Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)

Atter en kongeI vår har jeg visst slått min gamle personlige rekord i latskapsblogging. Jeg har verken «mistet gnisten» eller hatt behov for å «lade batteriene», noe man sikkert er opptatt av hvis man er solariumsbrun hele året og skriver om det 24-7 på rosa fjolleblogg. På fjollete bokblogg i streit pastellblått vet man jo at livet uansett er et ubarmhjertig slit, hvor man tvangsleser seg gjennom den ene helt greie boken etter den andre, mens ulestbunkene stadig vokser. Det er et evig Sisyfos-arbeid med utakk som verdens lønn. Livsgnist og overskudd gjør så liten forskjell fra eller til.

Siden avstemningen til Bokbloggerprisen starter om få uker – og bokhøsten rett etterpå – er det vel bare å piske seg selv opp på den litterære kjepphesten igjen og skrive noen tusen ord. Samleinnlegg er fremtiden! Men aller først, en liten oppdatering på hva jeg har gjort når jeg ikke har blogget om bøker. Siden sist har jeg –

– nesten sluttet å kjøpe bøker. Den trofaste leser vet at dette umulig kan stemme, og finner raskt de kinkige punktene i mitt bloggarkiv som dokumenterer det. Men det er helt sant. Nedturen startet i februar, forverret seg i mars, og i hele april kjøpte jeg ikke én eneste bok. Faktisk. For første gang siden jeg begynte å blogge for fem år siden. (Og nei, jeg jukset ikke med å snike femogtjue anmeldereksemplarer inn bakdøra.) Ikke var det vanskelig heller. Jeg var så imponert over meg selv og min egen selvdisiplin, at jeg overveide å bli et sånt menneske som står opp halv seks hver morgen for å løpe en liten mil før havregrøt og siste nytt fra børsen. Men så leste jeg denne saken. Jeg hadde visst undervurdert min egen betydning for norsk forlagsøkonomi. Nå kan jeg berolige alle aksjonærer om at jeg er tilbake i sedvanlig kjøpemodus.

– i et svakt øyeblikk vurdert å kjøpe Fifty Shades of Grey. Det er også helt sant. Første bok, i alle fall. Det var i slutten av mai, jeg hadde fylt 35 år, var halvveis til 70 og maksimal forventet levealder, og hadde fått et gavekort hos ARK som en slags kompensasjon for det. I bokhandelen skjønte jeg at jeg til tross for midlertidig kjøpestopp hadde de fleste bøkene allerede, bortsett fra Fifty Shades. Jeg stod der med boken i hånden, men kom til meg selv før noen kom til skade. Jeg ble så skremt at jeg flyktet til den andre siden av bokhyllen, hvor jeg fem minutter senere vurderte å kjøpe trilogien til Jon Fosse. Herregud, liksom. Enda mer skremt flyktet jeg ut av bokhandelen og løp rett hjem. Jeg har altså en symboltung litterær midtlivskrise på gang. Det er bare å beklage at symbolene er så overtydelige og platte.

– lest nesten hele femte bok av Ringenes herre! (((fanfare))) Tretten år etter at jeg startet på første bok, tør jeg for første gang å tro at det går an å fullføre trilogien i et av denne jordens tideverv, og at en sølvskimrende dag en gang vil gry over Gondors fruktbare sletter og kaste sin glans på Minas Tirith mens en frisk vind blåser fra vest over Mindolluin – etter at Frodo en-de-lig har ødelagt den forbannede ringen og fått det overstått. Fortelleren er etter åtte hundre drøye siders trasking, grubling, værmelding og blablabla nå i ferd med å snegle seg videre fra slagmarken i Gondor til Mordor, meter for meter, og ifølge kartet skal dette være en lovende utvikling. Forutsatt at absolutt alle steiner, trær og elver ligger akkurat der de skal, at ingen høviske språk eller skikker dør ut på veien, og at den autistisk korrekte stamtavleforskningen ikke krever en plutselig retrett til Rohan. Hjertet mitt svulmer av håp. Men jeg kan allerede slå fast at Silmarillion, den leser jeg aldri. Da blir det heller Fifty Shades eller Jon Fosse.

Sånn. Hvis du vil ha mer detaljert rapportering om hva jeg har lest/gjort i vår/sommer, får du presisere ønsker i kommentarfeltet. Men jeg advarer om at jeg brenner inne med noen heslig detaljerte anekdoter om døde og halvdøde dyr som har vært innom leiligheten min i det siste, og de fortelles først.

Over til Bokbloggerprisen: Jeg teller ned til avstemningen starter midnatt 1. august, og er meget spent. Jeg tipper at valgets kvaler blir ekstra kvalfulle i år, og ikke bare for meg. Årets kandidater er gode. I skrivende stund har jeg lest fire av seks nominerte bøker, og rekker de to siste med romslige nok marginer til å være den første bokbloggeren som slenger inn stemmene kl 00.01. I fjor leste jeg på spreng rett før avstemningen. I år har jeg lært at man for sikkerhets skyld må regne med treig progresjon på grunn av seige bøker, og er for lengst ferdig med romanene.

unnskyldJeg trenger ikke engang å lyve på meg et sjeldent anfall av diplomati for å si at jeg vil sove godt uansett hvem som vinner Årets roman. Jeg hadde noen innvendinger til Ida Hegazi Høyers Unnskyld da jeg skrev om den i april, men for å sette ting i perspektiv, var boken definitivt bedre enn to av fjorårets nominerte til Årets roman, Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk og Roy Jacobsens De usynlige. Enda et argument for å gå forbi de store stablene med forhåndsannonserte bestselgere i bokhandelen og heller velge noe annet.

