Stikkord: Steinar Opstad

Høstbøker fra Kolon

Hvis jeg hadde gitt terningkast her på bloggen, ville Kolon fått terningkast seks for sin pressekonferanse forrige onsdag. De utgir femten bøker i år, og alle forfatterne leste tre minutter hver, med særdeles underholdende presentasjoner av forlegger Bjørn Aagenæs. For å si det med hans ord er dette en slags minifestival der alle kolonistene får lese. Og den fungerer så utrolig bra, denne minifestivalen. Selv når man har vært på fest til klokken tre om natten og må være på plass kl 10, vet jeg at dagen kommer til å bli strålende når jeg får høre Steinar Opstad lese til frokost. Det alene er verdt terningkast fem. Resten kommer av høstbøkene generelt, for jeg fant mye jeg vil lese. Og så kan man bare forundres over at en høstliste på kun femten bøker inneholder romaner, krim, fantasy, fortellinger, essays, dikt, poetikk, gjendiktninger, filmmanus, debattbok og to antologier.

guddal. bebo.omsl.qxp_Layout 1Anne Helene Guddal debuterte i fjor med diktsamlingen Også det uforsonlige finnes. For den ble hun nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, og jeg har i ettertid hørt en del indignerte kommentarer over at hun ikke vant. Det er litt pinlig for meg at Guddal klarer å skrive ferdig bøker innen jeg rekker å lese dem, og derfor tenker jeg å lese fjorårets diktsamling sammen med høstens roman Bebo.

Jeg tok med meg boken fra pressekonferansen, og ser at den er blant disse korte, fortettede romanene (97 sider) som jeg blar i for å få et inntrykk, og ender opp med å ha lest nesten ferdig før jeg kommer på at jeg har et blogginnlegg å skrive og at lystlesingen får vente. Sjangermessig ville jeg nok heller ha beskrevet dette som kortprosa helt åpenbart skrevet av en lyriker, men jeg skal ikke krangle. Forlaget beskriver Bebo som «en lavmælt og poetisk kjærlighetsroman om en kvinne og en mann i et gammelt hus ved fjorden. De lever med trusselen om sammenbrudd og oppløsning, men også med løfter om fellesskap og en fredelig hage. I Bebo filtrer minner, drømmer og grensetilstander seg inn i en fortelling om kjærlighet, håp og drømmer.»

Et utdrag fra romanen (beklageligvis satt opp feil fordi wordpress er lite litteraturvennlig): «Blodet i den hvite doskåla. Lukten av jern. Tanken om ufødte skjebner. Blomstene jeg kastet før de rakk å visne. Jeg tillater ikke mer død. Som om jeg bare har snakket med meg selv i de samme rommene og ikke trenger å bli hørt. Bildet jeg snudde inn mot veggen. Jeg gir ikke til tiggere, de har svake skuldre som meg. I en hyssing hang gullringen som en pendel over magen, jeg skulle få tre sønner, sa moren min, det var sikkert.»

Pedro Carmona-Alvarez ligger an til å bli høstens helt her på bloggen, av grunner jeg delvis kommer tilbake til når jeg skriver om Samlagets høstbøker. Delvis er det fordi Kolon nylig utga diktsamlingen Samtaler med onkel Nica og tante Viola, og han allerede har vunnet min nyetablerte pris for årets desidert flotteste baksidetekst. Jeg føler ikke at jeg trenger å si noe mer om hvorfor jeg gleder meg vilt til å lese boken enn å gjengi den prisvinnende baksideteksten i sin helhet:

«Diktets onkel er en hundreåring som bor i et svært hus der han ser ut på grava til en annen poet. Diktets tante, den ulykkelige, den rasende med kopparra ansikt; hun bor i en bydel som heter Dronninga. Diktets fettere er en haug med skrotnisser som vokser opp og dauer og vokser opp igjen. Noen jobber på sirkus. De fleste har paljettdrakter. De ønsker seg et esel. De er knallstilige tjuvradder, alle som én. Kusinene skriver dikt og blir kjent, glemt, flytter på seg, skriver, blir stjerner, slutter å skrive, publiserer under nye navn, glemmes, huskes. Og slektas dauinger ligger i de glemte gravene sine og sier la meg for faen ligge: Alle her heter Anti-Lazarus.

Dikteren sjøl sier, i en pressemelding: Denne boka begynte å ta form da jeg ble bedt om å skrive cirka tusen essays om hvor kult det var at en degos som meg skulle oversette en perker som Yahya Hassan. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til de som stadig bestilte essays på min hjemmeside (bestilleessays.com), så jeg ringte Onkel Nica og han sendte en lapp med den chilenske postgangen, der det stod: reis en statue av deg sjøl om ingen andre gjør det; det er grenser for hvor tålmodig man skal være (men sørg for at den er av leire, sånn at den varer kortest mulig).»

HagerupHenning Hagerup har med Metafysisk skrapjern utgitt sin første essaysamling på 17 år. Det er visst en sånn begivenhet som bringer lyset frem i øynene igjen hos alle mennesker i Litteraturland. Hagerup ble kåret til Årets kritiker i 1994, da jeg var i min ivrigste Sagaen om Isfolket-fase, så jeg ser ikke bort fra at jeg har noe å lære av essayene hans. Eller han av mine, eventuelt.

Forlagets omtale: «I Metafysisk skrapjern befatter Henning Hagerup seg både med eldre og nyere litteratur og litteraturkritikk. Årets essaysamling inneholder lengre essays om bl.a. Sigmund Freud, Tor Ulven, T.S. Eliot, Samuel Johnson, og Ole Robert Sunde. Hagerup skriver dessuten i skriver inngående om etiske, politiske og språklige problemstillinger, om romantikken som epoke, samt om tivoliets metafysikk. Metafysisk skrapjern er en nyansert og mangfoldig essaysamling som inspirerer til videre lesing og ettertanke.»

