Mitt litterære 2014

Jeg har vært sent ute med å formulere lesemål for 2014, og hatt litt vanskelig for å bestemme meg for hva jeg skal prioritere å lese i år. Alle som kjenner meg eller har fulgt bloggen min en stund vet at jeg elsker å tvangslese litteratur. Jeg blir litt skeptisk hvis lesingen går for lett, og regner det som et tegn på begynnende åndelig forfall. Derfor velger jeg sjelden bøker ut fra hva jeg har lyst til å lese akkurat der og da. I stedet velger jeg bøker ut fra en overordnet plan, et slags system, fordi det handler mye om prioritering. Leser jeg for mye utenlandsk litteratur, er det mindre tid til norsk. Klassikere leses på bekostning av samtidslitteratur. Romaner på bekostning av lyrikk. Underholdningslitteratur på bekostning av bøker som kan gjøre meg klok, smart og lykkelig. Jeg prøver hele tiden å finne en slags balanse, sånn at jeg får lest variert nok.

Hvis jeg alltid hadde lest ut fra lystprinsippet, er jeg redd jeg hadde endt opp med å velge så tilfeldige bøker at jeg hadde gått glipp av den litteraturen som virkelig gir meg noe. Jeg nærer en grunnleggende mistillit til mine egne impulser. Ved å ha lesemål tvinger jeg meg selv til å tenke over hva jeg ønsker å prioritere, og hva jeg vil nedprioritere. Og for å få det til, trenger jeg konkrete mål.

De lesemålene jeg hadde for 2013 var for store, altfor store. De var sannsynligvis et resultat av at jeg var så underernært på skjønnlitteratur etter en travel høst i 2012 at jeg glemte at jeg også hadde et liv å leve. Jeg trodde visst at jeg bare skulle sitte inne og lese. Sånn ble det heldigvis ikke. Jeg er altfor sosial og rastløs til å kunne lese hver dag og lese mye. Jeg er dessuten for opptatt av å lese nøye, ha tid til å tenke, stoppe opp ved gode setninger og tenke over det jeg leser til å kunne lese hundre bøker i året. Lesemålene mine må lages deretter.

I år har jeg bestemt meg for at lesemålene mine skal være relevante for bloggen. Etter å ha blogget i snart fire år vet jeg at jeg trenger å forandre på ting innimellom for ikke å gå lei. I 2014 er det viktigste målet for bloggen min å være mer bevisst på hvilke bøker jeg bruker tid på å skrive om, og hvilke bøker jeg mener får mer enn nok oppmerksomhet andre steder. Derfor er det ikke så mange anmeldelser her for tiden. Jeg har latt de leste bøkene hope seg opp en stund, og så vil jeg plukke ut de verdigste kandidatene og skrive om dem fremover. Jeg tenker at én anmeldelse i uken er mer enn nok. Mer enn det orker ikke jeg å skrive eller dere å lese.

Norsk litteratur

I 2013 begynte jeg for første gang å følge med på norsk samtidslitteratur. Jeg leste femten utgivelser fra 2013 og fire fra 2012, og likte mye av det jeg leste. Først famlet jeg og visste ikke i hvilken ende jeg skulle begynne i, men jeg lærte fort. De første forlagene har nå sendt ut vårlistene sine på mail, og jeg er blitt en djevel på å sile. Jeg vet hva jeg vil lese, og hva jeg glatt står over. Jeg føler heldigvis ikke at jeg trenger å gi noen en sjanse. Det er bøkenes oppgave å overbevise meg om at de fortjener min tid og oppmerksomhet, og jeg blir stadig strengere og mer kresen.

Jeg skal fortsette å lese norsk samtidslitteratur i år, men kommer ikke til å skrive om alt. Det er ingen vits i å skrive om bøker mange har anmeldt hvis jeg ikke har noe spesielt å tilføye. Jeg tror heller at jeg skal skrive om de bøkene som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Lyrikk

Det fører meg naturlig videre til neste punkt og den andre store forandringen som skjedde i 2013, nemlig at jeg begynte å lese lyrikk fordi jeg hadde lyst, og ikke fordi jeg følte at jeg for skams skyld burde gjøre det. Jeg har allerede rukket å oppdage at lesing av lyrikk gjør meg til en generelt bedre leser, også av prosa. Ruth Lillegravens Urd og Steinar Opstads Å, høye dag var blant de aller fineste bøkene jeg leste i 2013, og jeg er utrolig glad for at jeg klarte å overbevise så mange av dere bloggende mennesker om at dere også måtte lese Urd. Ikke minst er det fantastisk å høre at dere likte den i tillegg, enten dere vanligvis leser dikt eller ikke. Misjonsbloggere som meg blir lykkelige av sånt.

