De usynlige

Da har jeg også lest Roy Jacobsens store romansuksess fra i fjor, De usynlige. Jeg får vel starte med å tilstå at jeg aldri hadde orket å slite meg gjennom de 240 seige sidene med skumsprøyt, måkeskrik og stillstand, hvis ikke boken var en av tre nominerte romaner til Bokbloggerprisen og jeg av den grunn følte meg forpliktet til å lese den. Jeg er ikke bare forbløffet over at så mange bokbloggere, kritikere og lesere har omfavnet romanen som en av fjorårets beste. Jeg sliter med å forstå hvordan Jacobsen i det hele tatt klarte å få romanen utgitt i denne tilstanden.

De usynlige er en klønete roman ut fra alle standarder for vurdering av skjønnlitteratur som jeg kjenner til, enten det handler om litterær kvalitet eller underholdningsverdi. Den mangler alt jeg forbinder med en god roman: Et skikkelig plott, interessante karakterer og samspill mellom dem, undertekst, en gjennomtenkt fortellerstil og et godt språk. Romanen likner på utkastet til en roman, der forfatteren har vært mer opptatt av å teste ut en location han kanskje kan bruke til noe, enn å finne ut hva han faktisk skal bruke den til, og deretter skrive selve romanen. Jacobsen snubler allerede på første side, og stabler seg bare delvis på beina når det nærmer seg slutten.

Vi befinner oss på en liten øy, Barrøy, på Helgelandskysten i tidsrommet 1913-1928. De som bor på øya er far Hans, mor Maria, datter Ingrid, Hans’ søster Barbro og far Martin. I løpet av romanens 240 sider skjer det visse justeringer i folketallet. Familien på Barrøy har dessuten et fjøs fylt av kyr og sauer, en hest og en katt. Det skjer visse justeringer underveis her også. Det er det nærmeste man kommer en sentral konflikt på Barrøy. Bortsett fra de helvetes naturkreftene, da.

Jacobsens hovedproblem er at han mangler et plott. Da tenker jeg plott i ordets aller videste forstand, ikke nødvendigvis som i ytre handling. Men en roman må ha en historie, en retning, en konflikt, en rød tråd, et poeng. Uten et plott finnes ingen disiplin, bare et diffust litterært ingenmannsland der teksten vokser ukontrollert og substansen kveles i alt ugresset. Alle romanforfattere må ha et plott, uansett hva de skriver eller hvem de skriver for. Så kan forfatteren velge om han vil gå for den enkleste løsningen – det handlingsdrevne plottet med mye drama og mange cliffhangers – eller om han føler seg høy og mørk nok til å gyve løs på det intellektuelle, psykologiske eller emosjonelle plottet der det skal pløyes dypt i menneskets sjeleliv og ny erkjennelse kan oppstå.

Jacobsen velger bort alt som kan likne et plott, enkelt og greit. Istedet tøyer han skjønnlitteraturens grenser over i O-fagsretningen. De usynlige har en øy bebodd av mennesker, bygninger med gårds- og bruksnummer, utsikt til andre øyer, vær og vind, flora og fauna – men ingen historie. Romanen er fattig på både ytre handling og et dypere innhold, og alle skildringene av landskap, folk og fe fører liksom ingen steder hen. Kanskje tenkte Jacobsen at han ved å unngå plottet og heller skrive side opp og side ned – med stor innlevelse og mange detaljer – om naustbygging, dunsanking, båtreparasjoner og pløying av potetåkeren, kunne revolusjonere leserens begrep om hva som er godt romanstoff. Det gjør han ikke.

Hvis du ikke har lest De usynlige ennå, anbefaler jeg deg å stå over. I stedet kan du lese min superkorte versjon her:

Hun sa det, og så sa han det, og så forlot hun rommet, og så skjedde det ingenting, og deretter gikk det to år før neste kapittel, der det heller ikke skjer annet enn at de får spikret opp noen planker på et naust som blåser vekk på havet, som de dagen etter spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de til slutt får spikret opp sånn at det står i all slags vær, og så går de og legger seg, og det går to år til. Da fant de ut at de trengte en ny båt og at de skal male huset og få en bedre pris på dun og tørrfisk på Bruket.

