Stikkord: Avhymninger

En forsinket feiring av verdens poesidag: To dikt av Steinar Opstad

Steinar OpstadPå fredag var det verdens poesidag, en dag jeg ikke rakk å markere på bloggen fordi jeg endelig, etter fem år med sta prokrastinering, hadde slitt fingrene løs fra tastaturet og begynt å rydde i boden. Men enhver dag er i grunnen en god dag til å feire glitrende poesi, og det er ingenting vi mennesker trenger mer på en vanlig mandag i mars enn å lese to utrolig sterke og vakre dikt av Steinar Opstad. Har jeg bestemt.

Dagens to dikt er hentet fra Opstads siste diktsamling, Å, høye dag, som ble utgitt av Kolon høsten 2013. Steinar Opstad er den lyrikeren jeg setter aller høyest av de norske samtidslyrikerne, og gudene skal vite at konkurransen er hard. Det utgis mye bra norsk lyrikk for tiden, samlinger som dessverre leses av altfor få. Dere må lese mer lyrikk, mennesker! Hvis dere tror at man må ha noen slags spesialinnsikt eller utdanning innen litteratur for å få noe ut av god lyrikk, ja, da må dere lese videre og få den oppfatningen avkreftet en gang for alle.

De første diktsamlingene til Opstad er riktignok for kryptiske til at jeg klarer å lese noe meningsfylt ut av dem. Lyrikkferdighetene mine strekker ikke til, jeg innrømmer det. Avhymninger (2009) og Å, høye dag er derimot samlinger jeg leser med jevne mellomrom med like stort utbytte hver gang. Det er så vakre, så fantastisk vakre samlinger. De er åpnere, mer tilgjengelige enn de første, og derfor også modigere. Poeter er nok på sitt mest sårbare når leseren umiddelbart forstår hva diktene forsøker å si, og kjapt kan begynne tankearbeidet med å grave under overflaten, og forhåpentligvis også i seg selv. Det er da de eventuelle svakhetene eller klisjeene i form og innhold blir synlige. Opstad trenger ikke å bekymre seg for det. Jeg synes han er på sitt aller beste når tankene hans er synlige i all sin berikende kompleksitet.

Diktet «Sjelemesse» fikk Dagbladets anmelder til å spørre om det kanskje er det beste dødsdiktet skrevet på norsk. Jeg har ikke lest mange nok norske dikt om døden til å være påståelig her. Men hvis det finnes bedre dødsdikt enn dette på norsk, vil jeg gjerne vite det.

SJELEMESSE

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka

der Jon ble funnet død

men denne dagen enser jeg den ikke

og på holdeplassen ved kirken

får jeg øye på en skitten oblat på asfalten

som jeg plukker opp og legger i lommen

*

Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye

at slukene ikke greide å ta unna vannet;

kumlokk fløt opp, trafikken stanset

og ei lita jente med gul sydvest forvekslet

meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi

men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham

*

Etterpå så jeg henne stå og grine i farens armer

og jeg gikk videre og tenkte at

sjelemesse holdes overalt

og at måten vi dør på

ikke gjenspeiler vår natur,

heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge

*

Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten

før jeg legger den hvite skiven på tunga

og svelger den

mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden

slik ei lita jente løper etter en tilfeldig

mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

Opstad får mye velfortjent skryt for hvor teknisk og formelt god han er. Jeg synes han får altfor lite skryt for hva han bruker ferdighetene sine til, som «Sjelemesse» er et bevis på. Intensiteten som ligger under den lavmælte og stillferdige overflaten i diktet som et voldsomt trykk. Følsomheten hans. Ømheten. Innsikten han har i menneskets innerste liv, i de sterkeste og vanskeligste følelsene vi baler med her på jorden. Og alt han ser, klarer han altså å komponere inn i en form som virker så selvsagt at det kan få hvem som helst til å tenke at de kan skrive gode dikt på en halvtime. Det er bare geniale forfattere som får stor litteratur til å virke enkel, som får dikt til å romme hele mennesker og liv i få linjer.

