Stikkord: essay

Bokhøsten hos Aschehoug

AschehougAschehoug forlag holdt i dag høstens pressekonferanse hjemme hos seg selv på Sehesteds plass. Siden jeg hadde selskap av den flotte bokbloggeren Rose-Marie med hennes kamera, kan du selv se hvor flott Aschehoug har det på tunet utenfor hovedinngangen, mens like flotte Gyldendal forlag speiler seg i vinduene deres.

Som forventet hadde Aschehoug en høstliste full av interessante utgivelser, og langt flere enn jeg i selvinnsiktens navn kan forvente å rekke over. Jeg gjør kort prosess, og vier presentasjonen til et utvalg imponerende kvinner fra Aschehougs katalog. Er det 2013, ja, så er det 2013.

I år er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, og det markerer Aschehoug med å utgi serien Stemmer, som består av 12 utgivelser skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Tekstene kan leses frittstående eller samlet. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

Jeg har for lengst sikret meg første hefte i serien, som ble utgitt i januar i år: Språk og oppmerksomhet av Toril Moi. Moi er professor i litteratur ved Duke University i North Carolina, og hun har en gudinneaktig status i mitt liv. Jeg visste ikke hva det ville si å være starstruck før en vinterkveld tidligere i år da Toril Moi møtte Ane Farsethås i kjelleren hos Cappelen Damm for å diskutere litteratur og virkelighet, og gjorde meg til et mye klokere og lykkeligere menneske. Moi har et intellekt så skarpt at jeg tror hun er bortimot ufeilbarlig, og hun skriver så tilgjengelig, uanstrengt og intelligent om litteratur at det føles som å lese en fasit på alt jeg noensinne har lurt på om viktige ting her i verden. I Språk og oppmerksomhet stiller Moi spørsmålet: Må vi lese litteratur? Hun spør om hvordan vi skal snakke om det vi ser for å forstå hverandre. Til grunn for våre moralske vurderinger må vi anlegge det Moi kaller et rettferdig og kjærlig blikk. Jeg har ikke lest boken ennå, og kan strengt tatt ikke anbefale den. Men jeg gjør det likevel. Liker du ikke Toril Moi, liker du sannsynligvis ikke meg heller.

En annen bemerkelsesverdig intellektuell er forfatteren Siri Hustvedt. Aschehoug delte ut hennes Livet, tanken, blikket i dag, der 32 essays fra perioden 2006-2011 er samlet. I tekstene viser Hustvedt hva som ligger bak romanene hennes, og deler sin kunnskap om filosofi, nevrovitenskap, psykologi, psykoanalyse og litteratur. Livet henter sitt stoff fra forfatterens eget liv. I Tanken utforsker hun temaer som minner, følelser og fantasi. Blikket handler om billedkunst. Spørsmålet som opptar henne mer enn noe annet er: Hva betyr det å være menneske? Jeg har bare rukket å bla litt i samlingen, men synes essayene virker svært lesverdige og like uanstrengt intelligente som Mois tekster. Jeg går en lys sakprosahøst i møte, og skal forsøke å dempe beundringen såpass at jeg klarer å plukke opp noen snedige tips om «hvordan skrive gode essays» samtidig.

Nobelprisvinner Toni Morrisons nyeste roman Hjem ble utgitt på norsk i går, og hun er en annen forfatter som har tilnærmet gudinnestatus her i gården, etter at jeg leste Elskede i fjor. Jeg spekulerer fremdeles på om Elskede er den aller beste romanen jeg har lest, eller bare topp tre. Forlagsomtale av Hjem: På femtitallet vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen. Hverdagen er preget av rasisme, mareritt og for mye alkohol. Når han får vite at søsteren Cee er dødssyk, drar han for å hjelpe henne. Under reisen dukker minner fra barndommen og krigen opp, og han oppdager at han er i besittelse av en styrke han aldri hadde trodd han ville finne tilbake til. Endelig kan han forsones med fortiden. Endelig er han kommet hjem.

