Stikkord: Benoni og Rosa

Knut Hamsun – Sult

«Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…» Man kan trygt gi Knut Hamsun æren for å ha skrevet den mest kjente åpningssetningen i norsk litteraturhistorie. Den navnløse mannlige hovedpersonen går en periode rundt i Kristianias gater, sulten og elendig. Hans forsøk på å livnære seg ved å levere artikler til byens aviser er som regel mislykket, og det lille han tjener på sine skriverier forsvinner så altfor fort. Han blir stadig tynnere og sykere, og plages sterkt av nerver og angst. Han sulter etter medgang og anerkjennelse, og håper på bedre tider. Men først og fremst sulter han.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese i Sult var at det er visse likhetstrekk mellom Sult-helten og Ingvar Ambjørnsens Elling. Jeg hadde forventet at hovedpersonen skulle være en forvirret sjel, men ikke en som var gått helt fra sans og samling. Sult-helten har kanskje peiling på mye og mangt av intellektuelle og litterære spørsmål, men virkelighetsoppfatningen er ikke like stø. Han projiserer egne oppfatninger og mistanker over på andre, lar seg mer enn gjerne provosere av antatte fornærmelser, og fremstår som nokså handicappet sosialt. Han dikter opp historier om andre i vilden sky og lyver så han tror det selv. I anfall av delirium fremkalt av både sult og mat raver han byen rundt etter innfallsmetoden og ringer på tilfeldige dører, diskuterer med seg selv, og innleder de merkverdigste samtaler med folk han møter tilfeldig.

Tidlig i boken kommer han i snakk med en blind gammel mann om hvor han bor, og Sult-helten lyver så det renner av ham. Han dikter opp en husvert ved navn Happolati, som visstnok skal ha levd som en sultan. Han smører på så tjukt han kan, men oppnår ikke den ønskede reaksjon hos den gamle mannen, som bare jatter med. Da klikker det for ham:

Helvedes pine, mand, tror De kanske at jeg sitter her og lyver Dem kapitalt fuld? ropte jeg ute av mig selv. Tror De kanske ikke engang at det gives en mand ved navn Happolati? Jeg har aldrig set på maken til trods og ondskap hos en gammel mand! Hva fan går det av Dem?

[…]

Jeg sat tilbake og så på hans ryg som gled mere og mere bort og syntes å lute mere og mere sammen. Jeg vet ikke hvor jeg fik det indtryk fra, men det forekom mig at jeg aldrig hadde set en uærligere, lastefuldere ryg end denne, og jeg angret ikke at jeg hadde skjældt mennesket ut før han forlot…

Litterært sett er det spennende å følge hovedpersonen gjennom de alltid raskt skiftende sinnsstemningene, og jeg har ingen problemer med å se hvor radikalt ny denne måten å skrive bøker på var sammenliknet med den solide realismen Hamsuns samtidige forfattere holdt seg til. Hamsuns språk er perfekt egnet til å beskrive en mann som veksler mellom bunnløs fortvilelse og euforisk lykke, stolthet og ydmykelse, sinne og skam, og som veksler så fort at jeg blir tidvis svimmel av å skulle følge karakteren inn i alle avkroker av hans tanke- og følelsesliv. Det er en litterær prestasjon, og boken fortjener sin plass i verdenslitteraturen.

Så hvorfor er jeg ikke fra meg av begeistring?

Kanskje fordi Sult-helten representerer en form for asosial væremåte som irriterer meg, og fordi boken ikke egentlig går i dialog med noe. For Sult-helten er andre mennesker en slags tilskuere hvis oppgave primært sett består i å bekrefte hans ego. Han har et enormt behov for å fremstå som rikere, mer respektabel og større enn han er. Dette behovet går langt utover en fattig manns behov for selvrespekt og det å kunne fremstå som et menneske som er verdt noe i andres øyne. Han vil være bedre enn andre, og setter sin egen stormannsgalskap foran både liv og helse. Siden han sjelden er interessert i noe annet enn sitt eget sinn, går relasjonene til andre mennesker i hovedsak ut på å finne ut om de er på hans side (tror på løgnene hans, behandler ham med ærefrykt og anerkjennelse, bukker og nikker og holder opp døra for ham), eller om de «motarbeider» ham (ser at han er fattig, spør om personlige ting, går foran ham på gaten, eller bare befinner seg i hans nærhet).

