Stikkord: Bokbloggerprisen 2013

Bokhøsten hos Samlaget

operasjonsj¿lv-9788252186673.inddBokhøstturneen min er kommet til Samlaget, det eneste forlaget som kan skilte med 100% nynorske utgivelser. Egentlig er det rart at jeg liker Samlaget så godt, jeg som på ungdomsskolen skrev alle nynorskstilene mine på bokmål og fikk mamma til å oversette dem for meg. Men det skyldes nok at Samlaget – i motsetning til norsklæreren min – synes at det er helt ok at man skriver pene ting om bøkene deres på bokmål. Godt er det, ellers måtte jeg ha kamuflert min egen utilstrekkelighet ved å boikotte nynorsk litteratur her på bloggen.

Istedet kan jeg med god samvittighet røpe at min stemme til Bokbloggerprisen 2013 var like 100% nynorsk som Samlagets høstkatalog, og at 50% av poengene mine gikk til Agnes Ravatn. Slutten på fjorårets roman Fugletribunalet fikk meg til å ønske at jeg hadde fulgt bedre med da vi lærte om de klassiske tragediene på litteraturskolen. I stedet måtte jeg google hybris.

Før norske bokbloggere (og Ravatn selv) har rukket å finne ut om Fugletribunalet har vunnet den gjeve tittelen Årets roman i Blogglandia, har Ravatn jammen rukket å skrive enda en bok. I september kommer Operasjon sjølvdisiplin, en tittel som langt på vei forklarer hvordan dette kunne skje. Ifølge forlaget er dette en selvhjelpsbok for deg som ikke kan fordra selvhjelpsbøker. Selv har jeg ingenting imot selvhjelpsbøker, annet enn at de ofte inneholder en banal versjon av ex.phil-pensumet og er skrevet av folk som åpenbart ikke har tatt ex.phil. Men Ravatn refererer lettere henslengt til Platon allerede i forordet til boken, og da begynner vi å snakke. Dessuten er forordet skrevet på bursdagen min. Et tegn fra Gud!

Fra forlagets omtale: Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll. Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar, og meir fritid utan dårleg samvit.

sju dagar i augustJeg hørte Brit Bildøen lese fra Sju dagar i august på lanseringsfesten hennes forrige uke, og er glad hun sluttet å lese da hun gjorde. Gåsehud er greit på en fest, men grining er litt verre.

Forlagets omtale: I løpet av ei veke i august opplever Sofie og Otto ei rekkje små ulykker. Kvar for seg er ikkje desse hendingane så alvorlege, men dei avslører små og store sprekkar både i ekteskapet, på jobben og i samfunnet rundt dei. Er alt i ferd med å falle frå kvarandre? Eller er desse ulykkene påminningar om ein større livskatastrofe? Romanen er lagt fram i tid. Sofie jobbar på Munch-museet i Bjørvika, Otto er leiar for FROM, Foreningen for romfolket. Dei har busett seg på Tøyen i Oslo. Valet av jobb og bustad er del av ein plan for overleving. Det er åtte år sidan terrorangrepet, der Sofie mista dotter si. Ekteparet har halde det gåande fram til denne veka i august. Men kor lenge kan sorgarbeid vere ein felles prosess? Medan regnstormar herjar og konfliktane tårnar seg opp, blir det klart for Sofie og Otto at dei ikkje kan la livet gå vidare som før.

22. juli begynner å gjøre sitt inntog i skjønnlitteraturen, og Bildøen leste blant annet fra en scene der Sofie får en slags hallusinasjon for første gang etter terrorangrepet. Andre pårørende har fortalt henne at de på ulike måter kan oppleve et nærvær av den de har mistet. Når Sofie opplever det samme etter åtte år, er det imidlertid ikke datteren hun ser, men støvlene til en viss mann med politiuniform og våpen. Sterkt.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslJeg har aldri lest en voksenroman av Marit Kaldhol før, men barneboken Farvel, Rune og ungdomsromanen søkeord: ayotzintli gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk på meg. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz ble utgitt i vår, og akkurat nå fatter jeg ikke hva jeg har somlet med som ikke har lest boken allerede.

Marit Kaldhol er en av ytterst få forfattere jeg ikke klarer å snakke om bøkene til uten å få tårer i øynene. Hun skriver så intenst og gripende om sorg og tap, og klarer samtidig å vise hvor uendelig vakkert livet er i all sin skjørhet. Jeg har finlest setninger som treffer like mye hver gang, og jeg er ikke engang i målgruppen, kresen og voksen som jeg er. Årets Kaldhol-roman er imidlertid skrevet for voksne. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler ikke bare om å miste, men om å forsøke å berge den man er glad i før det er for sent. Jeg gleder meg stort.

Forlagets omtale: To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

Aina BassoAina Basso er historiker, og skriver historiske romaner for både ungdom og voksne. Jeg har hatt bøkene hennes på leselisten min helt siden hun i 2011 skrev en artikkel om nedvurderingen av sjangeren historisk roman for mitt nå nedlagte tidsskrift Biblioteket. Artikkelen het «Den feige sjangeren?», der Basso argumenterte overbevisende for at historiske romaner ikke trenger å være bare eventyr og underholdning; de kan også være gode kunstnerisk sett.

Ettertiden har gitt henne rett i form av nominasjoner til både Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris for ungdomsromanen Inn i elden (2012), som handler om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. De to første bøkene hennes var lagt til 1700-tallet, og relevante stikkord her er incest og en romanijente på tukthus. Uredd omgang med vanskelige temaer, mye research og fokus på litterær kvalitet er det som skal til for å gjøre meg interessert. Årets roman Finne ly er skrevet for voksne, og her har Basso beveget seg fremover til – relativt sett – mer moderne tider.

