Stikkord: Simon Stranger

Høstbøker fra Tiden

Etter å ha lest Ingvild H. Rishøis samlede noveller med stort utbytte nå i sommer, har jeg lyst til å lese flere novellesamlinger i høst. Jeg snakket nylig med en novelleforfatter som opplever at man liksom ikke regnes som ordentlig forfatter før man har skrevet en roman. En velkjent, men pussig holdning, som om noveller er en mindreverdig form for litteratur. I hine hårde dager tok jeg et kurs i novelleteori på universitetet, som uten særlig hell forsøkte å definere hva som kjennetegner en novelle, i motsetning til romanen og kortprosa. Om jeg ikke finner løsningen på akkurat den problemstillingen i høst, skal jeg i alle fall forsøke å definere for meg selv hva som er helt spesielt med noveller.

På Tidens høstlansering forrige uke ble årets novellesamlinger trukket frem. Forlaget utgir fire samlinger i år, og de tre som allerede er utgitt virker ulike nok i stil og temavalg til at jeg skal prøve å lese alle. Gaute Heivoll og Laila Stien er kjente navn for de fleste, og deres novellesamlinger Øksa og ishavet og Over elva er allerede i salg. Tittelen på Heivolls samling – Øksa og ishavet – er hentet fra et sitat av Franz Kafka: «En bok må være øksen til det frosne ishav i oss.» Rishøis noveller er definitivt en øks til det frosne ishavet, og med det er listen lagt akkurat så høyt som den burde.

HunnesBøen av Joakim Hunnes ble utgitt i vår. De ni novellene er lagt til ei lita bygd i Norge et sted, og karakterene er blant andre en tidligere lærer som har mistet alt og ikke klarer å leve lenger; en seksuelt frustrert småbarnsfar som innleder et forhold til ungdomskjæresten og en bonde som finner seg en postordrebrud og drikker seg fra gård og grunn. Da Ellikkens bokhylle skrev om novellene før sommeren var det ikke enkeltnovellene, men måten de inngår i en større helhet på som ble fremhevet som en kvalitet ved samlingen: «Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.»

Mest spent er jeg nok på Den forstenede byen av Svein Roger Nilsen, som utgis i slutten av oktober. Nilsen er utdannet sosionom og videreutdannet innen behandling av rusavhengighet. Jeg har inntrykk av at norske forfattere ofte er så opptatt av sin egen navlelo, oppvekst og nære relasjoner fordi de aldri har hatt en annen jobb enn skrivingen, og derfor lever i en begrenset liten boble. Men jeg synes sjelden at det private og nære blir særlig interessant i litteraturen hvis det ikke settes opp mot noe annet, større. Nilsens bakgrunn er beslektet med min jobb i NAV, og jeg har lenge tenkt at den overlegent mest spenstige samtidslitteraturen jeg leser, er sakspapirene på jobb. Hjelpeapparatet rundt de som trenger hjelp er en ytterligere kompliserende faktor, og byr på litterært materiale herfra til evigheten. Nilsens karakterer er blant andre en politimann, en fengselsprest, en psykolog og ansatte i en kommunal hjelpeetat. Jeg gleder meg til å lese.

Fra forlagets omtale: «Hvordan holder en gruppe mennesker seg motiverte for å hjelpe de uhjelpelige? Og er det egentlig lov å fortelle historiene vi helst vil glemme? Novellene i Den forstenede byen retter blikket mot sider av samfunnet vi sjelden ser, om konsekvenser av handlinger, om forbrytelse og straff, om institusjoner som skal holde oss oppe, men som til tross for regler og systemer er like menneskelige som oss selv.»

ArnesonBjarte Arnesons kanarigule roman Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten har allerede rukket å bli en underholdende snakkis rundt bordet når jeg møter andre bokbloggere. Ifølge forlaget er dette «historien om de fjorten mest interessante livsløpene til enten Jørn eller Torgeir Bråten, presentert i en interaktiv roman der du som leser bestemmer hvilken retning handlingen tar. Dette er en bok om liv og død, men også om high fives og Stalin og helium og en linerle som heter Skibladner Christian Radich.» Om hovedpersonen heter Jørn eller Torgeir kommer an på valg du som leser skal ta sammen med, eller på vegne av, foreldrene hans.

