindig som meg over kinnet og si:

Bli hos meg og vi skal aldri mer savne

Her kunne jeg ha tolket, men vil ikke. Lengselen er mest konkret når den er hemmelig. Dikt er aller best når de får bety noe i stillhet, og tilhører de som leser helt alene. For meg er Steinar Opstad inderlighetens dikter, som alltid minner meg om at det å være et tenkende og følende menneske er en slags høytid i seg selv. Mens hjertet slår helt ut i fingertuppene.

Bokhøsten hos Kolon

Kolon presenterte forrige onsdag årets bøker i Hamsun-salen hos Gyldendal. Kolon eies i likhet med Tiden av Gyldendal, men i motsetning til Tiden har ikke Kolon nylig skaffet seg egen stilig kåk, og bor fremdeles på hybel i Gyldendalhuset. Kolon er muligens Norges aller smaleste forlag, og utgir hvert år et lite utvalg titler med høy litterær kvalitet som ideal. Noen av disse titlene er så utilgjengelige at jeg personlig er ute av stand til å vurdere hvorvidt de er gode eller ei. Jeg klarer kun å slå fast at de er skrevet på mitt eget morsmål. Eller et språk som på en måte likner.

Når jeg har presentert bøker fra de andre forlagene i høst, har jeg unngått de mer kommersielle utgivelsene og fokusert på de som virker kvalitativt gode. Hos Kolon trekker jeg fram noen utgivelser som virker mulige å lese også for de av oss som bare har en skarve mastergrad i litteraturvitenskap.

I år utgir Kolon 13 bøker, hvorav to av dem er antologier. Det gjorde pressekonferansen i forrige uke til det Kolons forlegger Bjørn Aagenæs kalte en minifestival, der alle «kolonistene» fikk lese. Siden det ble damenes høst hos Aschehoug, blir det herrenes år hos Kolon.

Første herre ut er Steinar Opstad, den norske lyrikeren jeg setter aller høyest. Jeg hadde ikke fått med meg at han kommer med ny diktsamling i høst, og fikk meg en skikkelig fin overraskelse da han var på pressekonferansen for å lese noen dikt fra Å, høye dag, som kommer i midten av oktober. Fra forlagets omtale: «I Å, høye dag står forholdet mellom lengsel og bundethet sentralt. Det er en intenst lengtende stemme som kommer til orde, kanskje med håp om å tøye menneskenes bånd, kanskje med ønske om å tøyle selve lengselen. Samlingen inneholder også sterke kjærlighetsdikt og dikt som uttrykker et stille raseri over historiens undertrykte og utstøtte.» Det høres ut som Steinar Opstad på sitt beste.

Jeg skrev om den forrige diktsamlingen hans Avhymninger her, en samling jeg hentet fram igjen i dag og leste for n’te gang. Den var akkurat like sterk som jeg husket. Opstads beste dikt er tilsynelatende så enkle, på overflaten. Men man trenger liksom ikke å være språklig jålete når innholdet er så komplekst og tankevekkende. Et av mine mange yndlingsdikt fra Avhymninger:

En uendelig fred

Antall døde i den ene krigen

brukes mot antall døde i den andre

Og det heter en krig og flere kriger

men det heter ikke en fred eller flere freder

Freden regnes for uendelig

og det sies at jeg er vokst opp i en fredstid

Men jeg frykter freden

like mye som krigen

og jeg har aldri sett en død

annet enn på bilder, men jeg sverger på

at døde mennesker er vakre

og at vi har tapt freden og vunnet krigen

Hvis du ikke har lest noe av Steinar Opstad før, er det kanskje på tide å gjøre det nå? Å, høye dag og midten av oktober kan ikke komme fort nok for min del.

SaugestadUngMannsBekjennelser_storFrode Saugestad debuterte tidligere i år med romanen En ung manns bekjennelser om kjærlighet. Kolon delte ut leseeksemplarer på pressekonferansen, og jeg leste boken i helgen. Den unge mannens bekjennelser skal få en egen anmeldelse, for jeg har mye å si om boken. Men jeg kan tenke meg at mange enten vil elske eller hate den, for det er en bok man skal være ganske sedat for å unngå å mene noe om. Formen er svært original, og innholdet fylt av sterke scener. Forlagets omtale gir en dekkende beskrivelse av prosjektet, og skal få siste ordet i denne omgang:

En ung manns bekjennelser om kjærlighet starter med ordene «Kjære Pappa». Romanen er en montasje av bekjennelser, YouTube-lenker, kortfilmer, private brev og autentiske sitater fra intervjuer med Frode Saugestad i aviser og magasiner, samt, ikke minst, utskrifter fra en farskapssak som ifølge dateringer i teksten har gått runder i det norske rettssystemet i 30 år. Frode Saugestads debutroman er en sår og ærlig fortelling om lengsel, tapt barndom, fordervet kjærlighet og selvforakt, og om hvordan en tilsynelatende vellykket person med viten og vilje velger å ødelegge seg selv i mangel på kjærlighet for så å gjenoppstå som et annet menneske.

Joakim Kjørsvik debuterte i 2007 med Åpenbart ingen nabo, en samling fortellinger. I begynnelsen av november kommer romanen I fjor var en lang nattForlagets omtale: «I fjor var en lang natt følger en navnløs hovedperson på hans vandring gjennom Oslos underverden, hvor alkohol, dop, skrøner, overfladiske bekjentskaper, svarte penger, one nights stands, slåsskamper og tragikomiske skjebner leier hverandre sjanglende fra bar til bar gjennom vinternatten. Over det hele hviler skyggen av en død far, en oppvekst utenom det vanlige og en forelskelse på krykker.»

Kjørsvik leste et utdrag på pressekonferansen, og vakte umiddelbart interessen min med sin mørke humor og drøye karakterer. Han virker å være en de velsignede forfatterne som har skjønt at humor sjelden handler om hva man skriver, men om måten man skriver på. Merknad: Med «humor» snakker jeg her til de som ler av misantropiene til Matias Faldbakken, ikke de som fremdeles slår seg på knærne når de ser repriser av Mot i brøstet. Innholdet i romanen virker for øvrig tilfredsstillende dystert; hovedpersonens far har hengt seg, og hovedpersonen har skåret ham ned og lagt ham i fryseren inntil han finner ut hva han skal gjøre med novellene faren har etterlatt seg. Planen er å få novellene utgitt, og kjøpe amfetamin for alle pengene. Bra plan. Jeg gleder meg allerede.

Sistemann ut er Pedro Carmona-Alvarez, og diktsamlingen Sanger for korCarmona-Alvarez er kanskje mest kjent som romanforfatter, og har ikke utgitt en diktsamling siden 2004. Fra forlagets omtale: «I Sanger for kor er det kollektivets stemmer som får lyde, i et flerstemmig, labyrintisk verk, et speilkabinett over skapelsesberetninger, familiekrøniker og hukommelsesbroer.»

Jeg har ikke lest noe av Carmona-Alvarez før, men syntes han leste utrolig bra fra diktene på pressekonferansen. Dessuten henger jeg meg opp i dette med «kollektivets stemme» og flerstemmigheten. Lyrikken er ellers så sterkt knyttet til jeget som individ, og flerstemmighet forbinder jeg med romaner – norske samtidsromaner unntatt. Det virker som en samling det kan være verdt å få med seg. Sanger for kor utgis i begynnelsen av november.

Mer om Kolons utgivelser finner du her.