Forlagets omtale: Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Mette KarlsvikMette Karlsvik er en forfatter jeg vet svært lite om, bortsett fra at hun har fått veldig mye skryt for den imponerende mengden tekster hun har skrevet siden debuten i 2005. En debut hun for øvrig mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Men jeg har Prinsland (2012) stående ulest i hyllen, en roman som er så praktfullt illustrert av Svein Størksen at jeg aldri i verden kommer til å gi den bort selv om jeg leser og finner ut at jeg hater teksten. Høstens Karlsvik-roman heter Den beste hausten er etter monsun. Du kan si hva du vil, men det er ikke hvert år en norsk roman foregår i Himalaya, har en jagerpilot og en tebonde som hovedpersoner, og er skrevet på nynorsk.

Forlagets omtale: Sikkimsdalen i Himalaya. NATO har erstatta det britiske imperiet. Med vid utsikt frå cockpiten reflekterer jagarpiloten Venor over si rolle i storpolitikken. Ikkje langt frå basen bur tebonden Pasi. Hans blikk er retta mot dei nære tinga, mot grønsaker og teplanter. Hans mål er å få dei til å vekse, trivast – og smake godt. Gjennom å skildre alt fra dei høgste, tynnaste luftlaga til dei minste minerala i jorda, utforskar Karlsvik personlege og nasjonale relasjonar. Ho let kvardagen til menneska i Sikkim spele seg ut mot ein global bakgrunn, og viser korleis politiske, økologiske og militære forhold er ein del av dette dagleglivet.

Hele katalogen til Samlaget finner du her.

Samlaget var fjerde forlag ut i bokhøstturneen min. Tidligere har jeg skrevet om noen av høstbøkene fra Flamme, Tiden og Vigmostad og Bjørke. I dag var jeg på denne høstens siste pressekonferanse, og den første som ble avholdt på det anstendige tidspunkt kl 12:00. Det er vel unødvendig å si at jeg fikk et meget godt inntrykk av høstbøkene deres. I ukene fremover skriver jeg om bøkene fra følgende forlag: Kolon, Oktober, Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm. Med mindre jeg rammes for hardt av den for bokelskere velkjente sykdommen selection fatigue.

De usynlige

Jacobsen_DeUsynligeDa har jeg også lest Roy Jacobsens store romansuksess fra i fjor, De usynlige. Jeg får vel starte med å tilstå at jeg aldri hadde orket å slite meg gjennom de 240 seige sidene med skumsprøyt, måkeskrik og stillstand, hvis ikke boken var en av tre nominerte romaner til Bokbloggerprisen og jeg av den grunn følte meg forpliktet til å lese den. Jeg er ikke bare forbløffet over at så mange bokbloggere, kritikere og lesere har omfavnet romanen som en av fjorårets beste. Jeg sliter med å forstå hvordan Jacobsen i det hele tatt klarte å få romanen utgitt i denne tilstanden.

De usynlige er en klønete roman ut fra alle standarder for vurdering av skjønnlitteratur som jeg kjenner til, enten det handler om litterær kvalitet eller underholdningsverdi. Den mangler alt jeg forbinder med en god roman: Et skikkelig plott, interessante karakterer og samspill mellom dem, undertekst, en gjennomtenkt fortellerstil og et godt språk. Romanen likner på utkastet til en roman, der forfatteren har vært mer opptatt av å teste ut en location han kanskje kan bruke til noe, enn å finne ut hva han faktisk skal bruke den til, og deretter skrive selve romanen. Jacobsen snubler allerede på første side, og stabler seg bare delvis på beina når det nærmer seg slutten.

Vi befinner oss på en liten øy, Barrøy, på Helgelandskysten i tidsrommet 1913-1928. De som bor på øya er far Hans, mor Maria, datter Ingrid, Hans’ søster Barbro og far Martin. I løpet av romanens 240 sider skjer det visse justeringer i folketallet. Familien på Barrøy har dessuten et fjøs fylt av kyr og sauer, en hest og en katt. Det skjer visse justeringer underveis her også. Det er det nærmeste man kommer en sentral konflikt på Barrøy. Bortsett fra de helvetes naturkreftene, da.

Jacobsens hovedproblem er at han mangler et plott. Da tenker jeg plott i ordets aller videste forstand, ikke nødvendigvis som i ytre handling. Men en roman må ha en historie, en retning, en konflikt, en rød tråd, et poeng. Uten et plott finnes ingen disiplin, bare et diffust litterært ingenmannsland der teksten vokser ukontrollert og substansen kveles i alt ugresset. Alle romanforfattere må ha et plott, uansett hva de skriver eller hvem de skriver for. Så kan forfatteren velge om han vil gå for den enkleste løsningen – det handlingsdrevne plottet med mye drama og mange cliffhangers – eller om han føler seg høy og mørk nok til å gyve løs på det intellektuelle, psykologiske eller emosjonelle plottet der det skal pløyes dypt i menneskets sjeleliv og ny erkjennelse kan oppstå.

Jacobsen velger bort alt som kan likne et plott, enkelt og greit. Istedet tøyer han skjønnlitteraturens grenser over i O-fagsretningen. De usynlige har en øy bebodd av mennesker, bygninger med gårds- og bruksnummer, utsikt til andre øyer, vær og vind, flora og fauna – men ingen historie. Romanen er fattig på både ytre handling og et dypere innhold, og alle skildringene av landskap, folk og fe fører liksom ingen steder hen. Kanskje tenkte Jacobsen at han ved å unngå plottet og heller skrive side opp og side ned – med stor innlevelse og mange detaljer – om naustbygging, dunsanking, båtreparasjoner og pløying av potetåkeren, kunne revolusjonere leserens begrep om hva som er godt romanstoff. Det gjør han ikke.

Hvis du ikke har lest De usynlige ennå, anbefaler jeg deg å stå over. I stedet kan du lese min superkorte versjon her:

Hun sa det, og så sa han det, og så forlot hun rommet, og så skjedde det ingenting, og deretter gikk det to år før neste kapittel, der det heller ikke skjer annet enn at de får spikret opp noen planker på et naust som blåser vekk på havet, som de dagen etter spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de til slutt får spikret opp sånn at det står i all slags vær, og så går de og legger seg, og det går to år til. Da fant de ut at de trengte en ny båt og at de skal male huset og få en bedre pris på dun og tørrfisk på Bruket.