Jeg og Bokelskerinnen var på Kritikerlagets oppsummering av bokåret 2013 i desember, og kritikerne virket enige om at det først og fremst var lyrikken og essaysamlingene som utmerket seg i fjor, ikke romanene. Jeg kunne med andre ord ikke ha valgt et bedre tidspunkt å begynne å lese lyrikk på. Jeg har en del diktsamlinger liggende på vent, både gamle og nye, og skal lese mange av dem i år.

Det er krevende å skrive godt om lyrikk, og jeg trenger å øve meg. For all del, jeg skrev jo om dikt på universitetet og har trening sånn sett. Men jeg synes fort det blir kjedelig med upersonlige og skoleflinke lesninger av dikt, og det er på mange måter det akademikere lærer å være: Flinke, men kjedelige. Jeg må finne en annen måte å gjøre det på, som ligger nærmere måten jeg faktisk opplever diktene på.

Jeg skal altså fortsette å lese lyrikk, og skrive om det litt oftere enn ellers. De første gangene jeg skrev om lyrikk her på bloggen, tenkte jeg at det kun var for min egen del, fordi jeg hadde lyst. Det virket mer fornuftig å skrive om krim og Harry Potter mens bloggen vokste. Men sånn var det ikke. Innleggene mine om lyrikk er mye mer populære enn innlegg om alle former for populærlitteratur, sikkert fordi det er så mange som skriver om det siste, og relativt få som skriver om lyrikk. Da føler jeg meg kallet.

Bokhyllelesing

Det er en kjent sak at jeg har *litt* for mange bøker. Jeg har tidligere prøvd meg på kjøpestopp. Det gikk ikke, og det kommer ikke til å gå i fremtiden heller. Jeg kommer alltid til å kjøpe altfor mange bøker, sånn er det bare. Men det hoper seg opp i alle rom, og det første målet for 2014 blir derfor å rydde i bokhyllene mine og gi bort så mange bøker som mulig.

Det andre målet er å lese mer fra egne bokhyller, spesielt noen av de bøkene jeg har hatt stående lengst uten å lese. Jeg ser ikke bort fra at det er der jeg vil finne noen av høydepunktene i leseåret 2014, for det skjer hvert år. I 2013 var det Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale og Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. I 2012 var det Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri. De hadde støvet ned i hyllene mine i årevis før de ble lest og elsket. Mellom linjene arrangerer dugnad for alle som vil lese mer fra egne hyller i år. Første bok skal leses i februar, og jeg går for enten Olav Duuns Menneske og maktene eller Agnar Mykles Sangen om den røde rubin. Og innrømmer at jeg gruer meg litt.

Krim

Jeg er en av få litteraturvitere som oppriktig liker å lese krim, og leser derfor et visst antall krimmanus for forlag i året. Derfor føler jeg meg ganske mettet på sjangeren ellers, og velger som regel å lese noe annet når jeg har fri. Men det er ikke bra, for mange av manusene er absolutt ikke gode nok til å utgis. Hvis jeg ikke jevnlig leser god krim, glemmer jeg fort hva som er bra, og hva som bare ikke er like dårlig som det som er skikkelig dårlig. Jeg må ha en målestokk å ta utgangspunkt i, og den er i ferd med å viskes ut. Her må noe gjøres! Altså, mer krimlesing i 2014.

I utgangspunktet kjenner jeg at det holder å lese mer krim, jeg har ikke særlig lyst til å blogge mye om det i tillegg. Jeg skriver da en tilstrekkelig mengde vurderinger av krim allerede, de blir bare ikke publisert noe sted. Samtidig er det noe rart med krim, ettersom krimbøker vurderes ut fra andre kriterier enn annen skjønnlitteratur. Jeg er usikker på om jeg mener at det er dumt eller bra. Det hadde vært interessant å utforske fordeler og ulemper ved denne tankegangen ut fra konkrete eksempler. Kanskje blogger jeg om akkurat dét hvis jeg får ånden over meg.

Misantropier

Et morsomt mål må jeg ha, et som er basert på en viss dragning mot enkelte typer litteratur. Misantropier! Jeg elsker det. Her kommer Matias Faldbakkens Skandinaviske misantropi inn. Jeg skal endelig lese Macht und Rebel og Unfun, etter å ha ledd meg halvt i hjel av The Cocka Hola Company i 2012. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om dette faktisk kvalifiserer som et lesemål, eller om det blir for enkelt. Men igjen, jeg leste ingen av bøkene i fjor, og da er det helt sikkert fordi jeg ikke hadde lovet offentlig å gjøre det. Som jeg har nå. I lesesirkelen leser vi dessuten Michel Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler i september. Jeg er fan etter å ha lest Utvidelse av kampsonen i fjor, og tipper at Faldbakken er fan han også. Jeg fikk Joakim Kjørsviks roman I fjor var en lang natt i julegave, og det kan hende at den passer inn her. Den virker i alle fall svært lovende mørk og morsom. Det blir en fest!

