Benoni

Benoni av Knut Hamsun er første del av dobbeltromanen om Benoni og Rosa. Det er neppe en roman Hamsun-kjennere vil trekke fram som en betydelig roman i forfatterskapet hans, men jeg liker den mye, mye bedre enn både Pan og Victoria. Kanskje er det fordi sistnevnte romaner skildrer en i mine øyne altfor innadvendt og lite sympatisk hovedperson, og skildringen av hovedpersonen er for tett på og ukritisk til at jeg klarer å engasjere meg. Benoni er i hvert fall den første av Hamsuns hovedpersoner som jeg har likt å lese om. Boken er mye bredere anlagt enn både Pan og Victoria og den er nok så nær en samfunnsroman som det er mulig å komme i Knut Hamsuns forfatterskap.

Handlingen er lagt til kystbygden Sirilund i Nordland en gang i andre halvdel av 1800-tallet, hvor Benoni Hartvigsen er landpostbud. Han er svak for prestedatteren i nabobygda, Rosa Barfod, men han går over streken ved å nøre oppunder rykter om at det er noe mellom dem og blir ydmyket og utstøtt av bygdas folk når han må signere en offentlig erklæring om at han har løyet om forholdet deres. Ydmykelsen knekker Benoni, men den rike og allmektige kjøpmann Mack på Sirilund blir redningen. Han inkluderer Benoni i et sildeoppkjøp som gir god avkastning, og plutselig er Benoni en formuende storkar. Mack overtaler guddatteren Rosa til å gifte seg med Benoni, og de forlover seg. Men så kommer klokkersønnen Nikolai Arentsen hjem etter å ha studert juss i byen i fjorten år. Han og Rosa har vært kjærester siden barndommen, og Rosa gifter seg med ham i stedet. Benoni er igjen knust, og sliter med at han ikke oppnår samme respekt og tillit av bygdas folk som Mack, til tross for at Benoni har pant i Macks store eiendommer.

«Tidlig på morgningen var det og to drammer hadde han drukket, så han hadde et stort hjerte»

Boken gir et sjarmerende innblikk i det nordnorske bygdesamfunnet på 1800-tallet, og det myldrer av komiske og pussige skikkelser. Under den sjarmerende overflaten ulmer det likevel av maktkamp, sjalusi, utroskap og smålighet. Den elegante kjøpmann Mack har bygda i sin hule hånd og folk nærer stor tillit til ham. Samtidig forsyner han seg grådig av bygdas kvinner, og det spiller ingen rolle om kvinnene er gifte eller i yngste laget. Benoni har en overraskende aktuell tematikk til Hamsun-roman å være. Aktualiteten skyldes først og fremst Benonis jag etter å bli en enestående viktig og beundret mann, og hans store fokus på selvfremstilling og hvordan andre oppfatter ham. Bevisstheten om hvordan andre behandler ham er viktigere enn hvordan han oppfatter seg selv. De store summene han tjener er verdt lite for ham så lenge bygdefolket tiltaler ham som Benoni og «du», istedenfor Hartvigsen og «De». For ham er Rosa først og fremst det gjeveste man kan oppnå; den vakreste og mest ettertraktede kvinnen i bygda. Han er nok forelsket i henne på sin måte, men det handler like mye om hva hun representerer av status, som personligheten hennes. Benoni føler seg tråkket på og blir fornærmet ved den minste antydning til mangel på beundring fra bygdas folk. Han hermer etter Mack så godt han kan, og de mislykkede forsøkene er både komiske og såre. Benoni er en Bør Børson, nyrik og vulgær, men samtidig har han et godt hjerte og er snar til å hjelpe andre med stort og smått. Han trives best når folk står i ring rundt ham og viser ham den beundringen han ønsker, slik at han kan avfeie den og late som om alt er bagateller:

Almuen stod omkring og nikket: den pokkers Benoni, han fikk ekspress så godt som fra Vårherre selv når det var sild! Og Benoni han tok seg opp i hårpelsen og smilte med sine sterke, gule hvalrostenner, at Nei det var aldeles formeget sagt, det var en overdrivelse, men at han hadde nu sine erfaringer, så ussel som de så ham.

(Jeg har tatt meg den frihet å modernisere alle sitater, som jeg mener burde ha vært gjort i alle nyere utgaver.)

Ibsen-liknende dramatikk

Det jeg fant mest interessant ved boken er likevel ikke Benoni og hans utrettelige kamp for å oppnå lokal heder og ære, men snarere forholdet mellom Rosa og Nikolai Arentsen. Det er dette forholdet jeg mener Hamsun skildrer best – og bitrest. Nikolai og Rosa har vært en slags kjærester i alle år, selv mens Nikolai har vært i byen og studert juss i fjorten år. Han kommer hjem skallet og alkoholisert, og er flåsete og lettsindig. Rosa har fulgt hans gradvise forandring til det verre:

Akk i alle disse år hadde hun møtt ham mere og mere forandret for hver tur hun gjorde sørpå. Og for hver gang var han også blitt mere forloren innvendig, full av dårlighet, av uordentlighet, vitser og lathet. Byens liv hadde gjort denne bondegut til en stakkar.