Om de fem herrene som er trukket frem i forlagets omtale, tenker jeg NEI!, nei, nei, JAAA!!! og nei. Det rungende ja-et til Samuel Johnson gjorde utslag, han er min favorittmann i litteraturens verden. En dag skal jeg lese hele The Life of Samuel Johnson av James Boswell, en biografi på 1000 tettpakkede Penguin Classics-sider. Inntil videre trår jeg vannet med Hagerups essays.

Kjersti Rorgemoen er en av høstforfatterne jeg kjenner navnet til, men ingenting annet. I sånne tilfeller blir det da avgjørende hva som leses på pressekonferansen, om jeg får lyst til å gjøre noe med det eller ikke. Rorgemoen leste tre minutter fra romanen Håpet og festen, og jeg fikk lyst til å lese. Det var morsomt på den intelligente, nynorske måten. Eller rettere sagt: Intelligent på den morsomme, nynorske måten.

Fra forlagets omtale: «Under Bergens smog bur ein ubestemt skapning, ei ung kvinne, stranda på ein midlertidig hybel. Ho finansierer husleige, alkoholforbruk og studielån med løna for arbeidet i makuleringstenesta til Fretex. Ho har ein kvernande einetale i sitt indre, men likar å bli forstyrra av vener. Håpet og festen er ein roman om den latterlege avstanden mellom det vesle livet ein er bunden i og dei store banda som knyter verda saman. Om å gløyme å drøyme om kven ein skulle ha blitt, og likevel bli stressa av å samanlikne seg med andre.»

Steinar Opstad trenger ingen videre introduksjon her på bloggen. Mens jeg skriver dette, er innleggene mine om Avhymninger og to dikt fra Å, høye dag blant mine ti mest leste innlegg. For de som lurer på hvorfor jeg gidder å skrive gratis om bøker på blogg i år etter år, er dét en av grunnene. Steinar Opstad til folket! Min lyrikkompetanse strekker seg ikke langt nok til å kunne si noe meningsfylt om den kryptiske, tidlige delen av Opstads forfatterskap. Men Opstads forrige utgivelse Å, høye dag er obligatorisk lesning for alle som verdsetter sterke dikt om kjærlighet, tro, lengsel og savn. «Hvis målet er å være usårlig, fins det ingen grunn til å leve», skriver Opstad i ett av diktene, og minner meg om at han er en av de sjeldne forfatterne som skriver så innsiktsfullt om å ha en sjel at jeg kjenner det i min egen. Kjærlighetstapene er tittelen på høstens bok, og er en samling av poetikktekster, aforismer, fragmenter og dikt. Boken kommer i begynnelsen av oktober.

Fra forlagets omtale: «Boken utgjør på mange måter en poetisk statusrapport i Steinar Opstads forfatterskap bestående av så vel revisjonistiske tilbakeblikk som dristige erklæringer om hva poesi er eller bør være. Det er som om Opstad her rydder skrivebordet for å kunne skrive nye dikt. Sentralt står kjærligheten og, ikke minst, kjærlighetstapet som en nødvendig erfaring for å kunne skape fornyelse i livet og i kunsten. Like mye handler tekstene om ensomhet, tro, håp og forsoning, men denne gangen er formen åpnere, rikere på paradokser og kanskje mer leken enn tidligere. Alt i alt viser Opstad seg fra en annen side i denne boken.»

Med bokhøsten er jakten på nominérbare bøker til Bokbloggerprisen 2015 i gang for fullt i Blogglandia. Ari Behn er allerede nevnt i begeistrede vendinger som en ønsket bokbadgjest under neste års prisutdeling. De som ønsker seg bokbadbesøk av Behn må i så fall først lese Døden er en avsporing, en samling fortellinger som kommer i slutten av september. Noen andre Kolon-tips: De som liker fantasy kan lese Simen B. Hagerups romandebut Jordverv, som er første del i en trilogi og utgis i slutten av oktober. Stein Sørensen er også debutant, og romanen 4 beskrives som en lærd, folkelig, troverdig og morsom gangsterroman fra Oslo.

En forsinket feiring av verdens poesidag: To dikt av Steinar Opstad

Steinar OpstadPå fredag var det verdens poesidag, en dag jeg ikke rakk å markere på bloggen fordi jeg endelig, etter fem år med sta prokrastinering, hadde slitt fingrene løs fra tastaturet og begynt å rydde i boden. Men enhver dag er i grunnen en god dag til å feire glitrende poesi, og det er ingenting vi mennesker trenger mer på en vanlig mandag i mars enn å lese to utrolig sterke og vakre dikt av Steinar Opstad. Har jeg bestemt.

Dagens to dikt er hentet fra Opstads siste diktsamling, Å, høye dag, som ble utgitt av Kolon høsten 2013. Steinar Opstad er den lyrikeren jeg setter aller høyest av de norske samtidslyrikerne, og gudene skal vite at konkurransen er hard. Det utgis mye bra norsk lyrikk for tiden, samlinger som dessverre leses av altfor få. Dere må lese mer lyrikk, mennesker! Hvis dere tror at man må ha noen slags spesialinnsikt eller utdanning innen litteratur for å få noe ut av god lyrikk, ja, da må dere lese videre og få den oppfatningen avkreftet en gang for alle.