Aina Bassos Finne ly handler om den unge romjenta Hanna, som flykter fra tukthuset i Christiania på midten av 1800-tallet og tar tjeneste hos en bonde med to sønner midt i tjukkeste skauen. Hun er ufri der også, om enn på den respektable og trauste måten. Men som et dyr i bur lengter hun etter naturen, å kunne bevege seg fritt både fysisk og mentalt, reise dit hun vil. I stedet havner hun mellom de to brødrene, og lever i frykt for å bli avslørt. Romanen er lavmælt og poetisk, og uventet fengende til å være så anslagsvis stillferdig. Karakterene trådte gradvis frem for meg gjennom et sanselig språk og subtilt kinkige relasjoner, både privat og politisk, mens den illevarslende stemningen lå som et tjukt lokk over handlingen fra starten av.

Aina BassoBasso balanserer litterære hensyn til språk og den gode historien, en kyndig historisk skildring av Romanifolket i Norge på 1800-tallet, og et indirekte og humant innspill til den aktuelle og (som regel) inhumane diskusjonen om Romanifolket i Norge i dag. Dessuten var slutten like herlig dramatisk overraskende som i fjorårets vinnerroman, Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Så jeg tenker konspirasjonsteoretisk at det finnes en hemmelig Samlaget-oppskrift på romaner som bokbloggere er særlig mottakelige for: Underspill, underspill, underspill – ACTION!!! Katastrofe.

Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź er min selvsagte favoritt til Årets roman. Selvsagt fordi jeg har et like sterkt bånd til Kaldhol som det andre har til Dostojevskij, Hamsun eller Bjørneboe. Skjellsettende leseropplevelser i de formative år, sporene kan umulig viskes ut. For meg startet det tidlig, med barneboken Farvel, Rune i 1986. Med den boken klarte Kaldhol å etablere i en seks år gammel kropp, med en langt over gjennomsnittlig følsom sjel, at det som var trøblete og vondt og vanskelig også var en del av livet, at det var greit, og til og med kunne være fint på en litt mystisk måte. Farvel, Rune var den første boken jeg maste meg til å få, og jeg utfordret meg selv til å lese hele boken uten å gråte. Tredve år senere har jeg fremdeles ikke klart det. Tredve år senere trykker Kaldhol på samme knappene.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsldet skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź handler om et år i unge Jennys liv. Hun har mistet moren i en ulykke, og bor alene i huset med den nesten blinde bestefaren Olvar rett over tunet. Storesøsteren Sol er rusmisbruker, og romanen åpner med at Jenny setter seg inn i bilen for å lete etter henne. Deprimerende sosialrealistisk? På ingen måte. Samtlige kapitler i boken bør leses to ganger: Første gang for plott og sammenhengen i historien. Andre gang for å dvele ved det vakre språket, og underteksten bak metaforene som røper hvordan Jenny egentlig har det, alt det hun selv ikke formulerer.

Det er nærliggende å si at Kaldhol skriver om død, tap og sorg, og at det er derfor det gjør inntrykk å lese. Men egentlig handler det mer om livet og kjærligheten. Mennesker tåler mye djevelskap og motstand uten å knekke. Det vi ikke tåler så godt, er å miste det fineste i livet, og de vi ikke kan leve uten. Det er det Kaldhol skriver så innsiktsfullt, gripende og poetisk om. Samtidig gjør hun det en av karakterene i ungdomsromanen hennes søkeord: ayotzintli ønsker å oppnå med kunsten sin:

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom.»

Måtte langt flere lesere oppdage Marit Kaldhols bøker. I beste fall åpner hun store tomme rom i deg som du lengter etter å fylle. I verste fall har du bare lest en god roman. Hvis Marit Kaldhol hadde vært en karakter i Ringenes herre, ville hun ha vært Gandalv.

Trivia på blogg: Ifølge min polske kollega Anna uttales Łódź ikke som låts, men vodsj, der o-lyden lener seg mot norsk u-lyd og sj-lyden likner litt på lyden du får når du knipser med fingrene. Så vet du det.

de som ikke finnesI Åpen klasse har jeg fremdeles en jobb å gjøre. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes ble lest og forsøksvis fordøyd i påsken, omtrent tre uker før nettavisene eksploderte med rapporter om alle som drukner i Middelhavet hvert år, på vei til Europa i håp om et bedre liv. De som ikke finnes er tredje bok i en trilogi for ungdom, og handler om papirløse asylsøkere. Barsakh er en form for skjærsild i islam, der de døde venter på dommedag. På en måte er Samuel død allerede og lever i Barsakh; papirløs, hjemløs, verdiløs, uønsket overalt, på evig flukt.

Andreboka i trilogien, Verdensredderne, passer nok bedre for ungdom enn voksne. Men både De som ikke finnes og førsteboken Barsakh bør leses av ungdommer i alle aldre som fremdeles har klart å forsvare hjerte og samvittighet mot retorisk iskalde tankerekker om hvorfor fortvilte menneskers verdi handler om statsbudsjett og logistikk i et land så absurd rikt på ressurser og plass.

Samuel fra Ghana er 21 år og ofrer alt for å komme seg til Norge. Bak seg har han et liv uten muligheter, med fattigdom, voldtekt, drap, prostitusjon, dop, sult, utnytting, kriminalitet og enda mer fattigdom. Foran seg har han en lapp med adressen til Emilie i Bærum, jenta som reddet livet hans tre år tidligere på Gran Canaria (i Barsakh). Nå har han et halvhjertet håp om at hun kan redde ham enda en gang, og oppsøker hjemmet hennes i Bærum.