Det er det man får. En roman kokt på spiker, uten substans og retning. Komplett med en vilkårlig veksling mellom presens og preteritum, og et ganske slapt språk som ikke blir strammere bare fordi punktum ofte erstattes av komma. Eller for å ta en reell setning fra boken:

Det var heller ikke så mye å gjøre, de hadde ikke engang dyr, og hver uke kom en eldre kone fra et lite bruk i skaret bak kirka og vasket alle de ni værelsene, med unntak av Ingrids, det måtte hun stelle selv, og også kjøkkenet, med grønnsåpe.

Jeg har riktignok bare lest Seierherrene og De usynlige, men jeg skjønner ikke hva folk mener når de omtaler Roy Jacobsen som en språklig sterk forfatter. Setningen over er et eksempel på det motsatte – kunstig og krøkkete. Jacobsen skriver enten like oppstyltet som setningen over, eller nokså ordinært. Kanskje det kommer an på hva man sammenlikner Jacobsen med? For jeg er helt enig i at Jacobsen skriver godt hvis man sammenlikner ham med hva den jevne norske krimforfatter klarer å knote ned. Men jeg fant ingen setninger eller avsnitt i De usynlige jeg kunne trekke frem som en gnistrende motvekt til grønnsåpe-setningen over, noe som gjorde inntrykk på meg eller tåler å stå alene.

Språk og innhold henger imidlertid sammen, og forklaringen på at Jacobsen skriver såpass kjedelig er nok at romanen mangler substans. Det er veldig vanskelig å skrive gode setninger når man ikke har stort å si. I tilfellet De usynlige har Jacobsen ingen historie å fortelle, og han har heller ingen karakterer han vil fortelle noe om. Derfor hoper det seg opp med avsnitt som dette:

Det lo Paulus godt av og sa at noe sånt hadde han aldri hørt om, han ville snakke med Ingrid. Lars hentet Ingrid, som kom og sa det samme som Lars. De ble enige, med den forskjell at Paulus ikke skulle betale hver gang, men hver tredje, altså én gang i uka, og ikke bli belastet med renter når været var så jævlig at han måtte gå forbi. Det lo de sammen av. Ingrid og Lars så rart på hverandre.

Et representativt avsnitt som viser så mangt, bortsett fra noe meningsfylt om hvem Paulus, Ingrid og Lars er. Avsnittet virker som en del av et synopsis, der forfatteren ennå ikke har bestemt seg for om akkurat denne scenen skal sløyfes, og derfor har nøyd seg med å skrible den ned i all hast. Språket er intetsigende, karakterene bare navn, og samspillet mellom dem befinner seg fremdeles på idéstadiet. Hvis målet var at avsnittet skulle fungere som mer enn en transportetappe, måtte Jacobsen ha skrevet det ut, spandert betraktelig mer plass på scenen og seriøst overveid dialog.

Siden De usynlige ikke er et synopsis, men en publisert roman, må jeg nesten regne det som et bevisst valg av både stil og forteller. Og Jacobsens stil går kort sagt ut på at han lar fortelleren kjøre som en dampveivals over karakterene og samspillet mellom dem. Faktisk unngår Jacobsen stort sett den evigvarende striden om hva som er best, showing eller telling, ved å si nei takk til begge deler. Han går heller for referatet, den kjedeligste av alle tekstformer.

Fortellervalget hans er lite gunstig, for det skaper gedigen avstand til karakterene og en paddeflat tekst som er blottet for spenning. Fortelleren er en personlighetsløs skravlepetter som innimellom sirlige værmeldinger avlegger rapport om hva en gjeng utydelige mennesker sier og gjør. Karakterene snakker en del med hverandre, men sjelden i dialogform. Istedet stiller fortelleren seg opp mellom leser og karakterer, og sørger for at karakterene forblir – nettopp – de usynlige. Det var vel der ideen til tittel kom fra. Når karakterene en sjelden gang får lov til å snakke for seg selv, har de sjelden noe mer vektig å si enn “Du dar borte! Veit du ka som e prisen på tørrfesk?”

Litt avhengig av hvordan man ser det, er Jacobsens refererende forteller enten en velsignelse eller en forbannelse. Fortelleren kamuflerer nemlig til en viss grad at Jacobsens karakterer lider av to svært skjemmende brister: De er skisser uten dybde. Og de mangler særpreg.

For lesere som lar seg overbevise av Jacobsens forteller, vil avstanden til de utydelige karakterene kanskje gi en opplevelse av at romanen byr på store mengder undertekst, at det fortelles mye mellom linjene her. Men undertekst er det forfatteren som skaper, ved å avsløre én ting, deretter en annen, og antyde forbindelsen mellom de to uten å si noe direkte. Undertekst oppstår ikke mirakuløst av seg selv bare forfatteren unngår å si noe substansielt. Bak De usynliges dominerende forteller skjuler det seg karakterer som ikke har noe innhold utover det basalt menneskelige. De er ikke bare fattige i ånden og jordisk gods; de eier ikke personlighet.

Hovedpersonen Ingrid er arketypen på Det Normale Menneske. Det samme er foreldrene hennes. Jeg kommer ikke på noe jeg kan si for å beskrive dem som ikke inngår i min generelle beskrivelse av homo sapiens: De har et hode, to armer, to bein, og går oppreist rundt på jorden. De er i stand til å bli sultne, slitne av hardt arbeid og lei seg når nære slektninger dør. Når de først har lært å gå, utvikler de seg relativt lite. De blir noen år eldre etter hvert som tiden går, og du skal ikke se bort fra at de plukker opp en livserfaring eller to underveis, før de dør brått og uventet. De har puls. De lyder navnet sitt. De kunne ha vært hvem som helst.

Ingrids tante Barbro virker mer lovende i starten, fordi vi blir fortalt at Barbro ikke er som alle andre. Men denne påstanden om annerledeshet er for meg det beste beviset på hvor svak Jacobsens tekst virkelig er. For hvor vil han hen med det? Fortelleren og karakterene ymter frampå om denne annerledesheten i starten, og så følges det ikke opp med noe.

