Men bloggen var ikke død!

Jeg trodde det var greit å ta en lengre pause fra bloggen på grunn av sykdom og generell bloggtretthet. Men det viste seg at myten om bokblogging som et lystbetont overskuddsprosjekt bare er sånt man leser om i avisene. I virkeligheten handler det om tvang, plikt, ansvar og mest mulig ubehag. Etter å ha fått min andre purring/advarsel fra Moshonista for et par uker siden føler jeg meg presset til å komme med en forklaring på mitt lange fravær og igjen melde meg til offentlig tjeneste.

Here goes. I september leste jeg Agnes Ravatns Operasjon sjølvdisiplin; selvhjelpsboken for de som ikke liker selvhjelpsbøker. Ravatn har blant annet konkrete tips for hvordan man kan slutte å fjase så mye på internett og heller få gjort noe fornuftig med livet sitt. Operasjon sjølvdisiplin overbeviste meg umiddelbart om at jeg måtte kvitte meg med nettavhengigheten som boken påstod at jeg hadde, og bli et nytt og bedre menneske. Et par måneder senere har jeg fremdeles ikke blogget, og jeg har sluttet å svare på mail som ikke inviterer meg på fest eller eksplisitt ber om bekreftelse på at jeg lever.

Jeg kunne ha satt punktum der, og latet som om Ravatns bok er et mirakel og jeg regjerende verdensmester i selvdisiplin. Istedet innser jeg nå at jeg innerst inne hater internett, at bloggen har krevd alt jeg har av selvdisiplin de siste fire årene, og at jeg endelig har hatt tid til å gå på alle festene jeg vil. Å slutte med blogg virker derfor som den soleklart enkleste løsningen. Jeg føler meg som en martyr når jeg velger det motsatte. Bøker skal anmeldes, omtales og namedroppes regelmessig om jeg så blør ut av øynene mens jeg skriver. Her er jeg, i et perfekt synkronisert tilfelle av anagnorisis og peripeti.

Og det kom i grevens tid, for om halvannen måned sitter jeg og Gro og biter negler mens vi teller opp nominasjonene til Bokbloggerprisen 2014. Før den tid må jeg ha klart å finne til sammen fjorten norske bøker fra 2014 som jeg mener er gode nok til at de fortjener å komme på longlist, shortlist eller stikke av med hele seieren i september 2015. Aller helst bør jeg også ha klart å overbevise/overtale/manipulere/hypnotisere andre bokbloggere til å nominere de bøkene jeg, Machiavelli, mener er best.

Siden jeg er direkte motstander av å røpe alle detaljer rundt nominasjonene, kan det godt hende at jeg underslår noen av mine kandidater bare for å gjøre ting spennende. Jeg kan uten problemer nominere sju romaner allerede. Planen min er likevel å fortsette å lese 2014-romaner på spreng til jeg er så overbevist om de sju kandidatene mine som den gregorianske kalenderen tillater meg å bli. Romankategorien har hittil vært prioritert, og her er fire av mine sju romaner. Fanfare!

• Hanne Ørstavik På terrassen i mørket
• Kristine Næss Bare et menneske
• Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
• Emil B. Lund Norske edelstener

Begrunnelsen fra den tidemannske jury er språk, tenkning og særpreg. Romanene setter standard på hver sin måte. Kristine Næss’ språklige nivå burde få ca 50% av norske forfattere til å krympe seg av skam og seriøst vurdere et annet yrke. Av hensyn til alminnelig høflighet skal jeg ikke engang nevne nivået på tenkningen hennes. Les selv, og ta det derfra.

Hanne Ørstavik skriver så hudløst og treffende om kjærlighetssorg at lesingen ble en like fysisk opplevelse som en intellektuelt krevende øvelse. Jeg sitter igjen med følelsen av at mine emosjonelle traumer nå er en del av norsk litteraturhistorie, til tross for at jeg aldri har opplevd noe tilsvarende som Ørstaviks hovedperson. Sånn går det når forfatteren graver dypt nok i menneskesjelen.

Det er vanskelig å avgjøre om Marit Kaldhols roman er en roman, eller om man bare skal gjøre kort prosess og kalle det poesi. Jeg har ingen fornuftig forklaring på hvordan hun klarer å skrive så poetisk og komplekst, og samtidig ende opp med en tilgjengelig roman. Heller ikke hvordan hun kan skrive så nydelig om erfaringer som unektelig er helt forferdelige.