Sult-helten er den første i en serie av mange Hamsun-karakterer som sjokker rundt i en slags sjelelig feber, og har fornuften permanent utkoblet. De er nedgravd i sine egne følelser, tanker, impulser og usikkerhet, og klarer ikke å forholde seg til andre om det så står om liv. Likevel ligger skylden alltid hos noen andre enn dem selv; i Sult-heltens tilfelle er det både Gud, hvermann og tilfeldig forbipasserende. Han er på randen av sultedøden, men kaster penger etter folk så fort han får noen kroner, fordi det er viktigere å fremstå som en mann som ikke mangler noe enn å holde liv i seg selv. Det er altså ikke av barmhjertighet at han gir vekk penger, men på grunn av tanken på hvordan han fremstår for andre mennesker, og i Guds øyne. Likevel er han rasende på Gud som gir ham så harde prøvelser.

Irritasjonen jeg opplever av å lese om Sult-helten går ikke ut på at han er en mann hvis evne til fornuft er sterkt begrenset, for det kan i seg selv være uhyre interessant å følge. Jeg bare skjønner ikke hva historien egentlig skal tjene til, bortsett fra å være et velskrevet innblikk i en fortvilet og forvirret hjerne som aldri klarer å bestemme seg for noe. Som sagt, opplever jeg ikke at boken egentlig går i dialog med noe. Den mangler nyanser og flere perspektiver, og det skyldes ikke at romanen er skrevet i førsteperson. Det skyldes først og fremst at Sult-helten ikke er interessert i noe særlig annet enn seg selv og sine egne ustabile luner.

Knut Hamsun er den forfatteren jeg har det mest ambivalente forholdet til. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har et elsk/hat-forhold til bøkene hans, for jeg har aldri elsket noen av dem. Det er heller det at jeg har lurt på hvorfor jeg misliker noen av bøkene hans så sterkt mens jeg synes andre er fin lesning. Siden i fjor høst har jeg lest Markens grøde, Benoni, Rosa og nå Sult, og jeg tror jeg har funnet svaret på hvorfor jeg aldri kommer til å melde meg inn i Knut Hamsuns fanklubb. De bøkene jeg har likt er Markens grøde, Benoni og Sværmere. De bøkene jeg ikke har likt er Pan, Victoria, Rosa og Sult.

Førstnevnte bøker har et mer tilbakelent forhold til hovedpersonene. Vi får innblikk i hvordan de tenker, men ser dem såpass fra utsiden at det går an både å sympatisere med dem og riste på hodet av dem. Sistnevnte bøker har derimot et så tett forhold til hovedpersonene at de insisterer på å trekke leseren inn i deres selvsentrerte, navlebeskuende indre verden, mens de virrer rundt i livet og syter og bærer seg over alskens krenkelser og ulykker. Det er altfor ensformig, altfor uinteressant, altfor enkelt. Dessuten er det en liten tilleggsirritasjon i at Hamsun nok har påvirket mye av den navlebeskuende norske litteraturen som er blitt skrevet i ettertid, sannsynligvis av forfattere som mener de gjør kulturen en velgjerning ved å fremstille all verdens nevroser i romanform. Uten å være like inderlige, troverdige eller språkmektige som den godeste Knut.

For noen år siden sa Ebba Haslund i et intervju i Bokprogrammet på NRK om Hamsun vs. Undset at Hamsun skriver gode bøker, men at han ikke rekker Sigrid Undset til knærne engang. Hvorfor? Fordi han mangler dybden som Undset har. Jeg er helt enig. Der Undset går under overflaten, pirker og plukker i karakterene sine og vrenger dem ut og inn, holder Hamsun seg stort sett på ett plan og nøyer seg med å kjæle med karakterenes irrasjonalitet. Det er gode beskrivelser, men ikke så mye mer enn det. Sult er en stor litterær prestasjon fordi den er nydelig skrevet, troverdig og fengslende. Men den innbyr ikke til ettertanke, i hvert fall ikke hos meg.

Lesemaraton og status lesemål

«Helvetes mursteiner!»

Det er mye gøy som skjer i bokbloggsfæren for tiden, og det meste av det er i form av utfordringer. Ann-Helen på Migrating Coconuts tok forrige uke initiativet til å arrangere norsk lesemaraton, og lørdag 9. juli skal det leses 24 timer i strekk. Mer informasjon om denne galskapen finner du her. Jeg anbefaler alle bokelskere å melde seg på. Hvis du ikke klarer å holde deg våken under hele maratonet, kan det jo likevel være verdt å få med seg deler av det?

Så langt i år har jeg ikke lagt ut noen oppdatering på hvordan det går med de halsbrekkende lesemålene jeg satte meg for 2011. Jeg stakk hodet i sanden tidlig i januar, og håpet at målene enten ville være borte eller fullført innen jeg kikket frem igjen. Surprise, surprise, de er der fortsatt – i all sin gru.