Bygdas folk lar seg derimot imponere av den skolerte mannen: «Ung Arentsen hadde så meget til hvite hender og ikke et hår mere øverst på hodet, så folk forstod han hadde studert dypt». Arentsens plan er å komme hjem til den lille bygda og tjene fett på diverse småkrangler mellom naboer, noe han lykkes med ganske raskt. Og Nikolai brisker seg med råflotte uttalelser: «Jeg er Nikolai Arentsen, loven, kunne han si; den som setter seg opp mot meg er fra det øyeblikk i fare». Men Nikolai taper sakene sine i retten fordi enhver annen rettskyndig gjennomskuer hans anstrengelser som kverulantisk og konstruert. Han blir til og med idømt bøter for å ha kastet bort domstolenes tid. På dette tidspunktet går Nikolai fra å være en særdeles tørst mann til å bli en fullblods alkoholiker.

I mellomtiden har Nikolai overtalt Rosa til å innse at forlovelsen med Benoni er absurd, og at det er de som hører sammen. Overtalelsen består stort sett i å latterliggjøre Benonis mangel på pene manerer, som når Rosa leser opp et brev hun har fått fra Benoni, og Nikolai reagerer med: «Men du gode Gud, det er jo et brev fra en underjordisk!» Rosa konfronterer ham likevel med hvorfor han har brukt så lang tid på utdannelsen sin når han kunne ha giftet seg med henne for flere år siden: «Si meg, de stakkars eksamener de kunne du jo ha vært ferdig med for tre fire år siden, sier man. Ja, svarte han i sin flauhet; men da ville troskapen blitt bare ti elleve år gammel». Nikolai har det i kjeften, men klarer ikke å ta noe alvorlig.

Rosa gifter seg altså med Nikolai av fjorten års gammel vane, og usikkerhet på om hun passer sammen med oppkomlingen Benoni. Samtidig fortelles historien om fyrvokter Schøning og hans kone, et gammelt ektepar som «har vært gifte i tredve år, de har gått i hus sammen i elleve tusen dager». Og er akkurat så lei av hverandre. Rosa og Nikolai trenger imidlertid ikke elleve tusen dager sammen for å bli lei av hverandre. Allerede etter noen måneder er ekteskapet i full oppløsning, og de krangler med en bitterhet og forakt som kun to mennesker som virkelig kjenner hverandre kan:

Hva er dette for slags mat for voksne folk, sa han. Det er akkurat som fjær og dun, så lite og tynt er det. Jeg sier det ikke for noe annet; men det er ikke mat for arbeidsfolk. Arbeidsfolk! Han hadde ikke et arbeide i hånden så lang som dagen var! Her er så kaldt og her er ikke en vedstikke inne, sa han om kvelden. Ja gå nu selv etter litt ved, svarte hun. Du store min, du er da vel tykk nok til det, haha. Rosa så med sann uvilje på ham fordi han hver dag la seg mer ut og ble tykk; kinnene begynte å henge. Han var som han pleide, lat og småpussig. Om du kalte meg for magerheten selv så ville det være en fullvoksen løgn i din hals, Rosa. Magerhet er en mangel som jeg mangler, følgelig er spekk en fordel som – Å tøv litt mer, Nikolai. Så kommer litt rørelse i kinnene dine. Det er vel ikke meningen at kinnene skal være hjørner i et ansikt heller, sa han. Men du begynner da å bli god og trivelig over magen også. Hm. Det er mer enn du gjør.

Og så videre. Det er faktisk ganske fælt å lese om Nikolais stadig mer omfattende alkoholisme, og Rosas bestrebelser på å holde ting gående på kreditt. Benoni overrasker henne hjemme en dag han er på utkikk etter Nikolai, og finner henne i en stue helt uten møbler mens hun skrubber gulvet som en annen tjenestejente. Forholdet når et Ibsen-aktig sluttpunkt når Nikolai uten videre innrømmer at den eneste grunnen til at han ville gifte seg med Rosa, var at hun var forlovet med en annen:

Jaja, du kan si hva du vil, Rosa; men det er ingen annen kjærlighet enn den stjålne. Der forskar hennes ansikt seg og det liknet en solnedgang da hennes øyne langsomt skumret over. I samme øyeblikk kjærligheten har gjort seg lovlig blir den svinsk, endte ung Arenten. Og i samme øyeblikk gjør den seg til vane. Men i samme øyeblikk er kjærligheten fordunstet.

Første bok i dobbeltromanen ender idet Macks datter Edvarda vender tilbake til Sirilund med sine to døtre etter at mannen hennes er død. Og hva som skjer videre mellom Rosa og Nikolai, og Benoni og Rosa henger i luften.

For å yte humoren i boken rettferdighet, kan jeg ikke avslutte uten å ta med et sitat som viser den frem. Sitatet handler om bifigurer i boken; om en engelskmann som skal komme til å sørge for Benonis rikdom en gang for alle, men som her er mer opptatt av å forføre datteren til mannen han leier hytte av, som ”lot endog som han kunde spike englisk med ham. Og datteren, den store voksne Edvarda som var oppkaldt etter Edvarda Mack, hun lærte snart å snakke dette fremmede engelsk i enerom med herren og forstod ham også når han hvisket”. Og hviskende englisk i enerom blir det jammen barn av.