En roman inspirert av hypertekst er morsomt i teorien, men ifølge forfatteren svært krevende å skrive når alle de fjorten variantene av enten Jørn eller Torgeirs liv skal samkjøres med hverandre. Om romanen blir morsom eller krevende for leseren, kommer nok an på hvem leseren er. De bokbloggerne jeg har snakket med, reagerer i likhet med meg med umiddelbar entusiasme, og tre sekunder senere med vidt oppsperrede øyne, høye skuldre og stresspuls. For en historie som kan ta mange ulike retninger, er en historie som ikke. Går. Opp. Den første foreslåtte varianten for å begrense forvirringen er å lese alt fra perm til perm bare på trass. Den andre varianten er å lage et skjematisk oppsett over alle valgmulighetene, og utforske hver enkelt. (En matematiker vil fort kunne lage en beregning som viser hvor ufattelig urealistisk det er, men vi er heldigvis bedre på tro, håp og kjærlighet enn vi er på kalkulatoren.) For nevrotiske, tvangstenkende, kontrollfreakete listemennesker kan dette gå fryktelig galt, og bli den eneste boken vi leser i høst før det endelige sammenbruddet kommer. Eller det kan bli gøy. Eller noe sånt.

Simon Stranger og Ida Hegazi Høyer er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og begge kommer med ny roman i høst. Strangers Det som en gang var jord leste jeg i helgen. På lanseringen av romanen forrige mandag fortalte Stranger at han er mindre opptatt av form nå enn tidligere, og er blitt mer opptatt av karakterenes indre. Det som en gang var jord minner meg sånn sett om ungdomstrilogien hans. Men noen kapitler ut i Mnem fra 2008, som jeg leser nå og som ikke likner noe annet jeg tidligere har lest, vil jeg si at jeg absolutt foretrekker den formbevisste Stranger, som stadig overrasker med sine kreative innfall og energiske utforskning av litteraturens og verdens uendelighet. Vel å merke uten at uendeligheten gir stresspuls og høye skuldre.

Høyers roman heter Fortellingen om øde og beskrives av forlaget som en underlig og dypt fascinerende fortelling fra mellomkrigstiden om tannlegen Carlo, som trekker ut alle tennene sine og bosetter seg på en øde øy i Stillehavet. Han får snart selskap av et eventyrlystent ektepar og en eksentrisk baronesse med sitt mannlige harem. Romanen beskriver et konfliktfylt mikrosamfunn, og er visstnok inspirert av virkelige hendelser(!). Jeg hørte Høyer lese fra åpningen av romanen på en lanseringsfest på fredag. I tillegg til å høres nettopp underlig og dypt fascinerende ut, likte jeg den fortellermessige distansen til karakterene. Boken utgis i midten av september.

Birger Emanuelsen leste to forskjellige utdrag fra romanen Historien om et godt menneske på Tidens lansering på onsdag og ovennevnte fest på fredag, og teksten slo meg som annerledes enn de to foregående bøkene hans For riket er ditt og Fra jorden roper blodet. Men det er mulig ørene bedro meg. Boken utgis neste uke, og beskrives av forlaget som «en roman om å tvile på sannheten om seg selv. En intens fortelling båret frem av et rikt persongalleri, som hele tiden stiller nye spørsmål om hvem vi er for hverandre. Boken utfordrer stadig skillet mellom det gode og det onde, det ærlige og det iscenesatte, bildet vi selv ønsker å tegne av oss selv og hvordan verden virkelig ser oss.»

Jeg intervjuet Birger Emanuelsen om de to første bøkene hans i fjor, og intervjuet kan du lese her.

Bok365 har skrevet en fin sak om høstbøkene fra Tiden, som du kan lese her.

Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)

Atter en kongeI vår har jeg visst slått min gamle personlige rekord i latskapsblogging. Jeg har verken «mistet gnisten» eller hatt behov for å «lade batteriene», noe man sikkert er opptatt av hvis man er solariumsbrun hele året og skriver om det 24-7 på rosa fjolleblogg. På fjollete bokblogg i streit pastellblått vet man jo at livet uansett er et ubarmhjertig slit, hvor man tvangsleser seg gjennom den ene helt greie boken etter den andre, mens ulestbunkene stadig vokser. Det er et evig Sisyfos-arbeid med utakk som verdens lønn. Livsgnist og overskudd gjør så liten forskjell fra eller til.

Siden avstemningen til Bokbloggerprisen starter om få uker – og bokhøsten rett etterpå – er det vel bare å piske seg selv opp på den litterære kjepphesten igjen og skrive noen tusen ord. Samleinnlegg er fremtiden! Men aller først, en liten oppdatering på hva jeg har gjort når jeg ikke har blogget om bøker. Siden sist har jeg –

– nesten sluttet å kjøpe bøker. Den trofaste leser vet at dette umulig kan stemme, og finner raskt de kinkige punktene i mitt bloggarkiv som dokumenterer det. Men det er helt sant. Nedturen startet i februar, forverret seg i mars, og i hele april kjøpte jeg ikke én eneste bok. Faktisk. For første gang siden jeg begynte å blogge for fem år siden. (Og nei, jeg jukset ikke med å snike femogtjue anmeldereksemplarer inn bakdøra.) Ikke var det vanskelig heller. Jeg var så imponert over meg selv og min egen selvdisiplin, at jeg overveide å bli et sånt menneske som står opp halv seks hver morgen for å løpe en liten mil før havregrøt og siste nytt fra børsen. Men så leste jeg denne saken. Jeg hadde visst undervurdert min egen betydning for norsk forlagsøkonomi. Nå kan jeg berolige alle aksjonærer om at jeg er tilbake i sedvanlig kjøpemodus.

– i et svakt øyeblikk vurdert å kjøpe Fifty Shades of Grey. Det er også helt sant. Første bok, i alle fall. Det var i slutten av mai, jeg hadde fylt 35 år, var halvveis til 70 og maksimal forventet levealder, og hadde fått et gavekort hos ARK som en slags kompensasjon for det. I bokhandelen skjønte jeg at jeg til tross for midlertidig kjøpestopp hadde de fleste bøkene allerede, bortsett fra Fifty Shades. Jeg stod der med boken i hånden, men kom til meg selv før noen kom til skade. Jeg ble så skremt at jeg flyktet til den andre siden av bokhyllen, hvor jeg fem minutter senere vurderte å kjøpe trilogien til Jon Fosse. Herregud, liksom. Enda mer skremt flyktet jeg ut av bokhandelen og løp rett hjem. Jeg har altså en symboltung litterær midtlivskrise på gang. Det er bare å beklage at symbolene er så overtydelige og platte.

– lest nesten hele femte bok av Ringenes herre! (((fanfare))) Tretten år etter at jeg startet på første bok, tør jeg for første gang å tro at det går an å fullføre trilogien i et av denne jordens tideverv, og at en sølvskimrende dag en gang vil gry over Gondors fruktbare sletter og kaste sin glans på Minas Tirith mens en frisk vind blåser fra vest over Mindolluin – etter at Frodo en-de-lig har ødelagt den forbannede ringen og fått det overstått. Fortelleren er etter åtte hundre drøye siders trasking, grubling, værmelding og blablabla nå i ferd med å snegle seg videre fra slagmarken i Gondor til Mordor, meter for meter, og ifølge kartet skal dette være en lovende utvikling. Forutsatt at absolutt alle steiner, trær og elver ligger akkurat der de skal, at ingen høviske språk eller skikker dør ut på veien, og at den autistisk korrekte stamtavleforskningen ikke krever en plutselig retrett til Rohan. Hjertet mitt svulmer av håp. Men jeg kan allerede slå fast at Silmarillion, den leser jeg aldri. Da blir det heller Fifty Shades eller Jon Fosse.