Av mine til sammen nitten «off the shelf»-bøker har jeg kun lest to, Knut Hamsuns Benoni og Rosa. Jeg hadde for øvrig en egen utfordring innen «off the shelf»-utfordringen, nemlig å lese seks bøker av Knut Hamsun. Akkurat der ligger jeg jo faktisk fantastisk godt an. Jeg har riktignok ikke lest noen av de resterende «off the shelf”-bøkene ennå, men fire av dem (pluss Hamsun nr. 3) inngår i lesesirkelen som skal samlese de 1001 bøkene i løpet av sommeren og høsten. Håpet er med andre ord lysegrønt og henger fortsatt i snøret.

En annen del av årets utfordringer jeg ligger godt an med så langt, er debutantutfordringen. Riktignok har jeg ikke skrevet innlegg om Karine Nyborgs novellesamling ennå, men jeg har lest to av seks debutanter. På grunn av samme novellesamling er jeg dessuten ganske à jour med årets novelleutfordring, jeg må som sagt bare få skrevet innleggene. Til sammen har jeg lest tjue noveller i år.

Målsetningen om å lese én bok pr uke og blogge om dem ligger jeg derimot sørgelig på etterskudd med. Jeg har lest 13 av 17 bøker, og har kun blogget om 8 av dem. Men våren er jo tiden for dugnad, så jeg får satse på at det ikke bare gjelder luking av blomsterbed, rydding i bod og hysteriske forsøk på å komme i bikiniform på to uker.

Jeg har ikke lest noen diktsamlinger eller skuespill ennå, men det er heldigvis sånne bøker man kan lese på en ettermiddag eller tre. Dette målet var dessuten beskjedent, med bare tre verker pr sjanger. Om ikke før, skal jeg kunne klare å nå dette målet på selveste nyttårsaften. Kremt.

Forrige uke var jeg fortsatt mer opptatt av å se filmatiseringer av P.D. James’ krimromaner om Adam Dalgliesh enn jeg var av å lese, og denne gangen så jeg Shroud for a Nightingale. Siden jeg så ut til å befinne meg i en slags P.D. James-periode begynte jeg å lese Det svarte tårnet, bare for å oppdage at den er veldig treig og at jeg kanskje ikke befinner meg i en P.D. James-periode likevel. Men damen skriver godt (som de gjør, alle forfatterne som jeg sliter med å komme gjennom). Jeg har begynt på lesesirkelboken Elskeren, men har ikke kommet langt nok i den til å danne meg noe inntrykk av hvordan den er. Inntil videre har jeg stagnert i Buddenbrooks, og boken har fått sin faste og intenst tilstedeværende plass på stuebordet. Et slags ekstra familiemedlem, kan man si. Så nå har jeg startet på tre bøker og alle går like treigt. Det er med andre ord ikke bøkene, det må være meg det er noe i veien med.

Jeg har da muligens også fått mitt banesår som bokblogger, og troverdigheten min er i alvorlig krise. Ellikken: Jeg lover å skjerpe meg, og komme sterkere tilbake med noen GODE anmeldelser med ORDENTLIGE begrunnelser. Men først må jeg som sagt lese litt. Og komme i bikiniform. Gjerne begge deler samtidig.

Rosa

Rosa er andre bok i dobbeltromanen om Benoni og Rosa. Handlingen begynner der Benoni sluttet: Rosas ektemann Nikolai Arentsen har forlatt henne, og Macks datter baronesse Edvarda kommer hjem fra Finland med sine to små døtre etter at mannen hennes er død. Benoni er blitt Macks kompanjong på Sirilund, og brisker seg i det uendelige med sin store formue. Mens perspektivet i Benoni tilhørte en allvitende tredjepersonsforteller, introduseres det i Rosa en jeg-forteller; en ung student som tilfeldigvis havner i bygda på en reise nordover, og flytter inn hos Benoni for å male bilder for ham en sommer.