For noen uker siden diskuterte jeg boken med Moshonista. Så enige vi ellers var om romanens generelle og detaljerte svakheter, klarte vi ikke å bli enige om hva Barbros annerledeshet faktisk går ut på. Jeg tolket det som at hun var psykisk utviklingshemmet i en eller annen grad. Moshonista tolket det som at hun var en sterk og uavhengig kvinne som liker mannfolkarbeid, og dermed var i utakt med sin tid. Med mindre man ønsker å ta antifeminismen til nye ekstreme høyder, er det noe problematisk ved at en sentral kvinnelig karakter i en moderne roman kan leses som både psykisk utviklingshemmet og en sterk kvinne forut for sin tid.

Sånne dilemmaer kan man bare gå til teksten for å finne ut av, og De usynlige har ingen svar. Teorien min om psykisk utviklingshemning smuldrer vekk i jakten på tekstbelegg. Men jeg har sannsynligvis rett i at Jacobsen mente at Barbro skulle være lettere psykisk utviklingshemmet. Han bare glemte å vise det i teksten. Å komme med en slik påstand om en karakter uten å følge det opp videre, er en kardinalsynd så stor at jeg for et øyeblikk nesten glemmer at romanen mangler et plott. Samtidig kan jeg forstå Jacobsens problem. Siden alle karakterene hans er voksenbokvarianten av sokker med påtegnede sure og blide ansikter som sjelden snakker direkte med hverandre, blir det veldig vanskelig for ham å skape en moderat psykisk utviklingshemmet karakter. For hvordan tegner du det på en sokk?

Derfor har Moshonista rett når hun sier at Barbro er annerledes fordi hun liker mannfolkarbeid, for der er teksten tydelig. Og den med best tekstbelegg vinner alltid, uavhengig av hva forfatteren og den tvilende motpart måtte mene. Gammelt litteraturvitenskapelig jungelord.

At Jacobsens karakterer er så til de grader anonyme, er sikkert kjempeflott for lesere som står parat med sin egen fantasi, og velvillig fyller ut alle gapende tomrom. Her kan de virkelig slå seg løs uten å bli belemret med motstand fra teksten. Men det er ekstremt irriterende for lesere som forventer at forfatteren skal skrive boken sin selv.

Finnes det ingen formildende omstendigheter? Kanskje. Forholdet mellom Lars og Felix hadde et potensial, og var den eneste relasjonen i boken som var utviklet utover sokkestadiet. De siste førti sidene skilte seg ut fra de foregående 200 fordi de endelig hadde en konflikt. Noe stod på spill. Det oppstod et tilløp til spenning. Hvis Jacobsen hadde droppet de første 200 sidene som upubliserbart forarbeid til en roman, innledet romanen på side 200, og skrev 240 sider om det som skjer deretter, hadde det liknet på noe. Da ville han hatt en historie å fortelle. Eller hvis det var det historiske miljøet Jacobsen var mest interessert i, burde han heller ha skrevet en faktabok om livet på øyene utenfor Helgelandskysten tidlig på 1900-tallet.

Så hvorfor er De usynlige likevel så populær?

Jeg kan bare spekulere. Men jeg tror at romanen trykker på en nostalgisk knapp hos leseren, og så spinner leseren videre på assosiasjoner som ikke har stort med innholdet i romanen å gjøre. Nasjonalromantikk med adresse Helgelandskysten. Tidemann og Gude. Ja, vi elsker. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Osv. Nordmenn på sitt aller norskeste og mest beskjedent standhaftige. De usynlige er en påminnelse om alt vi ikke må glemme om for lengst glemte mennesker som kunne ha vært oss selv, hvis vi ble født noen tiår tidligere. Det finnes et eget punkt i nordmenns hjerter som lar seg berøre av så klokkeklare frierier til hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvordan våre nære forfedre levde, og hva det betyr å være ydmyk og fattig nordmann i sjelen. Særlig når vi for tiden holder på å kveles av ufattelig velstand, og ydmykhet er det eneste vi er direkte fattig på.

Lovprisningene jeg har lest av romanen hittil, tyder i alle fall på at argumentene for bokens storhet hentes fra et sted utenfor romanen. Kvaliteten ligger i alle assosiasjonene man får av å lese om anonyme og fattige kystfolk i gamle dager, og hva romanen minner oss om. Fyll ut det som passer. Hva Jacobsen egentlig skriver og hvordan han skriver er visst langt mindre viktig. Jeg har spurt en del lesere som likte De usynlige om hvorfor de likte den så godt. Det viser seg at det å ha slekt på Helgelandskysten regnes som et kvalitetstrekk ved romanen. Hvis man kan lese De usynlige som en innføring i hvordan egne besteforeldre levde, tyder det på at romanen er god. Men jeg har også en bestemor fra Helgelandskysten, så det er ingen vanntett målestokk. Jeg synes snarere det er noe grunnleggende suspekt ved litteratur som åpenbarer sine skjulte kvaliteter kun hvis jeg som leser er tilstrekkelig følsom og velmenende av omtanke for de usynlige døde som ga meg livet og jorden.

En annen tanke som slo meg da jeg leste, var at Jacobsen gjør som alle smarte eiendomsmeglere og gode reiselivsbrosjyrer. Han skaper en tydelig kulisse det er lett for leseren å drømme seg inn i, uten forstyrrende elementer som kan bryte illusjonen. De deilig solbrune turistene på stillehavsstranden er vage og fjerne nok til at de kunne ha vært deg. Bildene av leiligheten du har kanskje har lyst til å kjøpe har ingen forstyrrende møbler eller rot, men en strategisk plassert orkidé for å skape den rette stemningen. Alt er passe menneskelig, passe sterilt.

