Stikkord: novellesamling

Bokhøsten hos Aschehoug

AschehougAschehoug forlag holdt i dag høstens pressekonferanse hjemme hos seg selv på Sehesteds plass. Siden jeg hadde selskap av den flotte bokbloggeren Rose-Marie med hennes kamera, kan du selv se hvor flott Aschehoug har det på tunet utenfor hovedinngangen, mens like flotte Gyldendal forlag speiler seg i vinduene deres.

Som forventet hadde Aschehoug en høstliste full av interessante utgivelser, og langt flere enn jeg i selvinnsiktens navn kan forvente å rekke over. Jeg gjør kort prosess, og vier presentasjonen til et utvalg imponerende kvinner fra Aschehougs katalog. Er det 2013, ja, så er det 2013.

I år er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, og det markerer Aschehoug med å utgi serien Stemmer, som består av 12 utgivelser skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Tekstene kan leses frittstående eller samlet. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

Jeg har for lengst sikret meg første hefte i serien, som ble utgitt i januar i år: Språk og oppmerksomhet av Toril Moi. Moi er professor i litteratur ved Duke University i North Carolina, og hun har en gudinneaktig status i mitt liv. Jeg visste ikke hva det ville si å være starstruck før en vinterkveld tidligere i år da Toril Moi møtte Ane Farsethås i kjelleren hos Cappelen Damm for å diskutere litteratur og virkelighet, og gjorde meg til et mye klokere og lykkeligere menneske. Moi har et intellekt så skarpt at jeg tror hun er bortimot ufeilbarlig, og hun skriver så tilgjengelig, uanstrengt og intelligent om litteratur at det føles som å lese en fasit på alt jeg noensinne har lurt på om viktige ting her i verden. I Språk og oppmerksomhet stiller Moi spørsmålet: Må vi lese litteratur? Hun spør om hvordan vi skal snakke om det vi ser for å forstå hverandre. Til grunn for våre moralske vurderinger må vi anlegge det Moi kaller et rettferdig og kjærlig blikk. Jeg har ikke lest boken ennå, og kan strengt tatt ikke anbefale den. Men jeg gjør det likevel. Liker du ikke Toril Moi, liker du sannsynligvis ikke meg heller.

En annen bemerkelsesverdig intellektuell er forfatteren Siri Hustvedt. Aschehoug delte ut hennes Livet, tanken, blikket i dag, der 32 essays fra perioden 2006-2011 er samlet. I tekstene viser Hustvedt hva som ligger bak romanene hennes, og deler sin kunnskap om filosofi, nevrovitenskap, psykologi, psykoanalyse og litteratur. Livet henter sitt stoff fra forfatterens eget liv. I Tanken utforsker hun temaer som minner, følelser og fantasi. Blikket handler om billedkunst. Spørsmålet som opptar henne mer enn noe annet er: Hva betyr det å være menneske? Jeg har bare rukket å bla litt i samlingen, men synes essayene virker svært lesverdige og like uanstrengt intelligente som Mois tekster. Jeg går en lys sakprosahøst i møte, og skal forsøke å dempe beundringen såpass at jeg klarer å plukke opp noen snedige tips om «hvordan skrive gode essays» samtidig.

Nobelprisvinner Toni Morrisons nyeste roman Hjem ble utgitt på norsk i går, og hun er en annen forfatter som har tilnærmet gudinnestatus her i gården, etter at jeg leste Elskede i fjor. Jeg spekulerer fremdeles på om Elskede er den aller beste romanen jeg har lest, eller bare topp tre. Forlagsomtale av Hjem: På femtitallet vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen. Hverdagen er preget av rasisme, mareritt og for mye alkohol. Når han får vite at søsteren Cee er dødssyk, drar han for å hjelpe henne. Under reisen dukker minner fra barndommen og krigen opp, og han oppdager at han er i besittelse av en styrke han aldri hadde trodd han ville finne tilbake til. Endelig kan han forsones med fortiden. Endelig er han kommet hjem.