Forviklingene lar ikke vente på seg. Studenten forelsker dypt og håpløst i den noe eldre Rosa, som er blitt formelt skilt fra Nikolai. Rosa forelsker seg på sin side i Benoni, som nå er mer opptatt av å treffe Edvarda på nattestid enn å benytte sjansen nå når Rosa endelig er fri. Mens Edvarda lengter seg gal og deprimert etter den forsvunne løytnant Glahn (hovedpersonen i romanen Pan) som Edvarda aldri har glemt. Benoni og Rosa gifter seg likevel raskt av grunner som jeg aldri helt får tak i. Ekteskapet er ikke spesielt lykkelig. Rosa føler seg fortsatt lenket til Nikolai, og insisterer plutselig på at man aldri bør gifte seg to ganger. I mangel på lykkelige minner fra ekteskapet med Nikolai, dyrker hun i stedet lykkelige minner fra deres oppvekst sammen. Benoni bruker mesteparten av tiden på å være brautende, vulgær og styrtrik, og enser knapt hendelser som ikke er direkte relatert til hans ego. Edvarda veksler rastløst mellom å være lett på tråden og dypt religiøs, og finner ikke roen med noen av delene. Mack bedriver åpenlyst hor med alle damer han har lyst på, gjerne flere samtidig, uten tanke for hvem sin kone eller datter han ligger med. Resten av bygdas bifigurer opptrer i diverse dramaer om sjalusi og utroskap. Og den unge studenten piner seg med å dyrke Rosa hemningsløst.

Til tross for alle lidenskapelige og lengtende følelser er Rosa nesten så langt unna en kjærlighetsroman det går an å komme. Det florerer av forhold mellom kvinner og menn, men ingen er basert på kjærlighet. Alt handler om besettelse, drifter, lengsel, nesegrus dyrkelse, utroskap, galskap, egen tilfredsstillelse og sjalusi. Den unge studenten som leseren er bundet til som jeg-forteller, blir fort utålelig kjedelig å lese om. Han er av typen overfølsom ung mann uten spesielle kjennetegn, og som kompenserer for det ved å sverme innbitt og inderlig for den idealiserte Madonna-skikkelsen Rosa. Studenten minner meg mye om Werther fra Goethes Unge Werthers lidelser, som tror at svermeri og ømme følelser er selve meningen med livet, og at det er edelt og stort å elske seg ulykkelig. Han har mer bakkekontakt enn Werther, men ikke nok til at det fjerner følelsen av å lese i dagboken til en naivt forelsket guttunge.

Sturm und Drang

Sammenlikningen med Unge Werthers lidelser er fruktbar også på romannivå. Mens Werther elsker sin Lotte med glød og besettelse, omgir han seg med mennesker som har et mer prosaisk forhold til livet. Dynamikken i romanen oppstår i spennet mellom Werthers altoppslukende lidenskap, og de andre karakterenes mer praktiske holdning til livet. Goethe valgte dessuten å skildre Werthers selvmord på en så brutal måte at det fungerte som et moralsk korreks; hvis du vil ta livet av deg på grunn av ulykkelig kjærlighet, er det fordi du selv har gått for langt i å dyrke det uoppnåelige. Rosa mangler et slikt korreks, fordi alle karakterene elsker på en helt forstyrret måte. Det som gjør romanen uinteressant og lite vesentlig i mine øyne, er at den helt mangler kontraster. Selv romanens mange bifigurer er begrenset og ensporet i sin omgang med det motsatte kjønn, enten lidenskapen ødelegger dem eller de bedriver ren hor. Alt er Sturm und Drang, overdrevne følelser, og til syvende og sist bare tomhet. Karakterene klarer heller ikke å se lenger enn sin egen nese. Studenten blir for eksempel nedlatende provosert over Benonis måte å ta Rosa for gitt på, men avslører samtidig at hans egen beundring for Rosa er betinget av at hun tilfredsstiller hans eget ego og oppfører seg slik han har forestilt seg henne:

Rosa har stilt seg i et noe nytt lys, hennes sentimentale syslen med sin avdøde mann som hadde vært intet uten foraktelig gjorde henne ukjennelig for meg. Hun hadde dessuten vært for åpen og snakket så vidt og bredt, hun som før var fin og taus; jeg var dog en fremmed for henne. Hadde hun ikke også litt for likefrem gått ut fra at jeg elsket henne over alle grenser? Og barn! hadde hun kalt meg.

Rosa har selvsagt rett i å kalle ham et barn, men det skjønner han aldri selv. Likevel klarer han ikke å frigjøre seg fra henne; han trekker seg heller unna og slikker sin såre stolthet i ensom selvmedlidenhet.

Forholdsvis lykkelig slutt

Jeg synes det er vanskelig å skulle hente noe sentralt budskap ut av boken. Hvis jeg legger godviljen til, kan jeg kanskje hevde at boken handler om å gå videre. Likevel må jeg moderere meg. Boken handler ikke nødvendigvis om å gå videre; det skjer bare tilfeldigvis med de to kvinnelige hovedpersonene. Edvarda får endelig bekreftet at løytnant Glahn er død, og kan legge lengselen etter ham bak seg. Hun finner seg en annen mann, ulykkelig han også selvfølgelig, og resonnerer at «jeg har en liten urørt sum av ømhet i meg, nu kan jeg bruke den opp!»