Det er det man får. En roman kokt på spiker, uten substans og retning. Komplett med en vilkårlig veksling mellom presens og preteritum, og et ganske slapt språk som ikke blir strammere bare fordi punktum ofte erstattes av komma. Eller for å ta en reell setning fra boken:

Det var heller ikke så mye å gjøre, de hadde ikke engang dyr, og hver uke kom en eldre kone fra et lite bruk i skaret bak kirka og vasket alle de ni værelsene, med unntak av Ingrids, det måtte hun stelle selv, og også kjøkkenet, med grønnsåpe.

Jeg har riktignok bare lest Seierherrene og De usynlige, men jeg skjønner ikke hva folk mener når de omtaler Roy Jacobsen som en språklig sterk forfatter. Setningen over er et eksempel på det motsatte – kunstig og krøkkete. Jacobsen skriver enten like oppstyltet som setningen over, eller nokså ordinært. Kanskje det kommer an på hva man sammenlikner Jacobsen med? For jeg er helt enig i at Jacobsen skriver godt hvis man sammenlikner ham med hva den jevne norske krimforfatter klarer å knote ned. Men jeg fant ingen setninger eller avsnitt i De usynlige jeg kunne trekke frem som en gnistrende motvekt til grønnsåpe-setningen over, noe som gjorde inntrykk på meg eller tåler å stå alene.

Språk og innhold henger imidlertid sammen, og forklaringen på at Jacobsen skriver såpass kjedelig er nok at romanen mangler substans. Det er veldig vanskelig å skrive gode setninger når man ikke har stort å si. I tilfellet De usynlige har Jacobsen ingen historie å fortelle, og han har heller ingen karakterer han vil fortelle noe om. Derfor hoper det seg opp med avsnitt som dette:

Det lo Paulus godt av og sa at noe sånt hadde han aldri hørt om, han ville snakke med Ingrid. Lars hentet Ingrid, som kom og sa det samme som Lars. De ble enige, med den forskjell at Paulus ikke skulle betale hver gang, men hver tredje, altså én gang i uka, og ikke bli belastet med renter når været var så jævlig at han måtte gå forbi. Det lo de sammen av. Ingrid og Lars så rart på hverandre.

Et representativt avsnitt som viser så mangt, bortsett fra noe meningsfylt om hvem Paulus, Ingrid og Lars er. Avsnittet virker som en del av et synopsis, der forfatteren ennå ikke har bestemt seg for om akkurat denne scenen skal sløyfes, og derfor har nøyd seg med å skrible den ned i all hast. Språket er intetsigende, karakterene bare navn, og samspillet mellom dem befinner seg fremdeles på idéstadiet. Hvis målet var at avsnittet skulle fungere som mer enn en transportetappe, måtte Jacobsen ha skrevet det ut, spandert betraktelig mer plass på scenen og seriøst overveid dialog.

Siden De usynlige ikke er et synopsis, men en publisert roman, må jeg nesten regne det som et bevisst valg av både stil og forteller. Og Jacobsens stil går kort sagt ut på at han lar fortelleren kjøre som en dampveivals over karakterene og samspillet mellom dem. Faktisk unngår Jacobsen stort sett den evigvarende striden om hva som er best, showing eller telling, ved å si nei takk til begge deler. Han går heller for referatet, den kjedeligste av alle tekstformer.

Fortellervalget hans er lite gunstig, for det skaper gedigen avstand til karakterene og en paddeflat tekst som er blottet for spenning. Fortelleren er en personlighetsløs skravlepetter som innimellom sirlige værmeldinger avlegger rapport om hva en gjeng utydelige mennesker sier og gjør. Karakterene snakker en del med hverandre, men sjelden i dialogform. Istedet stiller fortelleren seg opp mellom leser og karakterer, og sørger for at karakterene forblir – nettopp – de usynlige. Det var vel der ideen til tittel kom fra. Når karakterene en sjelden gang får lov til å snakke for seg selv, har de sjelden noe mer vektig å si enn “Du dar borte! Veit du ka som e prisen på tørrfesk?”

Litt avhengig av hvordan man ser det, er Jacobsens refererende forteller enten en velsignelse eller en forbannelse. Fortelleren kamuflerer nemlig til en viss grad at Jacobsens karakterer lider av to svært skjemmende brister: De er skisser uten dybde. Og de mangler særpreg.

For lesere som lar seg overbevise av Jacobsens forteller, vil avstanden til de utydelige karakterene kanskje gi en opplevelse av at romanen byr på store mengder undertekst, at det fortelles mye mellom linjene her. Men undertekst er det forfatteren som skaper, ved å avsløre én ting, deretter en annen, og antyde forbindelsen mellom de to uten å si noe direkte. Undertekst oppstår ikke mirakuløst av seg selv bare forfatteren unngår å si noe substansielt. Bak De usynliges dominerende forteller skjuler det seg karakterer som ikke har noe innhold utover det basalt menneskelige. De er ikke bare fattige i ånden og jordisk gods; de eier ikke personlighet.

