Stikkord: Aschehoug

Bokhøsten hos Aschehoug

AschehougAschehoug forlag holdt i dag høstens pressekonferanse hjemme hos seg selv på Sehesteds plass. Siden jeg hadde selskap av den flotte bokbloggeren Rose-Marie med hennes kamera, kan du selv se hvor flott Aschehoug har det på tunet utenfor hovedinngangen, mens like flotte Gyldendal forlag speiler seg i vinduene deres.

Som forventet hadde Aschehoug en høstliste full av interessante utgivelser, og langt flere enn jeg i selvinnsiktens navn kan forvente å rekke over. Jeg gjør kort prosess, og vier presentasjonen til et utvalg imponerende kvinner fra Aschehougs katalog. Er det 2013, ja, så er det 2013.

I år er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, og det markerer Aschehoug med å utgi serien Stemmer, som består av 12 utgivelser skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Tekstene kan leses frittstående eller samlet. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

Jeg har for lengst sikret meg første hefte i serien, som ble utgitt i januar i år: Språk og oppmerksomhet av Toril Moi. Moi er professor i litteratur ved Duke University i North Carolina, og hun har en gudinneaktig status i mitt liv. Jeg visste ikke hva det ville si å være starstruck før en vinterkveld tidligere i år da Toril Moi møtte Ane Farsethås i kjelleren hos Cappelen Damm for å diskutere litteratur og virkelighet, og gjorde meg til et mye klokere og lykkeligere menneske. Moi har et intellekt så skarpt at jeg tror hun er bortimot ufeilbarlig, og hun skriver så tilgjengelig, uanstrengt og intelligent om litteratur at det føles som å lese en fasit på alt jeg noensinne har lurt på om viktige ting her i verden. I Språk og oppmerksomhet stiller Moi spørsmålet: Må vi lese litteratur? Hun spør om hvordan vi skal snakke om det vi ser for å forstå hverandre. Til grunn for våre moralske vurderinger må vi anlegge det Moi kaller et rettferdig og kjærlig blikk. Jeg har ikke lest boken ennå, og kan strengt tatt ikke anbefale den. Men jeg gjør det likevel. Liker du ikke Toril Moi, liker du sannsynligvis ikke meg heller.

En annen bemerkelsesverdig intellektuell er forfatteren Siri Hustvedt. Aschehoug delte ut hennes Livet, tanken, blikket i dag, der 32 essays fra perioden 2006-2011 er samlet. I tekstene viser Hustvedt hva som ligger bak romanene hennes, og deler sin kunnskap om filosofi, nevrovitenskap, psykologi, psykoanalyse og litteratur. Livet henter sitt stoff fra forfatterens eget liv. I Tanken utforsker hun temaer som minner, følelser og fantasi. Blikket handler om billedkunst. Spørsmålet som opptar henne mer enn noe annet er: Hva betyr det å være menneske? Jeg har bare rukket å bla litt i samlingen, men synes essayene virker svært lesverdige og like uanstrengt intelligente som Mois tekster. Jeg går en lys sakprosahøst i møte, og skal forsøke å dempe beundringen såpass at jeg klarer å plukke opp noen snedige tips om «hvordan skrive gode essays» samtidig.

Nobelprisvinner Toni Morrisons nyeste roman Hjem ble utgitt på norsk i går, og hun er en annen forfatter som har tilnærmet gudinnestatus her i gården, etter at jeg leste Elskede i fjor. Jeg spekulerer fremdeles på om Elskede er den aller beste romanen jeg har lest, eller bare topp tre. Forlagsomtale av Hjem: På femtitallet vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen. Hverdagen er preget av rasisme, mareritt og for mye alkohol. Når han får vite at søsteren Cee er dødssyk, drar han for å hjelpe henne. Under reisen dukker minner fra barndommen og krigen opp, og han oppdager at han er i besittelse av en styrke han aldri hadde trodd han ville finne tilbake til. Endelig kan han forsones med fortiden. Endelig er han kommet hjem.

