Bokhøsten hos Vigmostad og Bjørke

smilefjestyrraniet-9788241910708 cmyk + 1.inddForrige onsdag holdt Vigmostad og Bjørke sin aller første høstlistepresentasjon. Ifølge forlagssjef Tine Kjær satser forlaget nå sterkt innen allmennforleggeriet, med flere utgivelser innen alle sjangre. Jeg tror aldri jeg har lest en eneste bok fra Vigmostad og Bjørke, og vet ikke om deres kvalitetsstandard går overens med min. Det har jeg tenkt å finne ut av i høst. Foreløpig skriver jeg derfor bare om de bøkene jeg har i min besittelse, og har hatt muligheten til å inspisere selv.

En av grunnene til at jeg foretrekker å gå på disse høstlanseringene fremfor å lese forlagskatalogene hjemme i sofaen, er nemlig at jeg ikke stoler et sekund på katalogtekster. Helst vil jeg lese utdrag fra boken eller høre forfatteren lese selv. Men et meget godt alternativ er å høre forlagsfolk snakke om bøkene. Da kan jeg danne meg et inntrykk av om de behersker korrekt bruk av semikolon eller ikke. Hvis de ikke gjør det, er sannsynligheten stor for at forfatterne deres heller ikke kan det. Og da gjør jeg som alle seriøse og semikolonkyndige forfattere, og går til et bedre forlag.

Frank Rossavik har så vidt jeg vet aldri ergret seg på trykk over folk som bruker semikolon feil. Men han har ergret seg over mye annet, blant annet smilefjesenes utbredelse i skriftlig kommunikasjon. Kommentaren «Død over smilefjesene» ble opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2011, men fikk ny aktualitet i vårens diskusjon om kvinner som heier på kvinner og snakker rosaspråk overalt. Med massevis av smilefjes, selvsagt. Smilefjestyranniet heter samlingen med Rossaviks kommentarer i utvalg fra perioden 1993-2014, med temaer som varierer fra Muhammed-karikaturene til hva som er god fotball. Samlingens undertittel er «Ergrelser og krenkelser i utvalg», og forordet er ved Agnes Ravatn. What’s not to like, liksom. «Å ligge med døden» er også med, og dermed setningen jeg kåret til årets beste på Facebook i fjor høst: «Jeg har alltid tenkt at ok, det er ikke noe pluss å være homo, men det kunne vært verre, jeg kunne for eksempel ha manglet sans for humor.» Nydelig. Dette er obligatorisk lesning for en uhelbredelig sarkastiker som meg.

stifoss-hanssenFra smilefjes til kreft. Ellisiv Stifoss-Hanssen debuterte i januar med romanen La meg sove til dette bare er en drøm. Boken handler om Mia, en ung kvinne som legges inn på sykehus for behandling av livmorhalskreft. Ved utgivelsen ba jeg umiddelbart om å få boken tilsendt fra forlaget. Ikke på grunn av tematikken, men på grunn av (nettopp) tekstutdraget som lå ved presentasjonen. Jeg fant ikke tekstutdraget igjen nå, men et avsnitt fra romanens første side treffer meg like hardt:

«Jeg har prøvd å forstå hva de mener, hva de vil jeg skal svare på. Hvor ofte skal jeg gråte før det kalles en depresjon? Hvor stort er søvnproblemet, målt i tall langs en rett linje, hvis jeg vekkes fra fine drømmer midt på natten av at livet er marerittet? Spørsmålene blander seg med kvinnekroppene som sitter spredt rundt i venterommet, gjør meg nummen. Tre, anslår jeg. Statistisk sett vil det bare være tre igjen av oss om fem år. Kvinnene børster vekk usynlig støv fra buksene, stirrer mot maleriet. Jeg orker ikke å se på dem, vil ikke vite hvem jeg må skyve ned på fjerdeplass for å overleve.»

Siden boken ble utgitt i januar, har den allerede fått flere anmeldelser. Jeg er litt hissig på ordknappe kritikere for tiden, og denne gangen retter jeg mitt irriterte blikk i retning Bergens Tidende. Frode Helmich Pedersens anmeldelse avsluttes akkurat idet han sier noe riktig interessant: «Samtidig er dette også en temmelig begrenset roman, hvilket er en konsekvens av dens lave litterære ambisjonsnivå.» Sånt må man jo begrunne! Jeg er nysgjerrig. Både på romanen, og om jeg vil være enig med Pedersen. Eller om dette er enda en roman skrevet av en kvinne som virker mindre begrenset for lesere som selv har en livmor.

det går ikke overJakob Arvola er en av høstens debutanter, og Det går ikke over består av 19 fortellinger. Forlagets omtale: En skamfull mann i en begravelse. En intens og prøvende arbeidsformidlingsansatt. Gutter og menn i grisete kortspill, helt ute av kontroll. Og det ekle vannglasset frisøren dypper kammen i. En psykolog med et brev han gjerne vil sende. To menn som danser. En velduftende kvinne som kler av seg foran vinduet, og en annen, som ringer i smug fra badet, mens mannen lager mat. Det går ikke over er et tog, av mennesker og av skjellsettende øyeblikk, som spenner over et helt århundre. Det er en samling fortellinger, som alle skildrer minutter, uker, eller lange, lange tider med alle slags følelser av den sterke sorten.