Sånn. Hvis du vil ha mer detaljert rapportering om hva jeg har lest/gjort i vår/sommer, får du presisere ønsker i kommentarfeltet. Men jeg advarer om at jeg brenner inne med noen heslig detaljerte anekdoter om døde og halvdøde dyr som har vært innom leiligheten min i det siste, og de fortelles først.

Over til Bokbloggerprisen: Jeg teller ned til avstemningen starter midnatt 1. august, og er meget spent. Jeg tipper at valgets kvaler blir ekstra kvalfulle i år, og ikke bare for meg. Årets kandidater er gode. I skrivende stund har jeg lest fire av seks nominerte bøker, og rekker de to siste med romslige nok marginer til å være den første bokbloggeren som slenger inn stemmene kl 00.01. I fjor leste jeg på spreng rett før avstemningen. I år har jeg lært at man for sikkerhets skyld må regne med treig progresjon på grunn av seige bøker, og er for lengst ferdig med romanene.

unnskyldJeg trenger ikke engang å lyve på meg et sjeldent anfall av diplomati for å si at jeg vil sove godt uansett hvem som vinner Årets roman. Jeg hadde noen innvendinger til Ida Hegazi Høyers Unnskyld da jeg skrev om den i april, men for å sette ting i perspektiv, var boken definitivt bedre enn to av fjorårets nominerte til Årets roman, Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk og Roy Jacobsens De usynlige. Enda et argument for å gå forbi de store stablene med forhåndsannonserte bestselgere i bokhandelen og heller velge noe annet.

Aina Bassos Finne ly handler om den unge romjenta Hanna, som flykter fra tukthuset i Christiania på midten av 1800-tallet og tar tjeneste hos en bonde med to sønner midt i tjukkeste skauen. Hun er ufri der også, om enn på den respektable og trauste måten. Men som et dyr i bur lengter hun etter naturen, å kunne bevege seg fritt både fysisk og mentalt, reise dit hun vil. I stedet havner hun mellom de to brødrene, og lever i frykt for å bli avslørt. Romanen er lavmælt og poetisk, og uventet fengende til å være så anslagsvis stillferdig. Karakterene trådte gradvis frem for meg gjennom et sanselig språk og subtilt kinkige relasjoner, både privat og politisk, mens den illevarslende stemningen lå som et tjukt lokk over handlingen fra starten av.

Aina BassoBasso balanserer litterære hensyn til språk og den gode historien, en kyndig historisk skildring av Romanifolket i Norge på 1800-tallet, og et indirekte og humant innspill til den aktuelle og (som regel) inhumane diskusjonen om Romanifolket i Norge i dag. Dessuten var slutten like herlig dramatisk overraskende som i fjorårets vinnerroman, Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Så jeg tenker konspirasjonsteoretisk at det finnes en hemmelig Samlaget-oppskrift på romaner som bokbloggere er særlig mottakelige for: Underspill, underspill, underspill – ACTION!!! Katastrofe.

Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź er min selvsagte favoritt til Årets roman. Selvsagt fordi jeg har et like sterkt bånd til Kaldhol som det andre har til Dostojevskij, Hamsun eller Bjørneboe. Skjellsettende leseropplevelser i de formative år, sporene kan umulig viskes ut. For meg startet det tidlig, med barneboken Farvel, Rune i 1986. Med den boken klarte Kaldhol å etablere i en seks år gammel kropp, med en langt over gjennomsnittlig følsom sjel, at det som var trøblete og vondt og vanskelig også var en del av livet, at det var greit, og til og med kunne være fint på en litt mystisk måte. Farvel, Rune var den første boken jeg maste meg til å få, og jeg utfordret meg selv til å lese hele boken uten å gråte. Tredve år senere har jeg fremdeles ikke klart det. Tredve år senere trykker Kaldhol på samme knappene.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsldet skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź handler om et år i unge Jennys liv. Hun har mistet moren i en ulykke, og bor alene i huset med den nesten blinde bestefaren Olvar rett over tunet. Storesøsteren Sol er rusmisbruker, og romanen åpner med at Jenny setter seg inn i bilen for å lete etter henne. Deprimerende sosialrealistisk? På ingen måte. Samtlige kapitler i boken bør leses to ganger: Første gang for plott og sammenhengen i historien. Andre gang for å dvele ved det vakre språket, og underteksten bak metaforene som røper hvordan Jenny egentlig har det, alt det hun selv ikke formulerer.