Romanen veksler mellom perspektivene til Samuel og Emilie, og det er sårt å lese hvor stor avstanden er mellom dem i De som ikke finnes sammenliknet med Barsakh. Håpet renner ut. Emilie blir skremt av forandringen Samuel har gjennomgått siden sist, og er redd ham. Samuel har opplevd så mye forferdelig, men klarer ikke å nå fram til Emilie eller formidle hva som har skjedd. Emilie står ved terskelen til voksenlivet med alle muligheter et menneske kan ønske seg. Samuels erfaring er annerledes: «Det har vært altfor vondt å leve altfor lenge.»

Språklig sett er bøkene langt enklere enn (det jeg har lest av) Strangers voksenromaner, men på grunn av tematikken gjør ikke det så mye. Her er det ingenting som trekker oppmerksomheten vekk fra innholdet, og flere steder føles det som å skli nedover i et mørkt hull uten noen flotte formuleringer jeg kan klamre meg fast til på vei nedover.

Trilogien er moralsk, uten å være moraliserende. I De som ikke finnes banker Samuel fra Ghana på soveromsvinduet til Emilie i Bærum en morgen og ber henne om hjelp. Det burde ha vært et passende bilde på Norges forhold til mennesker fra den tredje verden. Noe av det siste Samuel sier til Emilie er likevel: «Det er bare ikke plass til meg i denne verden.» Men hvor skulle han ellers være, om ikke rett utenfor vinduene der vi – med Arnulf Øverlands ord – tåler verdens urett så inderlig vel?

VinternovellerJeg ville ha utropt De som ikke finnes til min soleklare favoritt, hvis det ikke var for at jeg nå har lest Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, klar for å lese den nominerte Vinternoveller. Jeg tenker at oddsene er ganske dårlige for at Rishøi mellom andre og tredje bok har skrevet seg ned fra en brukbart stormfull litterær høyde, til et lite konkurransedyktig svadanivå. Topp tre noveller så langt? «Jentene mine», «Historien om Fru Berg» og «Det regner inn». Den klumpen i magen gjorde vondt, gitt.

Men gjennom Rishøis noveller har jeg endelig klart å definere hva det er jeg savner når jeg leser norsk samtidslitteratur og sier at jeg savner noe: Klassebevissthet. Det er det jeg savner. Rishøis noveller har klassebevissthet i et monn som nesten fyller hele den samtidslitterære kvoten for 2010-2020. Men det burde ikke være et hvileskjær for noen forfatter. Husk: Du må ikke sove!

Livet ser litt annerledes ut når man ikke kan lese eller har penger nok til å kjøpe en bussbillett (jeg har sniklest første side i Vinternoveller), enn når en forfatter for eksempel skriver om livet til en som sitter der ved skrivebordet og ikke klarer å formulere hvor vanskelig det er ikke å kunne formulere det som burde kunne formuleres for å skape en sammenheng i noe. Gjerne på grunn av en barndom som var i overkant anti-Disney både tematisk og strukturelt. Som er det jeg, til tross for iherdig og variert norsklesing de siste par årene, fremdeles har en overbevisende følelse om at alle norske forfattere skriver om hele tiden. Bortsett fra Rishøi. Og de andre nominerte. Ser det ut til at jeg har dokumentert ganske solid lenger opp.

Jeg har skrevet et utkast om Rishøis noveller som sannsynligvis aldri blir publisert, hvor jeg åpner prangende og pompøst med et lærd sitat av Hemingway, og i løpet av andre avsnitt oppdager at jeg liker Rishøis noveller langt bedre enn Hemingways. Men så er Hemingway da også den eneste Døde Hvite Mann hvis forfatterskap jeg setter enda mindre pris på enn skriveriene til han nordlendingen som donerte Nobelprisen sin til Dr. Goebbels. Så her kan alt fremdeles skje.

ida jacksonApropos Dr. Goebbels og hans publiseringsdyktige norske nazitilhengere: Om siste nominerte bok ut, Ida Jacksons dokumentar Morfar, Hitler og jeg, kan jeg foreløpig bare si at den handler om Jacksons tilfeldige oppdagelse av at bestefaren hennes var SS-mann og redaktør for den nasjonalsosialistiske avisen Germaneren. Det var også den boken jeg endte opp med å kjøpe i stedet for Fifty Shades og Jon Fosse da den litterære midtlivskrisen min hadde stabilisert seg. Ikke minst var/er boken ifølge omslaget på pocketutgaven nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen. I den rekkefølgen.

Da må den vel være bra? Eller?

Bokbloggerprisen og greier, midt i fleisen på leseren – i samme åndedrag som både Hitler og morfar. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Og det aner meg ut fra baksideteksten at jeg kan få bruk for en av anekdotene mine om døde dyr, hvis jeg anmelder boken og ingen har spurt i kommentarfeltet først.

Siste punkt på dagens timeplan er bokhøsten, som starter snart snart. Jeg liker bokhøsten. Det er den eneste tiden på året jeg tror at jeg vil rekke å lese alt jeg har lyst til, og den tiden på året jeg leser aller minst. Hvis det er lykkerus du ønsker deg her i livet, er selvinnsikt det første du bør kvitte deg med. Målet i år er som i fjor å finne noen dugelige kandidater til Bokbloggerprisen, og helst noen forfattere som ikke er så kjent fra før. Men det viktigste er selvsagt at de skriver bra ting. Så det går i norsk årgang 2015, alle sjangre, selvpubliserte skriverier ikke medregnet.

