Bokhøsten hos Tiden

MirakeletTiden Norsk Forlag la frem sin høstliste på onsdag. Fordelen med utgivelsene fra Tiden er at jeg (i likhet med hos Flamme) slipper å forholde meg til samlebåndskrim, og – enda verre – bøker med romantiske kjoledamer på omslaget og titler med smak av honning og duft av kanel. Ulempen er at det er desto vanskeligere å velge hva jeg vil lese når forlaget allerede fungerer som et litterært spamfilter. Det er en ganske feig løsning, men jeg går for en delvis reprise av fjorårets Tiden-pensum og forfattere jeg vet at jeg liker.

Aller først: En anbefaling jeg som forfatterens forhenværende dårligere halvdel er altfor inhabil til å gi, og som jeg kommer med selv om – ifølge brevet jeg fikk fra NRK i sommer – vilkårene for å dele TV-lisens ikke lenger er til stede. Mirakelet er Dan Andersens tredje diktsamling, og første utgivelse hos Tiden. Jeg skrev om debuten Evighetsarbeid her, i forbindelse med 30-årsdagen hans. Noen lyrikere sysler med hverdag og de små øyeblikkene, andre er mer opptatt av dommedag og frelse. Eller som forlaget skriver i sin omtale av Mirakelet: Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Dan skriver noen av de fineste kjærlighetsdiktene jeg vet om, enten det handler om kjærlighet mellom to mennesker, kjærlighet til menneskeheten eller kjærlighet til menneskeligheten. Og i likhet med Steinar Opstad skriver han så innsiktsfullt og vakkert om religiøse temaer at selv en ateist som meg får tårer i øynene.

Himmeltørst (syn)

Herren kjente tårer renne langs anklene

og hørte folket tenke

Tusen fattige for hver rik

Men munnen fyltes med vann da hun kysset

føttene hans som lepper

En rikmann ville kjøpe seg evig liv, så ikke

at Himmelen bare vil gå med tap

i verdens øye

Da de druknet ham i brønnen neste dag

lærte han å be

Forlagets omtale: «Mennesket er en hemmelighet mellom mennesker.» I Dan Aleksander Andersens siste diktsamling Mirakelet stiller han spørsmål ved de etablerte forestillinger vi omgir oss med. Størrelser som lys og mørke settes til side for en annen orden. Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Andersen nærmer seg gamle spørsmål om frelse og håp, tro og offer på en ny måte. Det er blitt en sterk, uvanlig og morsom diktsamling, som trekker overraskende forbindelser mellom det religiøse og det verdslige.

ManilahallenMed fjorårets diktsamling Urd klarte Ruth Lillegraven både å vinne Brageprisen og vekke begeistring hos lesere som vanligvis ikke leser dikt. Lillegravens fortellende dikt har nok gjort sitt for å rokke ved den dypt rotfestede lyrikkvegringen hos mange lesere, siden man ikke trenger litteraturutdanning for å lese dem. Men diktene hennes fungerer minst like godt for meg som både har litteraturutdanning og leser dikt med glede.

Jeg intervjuet Lillegraven i mai, og da snakket hun blant annet om høstens diktsamling Manilahallen, som er en biografi i diktform: «Litt av målsetningen har vært å vise frem det fascinerende og dramatiske ved et vanlig liv, hvordan livet blir som det blir – og hvordan ting aldri blir helt slik man hadde trodd.»

Manilahallen er et rom på Modum bad, der Birgit blir innlagt på 1970-tallet med en alvorlig spiseforstyrrelse.

snart står eg bøygd over

badekaret, lepjar vatn frå

dusjhovudet, berre litt, berre

bitte litt, og huda mi blir så tørr

så knitrande tørr, men eg smør

meg ikkje, ikkje med nokon av

kremane i skapet, for alle kan

dei trengje gjennom huda

og bli til feitt

Forlagets omtale: Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik? Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein samen lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit helt vanleg – og difor uvanleg – liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.

Gaute Heivoll Over det kinesiske hav var den første romanen jeg leste av Gaute Heivoll, og en av romanene jeg likte aller best i fjor. Jeg skrev aldri om boken her på bloggen, men presenterte den for Bokklubben da den var hovedbok der.

For å sitere meg selv: «Historien i Over det kinesiske hav er basert på virkelige hendelser og mennesker. Men det er først og fremst en drivende god fortelling om en rekke usedvanlige mennesker man sjelden møter maken til i litteraturen eller virkeligheten. Gaute Heivoll skriver med sterk innlevelse og klok verdighet om de såkalt åndssvake, om menneskets verdi og om livskvalitet. Det er en stillferdig og gripende roman som gjør dypt inntrykk.»

Jeg har store forventninger til årets roman, De fem årstidene, der Heivoll skriver om besteforeldrene sine. Han fortalte på onsdag at han fikk ideen da han i 2012 for første gang fikk se filmopptak bestefaren gjorde i 1978, blant annet av Heivoll selv som nyfødt.

Fra forlagets omtale: Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg. I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet.

unnskyldMen jeg kan jo ikke gi meg de relative sikkerstikkene i vold uten å ta noen sjanser. Blant de forfatterne jeg foreløpig ikke har lest noe av, velger jeg meg Ida Hegazi Høyer og hennes tredje roman på tre år, Unnskyld.

Forlagets omtale: En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Jeg hadde imidlertid ikke vært en litteraturviter med respekt for meg selv hvis jeg ikke var noe mindre opptatt av tematikken, og noe mer opptatt av gjennomføringen. Tekstutdraget fra Unnskyld i katalogen appellerer omtrent like sterkt til den språksnobbete delen av meg som liker gode setninger, og bokelskerdelen av meg som blir like barnslig glad hver gang noe viktig om livet kan sies med bokmetaforer:

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

Hele katalogen til Tiden finner du her.

One thought on “Bokhøsten hos Tiden”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s