Stikkord: Stian Hole

Bokhøsten hos Cappelen Damm

Norges største forlag Cappelen Damm holdt ukens siste høstpressekonferanse på torsdag. Administrerende direktør Tom Harald Jenssen innledet med å snakke om hvorfor vi trenger den nye bokloven. Det samme gjorde forlagssjef Bendik Wold i Flamme Forlag på deres pressekonferanse på mandag, og det var interessant å høre tall og statistikker fra de norske forleggernes svar på David og Goliat, der begge konkluderte med det samme: Bokloven muss sein. For de som vil lese mer om bokloven, anbefaler jeg Mellom linjenes grundige innlegg om loven fra tidligere i år.

Ellers ble jeg ganske skuffet over pressekonferansen, som sendte meg hjem omtrent like klok på forlagets høstliste som jeg var da jeg kom. Norsk skjønnlitteratur, oversatt skjønnlitteratur og litteratur for barn og ungdom fikk relativt liten plass sammenliknet med fakta og dokumentar, og seansen var lite informativ og ga meg ikke oversikten jeg går på pressekonferanser ens ærend for å få. Vanligvis pleier redaksjonssjefene å presentere listene sine kort og konsist, med enkelte opplesninger og intervjuer. Denne gangen fikk enkelte forfattere og utgivelser mye oppmerksomhet, og jeg ble henvist til en blekke (uten bilder av bøkene) for å se hva de ellers utgir. Jeg kunne like gjerne holdt meg hjemme og brukt tiden på å finlese katalogen deres på nett.

Jacobsen_DeUsynligeForlaget delte ut leseeksemplarer av Roy Jacobsens De usynlige, og forfatteren selv presenterte boken. Ellers bryr jeg meg i disse innleggene (og ellers) ikke stort om hva forlagene selv vektlegger, og overser glatt at Cappelen Damm har en solid krimliste i høst og at en viss kjent forfatter fyller 60 år i år. Men akkurat Roy Jacobsens roman hadde jeg lyst til å lese også før leseeksemplaret havnet i vesken. Fra før har jeg bare lest Seierherrene (1990), en roman i to deler der den første er lagt til Nordland og den andre til Oslo. Den første delen var den jeg likte best, for Jacobsen skriver godt om Nordland i gamle dager. Og De usynlige er lagt til Helgelandskysten.

Fra katalogen: Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer. I De usynlige skriver Jacobsen om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» De usynlige er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie. En sterk og rørende roman, ifølge forlaget.

Sterk og rørende var også Benedicte Meyer Kronebergs debutroman Ingen skal høre hvor stille det er fra 2011. Jeg avsluttet innlegget mitt om boken med å si at «Benedicte Meyer Kroneberg kan skrive om hva hun vil i fremtiden, jeg kommer til å lese det.» Så hennes tredje roman, Hvis noen ser meg nå, er den av høstens bøker jeg gleder meg aller mest til å lese. Jeg skal også snart få lest hennes andre roman, En rettferdig krig, som ble utgitt i 2012. Katalogteksten om tredjeboka er litt kryptisk, men det hindrer meg ikke i å glede meg likevel: «Hvis noen ser meg nå følger de eneggede, men etter hvert svært forskjellige, tvillingene Mona og Vanjas liv gjennom tre formende halvår av deres liv. Det handler om behovet for å skape sin egen identitet: å markere forskjellene i et forhold som for utenforstående først og fremst kjennetegnes av likhet.» Romanen utgis 10. september, og skal leses så fort bokbloggertreffet er vel overstått.

