Søndagslesning – Margaret Atwood

Jeg har gjort noen hederlige forsøk på å ta ferie de siste ukene, som endte med at jeg dro innom jobben to ganger denne uken. Jeg har derfor prøvd å bruke helgen til å anstrenge meg for å slappe av, i håp om å slippe å bli tvangspåmeldt kurs i ferie hos folk som elsker selvhjelpsbøker og smiler mye og anstrengt. Men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg bare lest bøker og drukket kaffe, og lagt planer for hvordan jeg skal organisere bokhøsten min.

Jeg har bestemt meg for å starte årets norsklesing for fullt rundt 1. september. De siste dagene i august bruker jeg på å lese ferdig noen av bøkene jeg har begynt på i sommer, og først ut er Margaret Atwood. Jeg holder på med to av hennes romaner samtidig, og er kommet ca halvveis i begge. Som alltid når jeg leser Atwood, koser jeg meg og har det ikke travelt med å bli ferdig – bokhøst eller ikke.

MaddAddam fra 2013 er siste bok i den dystopiske og fantastiske MaddAddam-trilogien som har vært blant årets litterære høydepunkter for min del. Så langt er MaddAddam ikke på høyde med Oryx and Crake og The Year of the Flood, og jeg synes Atwood har gjort noen overraskende dårlige valg i boken til å være en såpass sylskarp og rutinert forfatter. Men det funker jo når jeg først er blitt oppslukt av universet hennes, og Atwood skriver alltid godt selv når hun ikke lever opp til eget skyhøye nivå.

Det er ikke nødvendig å være fan av science fiction for å lese MaddAddam-bøkene. Atwoods endetidsfortelling om de siste menneskene på jorda, og hvor ille det stod til med oss før den siste, selvproduserte syndefloden, er nærmere beslektet George Orwells 1984 enn Star Trek. De to første bøkene er skummel lesning på to plan. Scenariet hennes om hvor kloden er på vei hvis vi ikke skjerper oss, var nok til å skremme på meg søvnløse netter. Og mens jeg fordypet meg i konsekvensene av menneskenes grådige og teknologisk avanserte dumskap, klinte hun til med et stramt thriller-plott de fleste krimforfattere vil hevde at man er nødt til å skrive platt for å lykkes med. Men Margaret Atwood har aldri skrevet en dårlig setning i sitt liv. Velskrevet og underholdende samfunnskritikk? Joda, som leser kan man faktisk få alt.

Til tross for at jeg er blodfan av Atwood, er MaddAddam-trilogien det første jeg har lest av den nyere delen av forfatterskapet hennes. Dedikert leser ble jeg av bøkene hun skrev enten før jeg selv ble født eller lærte å lese. Av romanene har jeg lest og likt debuten The Edible Woman (1969), favoritten min Lady Oracle (1976), Life Before Man (1979) og den mest kjente av alle, The Handmaid’s Tale (1985). Pluss diktsamlingene The Journals of Susanna Moodie (1970) og Power Politics (1971).

Surfacing fra 1972 er slik jeg er vant med Atwoods bøker, og minner meg kanskje mest om The Journals of Susanna Moodie med sin kanadiske villmarkstematikk; nærmere bestemt hvordan livet i ødemarken påvirker mennesket. I Surfacing vender en ung kvinne tilbake til en avkrok av Quebec, og den øde øya der hun vokste opp i en hytte med foreldrene og broren. Faren hennes har forsvunnet, og hun reiser dit sammen med kjæresten og et vennepar for å finne ut hva som har skjedd.

De fire er isolert på en øde øy i en uke med en mann som kanskje, kanskje ikke har blitt gal. Hvis han fremdeles lever. Halvveis uti boken er jeg usikker på hvilken retning dette kommer til å ta, men hovedpersonen har begynt å se seg paranoid over skulderen når det rasler i buskene. Det er vanskelig å si hva de bør frykte mest, villmarken eller galskapen. Tittelen Surfacing spiller på fortiden som innhenter hovedpersonen, hva som kommer ut av spenningene mellom karakterene når de blir overlatt til seg selv på hytta, og – regner jeg med – avsløringen av hva som har skjedd med faren hennes.

Jeg tar med et sitat jeg leste i dag tidlig og liker veldig godt. Det er en typisk Atwood-refleksjon over kropp og språk, og nerdemat for nerdemonser som meg er å spekulere på hvorfor hun går fra å tenke «our» til «they», med smånifs effekt.