De første diktsamlingene til Opstad er riktignok for kryptiske til at jeg klarer å lese noe meningsfylt ut av dem. Lyrikkferdighetene mine strekker ikke til, jeg innrømmer det. Avhymninger (2009) og Å, høye dag er derimot samlinger jeg leser med jevne mellomrom med like stort utbytte hver gang. Det er så vakre, så fantastisk vakre samlinger. De er åpnere, mer tilgjengelige enn de første, og derfor også modigere. Poeter er nok på sitt mest sårbare når leseren umiddelbart forstår hva diktene forsøker å si, og kjapt kan begynne tankearbeidet med å grave under overflaten, og forhåpentligvis også i seg selv. Det er da de eventuelle svakhetene eller klisjeene i form og innhold blir synlige. Opstad trenger ikke å bekymre seg for det. Jeg synes han er på sitt aller beste når tankene hans er synlige i all sin berikende kompleksitet.

Diktet «Sjelemesse» fikk Dagbladets anmelder til å spørre om det kanskje er det beste dødsdiktet skrevet på norsk. Jeg har ikke lest mange nok norske dikt om døden til å være påståelig her. Men hvis det finnes bedre dødsdikt enn dette på norsk, vil jeg gjerne vite det.

SJELEMESSE

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka

der Jon ble funnet død

men denne dagen enser jeg den ikke

og på holdeplassen ved kirken

får jeg øye på en skitten oblat på asfalten

som jeg plukker opp og legger i lommen

*

Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye

at slukene ikke greide å ta unna vannet;

kumlokk fløt opp, trafikken stanset

og ei lita jente med gul sydvest forvekslet

meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi

men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham

*

Etterpå så jeg henne stå og grine i farens armer

og jeg gikk videre og tenkte at

sjelemesse holdes overalt

og at måten vi dør på

ikke gjenspeiler vår natur,

heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge

*

Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten

før jeg legger den hvite skiven på tunga

og svelger den

mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden

slik ei lita jente løper etter en tilfeldig

mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

Opstad får mye velfortjent skryt for hvor teknisk og formelt god han er. Jeg synes han får altfor lite skryt for hva han bruker ferdighetene sine til, som «Sjelemesse» er et bevis på. Intensiteten som ligger under den lavmælte og stillferdige overflaten i diktet som et voldsomt trykk. Følsomheten hans. Ømheten. Innsikten han har i menneskets innerste liv, i de sterkeste og vanskeligste følelsene vi baler med her på jorden. Og alt han ser, klarer han altså å komponere inn i en form som virker så selvsagt at det kan få hvem som helst til å tenke at de kan skrive gode dikt på en halvtime. Det er bare geniale forfattere som får stor litteratur til å virke enkel, som får dikt til å romme hele mennesker og liv i få linjer.

Jeg synes det er bortimot umulig å skrive noe innsiktsfullt om diktene hans, for Opstad har allerede sagt det jeg vil si om alt som føles viktig her i verden, på en måte jeg aldri kan formulere selv. Jeg visste ikke engang at jeg ønsket å si det før jeg leste diktet, og det er derfor jeg trenger å lese det: Jeg møter sjelen min i døra når Opstad holder sjelemesse i diktform. Han klarer å åpne veien inn til det ubegripelige og ubeskrivelige med få ord. Plutselig fant jeg et anker i kaoset som livet er, noe å orientere meg etter. Jeg føler et like stort behov for å være i diktet for å bli klokere og tøye følelseslivet mitt i alle retninger, som den lille jenta med gul sydvest har til å søke trøst hos faren i regnet, som Jon hadde til å velge døden foran – hva?

Jeg vil ikke tolke «Sjelemesse». Jeg vil bare lese og oppleve det igjen og igjen, og prøve å finne ut hvilken av alle følelser det fanger best: Sorg? Skyld? Ensomhet? Savn? Kjærlighet? Omsorg? Behovet for trøst eller tilgivelse?

Man blir kanskje ikke et bedre menneske av å lese god litteratur, men med Opstads ord ser jeg ting klarere, meg selv og andre. Han forankrer meg et sted det er godt å være, og smertefullt godt å leve. Kanskje er det denne klarheten og intensiteten hans som gir meg følelsen av at diktene hans har puls.

Nå er det vår utenfor vinduet, og våren er ikke dødens og sorgens årstid. Våren tilhører det spirende livet og lengselen etter lys, varme og kjærlighet. Det finnes bare ikke noe bedre tidspunkt å lengte etter kjærlighet på enn når alt i naturen vokser og gror. Lengselen suger seg i alle fall fast i meg og får meg til å strekke meg etter sol og kjærlighet med dikt som dette:

VED BLODSGRENSEN

Svarer den flyktige kjærligheten

til fortvilelsen i et menneske

og er jeg for alltid dømt til et liv

i dikt og lengsler

*

Lengselen er konkret, som avtrykket

av kattens poter i sanden

eller merkene den en gang klorte

på håndleddet mitt, så jeg blødde

*

I dag kjente jeg hjertet slå helt ut i fingertuppene

og jeg var klar til å stryke en som er

like avsindig som meg over kinnet og si:

Bli hos meg og vi skal aldri mer savne

Her kunne jeg ha tolket, men vil ikke. Lengselen er mest konkret når den er hemmelig. Dikt er aller best når de får bety noe i stillhet, og tilhører de som leser helt alene. For meg er Steinar Opstad inderlighetens dikter, som alltid minner meg om at det å være et tenkende og følende menneske er en slags høytid i seg selv. Mens hjertet slår helt ut i fingertuppene.