Det er nærliggende å si at Kaldhol skriver om død, tap og sorg, og at det er derfor det gjør inntrykk å lese. Men egentlig handler det mer om livet og kjærligheten. Mennesker tåler mye djevelskap og motstand uten å knekke. Det vi ikke tåler så godt, er å miste det fineste i livet, og de vi ikke kan leve uten. Det er det Kaldhol skriver så innsiktsfullt, gripende og poetisk om. Samtidig gjør hun det en av karakterene i ungdomsromanen hennes søkeord: ayotzintli ønsker å oppnå med kunsten sin:

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom.»

Måtte langt flere lesere oppdage Marit Kaldhols bøker. I beste fall åpner hun store tomme rom i deg som du lengter etter å fylle. I verste fall har du bare lest en god roman. Hvis Marit Kaldhol hadde vært en karakter i Ringenes herre, ville hun ha vært Gandalv.

Trivia på blogg: Ifølge min polske kollega Anna uttales Łódź ikke som låts, men vodsj, der o-lyden lener seg mot norsk u-lyd og sj-lyden likner litt på lyden du får når du knipser med fingrene. Så vet du det.

de som ikke finnesI Åpen klasse har jeg fremdeles en jobb å gjøre. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes ble lest og forsøksvis fordøyd i påsken, omtrent tre uker før nettavisene eksploderte med rapporter om alle som drukner i Middelhavet hvert år, på vei til Europa i håp om et bedre liv. De som ikke finnes er tredje bok i en trilogi for ungdom, og handler om papirløse asylsøkere. Barsakh er en form for skjærsild i islam, der de døde venter på dommedag. På en måte er Samuel død allerede og lever i Barsakh; papirløs, hjemløs, verdiløs, uønsket overalt, på evig flukt.

Andreboka i trilogien, Verdensredderne, passer nok bedre for ungdom enn voksne. Men både De som ikke finnes og førsteboken Barsakh bør leses av ungdommer i alle aldre som fremdeles har klart å forsvare hjerte og samvittighet mot retorisk iskalde tankerekker om hvorfor fortvilte menneskers verdi handler om statsbudsjett og logistikk i et land så absurd rikt på ressurser og plass.

Samuel fra Ghana er 21 år og ofrer alt for å komme seg til Norge. Bak seg har han et liv uten muligheter, med fattigdom, voldtekt, drap, prostitusjon, dop, sult, utnytting, kriminalitet og enda mer fattigdom. Foran seg har han en lapp med adressen til Emilie i Bærum, jenta som reddet livet hans tre år tidligere på Gran Canaria (i Barsakh). Nå har han et halvhjertet håp om at hun kan redde ham enda en gang, og oppsøker hjemmet hennes i Bærum.

Romanen veksler mellom perspektivene til Samuel og Emilie, og det er sårt å lese hvor stor avstanden er mellom dem i De som ikke finnes sammenliknet med Barsakh. Håpet renner ut. Emilie blir skremt av forandringen Samuel har gjennomgått siden sist, og er redd ham. Samuel har opplevd så mye forferdelig, men klarer ikke å nå fram til Emilie eller formidle hva som har skjedd. Emilie står ved terskelen til voksenlivet med alle muligheter et menneske kan ønske seg. Samuels erfaring er annerledes: «Det har vært altfor vondt å leve altfor lenge.»

