Bookerprisen 2013

BookerForrige søndag reiste jeg til London sammen med Clementine bak bloggen Har du lest? for å høre de seks shortlistede forfatterne til årets Bookerpris lese fra og diskutere de nominerte romanene. Journalist og forfatter Mark Lawson ledet arrangementet i The Southbank Centre.

Selv om jeg har studert engelsk litteratur, har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til Bookerprisen. Forklaringen ligger i at prisen ble etablert i 1969, mens jeg for det meste har holdt meg til den eldre engelske litteraturen. Totalt har jeg lest kun fire av vinnerbøkene, tre av dem etter at jeg begynte å blogge: Nadine Gordimer The Conservationist (1974), Graham Swift Last Orders (1996), Aravind Adiga White Tiger (2008) og Julian Barnes The Sense of an Ending (2011).

Ingen av dem var spesielt minneverdige romaner, men jeg har desto større tro på en del av de andre romanene som har vært shortlistet opp gjennom årene, og som allerede står på leselisten min. Blant andre Margaret Atwood The Handmaid’s Tale, som jeg såvidt har begynt på; Salman Rushdie Midnight’s Children, Ian McEwan Atonement og A.S. Byatt Possession. Jeg er klar for å ta igjen de tapte Bookerpris-bøkene, og synes opplesningen forrige søndag var et utmerket utgangspunkt for det.

Årets shortlist bestod av:

  • Colm Tóibín The Testament of Mary
  • Jhumpa Lahiri The Lowland
  • Jim Crace Harvest
  • Ruth Ozeki A Tale for the Time Being
  • Eleanor Catton The Luminaries
  • NoViolet Bulawayo We Need New Names

James Runcie, lederen av avdelingen for litteratur ved The Southbank Centre, åpnet arrangementet med å si noen velvalgte og treffende ord om hvorfor vi fremdeles trenger priser som Bookerprisen, og – ikke minst – hvorfor vi trenger å lese skjønnlitteratur av høy litterær kvalitet:

I think prizes do matter, especially this one, mainly because literature matters in an age of solipsistic cacophony; where everyone is so busy communicating that there’s far more talk than listening, and where it’s hard to tell the signal from the noise; good writing that stops time and forces concentration is more important than ever.

I also believe that it’s not enough to say that a bestseller is successful because the story alone is strong, and that it doesn’t matter whether a book is well written or not. I think it does. I realize I’m straying dangerously into the world of criticism, and therefore what is now dismissively termed as elitism, but I do really believe there is a difference between literature and typing.

These are writers who care, worry and rework every word, every sentence, every paragraph and every chapter, as do their editors and their proofreaders. Each word must earn its place, there can be no slack. They declare war on cliché. These authors are not only concerned with character and plot, but also with the weight of a sentence, the balance of a chapter, and the rhythm of a novel as a whole. They want their writing to have its own voice, to be distinctive, resonant and memorable.

You can therefore find things in their work that you cannot find anywhere else. They are not derivative, they are unique, and that is why they are worth reading.

Jeg tror jammen at Runcie der klarte å oppsummere hele mitt litteratursyn. Hvordan de seks shortlistede forfatterne utfører krigen mot klisjeer i bøkene sine, kan jeg ikke uttale meg om før jeg har lest dem. Men inntrykket etter opplesningen tyder på at de klarer seg meget bra. En annen ting: Det var fantastisk å høre seks totalt forskjellige varianter av muntlig engelsk, fra Irland, Canada, USA, England, New Zealand og Zimbabwe. Det er ikke bare Shakespeares fortjeneste at engelsk er et så ufattelig variert og rikt språk.

Debutanten: Første forfatter ut var NoViolet Bulawayo med We Need New Names. Det er godt gjort å havne på Bookerprisens shortlist med en debutroman. Bulawayos roman er muligens ikke blant de beste bøkene på listen (har jeg hørt), men hun klarte absolutt å vekke min interesse. Utdraget hun leste hadde en repetativ stil, der rytmen i teksten ga det noe mistrøstige innholdet et høytidelig preg. Jeg er svak for den typen virkemidler, spesielt når også innholdet virker svært lesverdig. Bulawayo er fra Zimbabwe og bosatt i USA, og We Need New Names handler om fattige afrikanere som drømmer om et bedre liv i andre deler av verden. Da Lawson åpnet for spørsmål fra salen, tok en tydelig rørt kvinne fra Zimbabwe ordet for å si hvor stolt hun er over at det med Bulawayo for første gang på veldig lenge kommer gode nyheter fra Zimbabwe. Sterkt.