Hovedpersonen Ingrid er arketypen på Det Normale Menneske. Det samme er foreldrene hennes. Jeg kommer ikke på noe jeg kan si for å beskrive dem som ikke inngår i min generelle beskrivelse av homo sapiens: De har et hode, to armer, to bein, og går oppreist rundt på jorden. De er i stand til å bli sultne, slitne av hardt arbeid og lei seg når nære slektninger dør. Når de først har lært å gå, utvikler de seg relativt lite. De blir noen år eldre etter hvert som tiden går, og du skal ikke se bort fra at de plukker opp en livserfaring eller to underveis, før de dør brått og uventet. De har puls. De lyder navnet sitt. De kunne ha vært hvem som helst.

Ingrids tante Barbro virker mer lovende i starten, fordi vi blir fortalt at Barbro ikke er som alle andre. Men denne påstanden om annerledeshet er for meg det beste beviset på hvor svak Jacobsens tekst virkelig er. For hvor vil han hen med det? Fortelleren og karakterene ymter frampå om denne annerledesheten i starten, og så følges det ikke opp med noe.

For noen uker siden diskuterte jeg boken med Moshonista. Så enige vi ellers var om romanens generelle og detaljerte svakheter, klarte vi ikke å bli enige om hva Barbros annerledeshet faktisk går ut på. Jeg tolket det som at hun var psykisk utviklingshemmet i en eller annen grad. Moshonista tolket det som at hun var en sterk og uavhengig kvinne som liker mannfolkarbeid, og dermed var i utakt med sin tid. Med mindre man ønsker å ta antifeminismen til nye ekstreme høyder, er det noe problematisk ved at en sentral kvinnelig karakter i en moderne roman kan leses som både psykisk utviklingshemmet og en sterk kvinne forut for sin tid.

Sånne dilemmaer kan man bare gå til teksten for å finne ut av, og De usynlige har ingen svar. Teorien min om psykisk utviklingshemning smuldrer vekk i jakten på tekstbelegg. Men jeg har sannsynligvis rett i at Jacobsen mente at Barbro skulle være lettere psykisk utviklingshemmet. Han bare glemte å vise det i teksten. Å komme med en slik påstand om en karakter uten å følge det opp videre, er en kardinalsynd så stor at jeg for et øyeblikk nesten glemmer at romanen mangler et plott. Samtidig kan jeg forstå Jacobsens problem. Siden alle karakterene hans er voksenbokvarianten av sokker med påtegnede sure og blide ansikter som sjelden snakker direkte med hverandre, blir det veldig vanskelig for ham å skape en moderat psykisk utviklingshemmet karakter. For hvordan tegner du det på en sokk?

Derfor har Moshonista rett når hun sier at Barbro er annerledes fordi hun liker mannfolkarbeid, for der er teksten tydelig. Og den med best tekstbelegg vinner alltid, uavhengig av hva forfatteren og den tvilende motpart måtte mene. Gammelt litteraturvitenskapelig jungelord.

At Jacobsens karakterer er så til de grader anonyme, er sikkert kjempeflott for lesere som står parat med sin egen fantasi, og velvillig fyller ut alle gapende tomrom. Her kan de virkelig slå seg løs uten å bli belemret med motstand fra teksten. Men det er ekstremt irriterende for lesere som forventer at forfatteren skal skrive boken sin selv.

Finnes det ingen formildende omstendigheter? Kanskje. Forholdet mellom Lars og Felix hadde et potensial, og var den eneste relasjonen i boken som var utviklet utover sokkestadiet. De siste førti sidene skilte seg ut fra de foregående 200 fordi de endelig hadde en konflikt. Noe stod på spill. Det oppstod et tilløp til spenning. Hvis Jacobsen hadde droppet de første 200 sidene som upubliserbart forarbeid til en roman, innledet romanen på side 200, og skrev 240 sider om det som skjer deretter, hadde det liknet på noe. Da ville han hatt en historie å fortelle. Eller hvis det var det historiske miljøet Jacobsen var mest interessert i, burde han heller ha skrevet en faktabok om livet på øyene utenfor Helgelandskysten tidlig på 1900-tallet.