Språklig sett er bøkene langt enklere enn (det jeg har lest av) Strangers voksenromaner, men på grunn av tematikken gjør ikke det så mye. Her er det ingenting som trekker oppmerksomheten vekk fra innholdet, og flere steder føles det som å skli nedover i et mørkt hull uten noen flotte formuleringer jeg kan klamre meg fast til på vei nedover.

Trilogien er moralsk, uten å være moraliserende. I De som ikke finnes banker Samuel fra Ghana på soveromsvinduet til Emilie i Bærum en morgen og ber henne om hjelp. Det burde ha vært et passende bilde på Norges forhold til mennesker fra den tredje verden. Noe av det siste Samuel sier til Emilie er likevel: «Det er bare ikke plass til meg i denne verden.» Men hvor skulle han ellers være, om ikke rett utenfor vinduene der vi – med Arnulf Øverlands ord – tåler verdens urett så inderlig vel?

VinternovellerJeg ville ha utropt De som ikke finnes til min soleklare favoritt, hvis det ikke var for at jeg nå har lest Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, klar for å lese den nominerte Vinternoveller. Jeg tenker at oddsene er ganske dårlige for at Rishøi mellom andre og tredje bok har skrevet seg ned fra en brukbart stormfull litterær høyde, til et lite konkurransedyktig svadanivå. Topp tre noveller så langt? «Jentene mine», «Historien om Fru Berg» og «Det regner inn». Den klumpen i magen gjorde vondt, gitt.

Men gjennom Rishøis noveller har jeg endelig klart å definere hva det er jeg savner når jeg leser norsk samtidslitteratur og sier at jeg savner noe: Klassebevissthet. Det er det jeg savner. Rishøis noveller har klassebevissthet i et monn som nesten fyller hele den samtidslitterære kvoten for 2010-2020. Men det burde ikke være et hvileskjær for noen forfatter. Husk: Du må ikke sove!

Livet ser litt annerledes ut når man ikke kan lese eller har penger nok til å kjøpe en bussbillett (jeg har sniklest første side i Vinternoveller), enn når en forfatter for eksempel skriver om livet til en som sitter der ved skrivebordet og ikke klarer å formulere hvor vanskelig det er ikke å kunne formulere det som burde kunne formuleres for å skape en sammenheng i noe. Gjerne på grunn av en barndom som var i overkant anti-Disney både tematisk og strukturelt. Som er det jeg, til tross for iherdig og variert norsklesing de siste par årene, fremdeles har en overbevisende følelse om at alle norske forfattere skriver om hele tiden. Bortsett fra Rishøi. Og de andre nominerte. Ser det ut til at jeg har dokumentert ganske solid lenger opp.

Jeg har skrevet et utkast om Rishøis noveller som sannsynligvis aldri blir publisert, hvor jeg åpner prangende og pompøst med et lærd sitat av Hemingway, og i løpet av andre avsnitt oppdager at jeg liker Rishøis noveller langt bedre enn Hemingways. Men så er Hemingway da også den eneste Døde Hvite Mann hvis forfatterskap jeg setter enda mindre pris på enn skriveriene til han nordlendingen som donerte Nobelprisen sin til Dr. Goebbels. Så her kan alt fremdeles skje.

ida jacksonApropos Dr. Goebbels og hans publiseringsdyktige norske nazitilhengere: Om siste nominerte bok ut, Ida Jacksons dokumentar Morfar, Hitler og jeg, kan jeg foreløpig bare si at den handler om Jacksons tilfeldige oppdagelse av at bestefaren hennes var SS-mann og redaktør for den nasjonalsosialistiske avisen Germaneren. Det var også den boken jeg endte opp med å kjøpe i stedet for Fifty Shades og Jon Fosse da den litterære midtlivskrisen min hadde stabilisert seg. Ikke minst var/er boken ifølge omslaget på pocketutgaven nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen. I den rekkefølgen.

Da må den vel være bra? Eller?

Bokbloggerprisen og greier, midt i fleisen på leseren – i samme åndedrag som både Hitler og morfar. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Og det aner meg ut fra baksideteksten at jeg kan få bruk for en av anekdotene mine om døde dyr, hvis jeg anmelder boken og ingen har spurt i kommentarfeltet først.