Sara Stridsberg er en svensk forfatter jeg med skam å melde ennå har til gode å lese noe av. Men jeg har Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien liggende i min bunke av dårlig samvittighet, romanen hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2007. I september kommer skuespillet Medealand, som tar utgangspunkt i den klassiske greske tragedien Medea av Euripedes. Utdrag fra Steve Sem-Sandbergs etterord: «I uutholdelig skarpt lys fokuserer [Stridsbergs tekster] på mennesket når det er utstøtt og fortvilet, men også i den lengselen etter kjærlighet og tilhørighet som en slik fortvilelse føder. Kjærlighet er å komme hjem. […] Medea drømmer at bare hun tilintetgjør alt som har vært, kommer det til å bli mulig å få tilbake alt. Hun skal bli ett med sin Jason igjen. Bak mordergestalten hennes avtegner den elskendes ansikt seg så tydelig at det gjør vondt.» Høy gåsehudfaktor.

KoritzinskyOver til en norsk debutant, som for mitt vedkommende virker som den mest interessante så langt i rekken av debutanter og høstlister. Roskva Koritzinsky utga i dag novellesamlingen Her inne et sted. Jeg har lest et utdrag fra novellen «Demning» i magasinet Aschehoug Litteratur, og kan trygt slå fast at dette er en debutant og en novellesamling etter mitt hjerte. Den unge debutanten snakket dessuten meget godt for seg på pressekonferansen i dag, og jeg har generelt mye større tiltro til forfattere som er flinke med ord, enn de som ikke er det.

Forlagets omtale: Er det ideene og forestillingene våre som avgjør hvem vi er? Hva skjer i så fall når kroppen oppleves som en trussel mot vår egen selvforståelse, i stedet for å inngå i den? Og hvor langt er vi villige til å gå for å beholde kontrollen? Behovet for selvkontroll og ønsket om nærhet lever side om side i denne novellesamlingen. Ofte blir personenes hang til observasjon og tilbaketrekning sterkere enn trangen til intimitet og kjærlighet. Ikke fordi kjærlighet ikke finnes, men fordi ideen om hvordan alt burde ha vært overskygger verdiene i hva som er. Roskva Koritzinsky evner å beskrive både unge og eldre, menn og kvinner, med psykologisk innsikt.

Karine Nyborg debuterte med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010. Jeg skrev om fire av novellene her, og ser fram til et gjensyn med Nyborgs skrivekunst. Ikke alle novellene var like glitrende som de beste, men alle var veldig gode. Det sier i grunnen det meste. I slutten av september utgir hun romanen Jeg er ikke redd for mørket. Romanen handler om en ung jente som blir bortført – og som kanskje ønsker det. Hun er fjorten år gammel og treffer en voksen mann i et skogholt. De skilte foreldrene hennes deler fremdeles hus etter at de verken har klart å berge kjærligheten eller avslutte den. En dag kommer ikke datteren hjem etter en spilletime. Det er en fortelling om grenseløshet, om hva som kan skje med et barn når det ikke finnes klare grenser.

Etter all denne fordypningen i intellektuell essayistikk, krigstraumer, rasisme, fattigdom, alkoholisme, sykdom, hat, drap, lengsel, sjalusi, virkelighetsflukt, død og bortførte ungjenter, er det kjekt å vite at selveste Brigdet Jones endelig er tilbake i oktober med sitt gode humør og forhåpentligvis like optimistiske syn på livet. Sist jeg leste Bridget Jonesdagbok og Bridget Jones på randen var i 1999, mens jeg fremdeles gikk på videregående. Hva har Bridget gjort de siste fjorten årene? Har hun rukket å bli Mrs. Darcy? Det får vi vite når Helen Fielding er tilbake med Mad about the boy.

Det var nok girl power fra meg for i kveld. Jeg må bare tilføye at Helga Flatland og Merethe Lindstrøm også er på ferde igjen i høst, i henholdsvis september og oktober, med henholdsvis romanen Det finnes ingen helhet og novellesamlingen Arkitekt. To utgivelser som neppe vil gå ubemerket hen.

