Stikkord: Matias Faldbakken

Mitt litterære 2014

Jeg har vært sent ute med å formulere lesemål for 2014, og hatt litt vanskelig for å bestemme meg for hva jeg skal prioritere å lese i år. Alle som kjenner meg eller har fulgt bloggen min en stund vet at jeg elsker å tvangslese litteratur. Jeg blir litt skeptisk hvis lesingen går for lett, og regner det som et tegn på begynnende åndelig forfall. Derfor velger jeg sjelden bøker ut fra hva jeg har lyst til å lese akkurat der og da. I stedet velger jeg bøker ut fra en overordnet plan, et slags system, fordi det handler mye om prioritering. Leser jeg for mye utenlandsk litteratur, er det mindre tid til norsk. Klassikere leses på bekostning av samtidslitteratur. Romaner på bekostning av lyrikk. Underholdningslitteratur på bekostning av bøker som kan gjøre meg klok, smart og lykkelig. Jeg prøver hele tiden å finne en slags balanse, sånn at jeg får lest variert nok.

Hvis jeg alltid hadde lest ut fra lystprinsippet, er jeg redd jeg hadde endt opp med å velge så tilfeldige bøker at jeg hadde gått glipp av den litteraturen som virkelig gir meg noe. Jeg nærer en grunnleggende mistillit til mine egne impulser. Ved å ha lesemål tvinger jeg meg selv til å tenke over hva jeg ønsker å prioritere, og hva jeg vil nedprioritere. Og for å få det til, trenger jeg konkrete mål.

De lesemålene jeg hadde for 2013 var for store, altfor store. De var sannsynligvis et resultat av at jeg var så underernært på skjønnlitteratur etter en travel høst i 2012 at jeg glemte at jeg også hadde et liv å leve. Jeg trodde visst at jeg bare skulle sitte inne og lese. Sånn ble det heldigvis ikke. Jeg er altfor sosial og rastløs til å kunne lese hver dag og lese mye. Jeg er dessuten for opptatt av å lese nøye, ha tid til å tenke, stoppe opp ved gode setninger og tenke over det jeg leser til å kunne lese hundre bøker i året. Lesemålene mine må lages deretter.

I år har jeg bestemt meg for at lesemålene mine skal være relevante for bloggen. Etter å ha blogget i snart fire år vet jeg at jeg trenger å forandre på ting innimellom for ikke å gå lei. I 2014 er det viktigste målet for bloggen min å være mer bevisst på hvilke bøker jeg bruker tid på å skrive om, og hvilke bøker jeg mener får mer enn nok oppmerksomhet andre steder. Derfor er det ikke så mange anmeldelser her for tiden. Jeg har latt de leste bøkene hope seg opp en stund, og så vil jeg plukke ut de verdigste kandidatene og skrive om dem fremover. Jeg tenker at én anmeldelse i uken er mer enn nok. Mer enn det orker ikke jeg å skrive eller dere å lese.

Norsk litteratur

I 2013 begynte jeg for første gang å følge med på norsk samtidslitteratur. Jeg leste femten utgivelser fra 2013 og fire fra 2012, og likte mye av det jeg leste. Først famlet jeg og visste ikke i hvilken ende jeg skulle begynne i, men jeg lærte fort. De første forlagene har nå sendt ut vårlistene sine på mail, og jeg er blitt en djevel på å sile. Jeg vet hva jeg vil lese, og hva jeg glatt står over. Jeg føler heldigvis ikke at jeg trenger å gi noen en sjanse. Det er bøkenes oppgave å overbevise meg om at de fortjener min tid og oppmerksomhet, og jeg blir stadig strengere og mer kresen.