Sara Stridsberg er en svensk forfatter jeg med skam å melde ennå har til gode å lese noe av. Men jeg har Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien liggende i min bunke av dårlig samvittighet, romanen hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2007. I september kommer skuespillet Medealand, som tar utgangspunkt i den klassiske greske tragedien Medea av Euripedes. Utdrag fra Steve Sem-Sandbergs etterord: «I uutholdelig skarpt lys fokuserer [Stridsbergs tekster] på mennesket når det er utstøtt og fortvilet, men også i den lengselen etter kjærlighet og tilhørighet som en slik fortvilelse føder. Kjærlighet er å komme hjem. […] Medea drømmer at bare hun tilintetgjør alt som har vært, kommer det til å bli mulig å få tilbake alt. Hun skal bli ett med sin Jason igjen. Bak mordergestalten hennes avtegner den elskendes ansikt seg så tydelig at det gjør vondt.» Høy gåsehudfaktor.

KoritzinskyOver til en norsk debutant, som for mitt vedkommende virker som den mest interessante så langt i rekken av debutanter og høstlister. Roskva Koritzinsky utga i dag novellesamlingen Her inne et sted. Jeg har lest et utdrag fra novellen «Demning» i magasinet Aschehoug Litteratur, og kan trygt slå fast at dette er en debutant og en novellesamling etter mitt hjerte. Den unge debutanten snakket dessuten meget godt for seg på pressekonferansen i dag, og jeg har generelt mye større tiltro til forfattere som er flinke med ord, enn de som ikke er det.

Forlagets omtale: Er det ideene og forestillingene våre som avgjør hvem vi er? Hva skjer i så fall når kroppen oppleves som en trussel mot vår egen selvforståelse, i stedet for å inngå i den? Og hvor langt er vi villige til å gå for å beholde kontrollen? Behovet for selvkontroll og ønsket om nærhet lever side om side i denne novellesamlingen. Ofte blir personenes hang til observasjon og tilbaketrekning sterkere enn trangen til intimitet og kjærlighet. Ikke fordi kjærlighet ikke finnes, men fordi ideen om hvordan alt burde ha vært overskygger verdiene i hva som er. Roskva Koritzinsky evner å beskrive både unge og eldre, menn og kvinner, med psykologisk innsikt.

Karine Nyborg debuterte med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010. Jeg skrev om fire av novellene her, og ser fram til et gjensyn med Nyborgs skrivekunst. Ikke alle novellene var like glitrende som de beste, men alle var veldig gode. Det sier i grunnen det meste. I slutten av september utgir hun romanen Jeg er ikke redd for mørket. Romanen handler om en ung jente som blir bortført – og som kanskje ønsker det. Hun er fjorten år gammel og treffer en voksen mann i et skogholt. De skilte foreldrene hennes deler fremdeles hus etter at de verken har klart å berge kjærligheten eller avslutte den. En dag kommer ikke datteren hjem etter en spilletime. Det er en fortelling om grenseløshet, om hva som kan skje med et barn når det ikke finnes klare grenser.

Etter all denne fordypningen i intellektuell essayistikk, krigstraumer, rasisme, fattigdom, alkoholisme, sykdom, hat, drap, lengsel, sjalusi, virkelighetsflukt, død og bortførte ungjenter, er det kjekt å vite at selveste Brigdet Jones endelig er tilbake i oktober med sitt gode humør og forhåpentligvis like optimistiske syn på livet. Sist jeg leste Bridget Jonesdagbok og Bridget Jones på randen var i 1999, mens jeg fremdeles gikk på videregående. Hva har Bridget gjort de siste fjorten årene? Har hun rukket å bli Mrs. Darcy? Det får vi vite når Helen Fielding er tilbake med Mad about the boy.

Det var nok girl power fra meg for i kveld. Jeg må bare tilføye at Helga Flatland og Merethe Lindstrøm også er på ferde igjen i høst, i henholdsvis september og oktober, med henholdsvis romanen Det finnes ingen helhet og novellesamlingen Arkitekt. To utgivelser som neppe vil gå ubemerket hen.

Hele høstlisten til Aschehoug finner du her.