Første store skjær i bokhøstsjøen er lokalisert utenfor Helgelandskysten et sted. Fem personer har allerede kontaktet meg uavhengig av hverandre for å spørre om jeg vet at Roy Jacobsen nå kommer med en oppfølger til De usynlige. Sist ute var min mor, som ringte fra Helgelandskysten et sted for å si at hun gleder seg til å lese både boken og min påfølgende slakt. Hun betaler full pris for den boken, så det må hun ha lov til.

Men så blir jeg litt oppgitt, for jeg sa jo at De usynlige 2 ville utgis bokhøsten 2015 så tidlig som 17. august i fjor! (I mitt svar til kommentar 7, siste linje) Hvis folk hadde lest bloggen min OG alt som skrives i de sykt lange og kaotisk (u)strukturerte kommentarfeltene, ville alle ha lest det her først! (Jeg foregriper en fornuftig innvending, og det er at de som både elsket De usynlige OG leste hele det lange kommentarfeltet – hvor alle andre som heller ikke likte boken uimotsagt avla rapport i tur og orden– sannsynligvis fortsatt sliter med en brysom PTSD.)

Forlaget bruker adjektiver som «dramatisk», «intens» og «handlingsmettet» for å beskrive Hvitt hav, som altså er en kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig. Aha, ser man det. Siden De usynlige var selve motpolen til alt som er dramatisk, intenst og handlingsmettet, tyder dette på at også Moshonista hadde rett, da hun i januar 2014 antok at de viktigste delene av De usynlige ikke kom med i den endelige versjonen:

«Alas – man kan gjerne ha som mål å beskrive mennesker i en spesiell tid, i et spesielt landskap – men det må jo være en historie i midten – noe å bygge rundt. Det undrer meg om ikke Jacobsen glemte de kapitlene på hytta – gadd ikke reise tilbake, og skitta au au, ingen merker noe likevel. Could it be?»

It could be.

Jeg er delt, og har fremdeles ikke bestemt meg for om De usynlige 2 skal leses eller ikke. På den ene siden har jeg sverget aldri å lese Jacobsen igjen, noe alle Jacobsen-fans (og kanskje også Roy Jacobsen selv, for alt jeg vet) ville ha satt stor pris på, minus min mor. Men på den andre siden finnes det et optimistisk lite barn i mitt indre, som plent nekter å tro at det går an å skrive kjedelige romaner om andre verdenskrig. Overbevisningen krever selektiv hukommelse og mye velvilje, og jeg har rikelige mengder av begge deler.

Men faen heller, altså. Ikke før har Frodo tråkket seg gjennom ni hundre tettskrevne sider for å kaste ringen i gryta, så må man trå til og lese De usynlige – the lost chapters? Nei, det må man ikke. I stedet kan man lytte til de advarslene man får, og i seks måneder advarte Moshonista meg mot De usynlige: «Ikke les den, du må ikke lese den, ikke gjør det, ikke les, ikke — [jeg leser likevel] — jammen, det var jo det jeg SA!» Denne gangen lytter jeg. Kysten er klar for all den hemningsløse beundringen kritikere, bloggere og lesere klarer å mobilisere for Hvitt hav. I alle fall inntil videre. Jeg skal lese noe annet, hva som helst egentlig, så lenge det ikke er selvpublisert. Alle tips mottas med takk!

Om bøkenes opprinnelse: Tolkien var hovedbok i Den Norske Bokklubben, Høyer fikk jeg fra Tiden, Basso og Kaldhol fra Samlaget, Strangers trilogi fra Cappelen Damm, Rishøis samlede noveller fikk jeg i julegave fra mamma og Jackson via bursdagsgavekort fra Mario. Bokhyllene mine har aldri vært tjukkere, og jeg har aldri vært gladere. Tusen takk!

39 thoughts on “Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)”

  1. Så gøy å se deg blogge igjen. Jeg leste dette flotte innlegget på mobilen tidligere i dag. Du skriver så fornøyelig som vanlig. Ang avstemningen til Bokbloggerprisen, er jeg enig i at det blir vanskelig, spesielt i Åpen klasse der bøkene er så forskjellige, men alle så gode. I romanklassen holder jeg en knapp på Basso. Det er noe med å knytte sammen historie og samfunnsproblematikk skjønnlitterært som gir boka et ekstra pluss. For meg.
    Spent på hvordan du like Hitler, morfar og jeg…

    Ellers så tenker jeg ikke bruke tid på Hvitt hav, før jeg har lest andre fristende norske 2015-romaner. Blant annet står Laila Rolvseths Ulveøya for tur når jeg får tak i den. Anne Helene Guddal (poeten ) kommer med roman til høsten. Bjørn Vatne (Slik velger vi våre ofre) og Gøhril Gabrielsen (Din, alltid) har allerede skrevet veldig gode romaner, som anbefales! Torgeir Rebboledo Pedersen har skrevet en ny god diktsamling, som er lett å lese, btw….verdt å sjekke ut! Eller en krim? Som feks Vidar Sundstøls Djevelens giftering.?
    Men først skal vi vel stemme på 2014-bøkene!
    Ha en fortsatt god sommer, Line!

    1. Takk, Anita! Det er godt å være tilbake igjen, jeg kjenner at jeg har savnet bloggingen. Enig ang Basso, boken fikk ekstra pluss hos meg også fordi den klarte å kombinere litterære hensyn og aktuell tematikk, uten at det ene slo det andre i hjel. Dessuten liker jeg måten hun håndterer historiske romaner på. Hun etablerer tiden og miljøet tydelig, men leseren slipper denne krampaktige «i gamle dager var det sånn at …» som man ofte får med på kjøpet i (dårlige) historiske romaner. Jeg gleder meg til å lese flere av bøkene hennes.