Jeg synes det er bortimot umulig å skrive noe innsiktsfullt om diktene hans, for Opstad har allerede sagt det jeg vil si om alt som føles viktig her i verden, på en måte jeg aldri kan formulere selv. Jeg visste ikke engang at jeg ønsket å si det før jeg leste diktet, og det er derfor jeg trenger å lese det: Jeg møter sjelen min i døra når Opstad holder sjelemesse i diktform. Han klarer å åpne veien inn til det ubegripelige og ubeskrivelige med få ord. Plutselig fant jeg et anker i kaoset som livet er, noe å orientere meg etter. Jeg føler et like stort behov for å være i diktet for å bli klokere og tøye følelseslivet mitt i alle retninger, som den lille jenta med gul sydvest har til å søke trøst hos faren i regnet, som Jon hadde til å velge døden foran – hva?

Jeg vil ikke tolke «Sjelemesse». Jeg vil bare lese og oppleve det igjen og igjen, og prøve å finne ut hvilken av alle følelser det fanger best: Sorg? Skyld? Ensomhet? Savn? Kjærlighet? Omsorg? Behovet for trøst eller tilgivelse?

Man blir kanskje ikke et bedre menneske av å lese god litteratur, men med Opstads ord ser jeg ting klarere, meg selv og andre. Han forankrer meg et sted det er godt å være, og smertefullt godt å leve. Kanskje er det denne klarheten og intensiteten hans som gir meg følelsen av at diktene hans har puls.

Nå er det vår utenfor vinduet, og våren er ikke dødens og sorgens årstid. Våren tilhører det spirende livet og lengselen etter lys, varme og kjærlighet. Det finnes bare ikke noe bedre tidspunkt å lengte etter kjærlighet på enn når alt i naturen vokser og gror. Lengselen suger seg i alle fall fast i meg og får meg til å strekke meg etter sol og kjærlighet med dikt som dette:

VED BLODSGRENSEN

Svarer den flyktige kjærligheten

til fortvilelsen i et menneske

og er jeg for alltid dømt til et liv

i dikt og lengsler

*

Lengselen er konkret, som avtrykket

av kattens poter i sanden

eller merkene den en gang klorte

på håndleddet mitt, så jeg blødde

*

I dag kjente jeg hjertet slå helt ut i fingertuppene

og jeg var klar til å stryke en som er

like avsindig som meg over kinnet og si:

Bli hos meg og vi skal aldri mer savne

Her kunne jeg ha tolket, men vil ikke. Lengselen er mest konkret når den er hemmelig. Dikt er aller best når de får bety noe i stillhet, og tilhører de som leser helt alene. For meg er Steinar Opstad inderlighetens dikter, som alltid minner meg om at det å være et tenkende og følende menneske er en slags høytid i seg selv. Mens hjertet slår helt ut i fingertuppene.

Bokhøsten hos Kolon

Kolon presenterte forrige onsdag årets bøker i Hamsun-salen hos Gyldendal. Kolon eies i likhet med Tiden av Gyldendal, men i motsetning til Tiden har ikke Kolon nylig skaffet seg egen stilig kåk, og bor fremdeles på hybel i Gyldendalhuset. Kolon er muligens Norges aller smaleste forlag, og utgir hvert år et lite utvalg titler med høy litterær kvalitet som ideal. Noen av disse titlene er så utilgjengelige at jeg personlig er ute av stand til å vurdere hvorvidt de er gode eller ei. Jeg klarer kun å slå fast at de er skrevet på mitt eget morsmål. Eller et språk som på en måte likner.

Når jeg har presentert bøker fra de andre forlagene i høst, har jeg unngått de mer kommersielle utgivelsene og fokusert på de som virker kvalitativt gode. Hos Kolon trekker jeg fram noen utgivelser som virker mulige å lese også for de av oss som bare har en skarve mastergrad i litteraturvitenskap.