Essayisten Woolf

to_the_lighthouseVirginia Woolf var akkurat det skrivesperren min trengte. I går tok jeg en pause fra Til fyret for å bla gjennom essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, en samling av Woolfs beste essay. Blant gullkorn på løpende bånd var det spesielt ett sitat som virkelig rørte meg. Det er avslutningen på essayet «Women and Fiction» (1928), som opprinnelig var et foredrag Woolf holdt for kvinnelige studenter ved Cambridge. Essayet dannet utgangspunktet for boken A Room of One’s Own (1929), der Woolf slår fast at kvinner ikke kan skape kunst før de tjener 500 pund i året og får et eget rom – i alle betydninger av ordet. Woolf skriver:

«Vi vil derfor spå at kvinner i kommende tider vil skrive færre romaner, men bedre romaner; og ikke bare romaner, men lyrikk og kulturkommentarer og historie. Men da ser vi naturligvis fremover mot en gyllen, kanskje imaginær tid da kvinner har det de så lenge har måttet unnvære – tid, penger og et eget rom.»

Jeg har lest – og elsker – A Room of One’s Own. Det som grep meg så sterkt i går er de to siste linjene, og særlig formuleringen «en gyllen, kanskje imaginær tid». Woolf var ikke engang sikker på om denne visjonen om skrivende kvinner var mulig å realisere. 85 år senere kikket jeg rundt meg, og konstaterte at jeg både har tid, penger og et eget rom der jeg kan skrive så mye jeg vil. Så jeg fant ut at det ble for dumt å ha skrivesperre når lesesirkelen har lest Woolfs Til fyret. Akkurat det tror jeg Woolf ville ha likt veldig godt. Det var nettopp denne muligheten hun ønsket seg for kvinner.

Men det er essayisten Woolf, som jeg er svært begeistret for. Essayisten Woolf er fenomenal. Hun er energisk, intelligent, kunnskapsrik, nysgjerrig, følsom, intuitiv, varm, rastløs, selvironisk og vittig. Hun bobler over av entusiasme og skapertrang, og jeg elsker skrivestemmen hennes. Noen av essayene hennes er rene pageturnere. Hun er definitivt min overkvinne hva ordrikdom og tankekaos angår, men det flyter så vanvittig bra likevel.

Den skjønnlitterære forfatteren Woolf har jeg derimot aldri gått helt overens med. Jeg har nå lest halve Til fyret, og underveis har jeg prøvd å finne svaret på hvorfor. Jeg kan ikke unngå å bli imponert over Woolfs språklige begavelse og den åpenbare litterære kvaliteten. Hun fortjener sin status blant de beste britiske modernistene, og det er vanskelig å forestille seg hvordan litteraturhistorien ville ha sett ut uten henne. Men det oppleves veldig tungt å lese, mye tyngre enn essayene. Til fyret er tung, Mrs. Dalloway tyngre, og The Waves et rent modernistisk helvete av en ugjennomtrengelig labyrint. Debutromanen The Voyage Out var mer tradisjonell i formen, og til gjengjeld husker jeg ingenting av den.

Men halvveis uti romanen har jeg i det minste funnet ut hva lunkenheten skyldes. Det er personligheten hennes. Tankene, erkjennelsene og innsiktene hennes er så spennende at jeg vil ha dem i klartekst, ikke i fiksjonsform. Det jeg elsker med skrivestemmen hennes i essayene er der i skjønnlitteraturen også, men i filtrert form. Det er henne, men bare indirekte. Det jeg liker best er når hun ikke dikter opp karakterer for å sette en idé ut i livet. Jeg liker henne best når hun bare skriver fritt om det hun tenker, uten mellomledd.

En annen ting er at stemmen hennes uansett er så ruvende og dominerende at den overdøver karakterene hennes i hukommelsen min. Mens jeg leser, er karakterene innsiktsfullt og ekstremt troverdig skildret, både i seg selv og i relasjon til andre. Men så snart jeg legger boken vekk, hører jeg bare Woolfs stemme. Karakterene får liv mens jeg leser, etterpå er de borte. De blir alle en del av hennes stemme; forglemmelige i seg selv, minneverdige i den grad de uttrykker hennes innsikt. De er alle henne, eller fragmenter av henne: Fru Ramsey, Ramsey, Lily Briscoe, Mrs Dalloway. En kombinasjon av hennes observasjoner eller projiseringer.