«The trouble is all in the knob at the top of our bodies. I’m not against the body or the head either: only the neck, which creates the illusion that they are separate. The language is wrong, it shouldn’t have different words for them. If the head extended directly into the shoulders like a worm’s or a frog’s without that constriction, that lie, they wouldn’t be able to look down at their bodies and move them around as if they were robots or puppets; they would have to realize that if the head is detached from the body both of them will die.»

—

Lesesirkelen 1001 bøker leser Margaret Atwood i august. Dere som har lest en av Atwoods bøker kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg. Dere som ikke har kommet så langt ennå, kan heller avlegge rapport om hva dere leser denne søndagen.

Lesesirkel 1001 bøker – juli og august

Med den norske bokhøsten rett rundt hjørnet, har jeg innført streng Harry Potter-rasjonering for å ha noe å leve for frem til jul. Jeg er halvveis i sjette bok, og det er så kort tid igjen nå før Harry knuser Voldemort at jeg rakk lesesirkelboken i juli med god margin. Afrika var temaet, og jeg valgte Trekket mot nord av den sudanske forfatteren Tayeb Salih.

Eget innlegg om romanen kommer (kanskje) etter hvert, forutsatt at jeg klarer å bli enig med meg selv hva jeg mener om den. På den ene siden begynte jeg på boken 1. juli, og leste ferdig siste side av etterordet 31. juli. Det er lang tid å bruke på 147 sider, Harry Potter eller ikke. På den andre siden kommer jeg ikke utenom at boken er fascinerende, praktfullt skrevet og spesiell. Og spesiell liker vi jo.

For å unngå at lesesirkelen i august blir overskygget av bokhøsten og avstemningen til Bokbloggerprisen, valgte jeg vår alles kjære Margaret Atwood som tema. Hun overstråler de fleste, og har til sammen hatt seks romaner på 1001-listen; Surfacing, Cat’s Eye, The Handmaid’s Tale, The Robber Bride, Alias Grace og The Blind Assassin. Hvis noen har lest alle romanene allerede, går det selvsagt an å lese Maddaddam-trilogien i stedet, selv om den dessverre ikke gir 1001-kryss. Men innsikt og spenning fungerer bra, det også. Jeg anbefaler dessuten Lady Oracle, for de som liker god, gammel Atwood-årgang utenfor 1001-listen. Selv skal jeg lese Surfacing fra 1972.

Dere som har lest en bok fra Afrika i juli, kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg hvis dere har brukt ferietiden på skriving. Siden jeg pleier å være treg med disse innleggene; husk at dere kan holde dere oppdatert på neste måneders temaer på lesesirkelsiden her.

Jomfrudød

Jeg ligger på etterskudd i lesesirkelen, men har endelig lest ferdig bøkene for mai og juni, og er i gang med juliboken. Temaet i mai var nålevende amerikanske forfattere, og jeg valgte Jomfrudød av Jeffrey Eugenides fordi første del av The Marriage Plot er boken i mitt liv. Debutromanen hans Jomfrudød (The Virgin Suicides) fra 1993 vakte ikke samme spektakulære begeistring, men er absolutt en lesbar roman og sterk debut.

Boken handler om det året – ca 1970 – da de fem søstrene Lisbon begår selvmord. Vi får aldri vite hva fortelleren heter, bare at han og de andre tenåringsguttene i nabolaget var besatt av søstrene Lisbon og spionerte på dem fra nabohuset. Mange år senere har de ikke glemt jentene, og fortelleren forsøker å rekonstruere hva som skjedde fra yngstesøster Cecilia tok livet sitt den ene sommeren, til Bonnie, Lux, Therese og Mary fulgte eksempelet hennes året etter.

Jomfrudød er sånn jeg liker romanene mine; sanselig og fargerik, med mange karakterer, lite introspektiv inderlighet og få dagligdagse transportetapper. Til tross for den skyhøye selvmordsraten er Jomfrudød ingen makaber roman. Det mest spesielle trekket ved den er fortellerens fokus, som ligger i et ubestemmelig ingenmannsland mellom ham selv og søstrene Lisbon. Han kommer aldri tett nok innpå dem til å gi oss svaret på hvem de var og hvorfor de døde, og han røper så lite om seg selv at han virker som en hvilken som helst voksen mann som mimrer nostalgisk om ungdomstidens besettende forelskelse. Hvilket er noe av poenget.