Finske romaner

Jeg vet at jeg uttaler meg på syltynt grunnlag nå, men jeg er sikker på at finsk litteratur er noe for meg. Väinö Linnas Ukjent soldat står høyt oppe på favorittlisten min, og det samme gjør Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. Niemi er vel teknisk sett svensk, men det er så mye finsk i bøkene hans at jeg tar en sjefsavgjørelse på at det er mentaliteten, ikke geografien, som avgjør. Inntrykket mitt er at finske romaner er det stikk motsatte av finsk fjernsynsteater, og at finnene driver med ting i sin litteratur som norske forfattere godt kunne ha gjort litt mer av. Nøyaktig hva det er, kommer jeg tilbake til når jeg i løpet av året får bedre grunnlag til å sammenlikne og komme med kyndige og dogmatiske uttalelser. De forfatterne jeg har plukket ut i første omgang er Arto Paasilinna, Sofi Oksanen, Katja Kettu, Antti Tuomainen, Märta Tikkanen og Kari Hotakainen. Her tar jeg gjerne imot tips fra publikum!

Jeg tror 2014 blir et bra leseår. Jeg håper selvsagt at det blir et bra år på andre måter også, men det ligger det definitivt an til å bli. I høst ble jeg utnevnt til ny festgeneral på jobben, og jeg tenker at livet ikke kan bli dårlig når jeg får være general for både fest og lesesirkel samtidig. Dessuten har jeg bare ett annet nyttårsforsett foreløpig, som jeg vet at jeg skal klare. Det er noe som lukter rart i kjøleskapet mitt, og jeg skal finne ut hva det er. Eventuelt kaste det, hvis det har gått ut på dato. Jeg har hele 2014 på meg, og skal nok finne ut av det. Men aller først er det bøker som skal leses, mange bøker.

Hva skal dere andre lese fremover? Ha et riktig godt nytt leseår!

Väinö Linna – Ukjent soldat

«Som vi jo alle vet, er Vårherre fremsynt og allvitende over all forstand. Således hadde han latt en skogbrann svi av 10-12 hektar statsskog på en sandmo i nærheten av Joensuu, en liten by i finsk Karelen. Sin vane tro hadde menneskene prøvd av alle krefter å hindre ham i dette forehavende, men han hadde urokkelig drevet på med skogbrannen sin til han syntes han hadde fått det slik han ville ha det med tanke på sine fremtidsplaner.» Slik begynner Väinö Linnas store finske krigsroman, og jeg falt pladask umiddelbart. Den ramsalte ironien og det hånlige skråblikket rettet mot alt som smaker av autoritet og idealer er representativt for Linnas stil. Handlingen innledes idet Vinterkrigen mot Russland er slutt, året før Finland går inn i andre verdenskrig på Tysklands side. Boken følger en bataljon som hovedsakelig består av fattige finske husmannsgutter i kamphandlingene mot Russland i øst, og er en svært realistisk skildring av krig på bakkenivå. Storpolitikk og maktsentra befinner seg langt unna, og det er infanteriets knallharde hverdag Linna skriver om. Her finnes det liten plass for krigsidealisme og menneskelighet. Karene i troppen har mer enn nok med å karre seg gjennom ulendt terreng med gnagsår, sult og søvnmangel uten å bli skutt i hodet, om de ikke i tillegg skal belemre seg med inngående refleksjoner over hvorfor de egentlig er der.

Det er mye fordelaktig å si om Linnas krigsepos, men man kommer ikke utenom karakterene. Romanen har ingen enkelt hovedperson, men følger et knippe sentrale karakterer i en bataljon på østfronten. Gruppen av unge menn er mangslungen, og her finner man de fleste mennesketyper: tause og utholdende Koskela, godtroende Salo, ambisiøse Kariluoto, iskalde Lehto, seige Määttä, kremmeren og skjørtejegeren Rahikainen, kommunisten Lahtinen, rappkjeftede Hietanen, fnisete Vanhala og vettskremte Riitaoja. «Der sto de da, i et nokså møysommelig oppstilt geledd, disse mor Finlands utvalgte ofre på verdenshistoriens alter».

