Stikkord: Synne Lea

Bokhøsten hos Flamme

AmbjørnsenJeg var ganske muggen i innlegget mitt i går fordi forlagenes høstpressekonferansener begynner klokken 10 om morgenen. Takket være to stk malende kattevekkerklokker kom jeg meg mot alle odds tidsnok til Flammes presentasjon i Tronsmo bokhandel i dag tidlig/sen natt. Og hva fikk jeg høre der? Jo, at Ingvar Ambjørnsen gir ut bok der i høst om å slutte som romanforfatter, at han er i Oslo og gjerne skulle vært der selv for å lese, MEN at han syntes klokken 10 ble litt for tidlig. See? My case rests.

Ambjørnsens bok heter Farvel til romanen og høres ut som obligatorisk lesning for alle Ambjørnsen-fans. Siden jeg i det siste er blitt (mer enn vanlig) anklaget for spoiling, skal jeg ikke si så mye mer om boken og dermed røpe hvordan det gikk. Eller jo: I tilfelle det ikke er åpenbart, er det altså en sakprosabok. Det ville nok ha vært vanskelig å si farvel til romanen i romanform.

Mine andre stalltips fra dagen er nøye utvalgt ut fra hva jeg tror at jeg selv kan like, og hva folk som liker meg derfor burde like. Først ut er Lotta Elstad og romanen Et eget rom – en feministisk satire om penger, pupper og professorater. Snakk om helgardering. Woolf, satire, feminisme, alliterasjon – herregud! Jeg blir svært overrasket og fryktelig skuffet hvis jeg ikke liker denne romanen. Elstad har tidligere utgitt en dokumentarbok og en roman. Et eget rom utgis i slutten av september.

Forlagets omtale: Anna Louisa Millisdotter bor i en herskapsleilighet som hun en gang forførte seg til med sitronpaier og en kysseteknikk hun lærte i marinen. Siden har hun sovet i 15 år. Helt til hun våkner 7. desember 2013. En kronikk i landets nest største avis får tekoppen til å skjelve, leiligheten til å riste og minner henne om Nietzsches advarsel: Stirrer du for lenge ned i avgrunnen, begynner avgrunnen å stirre tilbake på deg. Offentligheten er full av nek, innser hun. Og verden trenger henne – tross alt. Et eget rom er et moderne kammerspill med plass til både bitcoins, salongpistoler og Pussy Riot.

Victoria Durnak er født i 1989, men har allerede rukket å utgi to diktsamlinger og en roman siden 2010. Hennes fjerde bok og andre roman utgis i slutten av oktober og har den foreløpige tittelen Jeg og du. Jeg blir generelt nysgjerrig når så unge mennesker får til så mye på så kort tid. Dessuten ble romanen beskrevet som «krimaktig» på pressekonferansen, og jeg er minst like nysgjerrig på hva som ligger i begrepet når det kommer fra Flamme. Basert på det Durnak leste, var den litt nifse krim-feelingen i alle fall tilstede. Ikke minst ble jeg svært nysgjerrig på hva hovedpersonen Nora egentlig lever av?

Forlagets omtale: Nora, en arbeidsløs gartner, bestemmer seg for å kontakte folk som gir bort ting på Finn.no. Hun tilbyr seg å levere tingene til dem som vil ha dem, og møter vinterhalvåret som en ulønnet budbringer. En bokhylle gir blåmerker, et eggeglass forsvinner og en bunke kjøkkenhåndklær ligger uklanderlig i en hvit plastpose. Nesten alt kommer fram, men det er usikkert hvem som egentlig får hjelp. Når Nora skal hente en plakat hjemme hos en ukjent mann, finner hun et fotoalbum med barnebilder av hennes beste venninne, Siri. Dette forlanger han å få noe i bytte for. Har Nora noe som frister ham?

Nils Chr. Moe-Repstad ble nominert til Brageprisen med fjorårets diktsamling i to deler, Teori om det eneste. Jeg kjøpte den i julegave til meg selv, men har ikke lest den ennå. Likevel har jeg hørt og lest så overveldende mye om hvor fantastisk samlingen er, at det føles som om den er en av favorittbøkene mine allerede. Dette må jeg komme til bunns i før årets samling, 19 forgiftninger, utgis i midten av september. Jeg føler at IQ-en min vokser med et par poeng bare ved å lese om bøkene hans.

Forlagets omtale: Nils Chr. Moe-Repstads nye diktsamling handler om forgiftninger i vid forstand – om infeksjoner, virus og epidemier, men også om miljøforurensning, politisk korrupsjon og økonomisk utbytting. Diktene foretar store sprang i tid og rom: Vi forflytter oss fra Zambezi til Brennerpasset; fra Noahs ark til Kirkegaten i Kristiansand; fra selotenes kollektive selvmord på Masada-platået i år 73 e.Kr. til havstigningen og slyngplantenes utbredelse i en tenkt framtid. Det dreier seg om forpestede legemer, skrøpelige sjeler og infiserte samfunnsorganer.