Mitt litterære 2014

Jeg har vært sent ute med å formulere lesemål for 2014, og hatt litt vanskelig for å bestemme meg for hva jeg skal prioritere å lese i år. Alle som kjenner meg eller har fulgt bloggen min en stund vet at jeg elsker å tvangslese litteratur. Jeg blir litt skeptisk hvis lesingen går for lett, og regner det som et tegn på begynnende åndelig forfall. Derfor velger jeg sjelden bøker ut fra hva jeg har lyst til å lese akkurat der og da. I stedet velger jeg bøker ut fra en overordnet plan, et slags system, fordi det handler mye om prioritering. Leser jeg for mye utenlandsk litteratur, er det mindre tid til norsk. Klassikere leses på bekostning av samtidslitteratur. Romaner på bekostning av lyrikk. Underholdningslitteratur på bekostning av bøker som kan gjøre meg klok, smart og lykkelig. Jeg prøver hele tiden å finne en slags balanse, sånn at jeg får lest variert nok.

Hvis jeg alltid hadde lest ut fra lystprinsippet, er jeg redd jeg hadde endt opp med å velge så tilfeldige bøker at jeg hadde gått glipp av den litteraturen som virkelig gir meg noe. Jeg nærer en grunnleggende mistillit til mine egne impulser. Ved å ha lesemål tvinger jeg meg selv til å tenke over hva jeg ønsker å prioritere, og hva jeg vil nedprioritere. Og for å få det til, trenger jeg konkrete mål.

De lesemålene jeg hadde for 2013 var for store, altfor store. De var sannsynligvis et resultat av at jeg var så underernært på skjønnlitteratur etter en travel høst i 2012 at jeg glemte at jeg også hadde et liv å leve. Jeg trodde visst at jeg bare skulle sitte inne og lese. Sånn ble det heldigvis ikke. Jeg er altfor sosial og rastløs til å kunne lese hver dag og lese mye. Jeg er dessuten for opptatt av å lese nøye, ha tid til å tenke, stoppe opp ved gode setninger og tenke over det jeg leser til å kunne lese hundre bøker i året. Lesemålene mine må lages deretter.

I år har jeg bestemt meg for at lesemålene mine skal være relevante for bloggen. Etter å ha blogget i snart fire år vet jeg at jeg trenger å forandre på ting innimellom for ikke å gå lei. I 2014 er det viktigste målet for bloggen min å være mer bevisst på hvilke bøker jeg bruker tid på å skrive om, og hvilke bøker jeg mener får mer enn nok oppmerksomhet andre steder. Derfor er det ikke så mange anmeldelser her for tiden. Jeg har latt de leste bøkene hope seg opp en stund, og så vil jeg plukke ut de verdigste kandidatene og skrive om dem fremover. Jeg tenker at én anmeldelse i uken er mer enn nok. Mer enn det orker ikke jeg å skrive eller dere å lese.

Norsk litteratur

I 2013 begynte jeg for første gang å følge med på norsk samtidslitteratur. Jeg leste femten utgivelser fra 2013 og fire fra 2012, og likte mye av det jeg leste. Først famlet jeg og visste ikke i hvilken ende jeg skulle begynne i, men jeg lærte fort. De første forlagene har nå sendt ut vårlistene sine på mail, og jeg er blitt en djevel på å sile. Jeg vet hva jeg vil lese, og hva jeg glatt står over. Jeg føler heldigvis ikke at jeg trenger å gi noen en sjanse. Det er bøkenes oppgave å overbevise meg om at de fortjener min tid og oppmerksomhet, og jeg blir stadig strengere og mer kresen.

Jeg skal fortsette å lese norsk samtidslitteratur i år, men kommer ikke til å skrive om alt. Det er ingen vits i å skrive om bøker mange har anmeldt hvis jeg ikke har noe spesielt å tilføye. Jeg tror heller at jeg skal skrive om de bøkene som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Lyrikk

Det fører meg naturlig videre til neste punkt og den andre store forandringen som skjedde i 2013, nemlig at jeg begynte å lese lyrikk fordi jeg hadde lyst, og ikke fordi jeg følte at jeg for skams skyld burde gjøre det. Jeg har allerede rukket å oppdage at lesing av lyrikk gjør meg til en generelt bedre leser, også av prosa. Ruth Lillegravens Urd og Steinar Opstads Å, høye dag var blant de aller fineste bøkene jeg leste i 2013, og jeg er utrolig glad for at jeg klarte å overbevise så mange av dere bloggende mennesker om at dere også måtte lese Urd. Ikke minst er det fantastisk å høre at dere likte den i tillegg, enten dere vanligvis leser dikt eller ikke. Misjonsbloggere som meg blir lykkelige av sånt.

Jeg og Bokelskerinnen var på Kritikerlagets oppsummering av bokåret 2013 i desember, og kritikerne virket enige om at det først og fremst var lyrikken og essaysamlingene som utmerket seg i fjor, ikke romanene. Jeg kunne med andre ord ikke ha valgt et bedre tidspunkt å begynne å lese lyrikk på. Jeg har en del diktsamlinger liggende på vent, både gamle og nye, og skal lese mange av dem i år.

Det er krevende å skrive godt om lyrikk, og jeg trenger å øve meg. For all del, jeg skrev jo om dikt på universitetet og har trening sånn sett. Men jeg synes fort det blir kjedelig med upersonlige og skoleflinke lesninger av dikt, og det er på mange måter det akademikere lærer å være: Flinke, men kjedelige. Jeg må finne en annen måte å gjøre det på, som ligger nærmere måten jeg faktisk opplever diktene på.

Jeg skal altså fortsette å lese lyrikk, og skrive om det litt oftere enn ellers. De første gangene jeg skrev om lyrikk her på bloggen, tenkte jeg at det kun var for min egen del, fordi jeg hadde lyst. Det virket mer fornuftig å skrive om krim og Harry Potter mens bloggen vokste. Men sånn var det ikke. Innleggene mine om lyrikk er mye mer populære enn innlegg om alle former for populærlitteratur, sikkert fordi det er så mange som skriver om det siste, og relativt få som skriver om lyrikk. Da føler jeg meg kallet.