I år utgir Kolon 13 bøker, hvorav to av dem er antologier. Det gjorde pressekonferansen i forrige uke til det Kolons forlegger Bjørn Aagenæs kalte en minifestival, der alle «kolonistene» fikk lese. Siden det ble damenes høst hos Aschehoug, blir det herrenes år hos Kolon.

Første herre ut er Steinar Opstad, den norske lyrikeren jeg setter aller høyest. Jeg hadde ikke fått med meg at han kommer med ny diktsamling i høst, og fikk meg en skikkelig fin overraskelse da han var på pressekonferansen for å lese noen dikt fra Å, høye dag, som kommer i midten av oktober. Fra forlagets omtale: «I Å, høye dag står forholdet mellom lengsel og bundethet sentralt. Det er en intenst lengtende stemme som kommer til orde, kanskje med håp om å tøye menneskenes bånd, kanskje med ønske om å tøyle selve lengselen. Samlingen inneholder også sterke kjærlighetsdikt og dikt som uttrykker et stille raseri over historiens undertrykte og utstøtte.» Det høres ut som Steinar Opstad på sitt beste.

Jeg skrev om den forrige diktsamlingen hans Avhymninger her, en samling jeg hentet fram igjen i dag og leste for n’te gang. Den var akkurat like sterk som jeg husket. Opstads beste dikt er tilsynelatende så enkle, på overflaten. Men man trenger liksom ikke å være språklig jålete når innholdet er så komplekst og tankevekkende. Et av mine mange yndlingsdikt fra Avhymninger:

En uendelig fred

Antall døde i den ene krigen

brukes mot antall døde i den andre

Og det heter en krig og flere kriger

men det heter ikke en fred eller flere freder

Freden regnes for uendelig

og det sies at jeg er vokst opp i en fredstid

Men jeg frykter freden

like mye som krigen

og jeg har aldri sett en død

annet enn på bilder, men jeg sverger på

at døde mennesker er vakre

og at vi har tapt freden og vunnet krigen

Hvis du ikke har lest noe av Steinar Opstad før, er det kanskje på tide å gjøre det nå? Å, høye dag og midten av oktober kan ikke komme fort nok for min del.

SaugestadUngMannsBekjennelser_storFrode Saugestad debuterte tidligere i år med romanen En ung manns bekjennelser om kjærlighet. Kolon delte ut leseeksemplarer på pressekonferansen, og jeg leste boken i helgen. Den unge mannens bekjennelser skal få en egen anmeldelse, for jeg har mye å si om boken. Men jeg kan tenke meg at mange enten vil elske eller hate den, for det er en bok man skal være ganske sedat for å unngå å mene noe om. Formen er svært original, og innholdet fylt av sterke scener. Forlagets omtale gir en dekkende beskrivelse av prosjektet, og skal få siste ordet i denne omgang:

En ung manns bekjennelser om kjærlighet starter med ordene «Kjære Pappa». Romanen er en montasje av bekjennelser, YouTube-lenker, kortfilmer, private brev og autentiske sitater fra intervjuer med Frode Saugestad i aviser og magasiner, samt, ikke minst, utskrifter fra en farskapssak som ifølge dateringer i teksten har gått runder i det norske rettssystemet i 30 år. Frode Saugestads debutroman er en sår og ærlig fortelling om lengsel, tapt barndom, fordervet kjærlighet og selvforakt, og om hvordan en tilsynelatende vellykket person med viten og vilje velger å ødelegge seg selv i mangel på kjærlighet for så å gjenoppstå som et annet menneske.

Joakim Kjørsvik debuterte i 2007 med Åpenbart ingen nabo, en samling fortellinger. I begynnelsen av november kommer romanen I fjor var en lang nattForlagets omtale: «I fjor var en lang natt følger en navnløs hovedperson på hans vandring gjennom Oslos underverden, hvor alkohol, dop, skrøner, overfladiske bekjentskaper, svarte penger, one nights stands, slåsskamper og tragikomiske skjebner leier hverandre sjanglende fra bar til bar gjennom vinternatten. Over det hele hviler skyggen av en død far, en oppvekst utenom det vanlige og en forelskelse på krykker.»