Emil B. Lunds roman er påtrengende og in your face annerledes enn den slitsomt store mengden selvmedlidende oppvekstromaner debutanter vanligvis debuterer med. Romanen er kritisk, intelligent og tankevekkende, og er skrevet med en overbevisende arrogant og vital selvsikkerhet som er sårt tiltrengt i norsk samtidslitteratur. Lunds upålitelige forteller er en opplevelse i seg selv; en snørrhoven narsissist fra Oslo vest det er umulig å like. Men Gud bedre, så morsom han er. Flere har etterlyst en morsom norsk 2014-roman. This is it.

Dessuten beviser romanen det alle lesere burde vite nå: De mest underholdende romanene er alltid eksepsjonelt velskrevet. Så alle burde gjøre hverandre en tjeneste og glemme den falske motsetningen mellom underholdningsverdi og litterær kvalitet. Enten det handler om forfattere som tror de ikke trenger å skrive godt for å underholde, eller forfattere som tror de ikke trenger å underholde fordi de skriver godt. Begge deler er påkrevd, og alt annet må tilskrives latskap eller mangel på talent.

Og med den doktrinen sier jeg meg klar for å anmelde bøker igjen. Ordforrådet mitt har ligget til lading på ubestemt tid etter at jeg brukte opp hele repertoaret på De usynlige i sommer. I retrospekt kunne timingen ikke ha vært verre. Tenk å slite seg ut på en av fjorårets bøker før årets bokhøst! Dermed har alle de ekstremt dårlige bøkene fra i år sluppet unna, og er for alt jeg vet i ferd med å hamstres i store mengder for å ligge under et juletre nær deg. Det er jeg slett ikke sikker på at de fortjener. Jeg hører rykter om dvaske metaforer, slapp dramaturgi og irriterte etterlysninger av hvor forlaget har vært hen i prosessen. Folk har begynt å anbefale meg høstens bøker ved å si at de er skikkelig, skikkelig dårlige, og at noen må ta ansvar.

Heldigvis er jeg ikke den eneste bokbloggeren som har gått løs på bunkene av årets norskbøker med dødsforakt for å komme gjennom flest mulig før 1. januar. Det viste seg å være smått genialt å dele ut Bokbloggerprisen midt i neste års bokhøst. Tre og en halv måned er akkurat passe for systematisk norsklesing, mens motivasjonen fremdeles er på topp etter årets prisutdeling. En del av oss har dessuten gjort seg opp tanker om hvor galt det kan gå hvis man ikke engasjerer seg i tide. Mens andre planlegger jul, bedriver vi kriseforebyggende arbeid.

Så hvordan ligger vi an?

Aller siste nytt fra ryktebørsen er at Ida Hegazi Høyers Unnskyld kan komme til å slå selveste Carl Frode Tillers Innsirkling 3. Andre hete navn er ovennevnte Ørstavik og Kaldhol, i tillegg til Brit Bildøen, Aina Basso, Vigdis Hjorth og Monika Isakstuen. Bare damer. Hvor blir det av herrene? Eivind Hofstad Evjemo, Sigbjørn Skåden og Birger Emanuelsen nevnes ikke like ofte, men desto mer innbitt og inderlig. Det sies at Carl Frode Tiller kan komme til å slite av samme grunner som Tore Renberg. Utmerkede bøker ifølge fansen, men hvem av oss lykkelig uvitende har vel tid til å lese seg opp på deres tidligere utgivelser for å komme til årets bok når Dommedag er rett rundt hjørnet?

Og det er med tilløp til panikk, utmattelse og dårlig samvittighet jeg innser at jeg fullstendig har nedprioritert Åpen kategori. Jeg er sannsynligvis den eneste som vil prøve å finne gode dikt- og novellesamlinger å nominere i år. Jeg frykter derfor at neste års shortlist i Åpen kategori kommer til å bestå av tre ungdomsromaner av bedriten litterær kvalitet som er totalt uegnet for lesere over 13 år.

I så fall er det bare å forberede seg på et blodbad uten like under neste års samlesing. Da må de bloggerne som nominerte bøkene belage seg på å forsvare dem i et iskaldt frontalangrep fra oss nådeløse litteraturstalinister. Kanskje er det langt færre av oss blant bokbloggerne. Men til gjengjeld er vi bevæpnet til tennene med knusende, nedlatende og utrivelige adjektiver.

Simon Stranger er foreslått som et mulig preventiv her. Jeg har ikke lest boken ennå, men det skal visstnok være en ungdomsroman som slipper gjennom den litteraturkritiske voksensensuren. Dokumentarbøkene (valgfri forfatter, valgfritt tema) kan også bidra til å forhindre krig. Forutsatt at bloggfolket klarer å enes om hvilken av dem som fortjener det mest.

