Avhymninger

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av lyrikk. Nesten alle dikt jeg har lest, har jeg lest i forbindelse med undervisningen enten i grunnskolen eller på universitetet. Dermed har lyrikk vært noe jeg forbinder med en uunngåelig plikt, litt i samme gate som nynorsk, svett brunost og våte ullgensere. Spesielt på universitetet holdt jeg på å bli gal av hyllesten av dikt fordi de tematiserte «språkets ikke-språklige språklighet», den sublime erfaringen av lyktestolper i regnet, og det stakkars(lige) jeg’ets smertefulle fremmedgjøring fra seg selv og verden, som om slike dikt er det ypperste en menneskelig hjerne er i stand til å skape og nyte. Jeg måtte en periode derfor si meg delvis enig med en venn av meg som insisterer på at lyrikken bør avvikles helt.

Men man blir jo gjerne påvirket av å ha en lyriker til samboer, og etter hvert begynte mine argumenter for ikke å lese lyrikk å virke så tynne at jeg bestemte meg for å gi sjangeren en ordentlig sjanse. Og det er flaks, for ellers ville jeg aldri oppdaget hvor utrolig godt jeg liker diktene til Steinar Opstad.

Avhymninger (2009) er Opstads sjette diktsamling, i tillegg til at utvalgte dikt ble utgitt i en egen samling i 2006. Avhymninger representerer en ny vending i Opstads diktning, mot det konkrete og samfunnsaktuelle. I et intervju med Dagsavisen i 2009 sa Opstad at han ikke er «den typen lyriker som synes det er nok å uttrykke en stemning eller et bilde. Jeg vil at diktene mine skal ha et innhold. Nye former skapes først og fremst gjennom de krav innholdet stiller. Jeg vil at diktet skal nå ut til verden». Jeg leste intervjuet med Opstad først etter å ha lest Avhymninger flere ganger, men synes Opstad lykkes veldig godt i sin målsetning om å skrive dikt med innhold. Og han når definitivt ut til meg.

Mitt første møte med Steinar Opstad og lyrikken hans var på Haugesunds vise- og lyrikkfestival i juni i år, da han blant annet leste dette diktet:

VÅPENHVILE I GAZA, SNØNATT I OSLO

18.-19. januar 2009

Vi lager engler i snøen

og fyller hele parken med engler

som står på hverandres skuldre

for av snø er vi kommet

og til snø skal vi bli, etasje på etasje

for mennesker som stirrer ut

av vinduene i en blokk

i sekundene før alarmen går

De snubler i de avskallede korridorene

og det rapporteres om ikke-krig

idet snøen legemliggjør oss

og verden står stille

Vi spør oss om sannheten

lar seg skrive hvit i det hvite

som bokstavene i ordet Fred

ordene i setningen: Jeg nekter å drepe

Jeg synes diktet er vakkert fordi det er både konkret og tvetydig, og fordi diktets alvorstunge tematikk først og fremst etableres gjennom det stillferdige alvoret i tonen. Som tittelen avslører, sammenstiller diktet et vinterstille Oslo og et krigsherjet Gaza etter at våpenhvile mellom Israel og Hamas ble inngått 18. januar 2009. Sammenlikningen fremhever kontrasten mellom nordmenn som lager engler i snøen mens «verden står stille», og mennesker i Gaza som opplever den illevarslende stillheten før alarmen igjen går.

Det er likevel en sammenheng mellom menneskene i Oslo og Gaza. Å lage engler i snøen som står på hverandres skuldre leser jeg som en solidarisk fredshandling, siden engler, snø og fargen hvit symboliserer fred. Engler som står på hverandres skuldre, «etasje på etasje / for mennesker som stirrer ut / av vinduene i en blokk» i Gaza. Et øyeblikk ser jeg for meg menneskene som kikker ut av vinduene i blokken og ser englene i snøen. Samtidig virker snøenglene barnslig uskyldig, men uskyldig med et negativt fortegn, siden det i denne sammenhengen er en uskyldighet som ikke lar seg skille fra uvitenhet. Som fredshandling er den i beste fall passiv, men en målrettet fredshandling virker heller ikke mulig så lenge det rapporteres om «ikke-krig», dette ironiske ordet som verken betyr krig eller fred.

Sannheten eksisterer bare som en hypotetisk størrelse i diktet. Det skapes tvil om hvorvidt den lar seg «skrive hvit i det hvite», som kroppene kan legemliggjøres som engler i snøen. Kanskje er ikke englene i snøen en fredshandling likevel, men heller en troshandling. Engler er religiøse skikkelser som kommer med fredsbudskap, enten det er i livet eller døden – «av snø er vi kommet / og til snø skal vi bli». En troshandling kan virke meningsfull uten å gi noen forklaring, noe å tro på når det ikke finnes noen sannhet.

Det er samtidig et spenningsforhold mellom en slik troshandling, og de to siste linjene «som bokstavene i ordet Fred / ordene i setningen: Jeg nekter å drepe». Ordene er enkle, betydningen uendelig. Spriket er for stort mellom ordene og det de innebærer. Det er nettopp dette uløselige spenningsforholdet mellom det som kan skrives, hva man kan vite, og hva man bare kan tro på, som gjør at diktet oppleves som sterkt og viktig å lese.