Bokhyllelesing

Det er en kjent sak at jeg har *litt* for mange bøker. Jeg har tidligere prøvd meg på kjøpestopp. Det gikk ikke, og det kommer ikke til å gå i fremtiden heller. Jeg kommer alltid til å kjøpe altfor mange bøker, sånn er det bare. Men det hoper seg opp i alle rom, og det første målet for 2014 blir derfor å rydde i bokhyllene mine og gi bort så mange bøker som mulig.

Det andre målet er å lese mer fra egne bokhyller, spesielt noen av de bøkene jeg har hatt stående lengst uten å lese. Jeg ser ikke bort fra at det er der jeg vil finne noen av høydepunktene i leseåret 2014, for det skjer hvert år. I 2013 var det Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale og Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. I 2012 var det Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri. De hadde støvet ned i hyllene mine i årevis før de ble lest og elsket. Mellom linjene arrangerer dugnad for alle som vil lese mer fra egne hyller i år. Første bok skal leses i februar, og jeg går for enten Olav Duuns Menneske og maktene eller Agnar Mykles Sangen om den røde rubin. Og innrømmer at jeg gruer meg litt.

Krim

Jeg er en av få litteraturvitere som oppriktig liker å lese krim, og leser derfor et visst antall krimmanus for forlag i året. Derfor føler jeg meg ganske mettet på sjangeren ellers, og velger som regel å lese noe annet når jeg har fri. Men det er ikke bra, for mange av manusene er absolutt ikke gode nok til å utgis. Hvis jeg ikke jevnlig leser god krim, glemmer jeg fort hva som er bra, og hva som bare ikke er like dårlig som det som er skikkelig dårlig. Jeg må ha en målestokk å ta utgangspunkt i, og den er i ferd med å viskes ut. Her må noe gjøres! Altså, mer krimlesing i 2014.

I utgangspunktet kjenner jeg at det holder å lese mer krim, jeg har ikke særlig lyst til å blogge mye om det i tillegg. Jeg skriver da en tilstrekkelig mengde vurderinger av krim allerede, de blir bare ikke publisert noe sted. Samtidig er det noe rart med krim, ettersom krimbøker vurderes ut fra andre kriterier enn annen skjønnlitteratur. Jeg er usikker på om jeg mener at det er dumt eller bra. Det hadde vært interessant å utforske fordeler og ulemper ved denne tankegangen ut fra konkrete eksempler. Kanskje blogger jeg om akkurat dét hvis jeg får ånden over meg.

Misantropier

Et morsomt mål må jeg ha, et som er basert på en viss dragning mot enkelte typer litteratur. Misantropier! Jeg elsker det. Her kommer Matias Faldbakkens Skandinaviske misantropi inn. Jeg skal endelig lese Macht und Rebel og Unfun, etter å ha ledd meg halvt i hjel av The Cocka Hola Company i 2012. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om dette faktisk kvalifiserer som et lesemål, eller om det blir for enkelt. Men igjen, jeg leste ingen av bøkene i fjor, og da er det helt sikkert fordi jeg ikke hadde lovet offentlig å gjøre det. Som jeg har nå. I lesesirkelen leser vi dessuten Michel Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler i september. Jeg er fan etter å ha lest Utvidelse av kampsonen i fjor, og tipper at Faldbakken er fan han også. Jeg fikk Joakim Kjørsviks roman I fjor var en lang natt i julegave, og det kan hende at den passer inn her. Den virker i alle fall svært lovende mørk og morsom. Det blir en fest!

Finske romaner

Jeg vet at jeg uttaler meg på syltynt grunnlag nå, men jeg er sikker på at finsk litteratur er noe for meg. Väinö Linnas Ukjent soldat står høyt oppe på favorittlisten min, og det samme gjør Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. Niemi er vel teknisk sett svensk, men det er så mye finsk i bøkene hans at jeg tar en sjefsavgjørelse på at det er mentaliteten, ikke geografien, som avgjør. Inntrykket mitt er at finske romaner er det stikk motsatte av finsk fjernsynsteater, og at finnene driver med ting i sin litteratur som norske forfattere godt kunne ha gjort litt mer av. Nøyaktig hva det er, kommer jeg tilbake til når jeg i løpet av året får bedre grunnlag til å sammenlikne og komme med kyndige og dogmatiske uttalelser. De forfatterne jeg har plukket ut i første omgang er Arto Paasilinna, Sofi Oksanen, Katja Kettu, Antti Tuomainen, Märta Tikkanen og Kari Hotakainen. Her tar jeg gjerne imot tips fra publikum!

Jeg tror 2014 blir et bra leseår. Jeg håper selvsagt at det blir et bra år på andre måter også, men det ligger det definitivt an til å bli. I høst ble jeg utnevnt til ny festgeneral på jobben, og jeg tenker at livet ikke kan bli dårlig når jeg får være general for både fest og lesesirkel samtidig. Dessuten har jeg bare ett annet nyttårsforsett foreløpig, som jeg vet at jeg skal klare. Det er noe som lukter rart i kjøleskapet mitt, og jeg skal finne ut hva det er. Eventuelt kaste det, hvis det har gått ut på dato. Jeg har hele 2014 på meg, og skal nok finne ut av det. Men aller først er det bøker som skal leses, mange bøker.

Hva skal dere andre lese fremover? Ha et riktig godt nytt leseår!