Hele høstlisten til Aschehoug finner du her.

Høstbøker fra Gyldendal og Aschehoug

Etter forrige ukes pressekonferanser hos Aschehoug og Gyldendal har det vært mye kikking i og sikling over kataloger med altfor mange fristelser. Jeg føler for å påpeke at tidsklemma ikke bare gjelder for travle småbarnsforeldre, men også for litterater med manglende evne til å begrense seg. Akkurat nå gjør det veldig vondt i ønskelisten, men heldigvis ikke i lommeboken. Ennå.

Jeg leser først og fremst skjønnlitteratur, og de to av årets utgivelser jeg ble mest nysgjerrig på fant jeg hos Gyldendal. Den første romanen er allerede utkommet, David Goodwillies Den amerikanske terrorist. Forlaget oppsummerer romanen slik:

«Søndag 22. august 2010 eksploderer en bombe i fjortende etasje i 660 Madison Avenue. Den umiddelbare reaksjonen, det medieskapte inntrykket, er å anta at dette er et mislykket forsøk på et nytt 11. september – islamistiske fundamentalisters blodtørstige angrep på USA og dets villfarne verdier. Snart viser det seg imidlertid at de skyldige er unge, velutdannede vaskeekte amerikanske amerikanere, patriotisk oppdratt og hvite. Hendelsen fører to mennesker sammen som – i hvert fall tilsynelatende – kommer fra motsatte sider av det politiske spekteret. Idealisten Paige har mistet troen på politiske handlingsplaner og et hjemland som er ansvarlig for brorens død i Irak. Sladder-bloggeren Aidan forholder seg like passivt til rikets tilstand som til sitt eget liv, og har forskanset seg i denne verdenen av blanke overflater. Men bombeangrepet får overflaten til å slå sprekker og tvinger Aidan til å revurdere forestillingen om at hans egen levemåte er en nøytral bakgrunn for plutselige og uforklarlige terrorhandlinger.»

På bildet er boken merket som krim, mens i katalogen er den merket som roman. Jeg synes ikke den høres helt ut som en krimroman, spesielt siden The New York Times mener den sosiale satiren i stil minner om Bret Easton Ellis. Det virker i hvert fall som en svært relevant roman, og jeg har veldig lyst til å lese den.

Den andre romanen utgis i oktober, og har et (marginalt) lystigere tilsnitt. Boken heter Store bryster og brede hofter, og er skrevet av den kinesiske forfatteren Mo Yan.

«Under bokseropprøret i 1900 ligger babyen Shangguan Lü gjemt i et kar med mel mens foreldrene myrdes av tyske inntrengere. Nittitre år senere har hun overlevd den japanske okkupasjonen, borgerkrigen, Maos opprør og hele kulturrevolusjonen. Den eneste sønnen hennes, han som er totalt avhengig av morens brystmelk, er den som tar seg av henne. Store bryster og brede hofter er en roman om en kvinne som ikke lar seg knekke, selv om kriger, sult og kommunisme herjer landet hun bor i. Heller ikke svake menn, banditter og byråkrater, misjonærer og hønseslaktende jordmødre får has på henne. Denne romanen er en brennende satirisk roman, en visjon over Kina i det tjuende århundret. Den er grotesk, breddfull av svart humor, og ekstremt tydelig i skildringen av sex, vold, politikk og død. Romanen bekrefter Mo Yans status som en av de virkelig store nålevende kinesiske forfatterne.»

I tillegg til utsiktene til å lese om Kina, et eksotisk land i mitt anglosentrerte litterære univers, er det det at en eller annen har beskrevet Mo Yan som en kinesisk Dickens som gjør meg nysgjerrig.

Selv om jeg er veldig glad i å lese krim, hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg har lest nok krim for en stund. Men det var blant forlagenes krimutgivelser, både norske og oversatte, at jeg fant flest bøker jeg ønsker meg. De historiske krimromanene til Kurt Aust har jeg hatt lyst til å lese veldig lenge, fordi de jeg kjenner som har lest bøkene hans er fra seg av begeistring. I høst kommer femte roman om professor Thomas av Boueberge og Petter Hortten. Handlingen er lagt til 1705, og forkjærligheten min for tidsepoken er bare én av grunnene til at serien frister. Mens jeg selvfølgelig må begynne med bok nummer én i serien, er du kanskje en av de heldige som kan begynne rett på høstens roman når den utgis i september av Aschehoug.