Kjørsvik leste et utdrag på pressekonferansen, og vakte umiddelbart interessen min med sin mørke humor og drøye karakterer. Han virker å være en de velsignede forfatterne som har skjønt at humor sjelden handler om hva man skriver, men om måten man skriver på. Merknad: Med «humor» snakker jeg her til de som ler av misantropiene til Matias Faldbakken, ikke de som fremdeles slår seg på knærne når de ser repriser av Mot i brøstet. Innholdet i romanen virker for øvrig tilfredsstillende dystert; hovedpersonens far har hengt seg, og hovedpersonen har skåret ham ned og lagt ham i fryseren inntil han finner ut hva han skal gjøre med novellene faren har etterlatt seg. Planen er å få novellene utgitt, og kjøpe amfetamin for alle pengene. Bra plan. Jeg gleder meg allerede.

Sistemann ut er Pedro Carmona-Alvarez, og diktsamlingen Sanger for korCarmona-Alvarez er kanskje mest kjent som romanforfatter, og har ikke utgitt en diktsamling siden 2004. Fra forlagets omtale: «I Sanger for kor er det kollektivets stemmer som får lyde, i et flerstemmig, labyrintisk verk, et speilkabinett over skapelsesberetninger, familiekrøniker og hukommelsesbroer.»

Jeg har ikke lest noe av Carmona-Alvarez før, men syntes han leste utrolig bra fra diktene på pressekonferansen. Dessuten henger jeg meg opp i dette med «kollektivets stemme» og flerstemmigheten. Lyrikken er ellers så sterkt knyttet til jeget som individ, og flerstemmighet forbinder jeg med romaner – norske samtidsromaner unntatt. Det virker som en samling det kan være verdt å få med seg. Sanger for kor utgis i begynnelsen av november.

Mer om Kolons utgivelser finner du her.

Avhymninger

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av lyrikk. Nesten alle dikt jeg har lest, har jeg lest i forbindelse med undervisningen enten i grunnskolen eller på universitetet. Dermed har lyrikk vært noe jeg forbinder med en uunngåelig plikt, litt i samme gate som nynorsk, svett brunost og våte ullgensere. Spesielt på universitetet holdt jeg på å bli gal av hyllesten av dikt fordi de tematiserte «språkets ikke-språklige språklighet», den sublime erfaringen av lyktestolper i regnet, og det stakkars(lige) jeg’ets smertefulle fremmedgjøring fra seg selv og verden, som om slike dikt er det ypperste en menneskelig hjerne er i stand til å skape og nyte. Jeg måtte en periode derfor si meg delvis enig med en venn av meg som insisterer på at lyrikken bør avvikles helt.

Men man blir jo gjerne påvirket av å ha en lyriker til samboer, og etter hvert begynte mine argumenter for ikke å lese lyrikk å virke så tynne at jeg bestemte meg for å gi sjangeren en ordentlig sjanse. Og det er flaks, for ellers ville jeg aldri oppdaget hvor utrolig godt jeg liker diktene til Steinar Opstad.

Avhymninger (2009) er Opstads sjette diktsamling, i tillegg til at utvalgte dikt ble utgitt i en egen samling i 2006. Avhymninger representerer en ny vending i Opstads diktning, mot det konkrete og samfunnsaktuelle. I et intervju med Dagsavisen i 2009 sa Opstad at han ikke er «den typen lyriker som synes det er nok å uttrykke en stemning eller et bilde. Jeg vil at diktene mine skal ha et innhold. Nye former skapes først og fremst gjennom de krav innholdet stiller. Jeg vil at diktet skal nå ut til verden». Jeg leste intervjuet med Opstad først etter å ha lest Avhymninger flere ganger, men synes Opstad lykkes veldig godt i sin målsetning om å skrive dikt med innhold. Og han når definitivt ut til meg.