Linnas blikk for mennesker er sjeldent skarpt. Han etablerer personlighetstrekkene hos karakterene raskt, og lar leseren observere dem og bli kjent med dem gjennom krigshandlinger og hverdagslige samtaler. Hvordan de takler krigen, sulten, redselen og hverandre. De er store i kjeften, hissige og kranglete. Kyniske og impulsive. Enkle gutter fra enkle kår som stort sett ikke har andre mål enn å komme seg levende gjennom de nærmeste timene. De er ingen helter som slåss for sitt fedreland. De er ubetydelige fotsoldater beordret til å utkjempe noen andres krig.

Mangelen på idealisme hos soldatene utgjør kjernen i Linnas kritikk av Finlands deltakelse i krigen. Boken skapte et voldsomt rabalder da den ble utgitt i 1954, og det er en smal sak å se hvorfor Linna tirret på seg myndigheter og det militære, for her er det ingenting som holdes hellig. For en pasifistisk leser som meg blir det tydelig at verneplikt og tvang er en forutsetning for de fleste kriger, og at de som tar avgjørelsene om å gå til krig sjelden er de som må ofre livet på slagmarken. Meningsløst og urettferdig er bare forbokstaven.

«De geipet etter bilene, og Finlands tapre lotte fikk så grufulle grovheter utover seg at de ekstatiske lottetantene hjemme i småbyene ville fått hjerteslag om de hadde hørt dem. En general som kom forbi i bilen sin, forårsaket en slik flom av skjellsord og forbannelser at en fremmed iakttager ville vært overbevist om at mytteriet sto for døren. – Kommer og støver folk i øya, de jævlene. Bensin er det nok av når storkara skal ut på kjøretur med felthorene sine. Hvem faen er det som plystrer der borte? Lokk kjeften, det er jævli nok her uten den pipinga. Bygd etter bygd la de bak seg. Langs alle veier strømmet det marsjkolonner gjennom Ladoga-Karelen. Over dem drev tette støvskyer som blandet seg med den blå røyken fra utallige skogbranner, og gjennom det hele stekte solen rød og het. Men i de kretsene der det ikke var blemmer under føttene og der ingen bæreremmer gnog sår på skulderbladene, der sto jubelen i taket: Finland marsjerer!»

Linnas kritikk av krigen gjennom soldatenes biske humør og likegyldighet tilfører samtidig romanen en fin humoristisk snert. Om soldatene omgir seg med brutal og brå død dagen lang, går det aldri utover kjeftamentet. Det er ikke mye som minner om prangende parader i strunke uniformer. Jeg tror aldri jeg har opplevd maken til gretne og sure karakterer i en bok. De kjefter og kverulerer dagen lang, og deres totale mangel på respekt for autoriteter passer perfekt til den ujålete finske folkesjelen de representerer.

Forfatterens observasjonsevne og kritiske temperament gjør mye av romanen. Men jeg lar meg aldri imponere mer enn når det kommer de rent litterære aspektene ved boken til gode, for Linna er en dyktig forteller. Han sveiper jevnlig innom karakterer som ikke har noen betydning for handlingen, og avslører grunnleggende motivasjoner og selvbedrag i forbifarten. Det er ofte i disse sveipene at verden utenfor slagmarken formidles til leseren, og han gjør bruk av ulike narrative teknikker som tilfører teksten en særegen spenning.

«Lotten Raili Kotilainen kom til å huske på at hun var kvinne og at hennes kjønn liksom forlangte dette utbrudd av medlidenhet. I virkeligheten var hun så lykkelig at medlidenheten bare fantes på overflaten. Hun var nemlig fullstendig oppslukt av adjutanten, som var en staselig offiser med en overmåte fin fremtreden. Han var meget dannet, behersket blant annet fire språk. Var han Den Rette? Var han Raili Kotilainens drømmeoffiser, for hvis skyld hun var blitt frontlotte, godt hjulpet av Vinterkrigens og enfoldige utenlandskorrespondenters heltelottemyte og av den patriotisme som fem års skolegang hadde podet inn i denne vesle landsbytelefondamen.»

Sveip som dette gir store mengder informasjon om konteksten som ellers faller utenfor handlingen. Måten Linna her bruker fri indirekte diskurs for å avkle lottens tåpelig romantiske grunner for krigsdeltakelse, hennes overflatiskhet og selvbevissthet, og krigspropagandaen hun er påvirket av, er etter min mening forfatterens adelsmerke. Linna utnytter alle fordelene med å bruke en allvitende tredjepersonsforteller, en forteller som verken er desillusjonert eller sentimental. Kanskje nettopp derfor blir historien så dypt fengslende. Ukjent soldat er i alle fall en av de mest troverdige krigsromanene jeg har lest.