Sara Stridsberg er en svensk forfatter jeg med skam å melde ennå har til gode å lese noe av. Men jeg har Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien liggende i min bunke av dårlig samvittighet, romanen hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2007. I september kommer skuespillet Medealand, som tar utgangspunkt i den klassiske greske tragedien Medea av Euripedes. Utdrag fra Steve Sem-Sandbergs etterord: «I uutholdelig skarpt lys fokuserer [Stridsbergs tekster] på mennesket når det er utstøtt og fortvilet, men også i den lengselen etter kjærlighet og tilhørighet som en slik fortvilelse føder. Kjærlighet er å komme hjem. […] Medea drømmer at bare hun tilintetgjør alt som har vært, kommer det til å bli mulig å få tilbake alt. Hun skal bli ett med sin Jason igjen. Bak mordergestalten hennes avtegner den elskendes ansikt seg så tydelig at det gjør vondt.» Høy gåsehudfaktor.

KoritzinskyOver til en norsk debutant, som for mitt vedkommende virker som den mest interessante så langt i rekken av debutanter og høstlister. Roskva Koritzinsky utga i dag novellesamlingen Her inne et sted. Jeg har lest et utdrag fra novellen «Demning» i magasinet Aschehoug Litteratur, og kan trygt slå fast at dette er en debutant og en novellesamling etter mitt hjerte. Den unge debutanten snakket dessuten meget godt for seg på pressekonferansen i dag, og jeg har generelt mye større tiltro til forfattere som er flinke med ord, enn de som ikke er det.

Forlagets omtale: Er det ideene og forestillingene våre som avgjør hvem vi er? Hva skjer i så fall når kroppen oppleves som en trussel mot vår egen selvforståelse, i stedet for å inngå i den? Og hvor langt er vi villige til å gå for å beholde kontrollen? Behovet for selvkontroll og ønsket om nærhet lever side om side i denne novellesamlingen. Ofte blir personenes hang til observasjon og tilbaketrekning sterkere enn trangen til intimitet og kjærlighet. Ikke fordi kjærlighet ikke finnes, men fordi ideen om hvordan alt burde ha vært overskygger verdiene i hva som er. Roskva Koritzinsky evner å beskrive både unge og eldre, menn og kvinner, med psykologisk innsikt.

Karine Nyborg debuterte med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010. Jeg skrev om fire av novellene her, og ser fram til et gjensyn med Nyborgs skrivekunst. Ikke alle novellene var like glitrende som de beste, men alle var veldig gode. Det sier i grunnen det meste. I slutten av september utgir hun romanen Jeg er ikke redd for mørket. Romanen handler om en ung jente som blir bortført – og som kanskje ønsker det. Hun er fjorten år gammel og treffer en voksen mann i et skogholt. De skilte foreldrene hennes deler fremdeles hus etter at de verken har klart å berge kjærligheten eller avslutte den. En dag kommer ikke datteren hjem etter en spilletime. Det er en fortelling om grenseløshet, om hva som kan skje med et barn når det ikke finnes klare grenser.

Etter all denne fordypningen i intellektuell essayistikk, krigstraumer, rasisme, fattigdom, alkoholisme, sykdom, hat, drap, lengsel, sjalusi, virkelighetsflukt, død og bortførte ungjenter, er det kjekt å vite at selveste Brigdet Jones endelig er tilbake i oktober med sitt gode humør og forhåpentligvis like optimistiske syn på livet. Sist jeg leste Bridget Jonesdagbok og Bridget Jones på randen var i 1999, mens jeg fremdeles gikk på videregående. Hva har Bridget gjort de siste fjorten årene? Har hun rukket å bli Mrs. Darcy? Det får vi vite når Helen Fielding er tilbake med Mad about the boy.

Det var nok girl power fra meg for i kveld. Jeg må bare tilføye at Helga Flatland og Merethe Lindstrøm også er på ferde igjen i høst, i henholdsvis september og oktober, med henholdsvis romanen Det finnes ingen helhet og novellesamlingen Arkitekt. To utgivelser som neppe vil gå ubemerket hen.

Hele høstlisten til Aschehoug finner du her.