Bokhøsten hos Kolon

Kolon presenterte forrige onsdag årets bøker i Hamsun-salen hos Gyldendal. Kolon eies i likhet med Tiden av Gyldendal, men i motsetning til Tiden har ikke Kolon nylig skaffet seg egen stilig kåk, og bor fremdeles på hybel i Gyldendalhuset. Kolon er muligens Norges aller smaleste forlag, og utgir hvert år et lite utvalg titler med høy litterær kvalitet som ideal. Noen av disse titlene er så utilgjengelige at jeg personlig er ute av stand til å vurdere hvorvidt de er gode eller ei. Jeg klarer kun å slå fast at de er skrevet på mitt eget morsmål. Eller et språk som på en måte likner.

Når jeg har presentert bøker fra de andre forlagene i høst, har jeg unngått de mer kommersielle utgivelsene og fokusert på de som virker kvalitativt gode. Hos Kolon trekker jeg fram noen utgivelser som virker mulige å lese også for de av oss som bare har en skarve mastergrad i litteraturvitenskap.

I år utgir Kolon 13 bøker, hvorav to av dem er antologier. Det gjorde pressekonferansen i forrige uke til det Kolons forlegger Bjørn Aagenæs kalte en minifestival, der alle «kolonistene» fikk lese. Siden det ble damenes høst hos Aschehoug, blir det herrenes år hos Kolon.

Første herre ut er Steinar Opstad, den norske lyrikeren jeg setter aller høyest. Jeg hadde ikke fått med meg at han kommer med ny diktsamling i høst, og fikk meg en skikkelig fin overraskelse da han var på pressekonferansen for å lese noen dikt fra Å, høye dag, som kommer i midten av oktober. Fra forlagets omtale: «I Å, høye dag står forholdet mellom lengsel og bundethet sentralt. Det er en intenst lengtende stemme som kommer til orde, kanskje med håp om å tøye menneskenes bånd, kanskje med ønske om å tøyle selve lengselen. Samlingen inneholder også sterke kjærlighetsdikt og dikt som uttrykker et stille raseri over historiens undertrykte og utstøtte.» Det høres ut som Steinar Opstad på sitt beste.

Jeg skrev om den forrige diktsamlingen hans Avhymninger her, en samling jeg hentet fram igjen i dag og leste for n’te gang. Den var akkurat like sterk som jeg husket. Opstads beste dikt er tilsynelatende så enkle, på overflaten. Men man trenger liksom ikke å være språklig jålete når innholdet er så komplekst og tankevekkende. Et av mine mange yndlingsdikt fra Avhymninger:

En uendelig fred

Antall døde i den ene krigen

brukes mot antall døde i den andre

Og det heter en krig og flere kriger

men det heter ikke en fred eller flere freder

Freden regnes for uendelig

og det sies at jeg er vokst opp i en fredstid

Men jeg frykter freden

like mye som krigen

og jeg har aldri sett en død

annet enn på bilder, men jeg sverger på

at døde mennesker er vakre

og at vi har tapt freden og vunnet krigen

Hvis du ikke har lest noe av Steinar Opstad før, er det kanskje på tide å gjøre det nå? Å, høye dag og midten av oktober kan ikke komme fort nok for min del.

SaugestadUngMannsBekjennelser_storFrode Saugestad debuterte tidligere i år med romanen En ung manns bekjennelser om kjærlighet. Kolon delte ut leseeksemplarer på pressekonferansen, og jeg leste boken i helgen. Den unge mannens bekjennelser skal få en egen anmeldelse, for jeg har mye å si om boken. Men jeg kan tenke meg at mange enten vil elske eller hate den, for det er en bok man skal være ganske sedat for å unngå å mene noe om. Formen er svært original, og innholdet fylt av sterke scener. Forlagets omtale gir en dekkende beskrivelse av prosjektet, og skal få siste ordet i denne omgang:

En ung manns bekjennelser om kjærlighet starter med ordene «Kjære Pappa». Romanen er en montasje av bekjennelser, YouTube-lenker, kortfilmer, private brev og autentiske sitater fra intervjuer med Frode Saugestad i aviser og magasiner, samt, ikke minst, utskrifter fra en farskapssak som ifølge dateringer i teksten har gått runder i det norske rettssystemet i 30 år. Frode Saugestads debutroman er en sår og ærlig fortelling om lengsel, tapt barndom, fordervet kjærlighet og selvforakt, og om hvordan en tilsynelatende vellykket person med viten og vilje velger å ødelegge seg selv i mangel på kjærlighet for så å gjenoppstå som et annet menneske.

Joakim Kjørsvik debuterte i 2007 med Åpenbart ingen nabo, en samling fortellinger. I begynnelsen av november kommer romanen I fjor var en lang nattForlagets omtale: «I fjor var en lang natt følger en navnløs hovedperson på hans vandring gjennom Oslos underverden, hvor alkohol, dop, skrøner, overfladiske bekjentskaper, svarte penger, one nights stands, slåsskamper og tragikomiske skjebner leier hverandre sjanglende fra bar til bar gjennom vinternatten. Over det hele hviler skyggen av en død far, en oppvekst utenom det vanlige og en forelskelse på krykker.»

Kjørsvik leste et utdrag på pressekonferansen, og vakte umiddelbart interessen min med sin mørke humor og drøye karakterer. Han virker å være en de velsignede forfatterne som har skjønt at humor sjelden handler om hva man skriver, men om måten man skriver på. Merknad: Med «humor» snakker jeg her til de som ler av misantropiene til Matias Faldbakken, ikke de som fremdeles slår seg på knærne når de ser repriser av Mot i brøstet. Innholdet i romanen virker for øvrig tilfredsstillende dystert; hovedpersonens far har hengt seg, og hovedpersonen har skåret ham ned og lagt ham i fryseren inntil han finner ut hva han skal gjøre med novellene faren har etterlatt seg. Planen er å få novellene utgitt, og kjøpe amfetamin for alle pengene. Bra plan. Jeg gleder meg allerede.