For her er det ikke den ensomt lengtende pubertale guttungen og den idealiserte, utilgjengelige jenta; de er en hel gjeng gutter som lengter etter fem søstre de bare halvveis klarer å skille fra hverandre. Individene i historien er mindre viktig enn epoken i livet, kollektivet og generasjonen de tilhører. Jomfrudøden refererer ikke kun til søstrene Lisbons død, men til guttenes tap av uskyld i overgangen fra barn til voksen, fra jomfruelighet til seksualitet. Gjennom en metaforisk rød tråd i boken, hvor myndighetene hugger ned almetrær i kvartalet for å forhindre spredning av smitte, knytter Eugenides jentenes død til en forstadskultur der man heller kutter ned det som er friskt enn å risikere at smitten sprer seg.

Hvorfor døde søstrene Lisbon? Først ble jeg lettere desperat da jeg skjønte at gåten ville forbli like uløst for meg som for guttene. Men det er denne nysgjerrigheten som driver handlingen fremover, og gjorde meg (nesten) like engasjert som guttene i å gruble rundt hva svaret kunne være. Vissheten om at svaret ikke finnes, skjerper visst bare trangen til å finne det. Fortelleren har aldri klart å la spørsmålet ligge, og hele boken er et forsøk på å lappe sammen bildet av jentene og finne et svar på hvorfor de begikk selvmord. Han gjengir alle spekulasjonene, sladderen, mediedekningen og hypotesene, om kjærlighetssorg, en overbeskyttende mor, isolasjon, galskap, undertrykket begjær, ubearbeidet sorg over Cecilia, og genetisk sårbarhet i kombinasjon med smitteeffekt – eller alt på en gang.

Hver gang de gamle vennene møtes igjen, må de ta en ny gjennomgang av saken i forsøket på å komme et skritt nærmere sannheten og jentene. De går gjennom alle tingene de har spart på av jentenes jordiske gods; Cecilias dagbok, bilder, magasiner, klær og småting. Cecilias dagbok stjal de etter at hun døde, og brukte den som inngang til den kaotiske og ubegripelige sfæren som jentene levde i:

And so we started to learn about their lives. […] We felt the imprisonment of being a girl, the way it made your mind active and dreamy, and how you ended up knowing what colors went together. We knew that the girls were really women in disguise, that they understood love and even death, and that our job was merely to create the noise that seemed to fascinate them. We knew that they knew everything about us, but that we couldn’t fathom them at all.

Guttene stirrer så intenst på jentene at alt annet trer i bakgrunnen, og likevel klarer de aldri å se dem klart. Det er neppe et paradoks at jentene virker påfallende vanlige (for meg i hvert fall) når de en sjelden gang slipper til selv i teksten. Avstanden til dem skaper fascinasjon, og den dreier seg mer om søstrene Lisbon som konsept enn om jentene som individer. Men til tross for guttenes standhaftige forsøk på å holde fast på bildet av og ideen om jentene, var de allerede i ferd med å viskes ut som mennesker da de døde. Jeg er usikker på om selvmordene deres strengt tatt spiller en avgjørende rolle for guttene, utover at jentenes dødsfall setter en endelig grense mellom dem.

Jeg leste den norske oversettelsen av Dag Heyerdahl Larsen. Sitatene mine er hentet fra filmversjonen fra 1999, med forbehold om at jeg hører riktig og teksten ikke er trikset med. Oversettelsen halter, så les heller originalen hvis du kan. Det bidrar riktignok mest til underholdningen når Larsen skriver tinnfolie i stedet for aluminiumsfolie, og gjør lite konsekvente feil som å skrive spedbarnsolje i stedet for babyolje, men likevel lar være å oversette pool til biljard. Men noen av setningene er såpass kryptiske at jeg ikke er overbevist om at Larsen selv forstod alle ordene og setningene han oversatte. Fortelleren i filmen dukker opp innimellom med sin slepende og nasale hasjrøykende røst, og bidrar med mer poesi og gåsehud i de korte glimtene enn hele den norske oversettelsen kunne tilby.

The only way we could feel close to the girls was through these impossible excursions which have scarred us forever, making us happier with dreams than wives. Collecting everything we could of theirs, the Lisbon girls wouldn’t leave our minds, but they were slipping away. The color of their eyes was fading along with the exact locations of moles and dimples. From five they had become four, and they were all living in the dead, becoming shadows.