Luigi Pirandello – Donna Mimma

I utgangspunktet er jeg kritisk til novellesamlingen Karavane. Den skal visstnok inneholde det ypperste novellekunsten i verdenslitteraturen har å by på, men likevel består den stort sett bare av noveller skrevet av Døde Hvite Menn. Det vitner ikke akkurat om vilje til å lage en samling fra – nettopp – verdenslitteraturen. Det er snarere et tegn på at begrepet verdenslitteratur radbrekkes for å få de døde hvite mennenes prestasjoner til å virke enda større. Innen postkolonial teori finnes det mange ord man kan bruke for å beskrive en slik begrepsbruk, og alle ordene er stygge. Å samle klassiske, vestlige noveller på ett sted er en god ting. Men da kan man ikke kalle det verdenslitteratur og samtidig utelate halvparten av kontinentene. Afrika er dessuten representert gjennom to hvite forfattere. Spar meg. Den kulturelle sammensetningen i samlingen kunne til og med blitt godkjent av Hitler. De kvinnelige representantene er selvfølgelig like få som de er forutsigbare: Doris Lessing, Alice Munro og Joyce Carol Oates. Ellers er det bare gutta boys, de som hersker tryggest på tronen i den vestlige kanon. Men nok om det. Novellene har så langt vært svært gode. Ikke alle er glimrende, men de er likevel langt over gjennomsnittet. Så får jeg heller finne verdenslitteraturen et annet sted.

I «Donna Mimma» befinner vi oss i en liten siciliansk landsby tidlig på 1900-tallet. Donna Mimma er jordmor, og har tatt imot hvert eneste barn i landsbyen i 35 år. Hun er en institusjon i samfunnet, en kvinne som for barn og voksne er omgitt av en aura av eventyr og mystikk. Den dypt religiøse Donna Mimma er så bluferdig og gammeldags at hun dekker over fødselens prosaiske slit ved å fortelle ungene at hun i nattens mulm og mørke kjøper spedbarn i Palermo for pappas penger, og frakter dem hjem i en praktfull bærestol.

Men en dag får Donna Mimma en konkurrent i en ung, ugift jordmor med eksamen fra universitetet. Den unge kvinnen er ikke det minste beskjeden eller bluferdig, selv om hun ikke engang har født barn selv. Hun sprader rundt i kort skjørt og hatt og kaller en spade for en spade, til Donna Mimmas store forskrekkelse og forargelse. Dessverre for Donna Mimma melder den unge jordmoren fra til myndighetene om at Donna Mimma arbeider uten formelle kvalifikasjoner, og Donna Mimma blir pent nødt til å reise til Palermo for å ta eksamen, til tross for tårer og fortvilelse.

Det som er interessant med denne novellen, er at den kombinerer en hverdagslig overflate med en litt uhyggelig undertone. Donna Mimma takler ikke å forlate landsbyen hvor hun er en eventyrlig og viktig skikkelse. I storbyen Palermo og på universitetet er hun bare en gammel og gammeldags kone som tiden har reist fra. Hun forstår ikke vitenskapen, og klarer ikke å relatere den til sin lange erfaring. Men hun vender til slutt tilbake til landsbyen med vitnemål og nymotens hatt. Der oppdager hun at den unge jordmoren ikke bare har tatt hennes plass; hun har stjålet hennes identitet. Den unge kvinnen har erstattet hatten med gammelmodige klær, og forteller barna om da hun kjøpte dem for pappas penger i Palermo og brakte dem hjem i bærestol.

Det uhyggelige og fascinerende ved novellen ligger i tanken på at identitet faktisk lar seg stjele på et mer intrikat vis enn gjennom kun å stjele noens kredittkort og personlige opplysninger. Donna Mimma mister alt. Den unge kvinnen tvinger først Donna Mimma til å forlate konteksten som gjør henne til den hun er. Ved universitetet erstattes erfaringene hennes med vitenskapelige begreper Donna Mimma ikke skjønner noe av. Hun blir en ubrukelig jordmor. Når hun vender tilbake til landsbyen oppdager hun at den unge kvinnen har stjålet både klesdrakten og eventyrene hennes, og det er ikke lenger noen som har bruk for Donna Mimma. Det er ikke engang noen som skjønner at hun har mistet noe.