En av fortellingene begynner sånn: «Hver fredag kveld for to år siden, klokken kvart over ti i kveldsmørket, pleide Miranda Mundt å vise meg brystene sine.» Jeg har lest en del novelleteori i mitt liv som akademiker, og vet at det regnes som et alminnelig godt tegn når den første setningen hever leserens øyenbryn med en drøy centimeter. Som den blaserte leseren jeg er, var det ikke nakenheten jeg reagerte på. Selvfølgelig. Men snarere at denne nakenheten inntraff på så faste tidspunkter. Og (okei da) hvorfor nakenheten ikke er total, når der først er nakenhet. Ikke minst: Hvorfor sluttet nakenheten å være der? Det er sånn vi fanges inn, nysgjerrige kikkere.

Lenger ned på siden observerer jeg for øvrig at jeg-personen er en av disse fiktive mennene som sier ting om fiktive kvinner som virkelige menn dessverre aldri sier til virkelige kvinner, for eksempel meg: «Jeg kan drømme meg vekk i bereiste øyne som har sett de mest storslagne steder, øyne som i seg selv er en severdighet.»

den sjette smakKjærlighet er i det hele tatt vanskelig å lykkes med, og det samme er humor. Tom H. Dalbak er blant dem som prøver seg på begge deler i romanen Den sjette smak. Max Bergman er 29 år og driver en eksklusiv restaurant i en fransk landsby. Max er egentlig ikke interessert i kunder, for driften sponses uansett av hans rike far, som ønsker å holde Max unna seg og sin nye familie. Så dukker den nyskilte noenogførtiårige keramikeren Émilie opp med sin lille sønn, og Max blir stormforelsket. Han bestemmer seg for å oppdage den sjette smak for å erobre henne.

Romanen beskrives som en intelligent, satirisk roman som setter søkelyset på vår tids gourmettrender. Det er vel og bra, men jeg blir alltid litt skeptisk når forlaget ser seg nødt til å understreke at boken er intelligent. Det betyr påfallende ofte at intelligente lesere slett ikke synes at boken er intelligent, og at mindre intelligente lesere helt uten grunn føler seg intelligente mens de leser en uintelligent bok.

Men! Jeg har lest første kapittel, og jeg lo. I første kapittel er Max på jakt etter kjæreste, og han jakter i likhet med mange andre moderne mennesker etter kjærligheten på internett via spørreskjemaer, kalkyler og håp om flaks. Dalbak demonstrerer her selve sannheten om mennesket i internettets tidsalder: Folk som er skikkelig sugne på kjærlighet lyver langt mer enn folk som har viet hele sitt liv til yrkeskriminalitet. Han treffer også blink om menn og tiltrekning i likestillingens tidsalder. Forskjellen mellom hva menn tenker om kvinner og hva de føler at de bør si til kvinner, kan nok oppsummeres så enkelt som dette:

Faller jeg for kvinner som er sexy, sporty, elegante, jordnære, karrierebevisste, eller de som er rolige og avslappete?

De som er sexy.

Men jeg krysser av for jordnære.

Dialogene i romanen er derimot ikke gode. Såpass har jeg allerede registrert med mine bereiste øyne som har sett de mest storslagne steder. Dialogene er riktignok troverdige hvis man måler dem opp mot hvordan virkelige mennesker snakker i noenlunde edru og koherente øyeblikk. Men hvis man behersker semikolon, vet man at karakterer i litteraturen aldri kan tillate seg å si like kjedelige ting som virkelige mennesker. I stedet må de si litterært interessante, tvetydige og komplekse ting på en tilforlatelig måte. De må snakke sånn som semikolonbrukerne ideelt sett forestiller seg at samtaler mellom mennesker skal foregå.

Romaner med svake dialoger er imidlertid ingen trussel mot allmennforleggeriet. Det er derimot fraværet av lyrikere med kred i en høstkatalog. Alle forlag med respekt for seg selv har minst én habil lyriker i stallen. Krimforfattere selger kanskje bedre, men man driver ikke seriøs forlagsvirksomhet i Norge hvis man ikke kan stå på en høstlansering og ønske sine lyrikere et oppriktig lykke til i krigen mot elendig importert (eventuelt egenprodusert) underholdningslitteratur. Vigmostad og Bjørke trenger en lyriker, og de bør ha denne lyrikeren på plass til høstlanseringen i 2015. Om de så må stjele en.

Med de ordene går turen min videre til Samlaget. Hele katalogen til Vigmostad og Bjørke finner du her.

5 thoughts on “Bokhøsten hos Vigmostad og Bjørke”

  1. Eg har veldig lyst til å lese Arvola si bok. Eg har fulgt kortprosabloggen hans i mange år, heilt sidan eg oppdaga bloggosfæra, trur eg, og blir glad kvar gong det kjem ein ny tekst inn i feeden min. Eg har veldig trua på ei novellesamling frå han. Og Rossavik er eg og litt små-fan av, så den boka trur eg og eg må skaffe. Bare tittelen, liksom.

    1. Jeg har også veldig lyst til å lese Arvolas noveller, særlig etter Ellikkens anbefaling, men har dessverre ikke rukket det ennå. Arvola er et nytt navn for meg, men jeg likte det jeg leste da jeg bladde meg gjennom samlingen, og syntes han leste veldig godt under debutantdagene i desember. Rossavik må bare være bra, noe annet går ikke an. Mann + tittel = sant.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s