«Året er 1705 og professor av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten blir sendt til den ensomme øya Anholt som ligger mellom Danmark og Sverige. Oppdraget er å lete etter magistratsfogd Moritz Giedde, som på mystisk vis er forsvunnet. Det er også påfallende mange skip som har gått på grunn på de farlige revene utenfor Anholt. Øyas 30-talls beboere mistenkes for å plyndre skipene og for ikke å gi tilstrekkelig hjelp til sjømenn som forliser. Thomas og Petter tror Moritz Gieddes forsvinning kan ha noe med unndragelser av kongens skatter å gjøre, men det viser seg at det er flere mystiske ting som foregår. Allerede på sin første dag på Anholt finner de et frossent lik i sanden på et av de øde områdene på øya. Kan det være liket av Moritz Giedde?»

Det historiske tilsnittet er også grunnen til at en av Gyldendals oversatte krimbøker frister. Lene Kaaberbøls Kadaverdoktoren er første bok i en planlagt trilogi. Handlingen er lagt til 1894 i Frankrike.

«En prest våker over liket av en ung kvinne, uten å legge merke til at ørsmå midd kommer krypende ut av neseborene hennes. Året er 1894, stedet en større provinsby i Frankrike, og en av byens leger, enkemannen Albert Karno, bedre kjent som kadaverdoktoren, skal fastslå dødsårsaken. Kadaverdoktoren handler om Albert Karno, som forsøker å forstå døden for å hjelpe de levende. Og fullmektigen, venn og samarbeidspartner, som har til oppgave å registrere alle dødsfall i byen. Og ikke minst om den 20-årige Madeleine Karno, kadaverdoktorens assistent og datter. Sammen følger de tre et dødbringende spor gjennom en foruroligende og dramatisk historie, der tidens vitenskapelige fremskritt settes opp mot krefter som er like gamle som mennesket – eller enda eldre. For hvor er det mennesket tar slutt og Dyret begynner?»

En av bøkene vi fikk med oss fra Gyldendals pressekonferanse var debutant Olav W. Rokseths krim Et spørsmål om beskyttelse. Det passet jo bra, siden jeg allerede var nysgjerrig på boken etter å ha lest Bokelskerinnens forfatterintervju. «En imam blir en sen sommerkveld skutt i Tøyengata i Oslo. Attentatmannen har etterlatt seg noen linjer fra et arabisk dikt som innvarsler en endetid og «den tolvte imam». PST kontakter religionshistorikeren Davood Ariani, som nå har tatt navnet David Anderson. Han mener attentatmannen har flere drap foran seg. Og David får rett. Et par dager senere blir en annen imam drept. Offeret er Davids nære venn og samtalepartner Milan. Også her finner man linjer fra det samme diktet på åstedet. Og attentatmannen har ennå ikke fullført sitt prosjekt. Davids familie ble drept under uroligheter i Libanon. Motvillig reiser han tilbake, på oppdrag fra PST … og for å konfrontere fortiden.»

De tre andre krimbøkene som står på ønskelisten min i høst er Thomas Engers andre bok om krimjournalist Henning Juul, Fantomsmerte. Første bok, Skinndød, skrev jeg om her. A. J. Kazinskis Den siste gode mann ble jeg utrolig nysgjerrig på etter å ha lest Astrid Tereses begeistrede omtale her. Krim med en metafysisk vinkling høres ut som noe jeg ønsker å få med meg. Den siste boken er Elias Palms Corpus delicti, med en kvinnelig rettsmedisiner i hovedrollen. Jeg håper at jeg kan like Ella Andersson like godt som jeg i sin tid likte Patricia Cornwells Kay Scarpetta. Alle tre utgis av Gyldendal.