Lesesirkel 1001 bøker – mai og juni

Mai gikk veldig fort over, og til tross for iherdig lesing rakk jeg aldri å starte på lesesirkelboken min. Istedet har jeg hatt en Margaret Atwood- og Harry Potter-raptus, som endte med at jeg natt til mandag begikk forbrytelser mot litteraturen. Klokka tre på natta var jeg 350 sider inn i Harry Potter og Føniksordenen uten å være i nærheten av å kunne legge den fra meg for å sove. Så jeg bladde meg gjennom seks hundre sider for å finne ut hvordan det gikk til slutt. En uakseptabel ting å gjøre, selvfølgelig, men alternativet var å gå på jobb uten søvn og forgjeves spørre sjefen om ikke Harry Potter-lesing heretter kan inngå som en del av arbeidsoppgavene mine.

Jeg gremmes over den plutselige mangelen på impulskontroll. Nå har jeg brutt min minst tjue år gamle personlige rekord med å ikke sniklese slutten. Men de fire første Potter-bøkene har vært så enkle å legge fra seg og tidvis disiplinkrevende å fullføre, at jeg var uforberedt på at femteboka skulle være besettende allerede fra første kapittel. Ja, ja. Så snart jeg er ferdig med å lese alle de seks hundre sidene på den måten det er meningen at de skal leses, er jeg klar for to lesesirkelbøker på rappen.

Temaet for lesesirkelen i mai var å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Jeg skal lese Jomfrudød/The Virgin Suicides, debutromanen til Jeffrey Eugenides som utkom i 1993. Bokens første setning lover godt, om enn sterkt:

«Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord – det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese – visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep.»

Eugenides har skrevet tre bøker, og alle er på 1001-listen. Han vant Pulitzerprisen for andreboka Middlesex. The Marriage Plot leste jeg i 2012, og anbefaler den varmt til alle som har lurt på hvorfor litteraturvitere er så sære og kompliserte i smaken, og ikke leser underholdende bøker med plott istedet. Boken bør selvsagt også leses av litteraturvitere, enten de har sær og komplisert smak, eller ligger våken om natten og snikleser underholdende bøker med plott istedenfor Pulitzerprisvinnere.

Et annet tips er en annen Pulitzerprisvinner: Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad. Ellers har jeg ikke full kontroll på hvilke av 1001-forfatterne som er amerikanske og fremdeles lever, men her er noen av navnene: Siri Hustvedt, Paul Auster, Don DeLillo, Philip Roth, Nicole Krauss, Thomas Pynchon, Tom Wolfe, Bret Easton Ellis, Donna Tartt, Joan Didion, Toni Morrison, John Irving, Chad Harbach, Philipp Meyer, Lorrie Moore, Jonathan Safran Foer, Jonathan Franzen, Lydia Davis, Annie Proulx, Junot Díaz, Alice Walker og James Ellroy. Jeg har lest Donna Tartt og Nicole Krauss, men verken The Secret History eller The History of Love overbeviste meg. Andre har derimot elsket bøkene, så de er nok verdt et forsøk.

Hvis du allerede har lest din amerikaner i mai, kan du avlegge rapport i kommentarfeltet. Hvis ikke, kan du bli med meg på forsinket mailesing i juni, pluss/minus juniboken. Temaet for juni er å lese en 1001-bok utgitt på 1800-tallet. På listen min gjelder det alle bøker fra nr 77 Castle Rackrent av Maria Edgeworth til nr 265 Some Experiences of an Irish R.M. av Somerville and Ross. Min liste inneholder alle 1800-tallsbøkene som har vært innom 1001-redaksjonens lunefulle fokus, så slipper du å tenke på om bøkene pr i dag er innafor eller utafor.

1800-tallet er århundret jeg liker best både i og utenfor 1001-listen, og jeg har ikke klart å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese denne gangen. Det står mellom Elizabeth Gaskell og Anne Brontë, eventuelt å fullføre en av mine påbegynte; Jude the Obscure av Thomas Hardy eller Tolstojs Anna Karenina. Alt frister. Austens Mansfield Park frister spesielt, men det er den eneste uleste Austen-boka jeg har igjen. Runder jeg Austens romaner uten å være mentalt og emosjonelt forberedt, kan det fort utløse en prematur førtiårskrise. Sånt bør man helst legge til januar, når livet uansett er umulig å forholde seg til. Jeg ser det an og bestemmer meg etter Eugenides’ døde jomfruer.