Sistemann ut er Pedro Carmona-Alvarez, og diktsamlingen Sanger for korCarmona-Alvarez er kanskje mest kjent som romanforfatter, og har ikke utgitt en diktsamling siden 2004. Fra forlagets omtale: «I Sanger for kor er det kollektivets stemmer som får lyde, i et flerstemmig, labyrintisk verk, et speilkabinett over skapelsesberetninger, familiekrøniker og hukommelsesbroer.»

Jeg har ikke lest noe av Carmona-Alvarez før, men syntes han leste utrolig bra fra diktene på pressekonferansen. Dessuten henger jeg meg opp i dette med «kollektivets stemme» og flerstemmigheten. Lyrikken er ellers så sterkt knyttet til jeget som individ, og flerstemmighet forbinder jeg med romaner – norske samtidsromaner unntatt. Det virker som en samling det kan være verdt å få med seg. Sanger for kor utgis i begynnelsen av november.

Mer om Kolons utgivelser finner du her.

Avhymninger

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av lyrikk. Nesten alle dikt jeg har lest, har jeg lest i forbindelse med undervisningen enten i grunnskolen eller på universitetet. Dermed har lyrikk vært noe jeg forbinder med en uunngåelig plikt, litt i samme gate som nynorsk, svett brunost og våte ullgensere. Spesielt på universitetet holdt jeg på å bli gal av hyllesten av dikt fordi de tematiserte «språkets ikke-språklige språklighet», den sublime erfaringen av lyktestolper i regnet, og det stakkars(lige) jeg’ets smertefulle fremmedgjøring fra seg selv og verden, som om slike dikt er det ypperste en menneskelig hjerne er i stand til å skape og nyte. Jeg måtte en periode derfor si meg delvis enig med en venn av meg som insisterer på at lyrikken bør avvikles helt.

Men man blir jo gjerne påvirket av å ha en lyriker til samboer, og etter hvert begynte mine argumenter for ikke å lese lyrikk å virke så tynne at jeg bestemte meg for å gi sjangeren en ordentlig sjanse. Og det er flaks, for ellers ville jeg aldri oppdaget hvor utrolig godt jeg liker diktene til Steinar Opstad.

Avhymninger (2009) er Opstads sjette diktsamling, i tillegg til at utvalgte dikt ble utgitt i en egen samling i 2006. Avhymninger representerer en ny vending i Opstads diktning, mot det konkrete og samfunnsaktuelle. I et intervju med Dagsavisen i 2009 sa Opstad at han ikke er «den typen lyriker som synes det er nok å uttrykke en stemning eller et bilde. Jeg vil at diktene mine skal ha et innhold. Nye former skapes først og fremst gjennom de krav innholdet stiller. Jeg vil at diktet skal nå ut til verden». Jeg leste intervjuet med Opstad først etter å ha lest Avhymninger flere ganger, men synes Opstad lykkes veldig godt i sin målsetning om å skrive dikt med innhold. Og han når definitivt ut til meg.

Mitt første møte med Steinar Opstad og lyrikken hans var på Haugesunds vise- og lyrikkfestival i juni i år, da han blant annet leste dette diktet:

VÅPENHVILE I GAZA, SNØNATT I OSLO

18.-19. januar 2009

Vi lager engler i snøen

og fyller hele parken med engler

som står på hverandres skuldre

for av snø er vi kommet

og til snø skal vi bli, etasje på etasje

for mennesker som stirrer ut

av vinduene i en blokk

i sekundene før alarmen går

De snubler i de avskallede korridorene

og det rapporteres om ikke-krig

idet snøen legemliggjør oss

og verden står stille

Vi spør oss om sannheten

lar seg skrive hvit i det hvite

som bokstavene i ordet Fred

ordene i setningen: Jeg nekter å drepe

Jeg synes diktet er vakkert fordi det er både konkret og tvetydig, og fordi diktets alvorstunge tematikk først og fremst etableres gjennom det stillferdige alvoret i tonen. Som tittelen avslører, sammenstiller diktet et vinterstille Oslo og et krigsherjet Gaza etter at våpenhvile mellom Israel og Hamas ble inngått 18. januar 2009. Sammenlikningen fremhever kontrasten mellom nordmenn som lager engler i snøen mens «verden står stille», og mennesker i Gaza som opplever den illevarslende stillheten før alarmen igjen går.

Det er likevel en sammenheng mellom menneskene i Oslo og Gaza. Å lage engler i snøen som står på hverandres skuldre leser jeg som en solidarisk fredshandling, siden engler, snø og fargen hvit symboliserer fred. Engler som står på hverandres skuldre, «etasje på etasje / for mennesker som stirrer ut / av vinduene i en blokk» i Gaza. Et øyeblikk ser jeg for meg menneskene som kikker ut av vinduene i blokken og ser englene i snøen. Samtidig virker snøenglene barnslig uskyldig, men uskyldig med et negativt fortegn, siden det i denne sammenhengen er en uskyldighet som ikke lar seg skille fra uvitenhet. Som fredshandling er den i beste fall passiv, men en målrettet fredshandling virker heller ikke mulig så lenge det rapporteres om «ikke-krig», dette ironiske ordet som verken betyr krig eller fred.