Jeg skal fortsette å lese norsk samtidslitteratur i år, men kommer ikke til å skrive om alt. Det er ingen vits i å skrive om bøker mange har anmeldt hvis jeg ikke har noe spesielt å tilføye. Jeg tror heller at jeg skal skrive om de bøkene som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Lyrikk

Det fører meg naturlig videre til neste punkt og den andre store forandringen som skjedde i 2013, nemlig at jeg begynte å lese lyrikk fordi jeg hadde lyst, og ikke fordi jeg følte at jeg for skams skyld burde gjøre det. Jeg har allerede rukket å oppdage at lesing av lyrikk gjør meg til en generelt bedre leser, også av prosa. Ruth Lillegravens Urd og Steinar Opstads Å, høye dag var blant de aller fineste bøkene jeg leste i 2013, og jeg er utrolig glad for at jeg klarte å overbevise så mange av dere bloggende mennesker om at dere også måtte lese Urd. Ikke minst er det fantastisk å høre at dere likte den i tillegg, enten dere vanligvis leser dikt eller ikke. Misjonsbloggere som meg blir lykkelige av sånt.

Jeg og Bokelskerinnen var på Kritikerlagets oppsummering av bokåret 2013 i desember, og kritikerne virket enige om at det først og fremst var lyrikken og essaysamlingene som utmerket seg i fjor, ikke romanene. Jeg kunne med andre ord ikke ha valgt et bedre tidspunkt å begynne å lese lyrikk på. Jeg har en del diktsamlinger liggende på vent, både gamle og nye, og skal lese mange av dem i år.

Det er krevende å skrive godt om lyrikk, og jeg trenger å øve meg. For all del, jeg skrev jo om dikt på universitetet og har trening sånn sett. Men jeg synes fort det blir kjedelig med upersonlige og skoleflinke lesninger av dikt, og det er på mange måter det akademikere lærer å være: Flinke, men kjedelige. Jeg må finne en annen måte å gjøre det på, som ligger nærmere måten jeg faktisk opplever diktene på.

Jeg skal altså fortsette å lese lyrikk, og skrive om det litt oftere enn ellers. De første gangene jeg skrev om lyrikk her på bloggen, tenkte jeg at det kun var for min egen del, fordi jeg hadde lyst. Det virket mer fornuftig å skrive om krim og Harry Potter mens bloggen vokste. Men sånn var det ikke. Innleggene mine om lyrikk er mye mer populære enn innlegg om alle former for populærlitteratur, sikkert fordi det er så mange som skriver om det siste, og relativt få som skriver om lyrikk. Da føler jeg meg kallet.

Bokhyllelesing

Det er en kjent sak at jeg har *litt* for mange bøker. Jeg har tidligere prøvd meg på kjøpestopp. Det gikk ikke, og det kommer ikke til å gå i fremtiden heller. Jeg kommer alltid til å kjøpe altfor mange bøker, sånn er det bare. Men det hoper seg opp i alle rom, og det første målet for 2014 blir derfor å rydde i bokhyllene mine og gi bort så mange bøker som mulig.

Det andre målet er å lese mer fra egne bokhyller, spesielt noen av de bøkene jeg har hatt stående lengst uten å lese. Jeg ser ikke bort fra at det er der jeg vil finne noen av høydepunktene i leseåret 2014, for det skjer hvert år. I 2013 var det Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale og Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. I 2012 var det Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri. De hadde støvet ned i hyllene mine i årevis før de ble lest og elsket. Mellom linjene arrangerer dugnad for alle som vil lese mer fra egne hyller i år. Første bok skal leses i februar, og jeg går for enten Olav Duuns Menneske og maktene eller Agnar Mykles Sangen om den røde rubin. Og innrømmer at jeg gruer meg litt.

Krim

Jeg er en av få litteraturvitere som oppriktig liker å lese krim, og leser derfor et visst antall krimmanus for forlag i året. Derfor føler jeg meg ganske mettet på sjangeren ellers, og velger som regel å lese noe annet når jeg har fri. Men det er ikke bra, for mange av manusene er absolutt ikke gode nok til å utgis. Hvis jeg ikke jevnlig leser god krim, glemmer jeg fort hva som er bra, og hva som bare ikke er like dårlig som det som er skikkelig dårlig. Jeg må ha en målestokk å ta utgangspunkt i, og den er i ferd med å viskes ut. Her må noe gjøres! Altså, mer krimlesing i 2014.