Mannen-er-vakker_Cover_300dpiNest siste tips fra Flamme er en diktsamling som allerede er utkommet, Mannen er vakker fra livet og opp. Eller som jeg hele tre ganger i dag ved en feiltakelse har kalt samlingen: «Mannen er naken fra livet og ned». En av de mer interessante Freudian slips jeg har hatt i nyere tid. Diktsamlingen er skrevet av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas, begge født i 1990.

Forlagets omtale: Mannen er vakker fra livet og opp er en blanding av enkeltdikt og hverdagslige dialoger poetene imellom, om og omkring kjærlighet, dating og begjær. Holdningen i diktene er bevisst nedbrytende. Tidvis tøvete, tidvis grotesk, men med en genuin og smått nostalgisk undring i bånn. Det er ikke dikt som har bestemt seg på forhånd, ikke helt, i alle fall.

Apropos Freud fant jeg dette da jeg bladde gjennom samlingen: «Jeg skulle skrive oss inn i en tekst en gang, men da han sugde på brystvortene mine, tenkte jeg bare på Freud. De runde brillene, månen og det hvite skjegget.» Freud er dessverre som måsen, han finnes overalt.

Jeg abonnerer på Flammesinglene som kommer i posten med ujevne mellomrom. Hvert øyeblikk får jeg «Dyr sortert etter alder» av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg leste debuten hennes Hver morgen kryper jeg opp fra havet (2013) i vår, og anbefaler den helhjertet. I midten av september kommer «Å» av Synne Lea, som jeg hørte henne lese fra både i dag og under festivalen på Lillehammer. I begynnelsen av november kommer «Kjærlighet, et register» av den amerikanske poeten Rebecca Lindenberg. Jeg kikket så vidt på originalen i forrige uke, og gleder meg til å lese på norsk.

Alt i alt var dette en lovende start på både uken og bokhøsten. På onsdag går turen til Tiden og Vigmostad og Bjørke. Hele katalogen til Flamme Forlag finner du her.

Bokhøsten hos Cappelen Damm

Norges største forlag Cappelen Damm holdt ukens siste høstpressekonferanse på torsdag. Administrerende direktør Tom Harald Jenssen innledet med å snakke om hvorfor vi trenger den nye bokloven. Det samme gjorde forlagssjef Bendik Wold i Flamme Forlag på deres pressekonferanse på mandag, og det var interessant å høre tall og statistikker fra de norske forleggernes svar på David og Goliat, der begge konkluderte med det samme: Bokloven muss sein. For de som vil lese mer om bokloven, anbefaler jeg Mellom linjenes grundige innlegg om loven fra tidligere i år.

Ellers ble jeg ganske skuffet over pressekonferansen, som sendte meg hjem omtrent like klok på forlagets høstliste som jeg var da jeg kom. Norsk skjønnlitteratur, oversatt skjønnlitteratur og litteratur for barn og ungdom fikk relativt liten plass sammenliknet med fakta og dokumentar, og seansen var lite informativ og ga meg ikke oversikten jeg går på pressekonferanser ens ærend for å få. Vanligvis pleier redaksjonssjefene å presentere listene sine kort og konsist, med enkelte opplesninger og intervjuer. Denne gangen fikk enkelte forfattere og utgivelser mye oppmerksomhet, og jeg ble henvist til en blekke (uten bilder av bøkene) for å se hva de ellers utgir. Jeg kunne like gjerne holdt meg hjemme og brukt tiden på å finlese katalogen deres på nett.

Jacobsen_DeUsynligeForlaget delte ut leseeksemplarer av Roy Jacobsens De usynlige, og forfatteren selv presenterte boken. Ellers bryr jeg meg i disse innleggene (og ellers) ikke stort om hva forlagene selv vektlegger, og overser glatt at Cappelen Damm har en solid krimliste i høst og at en viss kjent forfatter fyller 60 år i år. Men akkurat Roy Jacobsens roman hadde jeg lyst til å lese også før leseeksemplaret havnet i vesken. Fra før har jeg bare lest Seierherrene (1990), en roman i to deler der den første er lagt til Nordland og den andre til Oslo. Den første delen var den jeg likte best, for Jacobsen skriver godt om Nordland i gamle dager. Og De usynlige er lagt til Helgelandskysten.

Fra katalogen: Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer. I De usynlige skriver Jacobsen om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» De usynlige er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie. En sterk og rørende roman, ifølge forlaget.