      Jeg fikk aldri lest Guddals diktsamling i høst, men har hørt henne lese fra den ved flere anledninger, og en roman fra henne må jeg absolutt få med meg. Vatnes roman forsøkte jeg å få tak i fra Gyldendal, men fikk verken svar eller bok … Synd, for tematikken virker svært interessant. Men det blir neppe vanskelig å finne nok å lese i høst uansett. Ellers takk for gode tips! Jeg skal ta meg en runde i bloggland og se hva dere andre har skrevet om 2015-bøkene så langt. Fortsatt god sommer til deg også, og grattis igjen med vel overstått!

      1. Takk så mye! .. Da har også du hørt Guddal lese. Jeg synes det var så sterkt, hørte henne på Lillehammer. Da måtte jeg kjøpe boka.
        Ja, det blir spennende å se hva høsten bringer av nye bøker.:)

      2. Ja, hun leste på høstlanseringen til Kolon og debutantdagene på Litteraturhuset i desember. Ut fra det jeg hørte skjønner jeg godt at hun var nominert til Vesaas-prisen, men har vært litt usikker på om hun skriver dikt på et nivå som går over hodet på meg. Mulig jeg må revurdere (leste innlegget ditt om den nå), og lese diktene før romanen hennes.

      3. Og psttt.. jeg kommenterte ikke Ringenes herre. Det var jo en treg ting ikke å gjøre. Også jeg har lest og elsket dem i mine unge år. Likte vel best Hobbiten, i alle fall husker jeg stemningen fra den best. Sikkert fordi jeg var litt sånn love&peace-freak på den tiden.
        Filmene så jeg jo også da de kom, fantastiske filmer.
        Hobbiten har jeg enda ikke sett. Det er egentlig et slit å se filmer på tre timer.. Og så har de laget tre X tre timer film av ei bok. Det synes jeg virker drøyt, og kritikkene har vel også vært så som så..
        Artig at siterer fra Krigen om ringen! Blir jo rent nostalgisk her… Fortsatt god søndag til deg! Nå skal jeg forsøke å lese litt i en norsk krimdebut: Stjerne over Mørke under av Ingebjørg Berg Holm som har fått gode kritikker…

      4. Jeg tviler litt på Hobbiten-filmene, og at det går an å finne nok stoff i en så liten bok til tre lange filmer. Jeg mener, Ringenes herre er jo et voldsverk av en kompakt roman, og de tre filmene syntes jeg var akkurat passe (foretrekker director’s cut). Jeg kan ikke si at jeg elsker boken akkurat, men jeg har aldri lest noe som likner Tolkiens univers. Når jeg endelig har lest ferdig, kanskje allerede i kveld, vil jeg nok føle at det var verdt slitet, tross alt. Jeg kommer neppe til å lese den igjen for min egen del, men kanskje som høytlesning hvis jeg får barn. Først Harry Potter, så Hobbiten og til slutt Ringenes herre, da kan jeg ikke skjønne annet enn at de ender opp som bokelskere;)

        Fortsatt god søndag til deg også, Anita! Jeg får vel bare gå tilbake til kongekroningen i Minas Tirith.

  2. Det varmer mitt hjerte å se denne utstrakte bruken av bindestrek, samt at du stiller deg bak en framtid i samleomtalenes tegn. Alle virker mer legit med selskap. Det er mye gull og synskhet i kommentarfelt, og hvem kunne ant at vi begge skulle få rett ang. Jacobsen – oppfølger i 2015 og kapitler på hytta.

    Når det gjelder årets pris gruer jeg meg til nominering. Har lest romanene med makter ikke bestemme meg for rekkefølge. Tror det blir usigelig jevnt og spennende. Åpen klasse er lettere, mangler fremdeles 2 bøker, men Rishøi er så god at jeg har vanskelig for å tro at Stranger og Jackson kan hamle opp med henne. Jentene mine – var fantastisk fin, og leder så langt min tristest/gladest konkurranse.

    1. Samleinnlegg muss sein hvis det skal bli noe blogging her i gården. What would Nick Hornby do? er det nye spørsmålet jeg stiller meg i ethvert tvilstilfelle. Selv om killing my darlings-runden ble avskrekkende blodig og brutal når jeg skulle presse inn så mange bøker i ett innlegg, fikk jeg sagt det aller viktigste. Etter et par år med samleinnlegg lærer jeg nok å fatte meg i (relativ) korthet. Og hvem vet, om 25-30 års tid blir jeg kanskje i stand til å si noe på Twitter?

      Hehe, jeg skjønner jo at Åpen klasse virker lettere når du bare har lest én av bøkene. Jeg måtte ta en Rishøi-pause etter «Jentene mine», og den leder her også. Men på grunn av den får jeg vondt i magen bare jeg ser boken, og trenger å lese de siste 70 seige sidene av Ringenes herre for å komme i form igjen. Jackson er jeg litt usikker på tematisk, men jeg liker skrivestemmen hennes.