For Rosa kommer redningen noe uventet i form av Nikolai Arentsen. Mack har innbilt både henne og Benoni at Nikolai har drukket seg i hjel av pengene han fikk for å skille seg fra Rosa. Inntil han dukker lys levende opp i Sirilund fordi han ikke har fått hele pengesummen han ble lovet. Overraskende nok er det Nikolai som står for den eneste uselviske og kjærlige handlingen i boken. Han kjenner Rosa godt nok til å vite at hun ikke klarer å legge ham bak seg. Derfor møter han henne som den største, mest kyniske og perfekte drittsekk, og avslører hånlig hennes hang til sentimental dyrkelse av forholdet deres:

Når du gidder gå å leske deg med dette ungdomsminne så vær så god! Egentlig så du vel også helst at jeg nu stod for deg som en mann du kunne røres litt over og få litt medlidenhet med. At jeg presset en tåre ut for det jeg har tapt i deg. Ville det ikke gjøre deg godt om jeg imøtekom din sentimentalitet og vaklet i knærne og falt forover mot dine sko? […] Du har ikke fått nok for ditt hjerte, det er saken. Og hvorledes skal du nu få pint av deg en liten hukommelsens tåre om meg når du kommer hjem?

Både leseren og studenten forstår at dette er Nikolais måte å tvinge Rosa til å glemme ham på. Men Rosa skjønner ikke det. Hun går snurt og såret hjem, og klarer endelig å glemme båndet til Nikolai og føle komplett tilfredshet med Benoni og deres nyfødte sønn. Benoni skjønner selvsagt ingenting av hva som har skjedd, men forandringen i Rosa gjør ham lykkelig. I det stille begynner hun å påvirke ham til å dempe sitt jag etter anerkjennelse, og Benoni lar seg villig styre. Studenten forlater Benoni, Rosa og Sirilund i denne hverdagslykken, noe fornærmet over at hans avskjed ikke avstedkommer noen større reaksjoner. Boken avsluttes med det høytidelige utsagnet «disse blade handler om mange, men for meg bare om en». Joda, jeg fikk med meg det.

Det er lite å hente av noe i denne romanen. Bortsett fra all svermingen, sytingen og latterlig dramatiske kjærlighetsscener, er det lite igjen av skarpsindigheten, humoren og samfunnsanalysen som jeg likte i Benoni. Visst er det fortsatt mange småhistorier som fortelles underveis, men tematikken blir for ensidig og følelsesladet. Hamsun glimter til innimellom med noen treffende observasjoner og morsomme skråblikk på situasjoner, men gode partier drukner stort sett i generell Sturm und Drang. Jeg vil fortsatt anbefale Benoni som en underholdende og god nordlandsroman, men Rosa bør man holde seg unna. Det eneste man trenger å vite, er at det ender godt for Benoni og Rosa.

Hamsun, Bernières og nytt i bokhyllen

Forrige uke leste jeg ut Knut Hamsuns Rosa, og er strålende fornøyd med allerede i januar å ha lest to av mine seks off the shelf-bøker for i år. Boken var overhodet ikke verdt slitet, men sånt vet man jo aldri på forhånd. Det ble ingen novelle på meg forrige uke, så da leser jeg heller to denne uken.

Om ikke lesetempoet mitt er spesielt imponerende, er det ingenting å utsette på min evne til stadig å utvide boksamlingen. Forrige uke tyvstartet jeg på Mammutsalget ved å kjøpe to bøker på vanlig salg, Partisanens datter av Louis de Bernières og Søstrene Boleyn av Philippa Gregory. Pluss at jeg har skaffet meg Margaret Atwoods første novellesamling Dancing Girls, siden noveller jo skal leses i år.

For å feire at jeg var ferdig med Hamsun, begynte jeg på Partisanens datter i går. Solgunn har skrevet om den her, og jeg liker den godt allerede etter et par sider. Jeg synes å huske at det er flere bloggere som har skrevet om denne? Men jeg fant ingenting gjennom google. Louis de Bernières er uansett en av mine absolutte favorittforfattere, så jeg har store forventninger.