Sterk og rørende var også Benedicte Meyer Kronebergs debutroman Ingen skal høre hvor stille det er fra 2011. Jeg avsluttet innlegget mitt om boken med å si at «Benedicte Meyer Kroneberg kan skrive om hva hun vil i fremtiden, jeg kommer til å lese det.» Så hennes tredje roman, Hvis noen ser meg nå, er den av høstens bøker jeg gleder meg aller mest til å lese. Jeg skal også snart få lest hennes andre roman, En rettferdig krig, som ble utgitt i 2012. Katalogteksten om tredjeboka er litt kryptisk, men det hindrer meg ikke i å glede meg likevel: «Hvis noen ser meg nå følger de eneggede, men etter hvert svært forskjellige, tvillingene Mona og Vanjas liv gjennom tre formende halvår av deres liv. Det handler om behovet for å skape sin egen identitet: å markere forskjellene i et forhold som for utenforstående først og fremst kjennetegnes av likhet.» Romanen utgis 10. september, og skal leses så fort bokbloggertreffet er vel overstått.

Tittelen Mitt liv var et hett bibliotek er så kul at Kristian Klausens roman av året selvfølgelig må både leses og ryddes plass til i mitt eget bibliotek. Boken avslutter hans trilogi om hvordan det storslagne ankommer det lille livet i Drammen. I Globus (2009) er det historien. I Akilles (2011) er det mytologien. I Mitt liv var et hett bibliotek er det litteraturen. Akilles har jeg allerede, så jeg burde kanskje lese den først. Eller etterpå. Mitt liv var et hett bibliotek er ifølge forlaget en vakker, trist, alvorlig og humoristisk roman, som på en elegant og original måte går i dialog med flere sentrale forfatterskap i modernismen, blant annet Joyce, Proust, Kafka, Nabokov og Roth. Dette må da være midt i blinken for alle litteraturinteresserte? Boken utgis førstkommende mandag.

Moshonista har jobbet utrettelig for å spre evangeliet om Vigdis Hjorth blant norske bokbloggere (og lesere) i noen år nå. Derfor regner jeg med at Hjorths samling litterære essays vil være av interesse for noen og enhver. Her kan vi lese hennes tanker om eget og andres forfatterskap, som Hamsun, Brecht, Woolf, Kierkegaard, Gombrowicz, Solstad, Ditlevsen m.fl. Selv har jeg latt bloggpropagandaen påvirke meg til å ville lese Hjorths Hva er det med mor og Leve Posthornet! Man lar seg da påvirke av bokbloggernes jungeltelegraf, om man er mer døvhørt når Kritikerprisen og Gyldendalprisen deles ut. Essaysamlingen utgis i oktober. Jeg benytter anledningen til å ønske meg flere litterære essaysamlinger!

Jeg leser ikke så mange bøker for barn og ungdom. Men når jeg først gjør det, leser jeg nesten bare gode bøker. Jeg har nese for sånt, og dessuten gode informanter. Lyriker Synne Lea har skrevet en diktsamling for barn som utgis i slutten av oktober. Samlingen heter Nattevakt og er illustrert av Stian Hole. Den beskrives som en annerledes og bildesterk samling, med drømmeaktige og samtidig konkrete illustrasjoner. Med utgangspunkt i barns gjenkjennelige omgivelser undersøker diktene drøm, lengsel og vennskap. Det kjente og nære forvandles til noe grenseløst og overskridende. Samlingen er beregnet for barn i alderen 8-14 år. Lyrikk til folket! sier jeg bare. Også de små, en alen lange.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om barnelitteratur med triste temaer, og da falt jeg pladask blant annet for Bjørn Arild Erslands Glassklokken. Boken er illustrert av Lillian Brøgger, og er en vakker og gripende bok om døden som jeg sparer på til jeg selv får barn – som jeg går ut fra får samme anlegg for å gruble melankolsk over livet og døden som sin mor. Jeg oppdaget nå at jeg er sitert på Cappelen Damms nettside om Glassklokken:

Til tross for at bokens innhold er tragisk og voldsom død, er dette en av de vareste og vakreste [barne]bøkene jeg har lest. Boken er gåtefull, og åpner for flere spørsmål enn den besvarer. Men det er også dens store styrke, for dette er en bok som må fortolkes, og som derfor utfordrer liten og stor til å reflektere over livets store spørsmål.

Siden duoen Ersland og Brøgger har overbevist meg før om at de klarer å lage kompleks barnelitteratur som også tåler et voksent blikk, er jeg veldig spent på deres illustrerte ungdomsroman Dagen vi drømte om. Det er en fremtidsfabel der dramatiske hendelser har ført til at all infrastruktur har brutt sammen, alt bortsett fra et vilkårlig og skremmende byråkrati. Romanen skal vise oss en skremmende verden, fremmed, men med tydelige paralleller til vårt eget samfunn. Lukas, Laleh og Adam venter ved mottaket. Hver uke er det noen som reiser, hver uke kommer nye inn porten. De tre drømmer om å komme videre, slippe inn. De har for lengst fylt mappene sine med dokumenter de trenger, men de har ventet lenge nå. Så en dag er det plutselig deres tur. Endelig framme finner de ut at det verste ennå ligger foran dem. Romanen utgis i september og er beregnet på lesere i alderen 8-14 år. Og kanskje også denne leseren på 33 år.

Hele katalogen til Cappelen Damm finner du her.