Beste opplesning: Kveldens mest karismatiske og engasjerende opplesning var det Ruth Ozeki som stod for med A Tale for the Time Being. Ozeki har skrevet seg selv inn i romanen: Forfatteren Ruth vandrer langs stranden med skrivesperre da hun finner en flaskepost i form av en matboks, som inneholder dagboken til en suicidal japansk tenåringsjente. Ozeki sammenliknes ofte med Murakami, og det var nok til at hun på forhånd var den av de seks forfatterne jeg hadde minst lyst til å lese noe av. Etter opplesningen fikk jeg derimot lyst til å lese boken umiddelbart. Dagen etter var jeg usikker på om det skyldtes innholdet eller Ozekis sterke tilstedeværelse og ypperlige sans for tempo og rytme i opplesningen. En ting er sikkert: Hvis Ozeki leser inn romanen sin på lydbok, vil jeg garantert høre.

Svakeste opplesning: Den eneste romanen jeg virkelig ikke fikk lyst til å lese etter søndagens opplegg, var Jhumpa Lahiris The Lowland. Romanen er lagt til India og USA på 1960-tallet, og handler om to tvillinggutter som går vidt forskjellige veier. Lahiri virket som om hun kjedet seg gjennom hele seansen, inkludert sin egen opplesning. Hun leste nokså uinspirert, og fikk romanen til å virke pregløs og kjedelig. Lahiri er stor stjerne i USA, noe jeg aldri ville ha gjettet ut fra søndagens opplesning. Denne står jeg over.

Favoritten: Den veletablerte forfatteren Jim Crace var på forhånd manges favoritt til å vinne prisen med romanen Harvest. Den foregår i et lukket lite samfunn på den engelske landsbygda i overgangen mellom føydalsamfunnet og det moderne samfunnet. Crace var kveldens mest sjarmerende forfatter, uhøytidelig og utadvendt. Men utdraget han leste opp sa meg egentlig ikke så mye. Etter søndagens opplesning har jeg plassert ham i kategorien forfattere jeg sannsynligvis burde lese, men som magefølelsen sier at jeg muligens ikke kommer til å like. Uten sammenlikning forøvrig den samme opplevelsen jeg hadde med Julian Barnes og The Sense of an Ending.

Vinneren: Onsdag ble det kunngjort at Eleanor Catton var den heldige vinner, for en av de lengste romanene som noensinne har vunnet Bookerprisen. Med sine 828 sider var boken så tung at jeg lot være å kjøpe den i London, og vurderer å laste den ned til Kindle istedet. Men boken frister så absolutt, og den sjarmerende og livlige forfatteren gjorde ikke lysten mindre. Catton er fra New Zealand (født i Canada), og The Luminaries handler om gullrushet på New Zealand på 1800-tallet:

It is 1866, and Walter Moody has come to make his fortune upon the New Zealand goldfields. On arrival, he stumbles across a tense gathering of twelve local men, who have met in secret to discuss a series of unsolved crimes.  A wealthy man has vanished, a whore has tried to end her life, and an enormous fortune has been discovered in the home of a luckless drunk. Moody is soon drawn into the mystery: a network of fates and fortunes that is as complex and exquisitely patterned as the night sky.

The Luminaries virker som en artig bok fylt av overskudd og sjarm, og kanskje en litt overraskende vinner sammenliknet med de dypere kandidatene?

colm-toibin-the-testament-of-maryHøyest prioritert: Den eneste av bøkene jeg har skaffet meg så langt er Colm Tóibíns The Testament of Mary. Den er med sine 104 sider blant de korteste romanene som har vært shortlistet til Bookerprisen, og det diskuteres hvorvidt den i det hele tatt er en roman. Mange mener at den heller bør regnes som en novella, altså en mellomting mellom en roman og en novelle.