I utgangspunktet kjenner jeg at det holder å lese mer krim, jeg har ikke særlig lyst til å blogge mye om det i tillegg. Jeg skriver da en tilstrekkelig mengde vurderinger av krim allerede, de blir bare ikke publisert noe sted. Samtidig er det noe rart med krim, ettersom krimbøker vurderes ut fra andre kriterier enn annen skjønnlitteratur. Jeg er usikker på om jeg mener at det er dumt eller bra. Det hadde vært interessant å utforske fordeler og ulemper ved denne tankegangen ut fra konkrete eksempler. Kanskje blogger jeg om akkurat dét hvis jeg får ånden over meg.

Misantropier

Et morsomt mål må jeg ha, et som er basert på en viss dragning mot enkelte typer litteratur. Misantropier! Jeg elsker det. Her kommer Matias Faldbakkens Skandinaviske misantropi inn. Jeg skal endelig lese Macht und Rebel og Unfun, etter å ha ledd meg halvt i hjel av The Cocka Hola Company i 2012. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om dette faktisk kvalifiserer som et lesemål, eller om det blir for enkelt. Men igjen, jeg leste ingen av bøkene i fjor, og da er det helt sikkert fordi jeg ikke hadde lovet offentlig å gjøre det. Som jeg har nå. I lesesirkelen leser vi dessuten Michel Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler i september. Jeg er fan etter å ha lest Utvidelse av kampsonen i fjor, og tipper at Faldbakken er fan han også. Jeg fikk Joakim Kjørsviks roman I fjor var en lang natt i julegave, og det kan hende at den passer inn her. Den virker i alle fall svært lovende mørk og morsom. Det blir en fest!

Finske romaner

Jeg vet at jeg uttaler meg på syltynt grunnlag nå, men jeg er sikker på at finsk litteratur er noe for meg. Väinö Linnas Ukjent soldat står høyt oppe på favorittlisten min, og det samme gjør Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. Niemi er vel teknisk sett svensk, men det er så mye finsk i bøkene hans at jeg tar en sjefsavgjørelse på at det er mentaliteten, ikke geografien, som avgjør. Inntrykket mitt er at finske romaner er det stikk motsatte av finsk fjernsynsteater, og at finnene driver med ting i sin litteratur som norske forfattere godt kunne ha gjort litt mer av. Nøyaktig hva det er, kommer jeg tilbake til når jeg i løpet av året får bedre grunnlag til å sammenlikne og komme med kyndige og dogmatiske uttalelser. De forfatterne jeg har plukket ut i første omgang er Arto Paasilinna, Sofi Oksanen, Katja Kettu, Antti Tuomainen, Märta Tikkanen og Kari Hotakainen. Her tar jeg gjerne imot tips fra publikum!

Jeg tror 2014 blir et bra leseår. Jeg håper selvsagt at det blir et bra år på andre måter også, men det ligger det definitivt an til å bli. I høst ble jeg utnevnt til ny festgeneral på jobben, og jeg tenker at livet ikke kan bli dårlig når jeg får være general for både fest og lesesirkel samtidig. Dessuten har jeg bare ett annet nyttårsforsett foreløpig, som jeg vet at jeg skal klare. Det er noe som lukter rart i kjøleskapet mitt, og jeg skal finne ut hva det er. Eventuelt kaste det, hvis det har gått ut på dato. Jeg har hele 2014 på meg, og skal nok finne ut av det. Men aller først er det bøker som skal leses, mange bøker.

Hva skal dere andre lese fremover? Ha et riktig godt nytt leseår!

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!