Pirandello skildrer Donna Mimmas undergang utrolig godt. Den nye jordmorens tyveri av Donna Mimmas identitet er kalkulerende og litt nifs, og Donna Mimmas avmakt er total. Men Pirandellos fortellerstil falt ikke helt i smak. Jeg er så inderlig lei av litteratur med modernistisk tilsnitt, selv om det er skrevet i modernismens gullalder aldri så mye. Jeg falt ofte ut av sammenhengen fordi jeg ikke skjønte om jeg leste dialog, monolog eller tanker. I en ellers kronologisk og tradisjonelt oppbygd novelle slet jeg også med å koble hendelsene til tid og sted. Litt sånn: Jeg skjønner hva som blir sagt, men hvem er det som sier det, og til hvem? Og hvor? Slike uklarheter gjør meg mer irritert enn nysgjerrig, Nobelpris eller ikke. For ja, Luigi Pirandello vant Nobelprisen i 1934. Mest kjent er han nok for skuespillet Seks personer søker en forfatter, et skuespill jeg skal lese i høst. Men tilbake til «Donna Mimma«. I tillegg til identitetstematikken tar novellen opp overgangen fra det religiøse til det vitenskapsbaserte samfunnet på en tankevekkende måte. Formell kunnskap vs. erfaring, åndelighet vs. pragmatikk, teori vs. praksis, idé vs. virkelighet. Pirandello viser hvordan fremskritt er et relativt begrep.  

Ikke rart det kommer kråker

Karine Nyborg debuterte som skjønnlitterær forfatter med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010. De entusiastiske anbefalingene fra Les mye gjorde sitt til å skru opp forventningene mine på forhånd, men jeg ble likevel positivt overrasket over hvor usedvanlig gode Nyborgs noveller er. Samlingen var umulig å legge fra seg, og jeg leste rubbel og bit i løpet av en ettermiddag. Jeg avslører mye av innholdet i de novellene jeg skriver om, så du er herved advart. Ikke rart det kommer kråker inneholder elleve relativt korte noveller. Det er stor spennvidde i novellenes karakterer og situasjonene de befinner seg i, og hver novelle har sin særegne tematikk. Men samlingen har en underliggende tematisk rød tråd, siden de fleste karakterene sliter med seg selv og/eller nære forhold.

 

“Det må være en grunn”

En ung jente sliter med noe hun ikke vet hva er. I begynnelsen av novellen står hun ute i skolegården og gråter når en guttegjeng kommer forbi. En av dem kaster en snøball rett i ansiktet hennes med vilje. Noen uker senere lokker hun gutten med seg inn i et skogholt og fremprovoserer en voldtekt. På veien hjem gråter hun igjen; “jeg griner hele veien hjem, jeg griner og griner, og det gjør ingenting”.

Jenta er skoleflink og pålitelig, passer lillebroren sin og har en snill kjæreste. Likevel lurer hun på om hun har en “sykdom som eter en opp innenfra” som kun merkes i korte blaff av sorg eller uro. Jenta er ikke moden nok til å forstå sine egne følelser, og det er heller ingen som ser dem bak den flinke fasaden. Misforholdet mellom indre smerte og ytre omstendigheter blir så vanskelig å håndtere at hun skaper en situasjon som jevner ut skjevheten. Hun forstår ikke hvorfor hun er lei seg, men etter voldtekten kan hun endelig legitimere sin egen gråt. Jentas aktive rolle i voldtekten gjør leserens sjokk desto større. Samtidig utfordrer den drastiske handlingen den allmenne oppfatningen om at det finnes et standardmål for menneskers følelsesliv, fordi hun lar seg voldta for å ha et forståelig språk å tolke en ellers uforståelig smerte ut fra.

 

“Gransker”

En godt voksen politimann møter en blind høygravid jente på kafeen på Tveita-senteret. Kona hans er på ferie på Kypros, men han aner ikke om det er “for å sole seg eller gå fra ham”. Mannen takler ikke øyekontakt, og gjemmer seg til vanlig bak uniformen sin: “jeg er ingen betrakter, jeg er åstedsgransker og arkivar: en utømt bosskorg som flyter over av rask, søppel, flak av menneskelig fornedrelse ingen vil spørre etter”. Kanskje er det derfor han følger etter den blinde jenta når hun går hjem; hun kan ikke se ham. Han klarer å snike seg etter henne inn i leiligheten hennes, men har undervurdert jentas velutviklede hørsel og blir tatt på fersk gjerning. Hva intensjonen hans var, får vi ikke vite. På vei hjem tenker han på kona som uken før har slått på lyset på soverommet for første gang etter tredve års samliv, og dermed har sett ham. Innsikten i at hun antakeligvis har sett ham for lengst, er for mannen urovekkende.