Philippa Gregory – Søstrene Boleyn:

Fjorten år gammel blir Mary Boleyn elskerinnen til Henrik VIII – en kvinnebedårer og tyrann som regjerte England med jernhånd på 1500-tallet. Hun blir nærmest beordret ned i kongens seng av sin maktsyke familie. Bak hoffets pomp og prakt skjuler det seg et intenst intrigemakeri hvor Henriks favoritter får adelstitler og rikdom, mens en dødsdom venter den som faller i unåde.

Blendet av kongens sjarm og makt elsker unge, naive Mary ham av hele sitt hjerte. Men kongens interesse kjølner. Hun blir tvunget til å la søsteren Anne ta sin plass. I denne uutholdelige situasjonen forstår Mary at hun må kjempe mot sin familie og kongen, og ta skjebnen i egne hender.

Anne Boleyn, Henrik VIIIs andre hustru, er en berømt historisk person, mens søsteren Mary er mindre kjent for de fleste. Søstrene Boleyn er historien om Marys liv. Romanen er basert på virkeligheten og er et resultat av forfatterens grundige studier av denne viljesterke kvinnen som overlevde en hensynsløs konge ved å følge sitt hjerte.

Denne boken er jeg litt spent på. Enten er den en sånn klissete dameroman som bruker historiske hendelser som påskudd for romantikk, eller så er den (forhåpentligvis) mer opptatt av å formidle komplekse karakterer i et spennende århundre. Jeg hadde en baktanke med å kjøpe den. Jeg skal nemlig lese Shakespeares King Henry VIII en eller annen gang, og da skader det ikke å ha en roman om samme tema liggende. Sånn i tilfelle jeg blir helt bergtatt av det elisabethanske England, noe jeg går sterkt ut fra at jeg blir.

Louis de Bernières – Partisanens datter:

Chris kjenner seg ensom. Hjemme sitter kona, som er like uinteressert i ham som hun er i sex. En kveld på vei hjem stopper Chris på impuls for å plukke opp en prostituert. Men Roza er ikke prostituert, ikke nå lenger. Hun er fra Jugoslavia, datter av en av Titos partisaner, og illegal innvandrer. Selv om hun bare er i tjueårene, har hun allerede levd et dramatisk og omflakkende liv. Hun får Chris til å kjøre seg hjem, og det blir begynnelsen på et spesielt vennskap. I løpet av de neste månedene besøker Chris Roza så ofte han kan. Hun serverer kruttsterk kaffe og forteller ham utrolige og fantastiske historier fra livet sitt. Sakte utvikler det seg en egen nærhet mellom de to. Men forteller Roza egentlig sannheten?

Partisanens datter er en morsom, vakker og bevegende historie om kjærlighet og om historiefortellingens forførende og uunngåelige kraft.

Margaret Atwood – Dancing Girls:

Students and journalists; farmers and birdwatchers, ex-wives, adolescent lovers – and dancing girls. All ordinary people or are they? In this splendid collection of short stories, Margaret Atwood maps the human motivation we scarcely know we have in a startlingly original voice, full of a rare intensity and exceptional intelligence. With brilliant flashes of fantasy, humour, and unexpected violence, these stories reveal the complexities of human relationships and bring to life characters who evoke laughter, compassion, terror and recognition and dramatically demonstrate why Atwood is one of the most important writers in English today.

Hva leser du denne uken?

Benoni

Benoni av Knut Hamsun er første del av dobbeltromanen om Benoni og Rosa. Det er neppe en roman Hamsun-kjennere vil trekke fram som en betydelig roman i forfatterskapet hans, men jeg liker den mye, mye bedre enn både Pan og Victoria. Kanskje er det fordi sistnevnte romaner skildrer en i mine øyne altfor innadvendt og lite sympatisk hovedperson, og skildringen av hovedpersonen er for tett på og ukritisk til at jeg klarer å engasjere meg. Benoni er i hvert fall den første av Hamsuns hovedpersoner som jeg har likt å lese om. Boken er mye bredere anlagt enn både Pan og Victoria og den er nok så nær en samfunnsroman som det er mulig å komme i Knut Hamsuns forfatterskap.

Handlingen er lagt til kystbygden Sirilund i Nordland en gang i andre halvdel av 1800-tallet, hvor Benoni Hartvigsen er landpostbud. Han er svak for prestedatteren i nabobygda, Rosa Barfod, men han går over streken ved å nøre oppunder rykter om at det er noe mellom dem og blir ydmyket og utstøtt av bygdas folk når han må signere en offentlig erklæring om at han har løyet om forholdet deres. Ydmykelsen knekker Benoni, men den rike og allmektige kjøpmann Mack på Sirilund blir redningen. Han inkluderer Benoni i et sildeoppkjøp som gir god avkastning, og plutselig er Benoni en formuende storkar. Mack overtaler guddatteren Rosa til å gifte seg med Benoni, og de forlover seg. Men så kommer klokkersønnen Nikolai Arentsen hjem etter å ha studert juss i byen i fjorten år. Han og Rosa har vært kjærester siden barndommen, og Rosa gifter seg med ham i stedet. Benoni er igjen knust, og sliter med at han ikke oppnår samme respekt og tillit av bygdas folk som Mack, til tross for at Benoni har pant i Macks store eiendommer.