Mine neste bøker er: Sunniva Lye Axelsen Tyrkisk frokost (noveller), Eli Fossdal Vaage Hekla myter (dikt), Lars Petter Sveen Guds barn (roman), Mikkel Bugge Tauet (noveller) og Tora Seljebø Om kvelden blir namna ropa heim (dikt). Og jeg blir nok nødt til å sjekke ut Ida Hegazi Høyers Unnskyld nå straks, for å finne ut hva det er slags roman som har begeistret både Ellikken, Silje og Moshonista. Det har såvidt jeg vet aldri skjedd før. Boken må være meget spesiell.

Siste frist for å nominere er tidlig januar en gang. Shortlisten offentliggjøres i slutten av januar. Jeg håper vi sitter igjen med seks bøker som ikke ligger øverst i stabelen i bokhandelen. Jeg håper shortlisten ikke vil bestå av alle de bøkene forlagene selv har satset på i år ved å sende ut leseeks uoppfordret i hytt og pine. Jeg håper det blir nye forfatternavn på listen i år, og at Åpen kategori ikke blir en ren reprise av fjorårets shortlistede forfattere. Jeg håper vi klarer å få til noen overraskelser, også for oss selv. Jeg gleder meg.

Men først: Bokbloggere, avlegg statusrapport!

Hvilke førsteplasser har dere foreløpig i de to kategoriene?

Hvilke diktsamlinger og/eller novellesamlinger kan anbefales?

Hvilken bok bør virkelig ikke komme på shortlist?

På en skala fra en til ti: Hvor vanskelig kommer dette til å bli?

Bokhøsten hos Samlaget

Bokhøstturneen min er kommet til Samlaget, det eneste forlaget som kan skilte med 100% nynorske utgivelser. Egentlig er det rart at jeg liker Samlaget så godt, jeg som på ungdomsskolen skrev alle nynorskstilene mine på bokmål og fikk mamma til å oversette dem for meg. Men det skyldes nok at Samlaget – i motsetning til norsklæreren min – synes at det er helt ok at man skriver pene ting om bøkene deres på bokmål. Godt er det, ellers måtte jeg ha kamuflert min egen utilstrekkelighet ved å boikotte nynorsk litteratur her på bloggen.

Istedet kan jeg med god samvittighet røpe at min stemme til Bokbloggerprisen 2013 var like 100% nynorsk som Samlagets høstkatalog, og at 50% av poengene mine gikk til Agnes Ravatn. Slutten på fjorårets roman Fugletribunalet fikk meg til å ønske at jeg hadde fulgt bedre med da vi lærte om de klassiske tragediene på litteraturskolen. I stedet måtte jeg google hybris.

Før norske bokbloggere (og Ravatn selv) har rukket å finne ut om Fugletribunalet har vunnet den gjeve tittelen Årets roman i Blogglandia, har Ravatn jammen rukket å skrive enda en bok. I september kommer Operasjon sjølvdisiplin, en tittel som langt på vei forklarer hvordan dette kunne skje. Ifølge forlaget er dette en selvhjelpsbok for deg som ikke kan fordra selvhjelpsbøker. Selv har jeg ingenting imot selvhjelpsbøker, annet enn at de ofte inneholder en banal versjon av ex.phil-pensumet og er skrevet av folk som åpenbart ikke har tatt ex.phil. Men Ravatn refererer lettere henslengt til Platon allerede i forordet til boken, og da begynner vi å snakke. Dessuten er forordet skrevet på bursdagen min. Et tegn fra Gud!

Fra forlagets omtale: Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll. Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar, og meir fritid utan dårleg samvit.

Jeg hørte Brit Bildøen lese fra Sju dagar i august på lanseringsfesten hennes forrige uke, og er glad hun sluttet å lese da hun gjorde. Gåsehud er greit på en fest, men grining er litt verre.

Forlagets omtale: I løpet av ei veke i august opplever Sofie og Otto ei rekkje små ulykker. Kvar for seg er ikkje desse hendingane så alvorlege, men dei avslører små og store sprekkar både i ekteskapet, på jobben og i samfunnet rundt dei. Er alt i ferd med å falle frå kvarandre? Eller er desse ulykkene påminningar om ein større livskatastrofe? Romanen er lagt fram i tid. Sofie jobbar på Munch-museet i Bjørvika, Otto er leiar for FROM, Foreningen for romfolket. Dei har busett seg på Tøyen i Oslo. Valet av jobb og bustad er del av ein plan for overleving. Det er åtte år sidan terrorangrepet, der Sofie mista dotter si. Ekteparet har halde det gåande fram til denne veka i august. Men kor lenge kan sorgarbeid vere ein felles prosess? Medan regnstormar herjar og konfliktane tårnar seg opp, blir det klart for Sofie og Otto at dei ikkje kan la livet gå vidare som før.