De usynlige er som en reklame for en hårete rorbuferie i gamle dager. Leseren trenger kanskje ingen karakterer eller historie når man får lov til å skape seg sin egen verden og kan fylle den med hva man vil. Romanen står ikke på egne bein, men det forhindret meg ikke fra å nyte tanken på salt hav, ren luft, fersk fisk, nypoteter, og hvor deilig det må føles å legge seg dødssliten under en ekte dundyne etter en knallhard arbeidsøkt mens sommerregnet eller vinterstormen trommer mot vinduet. Hvor enkelt livet virker når overlevelse er belønning god nok, og man må tørke fisk en hel sommer for å kunne kjøpe sukker om høsten. Jeg ser ikke bort fra at De usynlige traff blink midt i nordmenns hyttedrøm om fred og ro, utedass og dårlig forbindelse med fastlandet.

I så fall er det ikke så rart at romanen har begeistret mange lesere. Det jeg er langt mer overrasket over, er at så mange kritikere lovpriser romanen. Når forfattere skriver bøker med sokkekarakterer, bør kritikerne finne fram den supersinna sokken med rynkede bryn, ikke skiltet med applaus. Jeg forstår ikke hvordan de kan ha oversett at De usynlige mangler en sentral konflikt, dybde i karakterene og et godt språk. De burde i det minste forsøke å forklare hvordan en roman kan være god selv når den vitterlig mangler alt som kjennetegner en god roman. Anmeldelsene i VG, Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten er så fulle av velvilje at jeg får kjempelyst til å lese den romanen de skriver om. Ikke den elg i solnedgang-versjonen jeg leste selv.

Den endelige avstemningen til Bokbloggerprisen starter i dag og avsluttes 15. august. De usynlige konkurrerer med Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk i kategorien Årets roman. Jeg heier på damene.

Tilbake til Urd

untitledSamlesningen av de shortlistede bøkene til Bokbloggerprisen 2013 er kommet halvveis, og hittil har vi lest Lisa Aisatos Fugl, Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk. I mai er det Ruth Lillegravens tur, og jeg har ansvar for samlesningen av Urd. Det første jeg bruker ansvaret til, er å si at du må lese denne nydelige diktsamlingen. Ja, det er en ordre. Nei, du kommer ikke til å angre.

Jeg skrev om Urd i fjor høst. Etter det har Lillegraven vunnet Brageprisen for samlingen, og nå kan hun altså vinne Bokbloggerprisen også. Jeg synes det er veldig spennende at en diktsamling kan slå an hos to så vidt forskjellige grupper lesere. Vinneren av Brageprisen velges ut av en jury bestående av ymse fagpersoner og deles ut til bøker som holder høy litterær kvalitet. Bokbloggerprisen skal deles ut av en mangfoldig gruppe lesere til de bøkene vi liker best. Kriteriene for hva vi liker best, er nok like forskjellige som bokbloggerne med stemmerett. Men Urd kan leses av alle, uansett om man vanligvis leser dikt eller ikke. Her har jeg Lom folkebibliotek på min side:

Denne boka løyste ein flaum av tårer då eg las henne første gongen, og jo fleire gongar ein spinn seg inn i denne veven jo meir glede får ein av den eksepsjonelt gode skrivekunsten Lillegraven her presterer. Ei diktsamling som med stort utbyte kan lesast også av dei som til vanleg ikkje les poesi.

Boken er utgitt av Tiden, og de beskriver den sånn:

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I fjor skrev jeg dette om det jeg mente var samlingens sterkeste del:

Soga om Seselja beskriver et liv som startet i stille kvinnelig beskjedenhet, og deretter imploderte. Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Jeg skal lese Urd på nytt nå, og regner med at samlingen utløser en flom av tårer denne gangen også. Jeg skrev ikke så mye om Cecilie forrige gang, og har funnet frem et dikt hvor hun tenker på Seselja og kjærligheten.

55

eg ser seselja

ho er eit lite barn

kledd i kroppen

til ein olding

ho sit på

huk i lyngen

kjolen hennar

ligg som ei

vifte utover

det grøne

seselja

plukkar bær

og kastar dei

etterpå

for

kjærleik

er noko

som raslar

i graset på

overskya

dagar

Såh. Har dere lest Urd? Eller har dere tenkt å gjøre det nå? Statusrapport kan avlegges i kommentarfeltet. Diktvegrende lesere kan få det dere trenger av oppmuntrende eller formanende ord, alt etter som. Dere som har lest allerede, hva syntes dere om Urd?

Du kan følge med på samlesningen via nettsiden til Bokbloggerprisen. Der skal lenke til alle innlegg som er skrevet av bokbloggere om Urd samles helt frem til den endelige avstemningen starter 1. august. Hvis du allerede har skrevet om Urd, oppfordres du herved til å lenke til innlegget ditt nå, sånn at leserne finner frem til akkurat din mening om boken.

Urd er månedens bok her på bloggen, og det kommer flere innlegg i løpet av mai. God lesning!

Bokbloggerprisens shortlist!

Da er dagen endelig her, og Bokbloggerprisens aller først shortlist er klar. 57 bokbloggere har nominert 145 bøker til Bokbloggerprisen 2013, som deles ut under bokbloggertreffet i Oslo i september. Shortlisten består av de seks bøkene som fikk flest stemmer i kategoriene Årets roman og Åpen klasse.

ÅRETS ROMAN

Fugletribunalet

Agnes Ravatn Fugletribunalet

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny? (Samlaget)

Disse-oeyeblikk_hd_image

Herbjørg Wassmo Disse øyeblikk

Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet.

Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere. (Gyldendal)

Jacobsen_DeUsynlige

Roy Jacobsen De usynlige

Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer.