Det er for meg så innlysende at de har sprunget ut av hennes hode at fiksjonen på en måte blir overflødig. Fiksjonen blir bare til teknikker hun tester ut for å se om det funker, for å fornye romansjangeren. Det er klart, det var jo sånn modernistene holdt på – med varierende resultater – og Woolf er en glimrende modernist. Likevel melder den kjetterske og nærmest uhørte tanken seg: Hvor briljant ville ikke Woolf ha vært som postmodernist? Hvis hun ikke var den som tok på seg å fornye romankunsten etter de senviktorianske inntørkede patriarkene Arnold Bennett, John Galsworthy og H.G. Wells? Men istedet kunne ha skrevet med mindre fokus på andres (dårlige) form og mer på den formen som passet hennes talent, hennes stemme?

Det er en merkelig tanke, så klart. Man kan sikkert utføre det samme tankeeksperimentet om ørten andre klassiske forfattere. Likevel tenker jeg aldri det når jeg leser Jane Austen, Charles Dickens eller Franz Kafka. De er sin form, og de er sin perfeksjonerte form. Jeg klarer ikke å forestille meg at de kunne ha skrevet på en annen måte. Med Woolf klarer jeg knapt å tenke på noe annet. At formen er henne så fremmed. At den er så konstruert at den kveler alt livligheten hennes. At alt som egentlig er spennende med henne, forsvinner et sted mellom teori og praksis.

Derfor har jeg heller ikke så mye å si om Til fyret. Hvis jeg skal sammenlikne den med andre romaner, er den genial. Istedet sammenlikner jeg den med hva jeg tror bodde i Virginia Woolf, og da synes jeg ikke at den yter talentet hennes rettferdighet. Hvilket er et stort kompliment, selvfølgelig.

Neste gang jeg skal lese Woolf, bortsett fra essayene hennes, velger jeg hennes selvbiografiske skrifter. De er utgitt samlet under tittelen Moments of Being (1985). Vanligvis interesserer jeg meg ikke stort for forfattere og deres liv, og jeg liker heller ikke selvbiografisk litteratur. Men Woolf er et hederlig unntak. Jeg er overbevist om at hun unngår alle fellene andre forfattere gladelig hopper uti når de skriver om seg selv. Jeg tviler i alle fall på at hun skrev om seg selv fordi hun var selvopptatt, lat og manglet fantasi, eller at hun skrev med dårlig skjult forfengelighet.

Uansett hva man velger, må man lese noe av Woolf før man dør. Jeg avslutter med et fantastisk sitat fra essayet «Er jeg en snobb?» (1936), fra en samtale mellom Virginia Woolf og ovennevnte tørrpinn, forfatteren Arnold Bennett. De møttes i et selskap dagen etter at Bennett hadde «skjelt ut» en av Woolfs romaner.

«Jeg beklager, fru Woolf, at jeg skjelte ut boken Deres i går kveld …»

Han stotret. Og jeg buste ut, helt oppriktig: «Jeg har selv valgt å utgi bøker. Jeg får ta følgene.»

«Jo – jo visst,» stotret han. Han godtok visst det. «Jeg likte ikke boken Deres,» fortsatte han. «Jeg syntes det var en riktig dårlig bok …» Han stotret igjen.

«De kan umulig mislike mine bøker mer enn jeg misliker Deres, herr Bennett,» sa jeg.

Jeg vedder på at minst halvparten av de som leser dette innlegget, vil tenke: «Hvem faen er Arnold Bennett?!» Det må man jo kunne kalle et nydelig poeng.

På vegne av venner

Kristopher Schau er en populær mann i bloggland, og jeg har inntrykk av at det bare er en håndfull bokbloggere som ennå ikke har lest På vegne av venner. Men de har til gjengjeld planer om å gjøre det. Jeg kom til å tenke på boken da jeg prøvde å pønske ut hvilke bøker jeg ville anbefale til lesemaraton. På vegne av venner er med sine 92 sider av det korte slaget, skriftstørrelsen er behagelig å lese, og innholdet svært engasjerende. Med andre ord er det ingen grunn til å la den ligge urørt, lesemaraton eller ikke.

“Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed”

Vinteren 2008 leste Kristopher Schau en artikkel i Aftenposten om begravelser som håndteres av det offentlige, eller “på vegne av venner”, fordi avdøde ikke har venner eller familie som kan stå for begravelsen. Artikkelen gjorde sterkt inntrykk på ham.

«Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en tom, funksjonell prosess.»