Boken er skrevet fra Jomfru Marias perspektiv, og Tóibín fortalte under opplesningen at han har latt seg inspirere av de greske tragediene Antigone og Medea. Jomfru Maria forteller historien om Jesus etter at han er død, og hun forsøker å holde fast i sannheten om hans vanskelige liv og tragiske død mens mytene om ham vokser. Selv om jeg er ateist og min kjennskap til Bibelen er nokså overfladisk, lar jeg meg likevel lett fascinere av litterære versjoner av bibeltekstene. Michail Bulgakovs versjon av Jesu korsfestelse og Pilatus’ tragedie i Mesteren og Margarita er blant de mest gripende og tankevekkende fortellingene jeg har lest. Jeg er veldig spent på hvordan Tóibín håndterer stoffet.

På bloggen Har du lest? arrangeres det i høst og vinter en samlesing av alle de shortlistede bøkene. Første bok ut i november er vinneren Eleanor Catton og The Luminaries. Jeg anbefaler alle å følge med videre når Bookerbøkene skal i ilden der, men advarer om at Clementines entusiasme for Bookerprisen er uhyre smittsom. Før du vet ordet av det er du helfrelst og har ryddet plass i leseplanen din til alle Booker-bøkene.

Jeg anbefaler dessuten alle å se arrangementet fra forrige søndag her. Det er en fin mulighet til å høre jordnære og spennende forfattere snakke om skriveprosesser og forfatterskap, på en måte som jeg savner at norske forfattere gjør. Norske forfattere praktiserer altfor ofte enten markedsorientert leserfrieri eller kunstnerisk utilgjengelighet, og det kan være nokså intetsigende å høre dem snakke om bøkene sine. Eller er det bare det at alt høres bedre ut på engelsk?

Nå skal jeg forberede innlegget mitt om alle de fantastiske bøkene jeg tok med meg hjem fra London. Jeg har høy puls allerede, og det bør du også ha hvis du går rundt og kaller deg selv bokelsker. Jeg lover en hyllest til bokhandler med enormt utvalg, retro omslagsdesign og papirbokens ubestridte fortreffelighet. Gled eder!

22 thoughts on “Bookerprisen 2013”

  1. Takk igjen for superhyggelig tur, Line..
    -som deg ble jeg fascinert av James Runcie. At god litteratur skal «stop time and force concentration» er så bra at jeg skal skrive det inn på selve bloggen min et eller annet sted. Han var så bra, og det var en flott intro.
    -Gleder meg til å lese beskrivelsen din av bøkene du kjøpte i London – – det var en av mine beste bli-oppslukt-i -en-bokhandel-dager noensinne! Herlig🙂

    1. Selv takk, Clementine! Jeg gleder meg allerede til neste års tur🙂 Runcies ord var bortimot kveldens høydepunkt for min del, så poengtert og treffende var de. Og de passer så utrolig godt på The Handmaid’s Tale, som jeg leser nå, og som i sin tid var nominert (kan forresten ikke skjønne at ikke den vant!). Jeg utsetter innlegget om dagen i bokhandelen til jeg har bedre tid og mer overskudd, for jeg gleder meg sånn til å skrive om alle bøkene, de fine bokhandlene og hvor super den dagen var! Det må gjentas neste år🙂

  2. Då eg kikka gjennom lista over bookernominasjonane for ei tid sidan var det The Luminaries som eg fekk mest lyst til å lese. No er eg godt i gang, og så langt har den ikkje skuffa.

  3. Jeg leste dette innlegget igår men måtte forlate sidene etter få minutter pga misunnelsesspasmer. Å glede seg på andres vegne er ikke blant mine fremste egenskaper. Nå er jeg over det, akkurat nok til å si at: Luminaries er den, eller var, eneste de ikke hadde på biblioteket, som er like greit da jeg hører den er lang. Det høres virkelig ut som en fantastisk tur!