Så hvorfor er De usynlige likevel så populær?

Jeg kan bare spekulere. Men jeg tror at romanen trykker på en nostalgisk knapp hos leseren, og så spinner leseren videre på assosiasjoner som ikke har stort med innholdet i romanen å gjøre. Nasjonalromantikk med adresse Helgelandskysten. Tidemann og Gude. Ja, vi elsker. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Osv. Nordmenn på sitt aller norskeste og mest beskjedent standhaftige. De usynlige er en påminnelse om alt vi ikke må glemme om for lengst glemte mennesker som kunne ha vært oss selv, hvis vi ble født noen tiår tidligere. Det finnes et eget punkt i nordmenns hjerter som lar seg berøre av så klokkeklare frierier til hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvordan våre nære forfedre levde, og hva det betyr å være ydmyk og fattig nordmann i sjelen. Særlig når vi for tiden holder på å kveles av ufattelig velstand, og ydmykhet er det eneste vi er direkte fattig på.

Lovprisningene jeg har lest av romanen hittil, tyder i alle fall på at argumentene for bokens storhet hentes fra et sted utenfor romanen. Kvaliteten ligger i alle assosiasjonene man får av å lese om anonyme og fattige kystfolk i gamle dager, og hva romanen minner oss om. Fyll ut det som passer. Hva Jacobsen egentlig skriver og hvordan han skriver er visst langt mindre viktig. Jeg har spurt en del lesere som likte De usynlige om hvorfor de likte den så godt. Det viser seg at det å ha slekt på Helgelandskysten regnes som et kvalitetstrekk ved romanen. Hvis man kan lese De usynlige som en innføring i hvordan egne besteforeldre levde, tyder det på at romanen er god. Men jeg har også en bestemor fra Helgelandskysten, så det er ingen vanntett målestokk. Jeg synes snarere det er noe grunnleggende suspekt ved litteratur som åpenbarer sine skjulte kvaliteter kun hvis jeg som leser er tilstrekkelig følsom og velmenende av omtanke for de usynlige døde som ga meg livet og jorden.

En annen tanke som slo meg da jeg leste, var at Jacobsen gjør som alle smarte eiendomsmeglere og gode reiselivsbrosjyrer. Han skaper en tydelig kulisse det er lett for leseren å drømme seg inn i, uten forstyrrende elementer som kan bryte illusjonen. De deilig solbrune turistene på stillehavsstranden er vage og fjerne nok til at de kunne ha vært deg. Bildene av leiligheten du har kanskje har lyst til å kjøpe har ingen forstyrrende møbler eller rot, men en strategisk plassert orkidé for å skape den rette stemningen. Alt er passe menneskelig, passe sterilt.

De usynlige er som en reklame for en hårete rorbuferie i gamle dager. Leseren trenger kanskje ingen karakterer eller historie når man får lov til å skape seg sin egen verden og kan fylle den med hva man vil. Romanen står ikke på egne bein, men det forhindret meg ikke fra å nyte tanken på salt hav, ren luft, fersk fisk, nypoteter, og hvor deilig det må føles å legge seg dødssliten under en ekte dundyne etter en knallhard arbeidsøkt mens sommerregnet eller vinterstormen trommer mot vinduet. Hvor enkelt livet virker når overlevelse er belønning god nok, og man må tørke fisk en hel sommer for å kunne kjøpe sukker om høsten. Jeg ser ikke bort fra at De usynlige traff blink midt i nordmenns hyttedrøm om fred og ro, utedass og dårlig forbindelse med fastlandet.

I så fall er det ikke så rart at romanen har begeistret mange lesere. Det jeg er langt mer overrasket over, er at så mange kritikere lovpriser romanen. Når forfattere skriver bøker med sokkekarakterer, bør kritikerne finne fram den supersinna sokken med rynkede bryn, ikke skiltet med applaus. Jeg forstår ikke hvordan de kan ha oversett at De usynlige mangler en sentral konflikt, dybde i karakterene og et godt språk. De burde i det minste forsøke å forklare hvordan en roman kan være god selv når den vitterlig mangler alt som kjennetegner en god roman. Anmeldelsene i VG, Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten er så fulle av velvilje at jeg får kjempelyst til å lese den romanen de skriver om. Ikke den elg i solnedgang-versjonen jeg leste selv.

Den endelige avstemningen til Bokbloggerprisen starter i dag og avsluttes 15. august. De usynlige konkurrerer med Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk i kategorien Årets roman. Jeg heier på damene.