Bruddet mellom språk og handling er tema også i et annet dikt fra samlingen som jeg liker veldig godt:

KAPITALISME

Frykt ikke fremtiden

for med en rusten plog

skal språket vendes

Plogen er gammel

og ble brukt i en tid

da ord og gjerninger var ett

og hver mynt lagt

i en ru og skitten hånd

speilet en drøm om den guddommelige

Det kunne kanskje vært fristende å gripe tak i marxistisk teori og rope ut at diktet handler om kapitalismens demoraliserende virkning på samfunnet og mennesket og så videre, men det ville vært i overkant forenklende. Tvert imot synes jeg det viktigste ved diktet er måten det bruker bildet av kapitalismens grunnprinsipp; at enhver verdi er et symbol på en annen, egentlig verdi, men hvor sammenhengen mellom symbol og egentlig verdi har gått i oppløsning og symbolet er blitt det viktigste.

Hvis man overfører dette forholdet til skillet mellom språk og handling, står språket i et misforhold til handlingen det representerer: Vi snakker om betydningen av godhet, men handler ikke deretter. Men i motsetning til kapitalismen, som er et kollektivt system som bare kan eksistere gjennom generell enighet om symbolikken den består av (arbeid = penger), er skillet mellom språk og handling et mellommenneskelig anliggende, og enkeltmenneskets ansvar.

Mens kapitalismen insisterer på at det er en klar forskjell i verdien til rike og fattige, insisterer det guddommelige på at alle mennesker er like mye verdt. Diktets profetiske åpning, at det skal komme en tid hvor språket skal vendes tilbake til den tiden hvor ord og gjerninger var ett, frem til avslutningen, hvor gode gjerninger er en drøm om det guddommelige, representerer et verdisystem som det kapitalistiske system ikke kan romme, men som mennesket likevel må ivareta.

Det er vanskelig for meg å lese Opstads diktsamling uten å tenke over hvordan menneskeheten mislykkes mest idet vi tror at vi har klart å overgå oss selv. Åpningsdiktet i samlingen skal få avslutte:

IBIS

Thot, med hode av en ibis,

veide de dødes hjerter

og fulgte sjelene deres

til Dødsriket

I dag som i går er det noen

som ikke får begravd sine døde

hele byer forvandles

til hauger av asfalt og betong

Men vi, Thots etterkommere,

sørger verken for gravplasser

eller følge, enda vi flyr raskere

enn flokkene med fugler

Ifølge gresk mytologi hadde guden Thot hode som en fugl (ibis). Han hadde som oppgave å veie de dødes hjerter – det vil si deres samvittighet – og følge dem over i dødsriket. Igjen vender Opstad tilbake til krigen som både metafor og virkelighet. Det er ikke noe nytt at byer ødelegges og at mange dør uten å få en grav. Men Opstad setter menneskets teknologiske fremskritt opp mot fraværet av en tilsvarende moralsk utvikling. At han lar gresk mytologi istedenfor kristendommen representere menneskets verdighet, minner om at ideen om medmenneskelighet er gammel. Men fordi den aldri har vært realisert, fremstår den nærmest som en myte på lik linje med Thot. I motsetning til kristendommen, som fort kan virke både dogmatisk og stivnet i læresetninger som er tappet for mening gjennom flere tusen år. Her er det igjen snakk om en drøm om det guddommelige som ikke gir noen fasitsvar, men som står for andre idealer enn de vi lever etter. Hva idealene innebærer i praksis, må vi finne ut selv. Menneskene er Thots etterkommere; vi flyr raskere enn flokkene med fugler, men hvor er det vi skal?

Steinar Opstad skriver om moral uten å være moraliserende, og nærmer seg spørsmål om tro, sannhet og medmenneskelighet med undring og alvor. Det er både sårt og vakkert å lese. Avhymninger berører mange flere temaer enn de jeg har nevnt her, men det er Opstads dikt om livets aller viktigste tema som gjør sterkest inntrykk på meg. Samlingen inneholder flere høydepunkter enn de jeg har nevnt, blant annet «Guernica 1937 – Bagdad 2003» og «En uendelig fred», dikt med helt uforglemmelige linjer: «at jeg elsker og lider beviser ingenting» og «jeg sverger på / at døde mennesker er vakre / og at vi har tapt freden og vunnet krigen».

Steinar Opstad er utvilsomt en lyriker som behersker språktematikk og fort kunne brukt det utelukkende i kunstteoriens eksklusive og ekskluderende tjeneste. At han i stedet bruker sitt store poetiske talent på livets fundamentale spørsmål, gjør ham til en viktig lyriker – i motsetning til bare talentfull. Jeg kan ikke anbefale Avhymninger varmt nok, og håper at mange, som meg, kan overvinne lyrikkvegringen en gang for alle ved å lese samlingen.

4 thoughts on “Avhymninger”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s