Roy Jacobsen fikk sitt gjennombrudd i 1991 med SEIERHERRENE, om arbeiderklassen som kom seg opp og fram i verden. Han er oversatt til 26 språk, er flere ganger nominert til den internasjonale IMPAC-prisen og til Nordisk Råds Litteraturpris. I DE USYNLIGE skriver han om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» (Cappelen Damm)

***

ÅPEN KLASSE

Odinsbarn_hd_image

Siri Pettersen Odinsbarn

Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til i denne verden. Noe så viktig at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske. Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene…

Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene. (Gyldendal)

Layout 1

Lisa Aisato Fugl

– Kan jeg være med dere? spør jenta.
– Nei, sier fuglene, du er altfor stor og tung til at vi kan bære deg. Hadde du bare lignet en fugl og hatt vinger selv så…

Lisa Aisato har laget en vakker og melankolsk bildebok, om en jente som skulle ønske hun kunne fly bort med fuglene når den kalde vinteren nærmer seg. Men for å fly som en fugl trenger man vinger, fjær og helst et nebb også. Med andre ord har jenta et ganske stort, og kanskje umulig, prosjekt foran seg. Men hvis man bare ønsker det hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp. (Gyldendal)

untitled

Ruth Lillegraven Urd

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I 2005 markerte Ruth Lillegraven seg som ei ny og frisk stemme i norsk litteratur med diktsamlinga Store stygge dikt. «Debutantdikt til terningkast seks», skreiv kritikarane. Hausten 2013 er ho tilbake med ei ny samling. Dette er dikt som få gjer etter henne, der store tema og opprivande hendingar blir behandla med overskot og eleganse, humor og djup innsikt. (Tiden)

***

Da jeg skrev om longlisten for to uker siden, kommenterte jeg den påfallende jevne kjønnsfordelingen mellom forfatterne. På longlisten var det tre kvinner og tre menn i kategorien Årets roman, og fire kvinner og to menn i Åpen klasse. Kommentaren min var en slags oppvarming til shortlisten, der likestillingen ser ut til å være midlertidig avlyst. Fire av fem mannlige forfattere på longlisten er nå ute av konkurransen, og Roy Jacobsen står igjen som eneste hane i flokken. Den så jeg ikke komme på forhånd, jeg må innrømme det. Men det betyr at vi fortsetter å feire den litterære varianten av kvinneåret 2013 helt fram til september 2014, når vinnerne kåres.

Den virkelige konkurransen begynner nå. De neste seks månedene legges det opp til samlesning av de seks shortlistede bøkene, og vi starter 1. februar. Vi i komiteen har ansvar for hver vår bok, og skal sørge for at det blir liv rundt bøkene den aktuelle måneden.

Planen for samlesning ser sånn ut:

Februar: Lisa Aisato Fugl (Siljes skriblerier)

Mars: Agnes Ravatn Fugletribunalet (Knirk)

April: Herbjørg Wassmo Disse øyeblikk (Groskros verden)

Mai: Ruth Lillegraven Urd (Lines bibliotek)

Juni: Siri Pettersen Odinsbarn (Bokelskerinnen)

Juli: Roy Jacobsen De usynlige (Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Vi har et halvt år på oss til å lese seks bøker, så det skal være overkommelig å lese alle bøkene for de som vil det. Den endelige avstemningen starter 1. august. Da har de bokbloggerne som nominerte bøker i januar, to uker på seg til å stemme. Vi nullstiller stemmene bøkene fikk i første runde, og starter på nytt med blanke ark.

Bokbloggere har verken penger eller status å tilby de heldige vinnerne, og kan derfor ikke konkurrere med andre litteraturpriser. Men så er det jo ofte sånn med andre priser, at det er gøy for forfatterne å vinne, men enda gøyere hvis det betyr at bøkene deres får mer oppmerksomhet fra publikum og når ut til flere lesere. Så kanskje kan vi si det sånn at Bokbloggerprisen hopper over pengepremie, heder og ære, og går rett på den staselige bonusen: Massevis av oppmerksomhet!

Da er det ikke dumt at bøkene ble utgitt i fjor, og at en del av bøkene kommer i heftet utgave i tiden framover. Norske bokbloggere kommer til å sørge for å holde liv i bøkene enda en stund, helt fram til neste bokhøst starter. Sånn sett har de seks shortlistede bøkene på en måte vunnet allerede, for det vil nok merkes at flere titalls bokbloggere skriver om samme bok i løpet av en måned. Mange av oss misliker å blogge i flokk. Mange av oss er likevel villig til å gjøre et unntak med bøkene på Bokbloggerprisens shortlist.

Entusiastiske diskusjoner om bøkene er allerede i gang blant bokbloggerne. En liten oppfordring fra meg er å flytte noen av diskusjonene ut fra det lukkede forumet vårt på Facebook, og over på bloggene. Mange bloggere har sagt mye smart om både prisen og bøkene der de siste ukene, og det er vel greit at flere enn oss bokbloggere får lese? Det gjelder spesielt diskusjonene om de nominerte i romankategorien, der en del har uttrykt skuffelse over at listen ikke bød på flere overraskelser, og foreslått andre bøker som burde ha vært der i stedet. Skriver dere om det på blogg, slår dere et slag for deres favoritter fra det norske bokåret 2013, selv om de nå er ute av konkurransen.

En anbefaling fra meg er innlegget slakterinne Moshonista har skrevet om prisen, der hun kritisk anmelder Roy Jacobsen De usynlige og Agnes Ravatn Fugletribunalet. Hun var skråsikker på at de ville ende på shortlist og gjorde unna klagingen på forskudd. Fugletribunalet mangler visstnok Heathcliff-faktoren, mens De usynlige blir vurdert som et ufullstendig brainstorming-prosjekt der Jacobsen glemte de viktigste delene av manuset på hytta. I kommentarfeltet blir de ulike strategiene bokbloggerne har nominert bøker ut fra, behørig diskutert. Spørsmålet er: Holder det at boken er god, eller må den være smashings? That is the question. Som om ikke det var nok, blir vinneren av Bokbloggerprisen 2014 kunngjort, et halvt år før boken er utgitt. Det blir Carl Frode Tillers Innsirkling III. No pressure, Carl Frode.