Det er et eldgammelt triks fra Sofolkles’ Kong Oidipus’ tid å bruke konstellasjonen syn/blindhet for å tematisere villfarelse og innsikt. Likevel virker det ikke som et grep i Nyborgs novelle, kanskje fordi den blinde jenta ikke får en metaforisk funksjon. I stedet fungerer hun som en påminnelse om hva hovedpersonen er livredd for, og nærheten han verken kan eller vil leve med eller uten.

 

“Det er din tur”

I de to novellene som grep meg sterkest i samlingen er hovedpersonene unge menn med vanlige drømmer som av ulike årsaker aldri kan gå i oppfyllelse. I “Det er din tur” har hovedpersonen mistet kona si Inger i sykdom samme morgen. Før hun døde har Inger fortalt ham at hun er gravid. Samme kveld er mannen ute og feirer graviditeten med kollegene, og han forteller ingen at Inger er død. Inger og han har alltid kranglet om hvem som skal ta regningen, og denne kvelden stikker han fra den ut på ei brygge. Han kjenner på seg at Inger er i nærheten og vil feire sammen med ham, og han følger etter henne ut i vannet. Bartenderen følger etter og fisker ham opp av vannet, og tar hånd om ham mens en ungdomsgjeng står utenfor den åpne døren og ler av dem.

Inger og han har alltid kranglet om hvem sin tur det er til å ta regningen, men denne gangen er hun ikke der til å krangle med ham. Ikke var hun gravid, heller, ikke på ordentlig:

“Jeg ser ansiktene der ute og hører Ingers bristende stemme, jammen jeg vil så gjerne at det skal være sånn og jeg tenker, mens jeg ser dem nærme seg, glise, at det ikke, når alt kommer til alt, er særlig mye jeg gjerne vil, det er noen få, noen svært få ting jeg gjerne vil.”

Mannens ønsker er av det slaget som unge mennesker tar for gitt at skal gå i oppfyllelse i løpet av livet. Han vil at Inger skal leve, og han vil at de skal få et barn sammen. Kontrasten mellom det som er og det som kunne ha vært er hjerteskjærende. Dagen før hun dør, dikter Inger opp en graviditet som han villig tror på, selv om han ikke har rørt henne på lenge. Den siste dagen de er sammen skal romme en hel fremtid som de aldri vil få oppleve.

Etter at Inger er død, klarer han ikke helt å løsrive seg fra fiksjonen om barnet, som allerede er blitt virkeligere enn virkeligheten. Når han ser henne for seg på brygga har hun fått større mage, og hun virker glad. Det å ta med seg kollegene ut for å feire et ufødt barn og utsiktene til en lykkelig fremtid virker mer livsbejaende enn å ha gravøl – selv om det er basert på en illusjon. En siste feiring av det som ikke kommer til å skje; som ingen av dem visste at de ønsket før det var for sent, før den tunge virkeligheten innhenter ham. Og det gjør den til slutt, i novellens siste linjer:

“Og det er nå det skjer, jeg har sett henne dø og hørt legen forklare alle detaljer og kysset øyelokkene hennes og kjent at de var kalde og allikevel har hun, hele dagen, vært levende, og først nå, nøyaktig nå, idet bartenderen drar ned glidelåsen og tenåringene utenfor setter i et begeistret brøl, dør Inger.”

 

“Man kysser ikke kameraten sin”

Den kanskje sterkeste novellen i samlingen er “Man kysser ikke kameraten sin”. Til tross for at novellen bare er elleve sider lang, inneholder den så komplekse skildringer av hovedpersonen Runes forhold til venninnen Ida og til moren sin at den er vanskelig å oppsummere. Særlig i forholdet mellom Rune og moren er blandingen av maktbalanse og kjærlighet sterkt skildret.