  3. Betryggende. Og jeg ville ikke drømme om å sette rosa og deg i samme setning. Tilbake med et brak. Fornøyelig! Selv henger jeg tre bøker etter når det gjelder BBP, men det er nå ennå lenge til september. Rishøi og Jackson er allerede i bokhylla. Jeg er noe usikker på Stranger. Har nemlig lest så fortærende mye om akkurat den boka og er litt lei i utgangspunktet. Ikke heldig, men sånn er nå ståa. Når det gjelder Roy Jacobsen så gav jeg meg på tredje forsøket. Klarte ikke førsteboka, og skal ihvertfall stå over neste. Jeg leser heller din og Inga sin anmeldelse når de kommer. Jeg tipper dere ikke klarer å holde dere unna, haha.
    Men Ringenes Herre? Bevares. Jeg trodde jeg var treig da jeg leste Tolkien for noen få år siden, men du tar kaka. Sett filmene? De er så bra at jeg skal ta hele trilogien en helg jeg er alene i heimen og bare nyte. En av de beste filmatiseringene jeg har sett, selv om adaptasjonen heller ikke her klarte å få med seg alt. Selvfølgelig. God å se du er tilbake! Høyt elsket, dypt savnet. Ingen sammenlikning med nekrologer forøvrig.

    1. Å, Marianne, du skulle bare ha visst hvor rosa underbuksene mine er under lag på lag med ironisk distanse. Hehe, du har nok rett i at vi neppe klarer å styre unna Hvitt hav i lengden. I hvert fall ikke hvis det begynner å ry inn med ubegrunnede, overstrømmende anmeldelser igjen (da ryker jeg), eller den finnes tilgjengelig på lydbok hos Biblioteket på Bondelandet (da ryker Inga).

      Jeg tror vi stenger avstemningen 15. august (taler må skrives og premier lages), så du har ennå ca fire uker på deg til å lese de siste bøkene. Hvis jeg klarer det, klarer i hvert fall du det, som leser tre ganger fortere enn meg. Og jeg sitter her ennå og staver meg gjennom Ringenes herre. Jeg skal ikke lyve på meg at jeg har brukt tretten år på å *lese* Ringenes herre, men jeg har brukt tretten år på å *tenke* på Atter en konge; burdeburde, skalskal lese ferdig – en gang. Men treeren begynte jeg ikke på før i april, og har lest i skippertak. Filmene har jeg selvfølgelig sett, og at filmene ikke har fått med seg alt, er hovedgrunnen til at jeg liker dem så godt. Man skulle ikke tro det når man ser filmene, at boken for det meste handler om geografi, friluftsliv og folkloristikk.

      Plottet er det som skjer kun når du er i ferd med å gi opp. Men så skal jeg innrømme at de første tre kapitlene i sjette bok var spennende, at traskingen tok seg opp når de hadde krysset Mordors grenser, at Frodo nå har kastet ringen i gryta og Sauron offisielt er beseiret. Og så må jeg forsøke å finne motivasjon til å komme meg gjennom de siste 60 sidene, før jeg også kan se filmene på nytt. Men gud hjelpe meg, så emo boken er, med alle sine ”jeg elsker deg, bror” og Legolas’ fascinasjon for måker og klingende alvesang i solnedgang.

      Og tusen takk for vakre ord. Om ingen sier det igjen, har jeg nå belegg for å sette «Høyt elsket, dypt savnet» på gravsteinen min. Under «Hun beseiret Ringenes herre, og levde i fred i enda 35 år glade år». Jeg skjønte forresten at jeg parodierte boken godt i innlegget da jeg fant disse linjene etter at Sauron var død: «… og dagen etter kom de til Pelennors grønne enger og så enda en gang de hvite tårnene under Mindolluin den høye; byen som tilhørte Gondors menn, det siste minnet om Vesterness, som gjennom mørke og ild var nådd frem til en ny dag.» Haha! Jeg er så god at jeg seriøst burde vurdere å blogge om bøker.

      1. hehe… enda verre å lese disse setningene på norsk. Jeg leste Ringenes Herre på engelsk. Ganske svulstig flere steder, men jeg synes historien gjør seg best i engelsk skriftlig format pga språket. Jeg forsøkte meg nemlig på norsk oversettelse, men det fungerte dårlig i topplokket. Jo mer malende engelsk, desto mer krøkkete ble det norske språket.. Jeg har det litt på samme måte med Atwood og hennes feeling i bøkene, selv om jeg nå har lest ihvertfall ei godt oversatt bok. Svært så pirkete jeg blir på enkelte saker og greier på mine gamle dager..
        15. august er notert. Det er ikke såå lenge til, men Rishøi og Jackson skal jeg klare. Når det gjelder rosa undertøy… så fikk jeg plutselig assosiasjon til Mari sitt jordbærmus-innlegg. Tror det er på tide med middag…

      2. Bøker gjør seg generelt bedre i original, og jeg har noen forfattere (inkl Atwood og Austen) som jeg aldri leser i oversettelse. Men når språket inneholder så mange sære ord og uttrykk som det nødvendigvis må bli i Ringenes herre, da sliter jeg med å finne flyten på engelsk. Og med Tolkien må det bli svulstig uansett. Men jeg synes Høverstad har gjort en god jobb med oversettelsen, og liker valgene hans bedre her enn i Harry Potter.

        Jordbærmus til folket!! Hvis jordbæret først skal dekkes til og gjøres mindre tilgjengelig for knallharde sommerprinser midt i høysesongen, må kamuflasjen helst være rosa. Eller «josa».

  4. Noen burde betale deg for å blogge Line, dine bloggposter lyser opp når jeg slår på PC’en en tidlig morgen på jobb og nesten alle er på ferie unntatt meg… Skal jeg foreslå deg for United Bloggers, slik at vi som savner dine gode innlegg får ro i sjela?

    Men jeg har lest nesten alle bøkene som er nominert, mangler ti sider av siste novellen til Rishøy. Foreløpig leder Stranger (den var helt fantastisk), og Kaldhol (selvsagt). Jeg synes bøkene i år har et mye høyere nivå enn i fjor og det er bra. Men Roy Jacobsen, skulle han bli nominert neste år, så leser jeg uansett ikke. Jeg har lest tre bøker, to dårlige en en god, men «De usynlige» var så dårlig at jeg klarer ikke å lese mer av han nå!