«Tidlig på morgningen var det og to drammer hadde han drukket, så han hadde et stort hjerte»

Boken gir et sjarmerende innblikk i det nordnorske bygdesamfunnet på 1800-tallet, og det myldrer av komiske og pussige skikkelser. Under den sjarmerende overflaten ulmer det likevel av maktkamp, sjalusi, utroskap og smålighet. Den elegante kjøpmann Mack har bygda i sin hule hånd og folk nærer stor tillit til ham. Samtidig forsyner han seg grådig av bygdas kvinner, og det spiller ingen rolle om kvinnene er gifte eller i yngste laget. Benoni har en overraskende aktuell tematikk til Hamsun-roman å være. Aktualiteten skyldes først og fremst Benonis jag etter å bli en enestående viktig og beundret mann, og hans store fokus på selvfremstilling og hvordan andre oppfatter ham. Bevisstheten om hvordan andre behandler ham er viktigere enn hvordan han oppfatter seg selv. De store summene han tjener er verdt lite for ham så lenge bygdefolket tiltaler ham som Benoni og «du», istedenfor Hartvigsen og «De». For ham er Rosa først og fremst det gjeveste man kan oppnå; den vakreste og mest ettertraktede kvinnen i bygda. Han er nok forelsket i henne på sin måte, men det handler like mye om hva hun representerer av status, som personligheten hennes. Benoni føler seg tråkket på og blir fornærmet ved den minste antydning til mangel på beundring fra bygdas folk. Han hermer etter Mack så godt han kan, og de mislykkede forsøkene er både komiske og såre. Benoni er en Bør Børson, nyrik og vulgær, men samtidig har han et godt hjerte og er snar til å hjelpe andre med stort og smått. Han trives best når folk står i ring rundt ham og viser ham den beundringen han ønsker, slik at han kan avfeie den og late som om alt er bagateller:

Almuen stod omkring og nikket: den pokkers Benoni, han fikk ekspress så godt som fra Vårherre selv når det var sild! Og Benoni han tok seg opp i hårpelsen og smilte med sine sterke, gule hvalrostenner, at Nei det var aldeles formeget sagt, det var en overdrivelse, men at han hadde nu sine erfaringer, så ussel som de så ham.

(Jeg har tatt meg den frihet å modernisere alle sitater, som jeg mener burde ha vært gjort i alle nyere utgaver.)

Ibsen-liknende dramatikk

Det jeg fant mest interessant ved boken er likevel ikke Benoni og hans utrettelige kamp for å oppnå lokal heder og ære, men snarere forholdet mellom Rosa og Nikolai Arentsen. Det er dette forholdet jeg mener Hamsun skildrer best – og bitrest. Nikolai og Rosa har vært en slags kjærester i alle år, selv mens Nikolai har vært i byen og studert juss i fjorten år. Han kommer hjem skallet og alkoholisert, og er flåsete og lettsindig. Rosa har fulgt hans gradvise forandring til det verre:

Akk i alle disse år hadde hun møtt ham mere og mere forandret for hver tur hun gjorde sørpå. Og for hver gang var han også blitt mere forloren innvendig, full av dårlighet, av uordentlighet, vitser og lathet. Byens liv hadde gjort denne bondegut til en stakkar.

Bygdas folk lar seg derimot imponere av den skolerte mannen: «Ung Arentsen hadde så meget til hvite hender og ikke et hår mere øverst på hodet, så folk forstod han hadde studert dypt». Arentsens plan er å komme hjem til den lille bygda og tjene fett på diverse småkrangler mellom naboer, noe han lykkes med ganske raskt. Og Nikolai brisker seg med råflotte uttalelser: «Jeg er Nikolai Arentsen, loven, kunne han si; den som setter seg opp mot meg er fra det øyeblikk i fare». Men Nikolai taper sakene sine i retten fordi enhver annen rettskyndig gjennomskuer hans anstrengelser som kverulantisk og konstruert. Han blir til og med idømt bøter for å ha kastet bort domstolenes tid. På dette tidspunktet går Nikolai fra å være en særdeles tørst mann til å bli en fullblods alkoholiker.