Du kan melde deg på juniboken i kommentarfeltet, og lenke til innlegget ditt samme sted. God sommer så lenge!

Bunner Sisters

Temaet for lesesirkelen i april var å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av og vet lite om. Jeg har lest den lange novellen/korte romanen Bunner Sisters av Edith Wharton, som har hele seks romaner/noveller på 1001-listen. Mest kjent er hun for romanene The House of Mirth og The Age of Innocence, men også Summer, Ethan Frome og The Glimpses of the Moon er anbefalt gjennom 1001-listen.

Bunner Sisters ble skrevet i 1892, og utgitt i 1916. Søstrene Ann Eliza og Evelina Bunner bor i et fattig nabolag i New York, i et lite rom bak sin beskjedne syforretning for damer. Livet deres er bortimot innholdsløst da Ann Eliza kjøper en liten klokke i bursdagsgave til lillesøsteren, en billig presang de egentlig ikke har råd til. Klokken kjøper hun av Mr. Ramy, en tysk immigrant som driver en klokkeforretning i nærheten. Mr. Ramy vekker en sterk lengsel i Ann Eliza etter noe hun verken gjenkjenner eller forstår. Dessverre har han samme effekt på den mer utadvendte og handlekraftige Evelina, og den selvoppofrende Ann Eliza har det ikke i seg å stå i veien for lillesøsterens eneste sjanse til lykke.

Anslaget i Bunner Sisters er klassisk trekantdrama. Men halvveis uti romanen tar hendelsene en uforutsett retning, og det går så grundig til helvete at jeg er mer fristet til å kalle den en tragedie. En god sådan, både plottmessig og på det psykologiske planet. Wharton utforsker en trang til veloppdragen kvinnelig selvfornektelse som jeg har lest om også andre steder i amerikansk litteratur fra den tiden: Både Kate Chopins roman The Awakening, hvor den kvinnelige hovedpersonen gjør opprør mot kravet om feminin selvutslettelse (The Awakening er også en 1001-bok jeg anbefaler). Og jeg skrev masteroppgave om resepsjonen av Mary Wilkins Freemans novelle «A New England Nun», hvor en kvinne velger bort sin eneste sjanse til ekteskap til fordel for et stillestående liv med nokså rigide hverdagsritualer.

Men Whartons versjon er adskillig vondere lesning enn Chopins kvinnekamproman og Freemans lune ironi. Så smertefull, faktisk, at jeg brukte over en måned på å lese den første halvparten av de 136 sidene. Jeg tåler livets harde realiteter ganske greit i litteraturen, men å lese om Ann Elizas klaustrofobisk begrensede liv ga meg kvelningsfornemmelser. Hun er så sjelden utenfor døren at hun blir svimmel bare av en kort spasertur på Broadway, og bruker flere dager på å fordøye – og leve på – inntrykkene. Whartons perspektiv på valgene hennes er da også relativt tydelig; livet kan ikke unngås, og det kommer ingenting godt ut av å ofre seg selv for andres del.

I andre del av romanen brytes stillstanden, og både vendingen i plottet og selve dramatikken i teksten kommer som en overraskelse etter den rolige starten. Ann Eliza mister mange illusjoner i løpet av boken, og påskuddene hun har for å unngå livet glipper ett etter ett. Men Wharton etterlater henne og leseren med et slags håp til slutt. Hun har ikke lenger noe igjen å miste, og kan like gjerne brette opp ermene og kaste seg ut i det.

Bunner Sisters er imidlertid ikke det jeg vil kalle en spesielt politisk tekst. Wharton utmerker seg snarere med sine presise og innsiktsfulle skildringer av sinn og følelsesliv. Romanen føles derfor mer handlingsmettet enn den ytre handlingen skulle tilsi, fordi selv små strømninger i Ann Elizas indre liv er en slags begivenhet. Bursdagsgaven til søsteren, klokken som tikker og tikker, er muligens et overtydelig symbol, men utover det skriver Wharton nydelig.

«The long hours remained in her memory as a whirl of high colours and loud voices, from which the pale presence of Evelina now and then emerged like a drowned face on a sunset-dabbled sea.»

«She lay for hours staring at the window, shaken only by the hard incessant cough that sounded to Ann Eliza like the hammering of nails into a coffin.»

Dere som leste en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter i april, kan lenke til innlegget i kommentarfeltet. Temaet for mai er å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Utover det fyller bloggen min seks år i dag – hipp hurra for både den og Norge!