Tittelen Mitt liv var et hett bibliotek er så kul at Kristian Klausens roman av året selvfølgelig må både leses og ryddes plass til i mitt eget bibliotek. Boken avslutter hans trilogi om hvordan det storslagne ankommer det lille livet i Drammen. I Globus (2009) er det historien. I Akilles (2011) er det mytologien. I Mitt liv var et hett bibliotek er det litteraturen. Akilles har jeg allerede, så jeg burde kanskje lese den først. Eller etterpå. Mitt liv var et hett bibliotek er ifølge forlaget en vakker, trist, alvorlig og humoristisk roman, som på en elegant og original måte går i dialog med flere sentrale forfatterskap i modernismen, blant annet Joyce, Proust, Kafka, Nabokov og Roth. Dette må da være midt i blinken for alle litteraturinteresserte? Boken utgis førstkommende mandag.

Moshonista har jobbet utrettelig for å spre evangeliet om Vigdis Hjorth blant norske bokbloggere (og lesere) i noen år nå. Derfor regner jeg med at Hjorths samling litterære essays vil være av interesse for noen og enhver. Her kan vi lese hennes tanker om eget og andres forfatterskap, som Hamsun, Brecht, Woolf, Kierkegaard, Gombrowicz, Solstad, Ditlevsen m.fl. Selv har jeg latt bloggpropagandaen påvirke meg til å ville lese Hjorths Hva er det med mor og Leve Posthornet! Man lar seg da påvirke av bokbloggernes jungeltelegraf, om man er mer døvhørt når Kritikerprisen og Gyldendalprisen deles ut. Essaysamlingen utgis i oktober. Jeg benytter anledningen til å ønske meg flere litterære essaysamlinger!

Jeg leser ikke så mange bøker for barn og ungdom. Men når jeg først gjør det, leser jeg nesten bare gode bøker. Jeg har nese for sånt, og dessuten gode informanter. Lyriker Synne Lea har skrevet en diktsamling for barn som utgis i slutten av oktober. Samlingen heter Nattevakt og er illustrert av Stian Hole. Den beskrives som en annerledes og bildesterk samling, med drømmeaktige og samtidig konkrete illustrasjoner. Med utgangspunkt i barns gjenkjennelige omgivelser undersøker diktene drøm, lengsel og vennskap. Det kjente og nære forvandles til noe grenseløst og overskridende. Samlingen er beregnet for barn i alderen 8-14 år. Lyrikk til folket! sier jeg bare. Også de små, en alen lange.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om barnelitteratur med triste temaer, og da falt jeg pladask blant annet for Bjørn Arild Erslands Glassklokken. Boken er illustrert av Lillian Brøgger, og er en vakker og gripende bok om døden som jeg sparer på til jeg selv får barn – som jeg går ut fra får samme anlegg for å gruble melankolsk over livet og døden som sin mor. Jeg oppdaget nå at jeg er sitert på Cappelen Damms nettside om Glassklokken:

Til tross for at bokens innhold er tragisk og voldsom død, er dette en av de vareste og vakreste [barne]bøkene jeg har lest. Boken er gåtefull, og åpner for flere spørsmål enn den besvarer. Men det er også dens store styrke, for dette er en bok som må fortolkes, og som derfor utfordrer liten og stor til å reflektere over livets store spørsmål.

Siden duoen Ersland og Brøgger har overbevist meg før om at de klarer å lage kompleks barnelitteratur som også tåler et voksent blikk, er jeg veldig spent på deres illustrerte ungdomsroman Dagen vi drømte om. Det er en fremtidsfabel der dramatiske hendelser har ført til at all infrastruktur har brutt sammen, alt bortsett fra et vilkårlig og skremmende byråkrati. Romanen skal vise oss en skremmende verden, fremmed, men med tydelige paralleller til vårt eget samfunn. Lukas, Laleh og Adam venter ved mottaket. Hver uke er det noen som reiser, hver uke kommer nye inn porten. De tre drømmer om å komme videre, slippe inn. De har for lengst fylt mappene sine med dokumenter de trenger, men de har ventet lenge nå. Så en dag er det plutselig deres tur. Endelig framme finner de ut at det verste ennå ligger foran dem. Romanen utgis i september og er beregnet på lesere i alderen 8-14 år. Og kanskje også denne leseren på 33 år.

Hele katalogen til Cappelen Damm finner du her.