Men før vi gyver løs på årets norske bøker, skal årets shortlist i ilden. Jeg har bare lest én av de seks bøkene foreløpig, Ruth Lillegraven Urd, men skal lese alle innen 1. august. Bøkene til Jacobsen, Wassmo og Pettersen står i hylla allerede; Ravatn og Aisato er på vei i posten. Derfor har jeg pr dags dato ingen anelse om hvem som skal få mine stemmer om et halvt år. Det blir spennende!

Den offisielle nettsiden til Bokbloggerprisen finner du her.

Bokbloggerprisens longlist!

Endelig! Nå har vi holdt på spenningen lenge nok, og det er på tide å kunngjøre hvilke tolv bøker som fikk flest nominasjoner til Bokbloggerprisen 2013. Hvilke norske bøker utgitt i 2013 likte norske bokbloggere aller best?

Ved siste kontrollopptelling av stemmene i går kveld hadde 57 bokbloggere nominert 145 bøker til prisen. Knirk har skrevet mer om fordelingen av stemmene mellom sjangrene i sitt innlegg om longlisten. Hvordan stemmene er fordelt mellom de bøkene som kom med på longlisten, sier vi ingenting om før vinnerne er kåret på Bokbloggertreffet i september.

Før det skal mye skje. Shortlisten legges ut mandag 27. januar, og vil inneholde tre bøker i hver kategori. Samlesingene starter 1. februar. I seks måneder skal vi samlese én bok i måneden, før den endelige avstemningen foregår de første to ukene i august. Alle som vil kan være med å samlese, men stemmerett har bare de bokbloggerne som har vært med å nominere.

Dere bokbloggende mennesker hadde mulighet til å nominere deres favoritter den første uken i januar. Mens de andre medlemmene av komiteen leste norsk litteratur fra 2013 på spreng, tok jeg på meg oppgaven med å telle opp stemmene etter hvert som de kom inn. Folkens, det var nervepirrende! Norske bokbloggere er langt fra så samkjørte i sine litterære preferanser som ryktene skal ha det til, og nominasjonene spriket i alle retninger. Her kunne det tilsynelatende gå alle veier.

Longlisten slik den ser ut i dag, ble faktisk ikke avgjort før ca to timer før fristen for å nominere gikk ut tirsdag 7. januar. Den siste nominasjonsmailen kom inn kl 23:59, og da satt vi i komiteen klistret foran skjermen med høy puls og nervene i helspenn. Vi hadde en longlist! Trodde vi. Inntil Knirk kontrollerte stemmene i helgen og oppdaget at en bok måtte byttes ut med en annen fordi en nominasjonsmail ikke var talt med. Så jevnt var det faktisk.

Her er bøkene som fikk flest nominasjoner:

ÅRETS ROMAN

Fugletribunalet

Agnes Ravatn Fugletribunalet

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny? (Samlaget)

Politi

Jo Nesbø Politi

På et sykehus ligger en hardt skadet mann i koma. Rommet bevoktes av politiet, og ingen får vite hva den mystiske pasienten heter. Samtidig blir politimenn funnet drept på åsteder for gamle, uoppklarte drap. Politiet står uten spor og mangler i tillegg sin beste etterforsker. På sykehuset viser pasienten tegn til å komme til bevissthet.

Gjør deg klar til en rystende ferd gjennom Oslos gater og Harrys univers. (Aschehoug)

Disse-oeyeblikk_hd_image

Herbjørg Wassmo Disse øyeblikk

Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet.

Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere. (Gyldendal)

untitled

Gaute Heivoll Over det kinesiske hav

Like før krigen får et ektepar reist sitt eget forpleiningshjem for «åndssvake» i den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med pasienter; den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause, alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest beleste i bygda. En søskenflokk på fem barn flytter inn i «galehuset» som det blir kalt. Josef kaller dem bare «tullingene fra Stavanger», men de blir likevel raskt en del av familien. Krigen tar slutt, men den usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammes de av en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av livet.

Med en ny historie basert på virkelige hendelser og autentiske personer har Gaute Heivoll skrevet om mennesker som kanskje kunne kalles «åndssvake», men som gjennom sine liv og sine handlinger viser et hvert menneskes verdighet og iboende styrke. (Tiden)

9788203354977_Flatland

Helga Flatland Det finnes ingen helhet

Helga Flatland har begeistret kritikere og lesere. Nå fullfører hun sin trilogi om bygda som mistet tre gutter på oppdrag i Afghanistan. Det er desember 2012. Fem år har gått siden Tarjei, Trygve og Kristian ble drept av en veibombe i Afghanistan. Ragnhild, bygdas lege, vet mye om hva som fikk guttene til å reise, og hva dødsfallene har gjort med dem som ble igjen. Hvordan livet etterpå fortoner seg for foreldreparet Karin og Hallvard, eller for Bjørn, som kom levende tilbake – uten heltestatus. Gjennom Ragnhilds blikk ser vi hvor ulikt menneskene forholder seg til tap, erkjennelse og overlevelse. Hennes fortelling viser også hvordan hjelperen selv kan bli avhengig av de som skal hjelpes. «Det finnes ingen helhet» er en roman om forsoning, om veien videre etter en stor katastrofe og en stor sorg. (Aschehoug)

Jacobsen_DeUsynlige

Roy Jacobsen De usynlige

Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer.

Roy Jacobsen fikk sitt gjennombrudd i 1991 med SEIERHERRENE, om arbeiderklassen som kom seg opp og fram i verden. Han er oversatt til 26 språk, er flere ganger nominert til den internasjonale IMPAC-prisen og til Nordisk Råds Litteraturpris. I DE USYNLIGE skriver han om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» (Cappelen Damm)

***

ÅPEN KLASSE

Mysteriet mamma

Trude Lorentzen Mysteriet mamma

Det er noe med fargene i det bildet, det oransje søttitallstapetet, de matchende vinrøde blusene våre. Vi omfavner hverandre, armen min rundt nakken hennes. Øynene hennes, gjennom brilleglassene. Uten frykt, bare frydefulle. Og smilet. Det er ikke til fotografen, selv om hun ser rett inn i kameraet. Nei, det lattermilde smilet er til meg, den eneste ungen hennes, et enebarn som forguder alenemoren sin, som presser leppene mot kinnet hennes, med lukkede øyne, mens jeg sannsynligvis lager en høy koselyd. Mmmamma’n min.