    1. Takk skal du ha, Gro, det ble jeg veldig glad for å høre! Jeg var ikke klar over at noen betalte bloggere før du nevnte United Bloggers, og skjønner nå bedre hvorfor de er så hissige på Forbrukerombudet. Men jeg skal nok klare å skrive gratis enda noen år til, og kan leve lenge på så fine tilbakemeldinger fra lesere. Et samarbeid med kommersielle aktører vil sikkert bare føre til at jeg blir en sånn solariumsbrun blogger som dropper ironisk distanse og heller flasher de rosa underbuksene mine til gud og hvermann på internettet. Huff!

      Enig i at nivået på bøkene er høyere i år totalt sett. Det er veldig motiverende nå rett før årets bokhøst starter, å vite at det nytter å lete etter de mindre kjente gode bøkene bak alle bestselgerne. Jeg gleder meg både til avstemningen og til neste runde starter!

  5. Godt å se et innlegg fra deg igjen, og samleinnlegg er definitivt fremtiden også for meg. Jeg har lest 5 av 6 nominerte og er allerede bedre enn i fjor, men så hadde jeg allerede lest 4 av de nominerte før kortlisten ble lansert. Jeg mangler kun Ida Jackson og har ikke bestemt meg i den kategorien. I romanklassen nominerte jeg og rangerte de tre romanene allerede i januar og tror ikke tiden har endret den, ihvertfall ikke hvilken som er nummer en.

    Når det gjelder neste års pris har jeg lest noen ungdomsromaner, et par ganske gode, og Stian Hole sin Morkels alfabet som jeg må lese flere ganger før jeg helt vet hva jeg synes. Satser på å lese mange gode potensielle kandidater i høst selvfølgelig, og jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Ingenting er som forventningene og forhåpningene. Jeg har konkrete planer om å lese bøker av forfattere som jeg allerede har lest og likt som Benedikte Kroneberg Meyer, Johan Harstad, Marit Kaldhol, Ellen Fjestad, Simon Stranger og Helga Flatland. Og det er jo allerede ganske mange, men håper jo å finne noen nye forfattere også.

    1. Takk, Silje, det er hyggelig å være tilbake også, og jeg blir rørt av å få så mange fine kommentarer. Samleinnlegg fungerer nok bedre enn mange kortere innlegg, for det er jo så mye man skal rekke over, både av bøker og andre ting. Dessuten liker jeg å lese andres samleinnlegg, så hvorfor ikke skrive dem selv.

      I fjor syntes jeg norsklesingen dominerte for mye, og savnet å lese både oversatt og klassikere (bøker med et skikkelig plott generelt). Derfor har jeg bevisst latt være å lese norsk 2015 ennå, og tenkt at jeg heller starter med det nå i august. Men jeg har samlet opp en del bøker allerede, og blant annet Kroneberg, Stranger og Kaldhol ligger klar. Flatland har jeg også merket meg, pluss denne mursteinen til Harstad som høres avskrekkende lang ut. Men jeg ble så begeistret over hans «Manifest for folk flest» at det kan hende jeg tar meg tid til å lese likevel. Ellers venter jeg med å bestemme meg til jeg har vært på alle høstlanseringene og har bedre oversikt. Jeg er spent på å se hva som slår an!

  6. Godt å lese at du skriver igjen, Line! Eg har sakna deg🙂

    Eg leser så intenst lite norsk, men eg har faktisk pløyd meg gjennom alle romanene og to av tre i open klasse. Verda står ikkje til påske! Når det gjelder nemnte Fifty Shades håper eg aldri at verken du (eller eg) synker så lågt at me ender oppslukt av den boka. Alle dei eg kjenner som aldri leser bøker har sjølvsagt lest Fifty Shades, og eg holder klokelig kjeft om kva eg syns om det. Ringenes Herre har eg høyrt på lydbok, og som Marianne har eg store planer om å ha RH-maraton når eg er aleine heime🙂

    Håper det blir meir skriving utover sommaren og hausten🙂

    1. Takk, i like måte, Elida! Wow, så kult at du har lest fem av bøkene allerede. Da leder du, for jeg har ennå ikke fått begynt på Vinternoveller etter Rishøi-pausen min. I stedet gikk jeg fra Ringenes herre til Anaïs Nins erotiske noveller (apropos Fifty Shades) fordi jeg fant ut at jeg trengte flere 1001-bøker før jeg vier meg til høstens norskpensum. Jeg pleier også å holde kjeft når folk som leser lite skryter av Fifty Shades mens de ser på meg og venter på reaksjonen. Men hva skal man si? Jeg blir bare oppgitt over alt de går glipp av når de legger listen så lavt. Mer skriving skal bli! Noen må ta ansvar og forsøke å frelse de fortapte sjeler;)

      1. Då eg hadde publisert kommentaren om Fifty Shades så var eg redd du ikkje ville ta det så fint, men eg ser nå at det ikkje er tilfellet. Lista er bare så uendelig låg når dei vel nemnte bøker framføre all anna litteratur. Eg mangler i grunnen bare Strangers ungdomsbok, så eg får sjå om eg pløyer gjennom bøkene hans🙂

      2. Men hvorfor skulle jeg ikke ta det fint? Jeg er jo ikke akkurat begeistret for verken dårlige bøker eller unødvendig diplomati;) Jeg holder på med de eldste bøkene på 1001-listen nå, og det er nok underholdning der for de som vil ha. Men så uendelig mye bedre skrevet enn Fifty Shades & co! Jeg anbefaler å lese Barsakh før De som ikke finnes, for da får du hele historien.