Siden jeg ikke har barn, er barnebøker noe jeg vanligvis ikke forholder meg til, annet enn i nostalgiske øyeblikk. Men Aschehoug utgir i høst en bok jeg tror skal få bli et unntak. Da Inger Marie Kjølstadmyr arbeidet med prosjektet Henrik Ibsens skrifter, kom hun over et brev som Ibsen sendte sin kone Suzannah. I brevet gir han begeistret uttrykk for den fineste gaven han noen gang har fått, nemlig en badesvamp.

«Den store dikteren Henrik Ibsen bor i en leilighet i Kristiania med tre hushjelper: Gusta, Lina og Frøken Blehr. Fra vinduet sitt ser han opp på slottet der kongen bor. Henrik strever seg gjennom høstregnet, spiser skiver og plasker i badekaret som alle andre. Men helt som alle andre er han ikke – han har jo et badekar, det har ikke kongen engang! Henrik og badesvampen er en underfundig og vakker bildebok – og barnas første møte med Ibsen.» Jeg håper virkelig ikke at illustratør Åshild Irgens har holdt seg for tett opp til virkeligheten i sine tegninger av en naken Henrik, eventuelt at badesvampen er strategisk plassert, for ellers kan dette fort vise seg å bli mitt siste møte med Ibsen. Men jeg ser frem til å få vite mer om den høyt elskede badesvampen.

Jeg leser lite sakprosa for tiden, men håper det er et forbigående fenomen. Da jeg studerte litteratur gikk det mer i sakprosa enn skjønnlitteratur, og jeg har derfor hatt litt skjønnlitterær lesing å ta igjen i årene etterpå. Samtidig er det også fryktelig vanskelig å velge ut hvilke sakprosabøker man skal lese hvis man først skal lese noe, siden det er så utrolig mye interessant å velge mellom. Heldigvis gjorde Aschehoug dette valget litt enklere ved å dele ut Hans Erik Næss’ Planet Norge. Næss er stipendiat i sosiologi ved UiO, og har skrevet en debattbok som virker både interessant og tilgjengelig.

«Ved det første tiårsskiftet i det 21. århundre er det norske samfunn ikke hva det en gang var, men det er uklart hva det er blitt. I globaliseringens tidsalder skapes fellesskap og fiendebilder på tvers av gamle delelinjer. Grensen mellom innenriks- og utenrikspolitikk er utydelig. Det som er typisk norsk for noen, er like utypisk norsk for andre. Tanken bak Planet Norge er å bidra til en oppdatert forståelse av dagens norske samfunn ved å inspirere til nye måter å tenke på. Gjennom f.eks. å vise hvordan bensinpriser, krigen i Afghanistan og svartmetallmusikkens utbredelse er del av flettverket mellom storpolitikk og hverdagsliv i det globaliserende Norge, demonstreres det at det lille berget her hjemme og den store verden der ute er to sider av samme sak.» Jeg tror at dette kan bli bra høstlektyre.

Utover det ble jeg også veldig nysgjerrig på Håvard Rems biografi Ildsjelen. Historien om Vidar Bøe, som utgis av Gyldendal i september. Vidar Bøe var selv til stede på pressekonferansen, og det han fortalte gjorde sterkt inntrykk. Jeg er egentlig ikke spesielt glad i biografier, men vurderer å gjøre et unntak også for biografien om Amalie Skram som Gyldendal utgir i oktober. Biografien har fått tittelen Amalie. Et forfatterliv og er skrevet av professor Janet Garton. Jeg har ennå til gode å lese noe av Amalie Skram (jeg skal, jeg skal), men jeg har lest nok om livet hennes til å forestille meg at en biografi om henne kan være spennende lesning.

Det var mange flere bøker enn dette som fristet, men som dikteren sa: Know thyself. Hvis du har lyst til å se hvilke andre bøker som utgis av Aschehoug og Gyldendal i høst, finner du Aschehougs katalog for 2011 her, og Gyldendals høstkatalog her.

Ha en god bokhøst!