Rune har innledet et forhold til barndomsvenninnen Ida, og har vært på besøk hos henne når novellen begynner. Ida har spurt ham hvorfor de aldri kysser, men bare ligger med hverandre, og har gråtende fortalt ham at hun er gravid. Rune har aldri sett Ida gråte før, og han takler situasjonen dårlig: “Hvorfor kan hun ikke skrike, kaste noe på meg, hva som helst, bare ikke denne forjævlige stakkarsligheten, hvordan er det mulig, hvordan kan hun ha hatt en slik ynkelighet i seg og holdt den skjult for meg, bestandig?” Runes reaksjon virker overdrevet og merkelig Idas situasjon tatt i betraktning, og plutselig overveldes han av både glede og vemmelse ved tanken på at han faktisk ønsker å få et barn med Ida, og at han til og med vil gifte seg med henne.

Så drar han hjem til den pleietrengende moren sin, mye senere på kvelden enn han pleier. Moren er lenket til en stol på kjøkkenet hele dagen fordi hun er sterkt rammet av leddgikt, og når han kommer hjem har hun tisset på seg. Man fatter sterk medlidenhet med moren, som er 52 år og krøpling, og som i Runes øyne derfor er altfor ung til å havne på sykehjem. I stedet er det han som må pleie henne, og skifte på henne når hun ikke klarer å komme seg på do.

Men medfølelsen med moren skifter brått til avsky når Rune oppdager at hun har klart å klatre opp i hylla tidligere på dagen for å hente en flaske akevitt, og at hun har tisset på seg som straff for at han var hos Ida og ikke hjemme hos henne. Hun har satt seg selv i en situasjon som vil ydmyke dem begge; som understreker både hvor avhengig hun er av ham, og hvor stor makt hun har over ham.

Moren spotter Ida og den avdøde faren til Rune ved å påstå at faren la an på Ida, selv om hun bare var åtte år da han døde. Men når hun gjentar beskyldningen, om at faren var en gammel gris og at Ida ikke hadde noe i mot det, sniker det seg inn en ekkel mistanke om at det er noe i det moren sier, hos både Rune og leseren. Moren prøver åpenbart å fremprovosere et slag fra Rune, men istedenfor å gi etter for provokasjonen, kysser han henne til han mister pusten. Novellen avsluttes idet Rune har kastet opp på badet, og sitter i mørket og drømmer fåfengt om Ida.

Det er kanskje ikke så rart at Rune forveksler kjærlighet og sårbarhet med svakelighet hos Ida, i lys av forholdet til moren; en ulykkelig og bitter kvinne med en forkrøplende sykdom, maktesløs og ydmyket, manipulerende og omskiftelig, hvor kjærlighet og følelsesmessig utpressing går hånd i hånd. Runes ansvarsfølelse for moren tyder på at han og Ida har alle forutsetninger til å få et godt samliv, bortsett fra at ansvarsfølelsen for moren står i veien for det. Mens han venter på at Ida skal gi ham opp, har han lite annet å nære seg på enn håpløse drømmer om Ida og barnet:

“Han drar av sengeteppet også, forestiller seg at han er i et annet hus, et annet sted, han står bøyd over en sprinkelseng og i sprinkelsenga ligger et lite barn og sover, og ved siden av ham står Ida med hånden på skulderen hans. En kort stund står de slik, Ida og han, urørlige, før han slenger sengeteppet over armen og går ned trappa.”

 

Ikke rart det kommer kråker

Det er mange knuste drømmer og mye avmakt i de elleve novellene i Nyborgs samling, men den er ikke uten håp. Samlingen bør leses, for dette er virkelig eksemplariske noveller. Der andre novelleforfattere antyder og lar det meste stå uskrevet, gir Nyborg leseren mye informasjon. Men der andre novelleforfattere evner å skildre en begrenset situasjon med et begrenset omfang, skildrer Nyborg hele livsløp hvis omfang det er opp til leseren å sette grenser for. Ikke rart det kommer kråker er en velskrevet, gripende og nydelig novellesamling som jeg anbefaler på det sterkeste!