    1. Du har all grunn til å være misunnelig, og ja, det var en fantastisk tur! Men kan du egentlig skulke The Luminaries når du har som mål å lese alle Booker-bøkene? Og den er en av de virkelig morsomme? Du vet, bibliotekene har ventelister man kan stå på. Sånn, det var dagens tyn fra meg. Neste år får du heller bli med på tur! Så kan du ha lest alle de nominerte bøkene på forhånd:-)

  4. Så fint det er at du tar oss med på det du fikk med deg i London! Selv har jeg veldig lyst til å lese Ruth Izeki, skulle gjerne hatt Murakami til gode, så kanskje dette blir det nest beste?🙂

    1. Nest beste, eller bedre? For meg som hater Murakami er det vanskelig å si. Så fort jeg blir frisk skal jeg få skrevet litt om bokhandlerne i London og hva jeg fant der. Det burde være noe for deg som selv er i bransjen:-)

  5. Jeg er, som Ingalill, veldig misunnelselig🙂 Og jeg gleder meg til innlegg om bokfangst. Jeg regner med å henge med på å lese vinneren. Det er den eneste Bookerboken jeg har skaffet meg, og må sies å være et godt kjøp tatt i betraktning at den vant.

    1. Du får se fram til din egen London-tur istedet, jeg vedder på at den blir like bra:-) Jeg skal følge med på hva dere andre synes om vinneren, men utsetter den til en gang jeg har tålmodighet til å lese noe så langt. Akkurat nå har jeg så lite tid å lese på at jeg holder meg til kortere bøker.

  6. Veldig interessant innlegg, Line! Jeg likte spesielt godt refleksjonene dine rundt høytlesningen og sitatet du tok med om hvorfor det er viktig med høykvalitets skjønnlitteratur.

  7. Høres ut som en super tur, og en spennende opplevelse på den engelske litteraturens kronarrangement, i hvert fall ut ifra tanken om Det britiske imperiet utstrekning. Jeg har ikke tall på de timene jeg har tilbragt i en Waterstone’s, men få er de ikke. En kjede javel, men et imponerende utvalg.

    Jeg er forøvrig ikke helt enig med deg vedrørende «Last Orders» Men sånn er nå det🙂

    1. Jeg husker at jeg likte Last Orders da jeg leste den for ca ti år siden. Men nå husker jeg ingenting annet fra boken enn at noen døde. Waterstone’s var jeg bare innom en snartur før vi dro videre til Foyles og Hatchard’s, og der ble vi værende hele dagen:-) Det er veldig synd at noe tilsvarende ikke finnes i Norge. Dvs: kanskje Eldorado likner, jeg har ikke vært der ennå. Men en bokhandel uten godt utvalg er det liksom ikke noe poeng i å besøke.

  8. Ja, du kan jo godt si at det var et av hovedpoengene. Bare for å friske opp hukkommelsen så skulle avdødes kompiser bringe urnen ut til Margate for å strø asken i sjøen. I løpet av denne turen får vi storyen gjennom de forskjellige personenes fortellinger, hvem de er og hva som er greia. Uansett, loved it.

    Jeg er kanskje litt vanemenneske og ender oftest opp på Waterstone’s. Kanskje det da blir en halv dags visitt til Foyles og Hatchard’s neste gang🙂

    1. Nå husker jeg mer fra den, spesielt det med å spre asken i sjøen. Jeg hadde den på pensum da jeg studerte britisk litteratur i hine hårde dager, og vi leste så mange romaner på rappen at det kan forklare hvorfor jeg husker så lite. Jeg er i alle fall ikke fremmed for å lese Waterland, som jeg har hørt mye bra om.

      Foyles og Hatchard’s bør du jammen få med deg! Nå foregriper jeg innlegget jeg forhåpentligvis rekker å skrive snart, men det er Londons henholdsvis største og eldste bokhandler. En opplevelse!🙂

  9. Exactly. Det var akkurat Waterland som fikk meg hekta på Graham Swift. En aldeles strålende fortelling og en av mine desiderte favorittbøker. Den står bare på hylla og venter på og bli lest igjen.

    Interessant det du sier om F & H. Det virker som jeg har gått glipp av noe, men dessto mer å glede seg til neste gang.
    Og til innlegget ditt selvsagt🙂

    1. Takk for det! Nå når jeg endelig har kviknet til igjen, skal jeg se å få skrevet om bokhandlene. Jeg får bruke det som en anledning til å mimre om a day well spent blant bokhyller, i godt selskap på alle måter. Jeg noterer meg selvfølgelig Waterland, selv om ting – som alltid – tar tid her i gården:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s