I mellomtiden har Nikolai overtalt Rosa til å innse at forlovelsen med Benoni er absurd, og at det er de som hører sammen. Overtalelsen består stort sett i å latterliggjøre Benonis mangel på pene manerer, som når Rosa leser opp et brev hun har fått fra Benoni, og Nikolai reagerer med: «Men du gode Gud, det er jo et brev fra en underjordisk!» Rosa konfronterer ham likevel med hvorfor han har brukt så lang tid på utdannelsen sin når han kunne ha giftet seg med henne for flere år siden: «Si meg, de stakkars eksamener de kunne du jo ha vært ferdig med for tre fire år siden, sier man. Ja, svarte han i sin flauhet; men da ville troskapen blitt bare ti elleve år gammel». Nikolai har det i kjeften, men klarer ikke å ta noe alvorlig.

Rosa gifter seg altså med Nikolai av fjorten års gammel vane, og usikkerhet på om hun passer sammen med oppkomlingen Benoni. Samtidig fortelles historien om fyrvokter Schøning og hans kone, et gammelt ektepar som «har vært gifte i tredve år, de har gått i hus sammen i elleve tusen dager». Og er akkurat så lei av hverandre. Rosa og Nikolai trenger imidlertid ikke elleve tusen dager sammen for å bli lei av hverandre. Allerede etter noen måneder er ekteskapet i full oppløsning, og de krangler med en bitterhet og forakt som kun to mennesker som virkelig kjenner hverandre kan:

Hva er dette for slags mat for voksne folk, sa han. Det er akkurat som fjær og dun, så lite og tynt er det. Jeg sier det ikke for noe annet; men det er ikke mat for arbeidsfolk. Arbeidsfolk! Han hadde ikke et arbeide i hånden så lang som dagen var! Her er så kaldt og her er ikke en vedstikke inne, sa han om kvelden. Ja gå nu selv etter litt ved, svarte hun. Du store min, du er da vel tykk nok til det, haha. Rosa så med sann uvilje på ham fordi han hver dag la seg mer ut og ble tykk; kinnene begynte å henge. Han var som han pleide, lat og småpussig. Om du kalte meg for magerheten selv så ville det være en fullvoksen løgn i din hals, Rosa. Magerhet er en mangel som jeg mangler, følgelig er spekk en fordel som – Å tøv litt mer, Nikolai. Så kommer litt rørelse i kinnene dine. Det er vel ikke meningen at kinnene skal være hjørner i et ansikt heller, sa han. Men du begynner da å bli god og trivelig over magen også. Hm. Det er mer enn du gjør.

Og så videre. Det er faktisk ganske fælt å lese om Nikolais stadig mer omfattende alkoholisme, og Rosas bestrebelser på å holde ting gående på kreditt. Benoni overrasker henne hjemme en dag han er på utkikk etter Nikolai, og finner henne i en stue helt uten møbler mens hun skrubber gulvet som en annen tjenestejente. Forholdet når et Ibsen-aktig sluttpunkt når Nikolai uten videre innrømmer at den eneste grunnen til at han ville gifte seg med Rosa, var at hun var forlovet med en annen:

Jaja, du kan si hva du vil, Rosa; men det er ingen annen kjærlighet enn den stjålne. Der forskar hennes ansikt seg og det liknet en solnedgang da hennes øyne langsomt skumret over. I samme øyeblikk kjærligheten har gjort seg lovlig blir den svinsk, endte ung Arenten. Og i samme øyeblikk gjør den seg til vane. Men i samme øyeblikk er kjærligheten fordunstet.

Første bok i dobbeltromanen ender idet Macks datter Edvarda vender tilbake til Sirilund med sine to døtre etter at mannen hennes er død. Og hva som skjer videre mellom Rosa og Nikolai, og Benoni og Rosa henger i luften.

For å yte humoren i boken rettferdighet, kan jeg ikke avslutte uten å ta med et sitat som viser den frem. Sitatet handler om bifigurer i boken; om en engelskmann som skal komme til å sørge for Benonis rikdom en gang for alle, men som her er mer opptatt av å forføre datteren til mannen han leier hytte av, som ”lot endog som han kunde spike englisk med ham. Og datteren, den store voksne Edvarda som var oppkaldt etter Edvarda Mack, hun lærte snart å snakke dette fremmede engelsk i enerom med herren og forstod ham også når han hvisket”. Og hviskende englisk i enerom blir det jammen barn av.