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

Poirot løser gåten

Påsken er rett rundt hjørnet. Krim skal leses, Poirot er på tv, og jeg ligger på etterskudd i årets novelleutfordring. Hva passer da bedre enn å hente frem en av Agatha Christies mange novellesamlinger med Poirot i hovedrollen? Poirot løser gåten er nylig utgitt i en ny, feiende flott pocketutgave fra Aschehoug. Jeg ble litt skuffet over at designet er hentet fra de engelske nyutgivelsene, for jeg var forberedt på å juble over at norsk bokdesign endelig har tatt seg opp. Uansett: Boken heter egentlig Poirot’s Early Cases (1974) og består av femten noveller.

For de leserne som i likhet med meg har sett utallige Poirot-episoder på tv, vil mange av novellene i samlingen være kjent. Novellene er nemlig brukt som utgangspunkt for manus i BBCs produksjoner, blant annet “Mordet på seiersballet”, “Mysteriet i Cornwall” og “Kløverkonge”. I ondskapsfulle øyeblikk mistenker jeg at novellene ble noveller istedenfor romaner fordi Agatha Christie innså at plottet ikke var spennende nok til å tåle utbrodering. Derfor er mange av dem faktisk mer spennende å se filmatisert. Men de er likevel artig lesning, spesielt hvis man har få sammenhengende lesetimer til disposisjon og ønsker en god, gammeldags påskekrimstemning likevel.

I Agatha Christies krim blir man ofte overrasket over hvem forbryteren er, men man blir sjelden overrasket over motivet for forbrytelsen. Det dreier seg enten om arv, hevn eller simpelthen å rydde folk av veien fordi de vet for mye. Den skyldige er nesten uten unntak iskald, beregnende og slu, og går ikke av veien for å prøve å kvele Poirot foran femten vitner idet sannheten avsløres.

Det jeg merket meg med novellene i denne samlingen, var at de faste karakterene kommer mye tydeligere frem enn i romanene. Og novellene er svært gode eksempler på den fortreffelige sansen for humor Agatha Christie skriver med. Humor er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med fortidslevningene som befolker bøkene hennes, men følgende tekstutdrag kan kanskje bidra til å endre på oppfatningen av akkurat dét.

En mann for sin bart

«Er du sikker på at barten min ser ok ut, Hastings?»

I en av de første novellene får vi en god beskrivelse av Hercule Poirot, sett gjennom øynene til hans trofaste venn og side kick kaptein Hastings:

«Min lille venn, som vanlig meget pertentlig og elegant, med sitt eggformete hode bøyd litt til siden, var opptatt med å behandle barten sin med et nytt pomadeprodukt.»

Med unntak av sin evne til å oppklare de mest intrikate mysterier, er det to ting Poirot er lidenskapelig opptatt av: Pedanteri og mustasjen sin. Han klarer til og med å fylle hele dager med slike sysler:

«Min garderobe, Hastings. Om jeg ikke er på villspor, fins det en fettflekk på den nye grå dressen min – en enslig flekk, må jeg innrømme, men det er nok til å skaffe meg hodebry. Og så er det vinterfrakken min – jeg må henge den vekk i kamferpose. Og så tror jeg – ja, jeg tror virkelig det – at tiden er moden for å stusse barten min – og når det er gjort, må den pomadiseres.»

Så viktig er det for Poirot å stelle barten og garderoben sin at han bestemt erklærer at det kun er en affære hvor nasjonens sikkerhet står i fare som kan trekke oppmerksomheten hans vekk fra stussing og flekkfjerning. Poirot er i sannhet en mann som vet hvordan man skal prioritere.

De fleste av novellene og romanene om Poirot inneholder referanser til det samme. Et sted foreleser han til og med nedlatende og hoderystende om andre herremenn som ikke pleier sin mustasje på riktig vis (skandale!), for ikke å snakke om menn uten mustasje! Han blir omtrent like opprørt over manglende bartestell som han blir over kyniske drapsmenn.

Derfor er det ekstra lattervekkende når en mann han skal oppklare et mysterium sammen med er så frekk at han foreslår at Poirot bør fjerne barten for anledningen:

«Og kan du tenke deg, Hastings, denne herr Pearson fikk den mest forrykte idé! Han snakket om å iføre seg en forkledning – ja, han foreslo til og med at jeg – jeg skulle – jeg kan nesten ikke få meg til å si det – skulle rake av meg min mustasje! Jeg påpekte at det både var latterlig og meningsløst. Man tilintetgjør ikke et vakkert klenodium av ren skjødesløshet. Dessuten, hvorfor skulle ikke en belgisk herre med mustasje like så godt føle trang til å oppleve livet og røke opium som en mann uten mustasje?»