Sannheten eksisterer bare som en hypotetisk størrelse i diktet. Det skapes tvil om hvorvidt den lar seg «skrive hvit i det hvite», som kroppene kan legemliggjøres som engler i snøen. Kanskje er ikke englene i snøen en fredshandling likevel, men heller en troshandling. Engler er religiøse skikkelser som kommer med fredsbudskap, enten det er i livet eller døden – «av snø er vi kommet / og til snø skal vi bli». En troshandling kan virke meningsfull uten å gi noen forklaring, noe å tro på når det ikke finnes noen sannhet.

Det er samtidig et spenningsforhold mellom en slik troshandling, og de to siste linjene «som bokstavene i ordet Fred / ordene i setningen: Jeg nekter å drepe». Ordene er enkle, betydningen uendelig. Spriket er for stort mellom ordene og det de innebærer. Det er nettopp dette uløselige spenningsforholdet mellom det som kan skrives, hva man kan vite, og hva man bare kan tro på, som gjør at diktet oppleves som sterkt og viktig å lese.

Bruddet mellom språk og handling er tema også i et annet dikt fra samlingen som jeg liker veldig godt:

KAPITALISME

Frykt ikke fremtiden

for med en rusten plog

skal språket vendes

Plogen er gammel

og ble brukt i en tid

da ord og gjerninger var ett

og hver mynt lagt

i en ru og skitten hånd

speilet en drøm om den guddommelige

Det kunne kanskje vært fristende å gripe tak i marxistisk teori og rope ut at diktet handler om kapitalismens demoraliserende virkning på samfunnet og mennesket og så videre, men det ville vært i overkant forenklende. Tvert imot synes jeg det viktigste ved diktet er måten det bruker bildet av kapitalismens grunnprinsipp; at enhver verdi er et symbol på en annen, egentlig verdi, men hvor sammenhengen mellom symbol og egentlig verdi har gått i oppløsning og symbolet er blitt det viktigste.

Hvis man overfører dette forholdet til skillet mellom språk og handling, står språket i et misforhold til handlingen det representerer: Vi snakker om betydningen av godhet, men handler ikke deretter. Men i motsetning til kapitalismen, som er et kollektivt system som bare kan eksistere gjennom generell enighet om symbolikken den består av (arbeid = penger), er skillet mellom språk og handling et mellommenneskelig anliggende, og enkeltmenneskets ansvar.

Mens kapitalismen insisterer på at det er en klar forskjell i verdien til rike og fattige, insisterer det guddommelige på at alle mennesker er like mye verdt. Diktets profetiske åpning, at det skal komme en tid hvor språket skal vendes tilbake til den tiden hvor ord og gjerninger var ett, frem til avslutningen, hvor gode gjerninger er en drøm om det guddommelige, representerer et verdisystem som det kapitalistiske system ikke kan romme, men som mennesket likevel må ivareta.

Det er vanskelig for meg å lese Opstads diktsamling uten å tenke over hvordan menneskeheten mislykkes mest idet vi tror at vi har klart å overgå oss selv. Åpningsdiktet i samlingen skal få avslutte:

IBIS

Thot, med hode av en ibis,

veide de dødes hjerter

og fulgte sjelene deres

til Dødsriket

I dag som i går er det noen

som ikke får begravd sine døde

hele byer forvandles

til hauger av asfalt og betong

Men vi, Thots etterkommere,

sørger verken for gravplasser

eller følge, enda vi flyr raskere

enn flokkene med fugler

Ifølge gresk mytologi hadde guden Thot hode som en fugl (ibis). Han hadde som oppgave å veie de dødes hjerter – det vil si deres samvittighet – og følge dem over i dødsriket. Igjen vender Opstad tilbake til krigen som både metafor og virkelighet. Det er ikke noe nytt at byer ødelegges og at mange dør uten å få en grav. Men Opstad setter menneskets teknologiske fremskritt opp mot fraværet av en tilsvarende moralsk utvikling. At han lar gresk mytologi istedenfor kristendommen representere menneskets verdighet, minner om at ideen om medmenneskelighet er gammel. Men fordi den aldri har vært realisert, fremstår den nærmest som en myte på lik linje med Thot. I motsetning til kristendommen, som fort kan virke både dogmatisk og stivnet i læresetninger som er tappet for mening gjennom flere tusen år. Her er det igjen snakk om en drøm om det guddommelige som ikke gir noen fasitsvar, men som står for andre idealer enn de vi lever etter. Hva idealene innebærer i praksis, må vi finne ut selv. Menneskene er Thots etterkommere; vi flyr raskere enn flokkene med fugler, men hvor er det vi skal?

Steinar Opstad skriver om moral uten å være moraliserende, og nærmer seg spørsmål om tro, sannhet og medmenneskelighet med undring og alvor. Det er både sårt og vakkert å lese. Avhymninger berører mange flere temaer enn de jeg har nevnt her, men det er Opstads dikt om livets aller viktigste tema som gjør sterkest inntrykk på meg. Samlingen inneholder flere høydepunkter enn de jeg har nevnt, blant annet «Guernica 1937 – Bagdad 2003» og «En uendelig fred», dikt med helt uforglemmelige linjer: «at jeg elsker og lider beviser ingenting» og «jeg sverger på / at døde mennesker er vakre / og at vi har tapt freden og vunnet krigen».

Steinar Opstad er utvilsomt en lyriker som behersker språktematikk og fort kunne brukt det utelukkende i kunstteoriens eksklusive og ekskluderende tjeneste. At han i stedet bruker sitt store poetiske talent på livets fundamentale spørsmål, gjør ham til en viktig lyriker – i motsetning til bare talentfull. Jeg kan ikke anbefale Avhymninger varmt nok, og håper at mange, som meg, kan overvinne lyrikkvegringen en gang for alle ved å lese samlingen.