På dette tidspunktet var Schau arbeidsledig, og han bestemte seg for å delta i noen av begravelsene for å finne ut hva dette var. Som sagt så gjort. I perioden 30. desember 2008 til 30. april 2009 deltok han i en rekke begravelser i Oslo hvor ingen andre møtte opp, eller hvor de ytterst få som møtte opp åpenbart ikke hadde stått avdøde nær. I På vegne av venner skriver Schau om opplevelsen av å delta i slike begravelser. Deltakelsen bærer preg av å være ukomfortabel. Schau er plagsomt selvbevisst, redd for å tråkke over, være i veien eller støte noen. Han er redd for å gjøre feil, redd for å føle for mye eller for lite, redd for at det bare skal bli et tomt prosjekt. Samtidig er det gjennom sin noe ukomfortable og selvbevisste deltakelse i fremmede menneskers folketomme begravelser at Schau indirekte avslører hvor vanskelig det kan være for mennesker å nærme seg hverandre generelt.

“Mangelen på selvrespekt blir en uendelighet av tid”

De fleste omtaler og anmeldelser jeg har lest om På vegne av venner fokuserer på de døde – og sannsynligvis ensomme – menneskene hvis begravelser Schau deltar i. For min del var det Schaus perspektiv, selve utgangspunket for boken, jeg opplevde som viktig og engasjerende. Ikke bare er Schau arbeidsledig og nedstemt når han leser artikkelen og innleder prosjektet; han er selv alene i alle situasjonene han beskriver.

Schau innleder boken med å angi sine tre hovedteknikker for å holde ut tilværelsen. For det første: Hvis han kjenner at ting blir for vanskelig, tenker han at det verste som kan skje er at han skulle dø. For det andre: Han må produsere. Hvis han ikke produserer noe, blir han deprimert og har vanskelig for å forsvare sin eksistens. For det tredje: Han har ingen fornemmelse av tid, annet enn at alt han angrer på befinner seg i kategorien “før”, fordi “jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet”. Følelsen han får når han leser om begravelsene “på vegne av venner” er at “det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose”. Han er i en periode hvor han tenker for mye, og hvor det blir en altfor utstrakt bruk av teknikkene for å holde ut enn det han har godt av.

Dermed etablerer han en slags parallell mellom egen livssituasjon og livssituasjonen til de ensomme avdøde, hvor et av bokens sentrale spørsmål etableres: Hvor ligger egentlig forskjellen mellom å være alene og å være ensom?

“God tur”

Boken ville ha vært helt annerledes dersom Schaus liv dannet en kontrast til de fremmede avdøde, med travle dager, mye sosialt samvær og mer trivielle gjøremål. Sannsynligvis ville den ikke blitt skrevet i det hele tatt. Men Schau skal oppdage at det ikke nødvendigvis er slik at de menneskene som ingen følger til graven er ensomme. I hvert fall går det an å forestille seg at det ikke er sånn. Schau oppdager en prest han beskriver som kick ass i begravelsen til Elsa M., hvor presten fremstiller Elsas enslige livsstil som både selvvalgt og positiv.

“Hun hadde helt sikkert et godt forhold til seg selv, for hun kunne kose seg i sitt eget selskap og gå ut og spise og ikke drive og klage på at hun hadde så dårlig pensjon. I stedet brukte hun den på å gå ut og kose seg og bestille noe godt og være hyggelig med dem som serverte. Og det synes jeg er en veldig fin måte å leve på. Det er jo ikke poenget å samle på seg en masse folk som kanskje er mest opptatt av seg selv, men det er hyggelig å ha gode møter underveis hvor man gir der og da, og deler det man har på veien.”

Schau påvirkes sterkt av det han opplever i begravelsene. I begravelsen til Elsa M. blir han oppløftet og går derfra med en god følelse av at hun må ha vært ei tøff dame som selv valgte hvordan hun ville leve. Men etter en dårlig opplevelse med begravelsen etter, hvor en mann på 44 år begraves uten at det kommer noen og Schau blir den som sier de siste ordene over graven (“God tur” er det eneste han kommer på å si), går han rett i kjelleren.

«Jeg har det ikke bra. Det kjennes som om alt holder på å rakne. Angst? Har aldri hatt det før, så jeg vet ikke. Det er uansett noe som jeg ikke vil snakke med noen om, men som hyler så faretruende høyt i kraniet at det ikke kan ignoreres. Nå haster det. Ut av Vestre [Gravlund]. Praie en taxi. Hjem.»