22. juli begynner å gjøre sitt inntog i skjønnlitteraturen, og Bildøen leste blant annet fra en scene der Sofie får en slags hallusinasjon for første gang etter terrorangrepet. Andre pårørende har fortalt henne at de på ulike måter kan oppleve et nærvær av den de har mistet. Når Sofie opplever det samme etter åtte år, er det imidlertid ikke datteren hun ser, men støvlene til en viss mann med politiuniform og våpen. Sterkt.

Jeg har aldri lest en voksenroman av Marit Kaldhol før, men barneboken Farvel, Rune og ungdomsromanen søkeord: ayotzintli gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk på meg. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz ble utgitt i vår, og akkurat nå fatter jeg ikke hva jeg har somlet med som ikke har lest boken allerede.

Marit Kaldhol er en av ytterst få forfattere jeg ikke klarer å snakke om bøkene til uten å få tårer i øynene. Hun skriver så intenst og gripende om sorg og tap, og klarer samtidig å vise hvor uendelig vakkert livet er i all sin skjørhet. Jeg har finlest setninger som treffer like mye hver gang, og jeg er ikke engang i målgruppen, kresen og voksen som jeg er. Årets Kaldhol-roman er imidlertid skrevet for voksne. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler ikke bare om å miste, men om å forsøke å berge den man er glad i før det er for sent. Jeg gleder meg stort.

Forlagets omtale: To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

Aina Basso er historiker, og skriver historiske romaner for både ungdom og voksne. Jeg har hatt bøkene hennes på leselisten min helt siden hun i 2011 skrev en artikkel om nedvurderingen av sjangeren historisk roman for mitt nå nedlagte tidsskrift Biblioteket. Artikkelen het «Den feige sjangeren?», der Basso argumenterte overbevisende for at historiske romaner ikke trenger å være bare eventyr og underholdning; de kan også være gode kunstnerisk sett.

Ettertiden har gitt henne rett i form av nominasjoner til både Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris for ungdomsromanen Inn i elden (2012), som handler om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. De to første bøkene hennes var lagt til 1700-tallet, og relevante stikkord her er incest og en romanijente på tukthus. Uredd omgang med vanskelige temaer, mye research og fokus på litterær kvalitet er det som skal til for å gjøre meg interessert. Årets roman Finne ly er skrevet for voksne, og her har Basso beveget seg fremover til – relativt sett – mer moderne tider.

Forlagets omtale: Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Mette Karlsvik er en forfatter jeg vet svært lite om, bortsett fra at hun har fått veldig mye skryt for den imponerende mengden tekster hun har skrevet siden debuten i 2005. En debut hun for øvrig mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Men jeg har Prinsland (2012) stående ulest i hyllen, en roman som er så praktfullt illustrert av Svein Størksen at jeg aldri i verden kommer til å gi den bort selv om jeg leser og finner ut at jeg hater teksten. Høstens Karlsvik-roman heter Den beste hausten er etter monsun. Du kan si hva du vil, men det er ikke hvert år en norsk roman foregår i Himalaya, har en jagerpilot og en tebonde som hovedpersoner, og er skrevet på nynorsk.

Forlagets omtale: Sikkimsdalen i Himalaya. NATO har erstatta det britiske imperiet. Med vid utsikt frå cockpiten reflekterer jagarpiloten Venor over si rolle i storpolitikken. Ikkje langt frå basen bur tebonden Pasi. Hans blikk er retta mot dei nære tinga, mot grønsaker og teplanter. Hans mål er å få dei til å vekse, trivast – og smake godt. Gjennom å skildre alt fra dei høgste, tynnaste luftlaga til dei minste minerala i jorda, utforskar Karlsvik personlege og nasjonale relasjonar. Ho let kvardagen til menneska i Sikkim spele seg ut mot ein global bakgrunn, og viser korleis politiske, økologiske og militære forhold er ein del av dette dagleglivet.

Hele katalogen til Samlaget finner du her.

—

Samlaget var fjerde forlag ut i bokhøstturneen min. Tidligere har jeg skrevet om noen av høstbøkene fra Flamme, Tiden og Vigmostad og Bjørke. I dag var jeg på denne høstens siste pressekonferanse, og den første som ble avholdt på det anstendige tidspunkt kl 12:00. Det er vel unødvendig å si at jeg fikk et meget godt inntrykk av høstbøkene deres. I ukene fremover skriver jeg om bøkene fra følgende forlag: Kolon, Oktober, Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm. Med mindre jeg rammes for hardt av den for bokelskere velkjente sykdommen selection fatigue.