Det bildet er oss, alt vi hadde sammen, fanget i én eksponering. Det virker umulig å forestille seg at disse to menneskene ikke skulle være lykkelige for alltid.»

Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Trude var 15 år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå?

Mysteriet mamma er en datters kjærlighetserklæring til en mor som ikke klarte å leve. Det er en historie om avmakt og håp, sorg og overlevelse. Og om frykten for å våkne en morgen og være en annen enn da man sovnet kvelden før. (Oktober)

Odinsbarn_hd_image

Siri Pettersen Odinsbarn

Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til i denne verden. Noe så viktig at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske. Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene…

Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene. (Gyldendal)

Layout 1

Lisa Aisato Fugl

– Kan jeg være med dere? spør jenta.
– Nei, sier fuglene, du er altfor stor og tung til at vi kan bære deg. Hadde du bare lignet en fugl og hatt vinger selv så…

Lisa Aisato har laget en vakker og melankolsk bildebok, om en jente som skulle ønske hun kunne fly bort med fuglene når den kalde vinteren nærmer seg. Men for å fly som en fugl trenger man vinger, fjær og helst et nebb også. Med andre ord har jenta et ganske stort, og kanskje umulig, prosjekt foran seg. Men hvis man bare ønsker det hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp. (Gyldendal)

Den-onde-arven_hd_image

Thomas Enger Den onde arven

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd i familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne … (Gyldendal)

Geir Lippestad

Geir Lippestad Det vi kan stå for

Ikke mange hadde hørt om Geir Lippestad før han 23. juli 2011 påtok seg å være forsvarer for norgeshistoriens verste massemorder. Innledningsvis ble den ukjente advokaten møtt med mistenksomhet – ja, hat og raseri. Hva slags menneske var det som tilsynelatende uten betenkeligheter kunne si ja til et slikt oppdrag? Selv advokatkolleger rynket brynene. Hvilken kompetanse hadde han nå egentlig?

I denne boken reflekterer Geir Lippestad over verdiene som har styrt forsvarergjerningen og hans øvrige livsvalg. I bunnen ligger en urokkelig tro på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet. Disse prinsippene er ufravikelige; rettsstaten må omfatte alle, uten unntak – selv de som vil den til livs.

Lippestad forteller åpent om hvordan hans menneskesyn ble formet gjennom skjellsettende opplevelser i ungdommen, og senere gjennom omsorgen for åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet – det ene i perioder livstruende.

Før og under 22. juli-rettssaken ble både det norske samfunnet og sakens aktører stilt på store etiske og moralske prøver. For Lippestad og forsvarerteamet hans var forholdet til klienten ekstra utfordrende, til tider uforutsigbart. Samtidig måtte de håndtere et enormt mediepress fra inn- og utland. Lippestad valgte å møte både journalister og andre interesserte med det han kaller «verdibasert kommunikasjon». Det var et grep som falt helt naturlig, og som han drøfter utførlig i boken. Et mål på hvor vellykket det var, kan være at Geir Lippestad ved siste årsskifte ble stemt fram som «Årets navn» i flere av våre riksaviser. (Aschehoug)

untitled

Ruth Lillegraven Urd

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I 2005 markerte Ruth Lillegraven seg som ei ny og frisk stemme i norsk litteratur med diktsamlinga Store stygge dikt. «Debutantdikt til terningkast seks», skreiv kritikarane. Hausten 2013 er ho tilbake med ei ny samling. Dette er dikt som få gjer etter henne, der store tema og opprivande hendingar blir behandla med overskot og eleganse, humor og djup innsikt. (Tiden)

***

Det første som må kommenteres er kjønnsfordelingen. I kategorien Årets roman er det tre menn og tre kvinner. I Åpen klasse er det fire kvinner og to menn. Det sies at kvinnelige forfattere, uansett hvor flinke de er, alltid blir stående i skyggen av sine mannlige kolleger når priser og generell oppmerksomhet skal deles ut. Heretter, når dere hører slik kritikk, kan dere vite at norske bokbloggere har sitt på det tørre. Klapp på skulderen til oss!

Dere har allerede rukket å starte diskusjoner om hvilke bøker dere tror går videre. Artemisias verden skrev forrige uke at krimbøkene hun hadde lest i fjor ikke var litterært gode nok sammenliknet med romanene, og etterlyste en egen kategori for krim. Jeg kan imidlertid røpe at over tjue krimromaner ble nominert til prisen, så det stod ikke på nominasjonene. Men stemmene deres var fordelt på så mange ulike krimromaner at det bare var én som fikk mange nok stemmer til å komme med på longlisten. Dere var litt mer samkjørte når det gjaldt hvilke av de øvrige romanene dere likte best, og derfor falt krim litt gjennom i år. Men det betyr ikke at det samme vil skje neste år.

I Åpen klasse er det en relativt god fordeling mellom sjangrene. En diktsamling, to sakprosabøker, en barnebok og to ungdomsromaner. På vegne av oss alle sier jeg meg fornøyd med at vi sånn sett har klart å vise variasjonen i hva vi leser når vi ikke leser romaner. Litt av alt, men med hovedvekt på litteratur for barn og ungdom. Det er vi kjent for, så det burde ikke komme som noen overraskelse.

Til slutt vil jeg minne om at vi fremdeles ikke har kåret en vinner. Det er få, om noen, som har lest alle bøkene som er med videre i konkurransen. Det er ikke sikkert at de bøkene som har fått flest stemmer i første runde, er de samme som stikker av med seieren i september. Det kommer vi tilbake til når vi legger ut shortlisten om to uker.

I mellomtiden: Hva er deres første reaksjoner på longlisten? Noen overraskelser? Hvilke av bøkene har dere lest?

Du kan holde deg oppdatert på Bokbloggerprisen 2013 ved å følge med på nettsiden vår her.