Kombinasjonen av den folketomme begravelsen til en ung mann, og en prest som bare gjør jobben sin blir for mye å ta innover seg.

“Og så irriterer jeg meg over at jeg fremdeles tenker på hva jeg burde og ikke burde, i stedet for bare å være”

Schau klarer aldri å føle seg komfortabel i begravelsene, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at han egentlig ikke har noe annet å gjøre der enn et sterkt ønske om å delta. En av de siste begravelsene Schau møter opp i, hvor favorittpresten fra begravelsen til Elsa M. dukker opp igjen, er selveste klisjeen på ensomhet: Ernst M. døde på julaften, men ble ikke funnet før 27. mars. Og begraves 29. april. Jeg tror ikke det finnes noen måte å unngå erkjennelsen av at Ernst M. må ha vært et svært ensomt menneske, som ikke engang blir funnet død før naboene kjenner lukta tre måneder etter. Men presten klarer å se det positive her også.

«Og hva han har opplevd i livet, det er spennende å tenke på. Kanskje det er dimensjoner som du og jeg gjerne skulle ha sett? Kanskje det er fine øyeblikk som vi gjerne skulle ha opplevd sammen med ham? Kanskje han opplevde noe helt mukk aleine som gjorde at det fikk ekstra fantastisk verdi det han opplevde? […] Og det at han fikk lov til å dø alene, uten å ha en masse slanger og sykehuspersonell og sprøyter og … masse nervøse … folk rundt seg som liksom … skulle passe på ham. Han fikk dø i fred på selveste julaftens morgen. Juledagen. Det var sikkert kanskje et slikt øyeblikk at han hadde det … fikk freden i seg. Vi håper det for ham. Og vi tror det for ham. Nå i denne stunden. Og så er han plutselig borte fra verden.»

Jeg elsker uttrykket “sikkert kanskje”, særlig fordi det er sagt spontant og med den ytterste velvilje. Ingen vet hvordan livet til Ernst M. var, om det inneholdt fantastiske øyeblikk og om han var glad for å dø alene. Men det er noe vakkert ved en prest som ønsker å tro at det var sånn, selv foran en tom kirke, når alt peker i stikk motsatt retning. I denne boken virker slike forsøk på å se det positive i enhver håpløs situasjon aldri naivt. Kanskje fordi det er den eneste trøsten man kan finne.

På vegne av venner

Schau lovet seg selv at han skulle slutte med å gå i begravelser så fort det ikke lenger gikk inn på ham. Etter fire måneder er det stopp. Boken avsluttes med at han spiser boller i solen i Birkelunden fordi det står på listen over ting som gjør ham glad. Før det er lov å gå hjem. Han har kanskje sluttet å gå i begravelser, men tilværelsen virker ikke lettere å holde ut.

Det er typisk for norsk samtidslitteratur å ha en mannlig hovedperson som surmuler og depper over livet, og synes at alt er vanskelig. Kristopher Schau skriver med en dysterhet og mørk undertone som passer godt inn i tendensen, bortsett fra at det i hans tilfelle aldri oppleves som påtatt. Tvert imot virker den dystre tonen i boken svært ektefølt. Og det kommer ikke bare av at temaet er så alvorlig.

Avslutningsvis må jeg presisere at jeg som litteraturviter er yrkesskadet nok til å skille mellom den faktiske personen Kristopher Schau, forfatteren Kristopher Schau, og fortellerinstansen Kristopher Schau; et skille som jeg mener det er viktig å opprettholde så lenge det ikke er snakk om en selvbiografi. Den personen jeg leste inn i prosjektet er den personen som forfatteren selv valgte å skrive inn i det, altså fortellerinstansen Kristopher Schau. Grunnen til at skillet er viktig, er at det gjennom hele boken kommer frem at Schau også gjør andre ting enn å delta i begravelser og tenke gjennom livets mer alvorlige sider. Men leseren får bare innblikk i den delen av hans liv og tanker som kretser rundt prosjektet med å delta i begravelser. Den delen hvor Kristopher Schau forsøker å nærme seg mennesker han ikke kjenner, mennesker som ikke lenger lever, og som ingen savner.