      3. Min overnervøsitet for at ikkje alle forstår at eg eigentleg vil at dei skal lese «ordentlige» bøker og ikkje makkverk🙂 Eg burde jo vite betre😀 Spennande at du leser dei eldste bøkene, eg har prøvd å kome meg der i årevis, men ender alltid i midten eller slutten på lista.

      4. Ikke gi opp! Jeg leste mange makkverk før jeg oppdaget gode bøker, og vet ikke om jeg hadde oppdaget dem uten andres hjelp (hjelpen inkluderte fnys over hvor teite bøker jeg leste). Skal man lese drittbøker, får man i det minste tåle å høre at de er dårlige:) De eldste bøkene er de jeg liker aller best. Jeg har lastet ned en hel haug fra amazon nå, men har foreløpig bare lest kosebøker: Sherlock Holmes, Robert Louis Stevenson og straks Jules Verne. Men jeg roter meg tidsnok oppi en av mursteinene til Dickens (kos det også). Bare usikker på om jeg starter med The Pickwick Papers eller Nicholas Nickleby. Men du har jo lest mange av de gamle bøkene, Elida, jeg sjekket oversikten på bloggen din nå. Jeg husker at du anbefalte The Tenant of Wildfell Hall og North and South. De har jeg lastet ned nå, pluss Agnes Grey, Wives and Daughters, Mary Barton og Villette:) Å, nå savnet jeg plutselig lesesirkelen! Må prøve å gjenopplive den snart, ja.

    1. Dramaturgien er en katastrofe. MEN! Det skal sies at To tårn definitivt er verst (derav tretten års pause). Som Silje oppsummerte den: …og de gikk og de gikk og de gikk og de gikk og de gikk. Atter en konge er mye bedre, og deler av den var direkte spennende. Ekstra pluss for at returen til Hobbitland var helt annerledes i boken enn i filmene, med masse action på dørstokken.

    1. Definitivt! Han klarte jo å holde liv i Frodo hele veien til flammehavet, ga ham all maten og vannet, bar ham på ryggen og var villig til å dø for ham hele veien. Den perfekte far og min favorittkarakter fra boken. Jo, takk for det! Nå sitter jeg og skriver om de erotiske novellene til Anaïs Nin, så her skal det bli bra svett og klamt etter hvert.

      1. Ja, ok, det der var ganske god argumentasjon egentlig. Jeg gir meg ende over. Men meget mulig han tok litt feil da han valgte å gifte seg med en kvinne. Jeg bare nevner det.
        Oooo, jeg gleder meg stort til erotikk-innlegg. Jeg har det siste snuskete innlegget friskt i minne!

      2. Neida, Sam er nok hetero, som en av de ytterst få. Men Legolas og Gimli? Som rir på samme hest? Og besøker hverandres familier til slutt? Definitivt svært forelsket. Og hadde det ikke vært for Arwen, homsealibiet, ville jeg ha veddet på at Aragorn endte opp sammen med prinsen av Dol Amroth. Noe som ville knust kong Éomer av Rohan, som sier dette til Aragorn: «Siden den dagen du steg opp foran meg fra det grønne gresset på viddene, har jeg elsket deg, og det er en kjærlighet som ikke skal svikte». My case rests.

        Mer snusk skal bli!

      3. Herregud – ikke rart du sliter. Ringenes Herre må bare leses på engelsk! På norsk blir dette bare fullstendig feil. «Siden den dagen du steg opp foran meg fra det grønne gresset på viddene,..» ?? For å si det på godt stavangersk: djizes for ei smørja… (og jeg liker Tolkien!) *ler*

      4. Enig i at det fort blir svulstig på norsk, og at engelsk har litt mer å gå på før det bikker over og blir østblokk-Eurovision. Men virker disse kjærlighetserklæringene mindre ufrivillig gay på engelsk? Finnes det en måte Éomer kan erklære Aragorn sin kjærlighet som ligger nærmere Shakespeare enn – eh – Aune Sand? Jeg tviler.

  7. Fantastisk innlegg! Haha, jeg tenkte «hva, hvordan kunne du være seks år i 1986 om jeg var seks år i 1986 – siden du er femogtredve og jeg er mye yngre??» Åja, fordi jeg også blir femogtredve i år! Hjelp! Godt kjøp forresten. Selv bruker jeg knapt penger på bøker lenger, kun fordi de kommer i posten oftere enn jeg greier å lese OG vi har fantastiske bibliotek. Jeg har for lengst fått kjøpeforbud av mannen (ikke at det gjør noe fra eller til altså). Jeg kjøper bare hvis jeg absolutt ikke greier å vente, evt det er en bok jeg vil ha i hylla mi. Jeg er faktisk så standhaftig at jeg i en hel måned har stått på venteliste på en bok i eBokBib. Jeg er nå på plass nr. 2 fra 7.

    1. Takk, Lena! Det er slett ikke verst å være 35, skal jeg si deg, og ingenting å grue seg til:) Nå har jeg lest Jacksons bok, og er enig i at det var et godt kjøp. Jeg satt her i går og gråt mine modige tårer da jeg kom til slutten, som var utrolig sterk og fin. Ellers klarer jeg å bruke mye penger på bøker selv om jeg også får mye i posten, bruker Storytel og laster ned klassikere gratis fra Amazon til Kindle. Likevel dukker det opp så mye jeg bare må ha, at jeg leser mine gratisbøker med god samvittighet. Aberet er fremdeles at nye bøker kommer i hus fortere enn jeg klarer å gi vekk de gamle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s