Enda morsommere enn Poirots rystede reaksjon på herr Pearsons skammelige, ubehøvlede forslag, er tanken på en opiumsrøykende Poirot. I de utallige Poirot-historiene jeg har lest, inntar Poirot sjelden mer enn et lite glass solbærtoddy. En trang til å sprenge grenser og leve livet er dessuten neppe det man assosierer med en liten pertentlig mann som gjerne bruker en hel dag på å stelle garderoben sin. Veien fra solbærtoddy til opiumsrøyking er for de fleste forholdsvis lang, bortsett fra i Poirots lille eggformete hode.

Kaptein Hastings og Frøken Lemon

Men Poirot er ikke alene om å være en figur man kan smile av. I duoen Poirot-Hastings har Agatha Christie satt sammen to vidt forskjellige typer, og man kan bare undre seg over hvordan de klarte å finne tonen. Mens Poirot er sjeldent skarp og lett klarer å se sammenhenger i selv de mest innviklede saker, er Hastings en naiv og lettlurt herremann som alltid dømmer folk etter utseendet. Og stoler fullt og fast på sine egne førsteinntrykk. Han kan bli helt sjokkert over Poirots mistanker mot en vakker kvinne, dersom Hastings synes at hun virker sympatisk. Da kan han komme med utbrudd som dette: “Gode Gud, Poirot! De kan da vel ikke mene at den vakre og sjarmerende unge damen skulle være i stand til å myrde noen?!” Og bli helt sjokkert når det viser seg at den vakre unge damen det er snakk om har myrdet opptil flere nære slektninger uten den minste antydning til anger.

Men i samlingens siste novelle – “Gror det godt i hagen din?” – får man en pekepinn på hvorfor Poirot setter så stor pris på sin gode venn. Her er Hastings av ukjent grunn fraværende, noe Poirot beklager seg over:

Poirot sukket. “Å, hvor jeg savner min venn Hastings. Han hadde en sånn livlig fantasi. Han var så romantisk! Riktignok var hans fantasifulle slutninger alltid feilaktige – men bare det var en rettesnor.”

En tvilsom kompliment. Men sjelden er noen mer på villspor enn kaptein Hastings, så det er godt oppsummert av Poirot.

Faktisk er denne siste novellen et av høydepunktene i samlingen, for Christie er ikke stort nådigere i beskrivelsen av Poirots privatsekretær frøken Lemon. I tv-serien er frøken Lemon fremstilt som en profesjonell og sympatisk kvinne som tilfredsstiller Poirots krav til pedanteri, samtidig som hun trekker på smilebåndet av hans mange luner. I denne novellen blir hun imidlertid fremstilt som hakket verre enn Poirot:

Frøken Lemon var åtteogførti år gammel med et lite vinnende utseende. Det inntrykk man fikk av henne, var en knokkelhaug som var slengt sammen på måfå. […] Hun var nærmest den fullendte maskin, fullstendig og vidunderlig uinteressert i enhver form for menneskelige problemer. Hennes store lidenskap i livet var å perfeksjonere et arkiveringssystem som ville overskygge alle andre arkiveringssystemer og få dem til å forsvinne under glemselens slør. Hun drømte om et slikt system om natten.

Agatha Christies karakterer er sjelden troverdige eller tredimensjonale. Men hun er veldig god på typer fra det britiske samfunn som er lett gjenkjennelige. Du finner som regel en selvgod lord eller lady, en fjollete tjenestepike, en vulgær kokkepike, en beskjeftig gammeljomfru, en rødmusset og brautende jovial oberst eller major, noen jålete nyrike unge damer og herrer, en velinformert butler og en drøss sladderaktige nabokjerringer. Karakterer som stort sett bare har én ting til felles: Skepsisen til pertentlige små europeere med eggformete hoder, rar aksent og velstelte mustasjer.