Mitt første møte med Steinar Opstad og lyrikken hans var på Haugesunds vise- og lyrikkfestival i juni i år, da han blant annet leste dette diktet:

VÅPENHVILE I GAZA, SNØNATT I OSLO

18.-19. januar 2009

Vi lager engler i snøen

og fyller hele parken med engler

som står på hverandres skuldre

for av snø er vi kommet

og til snø skal vi bli, etasje på etasje

for mennesker som stirrer ut

av vinduene i en blokk

i sekundene før alarmen går

De snubler i de avskallede korridorene

og det rapporteres om ikke-krig

idet snøen legemliggjør oss

og verden står stille

Vi spør oss om sannheten

lar seg skrive hvit i det hvite

som bokstavene i ordet Fred

ordene i setningen: Jeg nekter å drepe

Jeg synes diktet er vakkert fordi det er både konkret og tvetydig, og fordi diktets alvorstunge tematikk først og fremst etableres gjennom det stillferdige alvoret i tonen. Som tittelen avslører, sammenstiller diktet et vinterstille Oslo og et krigsherjet Gaza etter at våpenhvile mellom Israel og Hamas ble inngått 18. januar 2009. Sammenlikningen fremhever kontrasten mellom nordmenn som lager engler i snøen mens «verden står stille», og mennesker i Gaza som opplever den illevarslende stillheten før alarmen igjen går.

Det er likevel en sammenheng mellom menneskene i Oslo og Gaza. Å lage engler i snøen som står på hverandres skuldre leser jeg som en solidarisk fredshandling, siden engler, snø og fargen hvit symboliserer fred. Engler som står på hverandres skuldre, «etasje på etasje / for mennesker som stirrer ut / av vinduene i en blokk» i Gaza. Et øyeblikk ser jeg for meg menneskene som kikker ut av vinduene i blokken og ser englene i snøen. Samtidig virker snøenglene barnslig uskyldig, men uskyldig med et negativt fortegn, siden det i denne sammenhengen er en uskyldighet som ikke lar seg skille fra uvitenhet. Som fredshandling er den i beste fall passiv, men en målrettet fredshandling virker heller ikke mulig så lenge det rapporteres om «ikke-krig», dette ironiske ordet som verken betyr krig eller fred.

Sannheten eksisterer bare som en hypotetisk størrelse i diktet. Det skapes tvil om hvorvidt den lar seg «skrive hvit i det hvite», som kroppene kan legemliggjøres som engler i snøen. Kanskje er ikke englene i snøen en fredshandling likevel, men heller en troshandling. Engler er religiøse skikkelser som kommer med fredsbudskap, enten det er i livet eller døden – «av snø er vi kommet / og til snø skal vi bli». En troshandling kan virke meningsfull uten å gi noen forklaring, noe å tro på når det ikke finnes noen sannhet.

Det er samtidig et spenningsforhold mellom en slik troshandling, og de to siste linjene «som bokstavene i ordet Fred / ordene i setningen: Jeg nekter å drepe». Ordene er enkle, betydningen uendelig. Spriket er for stort mellom ordene og det de innebærer. Det er nettopp dette uløselige spenningsforholdet mellom det som kan skrives, hva man kan vite, og hva man bare kan tro på, som gjør at diktet oppleves som sterkt og viktig å lese.

Bruddet mellom språk og handling er tema også i et annet dikt fra samlingen som jeg liker veldig godt:

KAPITALISME

Frykt ikke fremtiden

for med en rusten plog

skal språket vendes

Plogen er gammel

og ble brukt i en tid

da ord og gjerninger var ett

og hver mynt lagt

i en ru og skitten hånd

speilet en drøm om den guddommelige

Det kunne kanskje vært fristende å gripe tak i marxistisk teori og rope ut at diktet handler om kapitalismens demoraliserende virkning på samfunnet og mennesket og så videre, men det ville vært i overkant forenklende. Tvert imot synes jeg det viktigste ved diktet er måten det bruker bildet av kapitalismens grunnprinsipp; at enhver verdi er et symbol på en annen, egentlig verdi, men hvor sammenhengen mellom symbol og egentlig verdi har gått i oppløsning og symbolet er blitt det viktigste.

Hvis man overfører dette forholdet til skillet mellom språk og handling, står språket i et misforhold til handlingen det representerer: Vi snakker om betydningen av godhet, men handler ikke deretter. Men i motsetning til kapitalismen, som er et kollektivt system som bare kan eksistere gjennom generell enighet om symbolikken den består av (arbeid = penger), er skillet mellom språk og handling et mellommenneskelig anliggende, og enkeltmenneskets ansvar.

Mens kapitalismen insisterer på at det er en klar forskjell i verdien til rike og fattige, insisterer det guddommelige på at alle mennesker er like mye verdt. Diktets profetiske åpning, at det skal komme en tid hvor språket skal vendes tilbake til den tiden hvor ord og gjerninger var ett, frem til avslutningen, hvor gode gjerninger er en drøm om det guddommelige, representerer et verdisystem som det kapitalistiske system ikke kan romme, men som mennesket likevel må ivareta.

Det er vanskelig for meg å lese Opstads diktsamling uten å tenke over hvordan menneskeheten mislykkes mest idet vi tror at vi har klart å overgå oss selv. Åpningsdiktet i samlingen skal få avslutte:

IBIS

Thot, med hode av en ibis,

veide de dødes hjerter

og fulgte sjelene deres

til Dødsriket

I dag som i går er det noen

som ikke får begravd sine døde

hele byer forvandles

til hauger av asfalt og betong

Men vi, Thots etterkommere,

sørger verken for gravplasser

eller følge, enda vi flyr raskere

enn flokkene med fugler

Ifølge gresk mytologi hadde guden Thot hode som en fugl (ibis). Han hadde som oppgave å veie de dødes hjerter – det vil si deres samvittighet – og følge dem over i dødsriket. Igjen vender Opstad tilbake til krigen som både metafor og virkelighet. Det er ikke noe nytt at byer ødelegges og at mange dør uten å få en grav. Men Opstad setter menneskets teknologiske fremskritt opp mot fraværet av en tilsvarende moralsk utvikling. At han lar gresk mytologi istedenfor kristendommen representere menneskets verdighet, minner om at ideen om medmenneskelighet er gammel. Men fordi den aldri har vært realisert, fremstår den nærmest som en myte på lik linje med Thot. I motsetning til kristendommen, som fort kan virke både dogmatisk og stivnet i læresetninger som er tappet for mening gjennom flere tusen år. Her er det igjen snakk om en drøm om det guddommelige som ikke gir noen fasitsvar, men som står for andre idealer enn de vi lever etter. Hva idealene innebærer i praksis, må vi finne ut selv. Menneskene er Thots etterkommere; vi flyr raskere enn flokkene med fugler, men hvor er det vi skal?

Steinar Opstad skriver om moral uten å være moraliserende, og nærmer seg spørsmål om tro, sannhet og medmenneskelighet med undring og alvor. Det er både sårt og vakkert å lese. Avhymninger berører mange flere temaer enn de jeg har nevnt her, men det er Opstads dikt om livets aller viktigste tema som gjør sterkest inntrykk på meg. Samlingen inneholder flere høydepunkter enn de jeg har nevnt, blant annet «Guernica 1937 – Bagdad 2003» og «En uendelig fred», dikt med helt uforglemmelige linjer: «at jeg elsker og lider beviser ingenting» og «jeg sverger på / at døde mennesker er vakre / og at vi har tapt freden og vunnet krigen».

Steinar Opstad er utvilsomt en lyriker som behersker språktematikk og fort kunne brukt det utelukkende i kunstteoriens eksklusive og ekskluderende tjeneste. At han i stedet bruker sitt store poetiske talent på livets fundamentale spørsmål, gjør ham til en viktig lyriker – i motsetning til bare talentfull. Jeg kan ikke anbefale Avhymninger varmt nok, og håper at mange, som meg, kan overvinne lyrikkvegringen en gang for alle ved å lese samlingen.