Siste punkt på dagens timeplan er bokhøsten, som starter snart snart. Jeg liker bokhøsten. Det er den eneste tiden på året jeg tror at jeg vil rekke å lese alt jeg har lyst til, og den tiden på året jeg leser aller minst. Hvis det er lykkerus du ønsker deg her i livet, er selvinnsikt det første du bør kvitte deg med. Målet i år er som i fjor å finne noen dugelige kandidater til Bokbloggerprisen, og helst noen forfattere som ikke er så kjent fra før. Men det viktigste er selvsagt at de skriver bra ting. Så det går i norsk årgang 2015, alle sjangre, selvpubliserte skriverier ikke medregnet.

Første store skjær i bokhøstsjøen er lokalisert utenfor Helgelandskysten et sted. Fem personer har allerede kontaktet meg uavhengig av hverandre for å spørre om jeg vet at Roy Jacobsen nå kommer med en oppfølger til De usynlige. Sist ute var min mor, som ringte fra Helgelandskysten et sted for å si at hun gleder seg til å lese både boken og min påfølgende slakt. Hun betaler full pris for den boken, så det må hun ha lov til.

Men så blir jeg litt oppgitt, for jeg sa jo at De usynlige 2 ville utgis bokhøsten 2015 så tidlig som 17. august i fjor! (I mitt svar til kommentar 7, siste linje) Hvis folk hadde lest bloggen min OG alt som skrives i de sykt lange og kaotisk (u)strukturerte kommentarfeltene, ville alle ha lest det her først! (Jeg foregriper en fornuftig innvending, og det er at de som både elsket De usynlige OG leste hele det lange kommentarfeltet – hvor alle andre som heller ikke likte boken uimotsagt avla rapport i tur og orden– sannsynligvis fortsatt sliter med en brysom PTSD.)

Forlaget bruker adjektiver som «dramatisk», «intens» og «handlingsmettet» for å beskrive Hvitt hav, som altså er en kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig. Aha, ser man det. Siden De usynlige var selve motpolen til alt som er dramatisk, intenst og handlingsmettet, tyder dette på at også Moshonista hadde rett, da hun i januar 2014 antok at de viktigste delene av De usynlige ikke kom med i den endelige versjonen:

«Alas – man kan gjerne ha som mål å beskrive mennesker i en spesiell tid, i et spesielt landskap – men det må jo være en historie i midten – noe å bygge rundt. Det undrer meg om ikke Jacobsen glemte de kapitlene på hytta – gadd ikke reise tilbake, og skitta au au, ingen merker noe likevel. Could it be?»

It could be.

Jeg er delt, og har fremdeles ikke bestemt meg for om De usynlige 2 skal leses eller ikke. På den ene siden har jeg sverget aldri å lese Jacobsen igjen, noe alle Jacobsen-fans (og kanskje også Roy Jacobsen selv, for alt jeg vet) ville ha satt stor pris på, minus min mor. Men på den andre siden finnes det et optimistisk lite barn i mitt indre, som plent nekter å tro at det går an å skrive kjedelige romaner om andre verdenskrig. Overbevisningen krever selektiv hukommelse og mye velvilje, og jeg har rikelige mengder av begge deler.

Men faen heller, altså. Ikke før har Frodo tråkket seg gjennom ni hundre tettskrevne sider for å kaste ringen i gryta, så må man trå til og lese De usynlige – the lost chapters? Nei, det må man ikke. I stedet kan man lytte til de advarslene man får, og i seks måneder advarte Moshonista meg mot De usynlige: «Ikke les den, du må ikke lese den, ikke gjør det, ikke les, ikke — [jeg leser likevel] — jammen, det var jo det jeg SA!» Denne gangen lytter jeg. Kysten er klar for all den hemningsløse beundringen kritikere, bloggere og lesere klarer å mobilisere for Hvitt hav. I alle fall inntil videre. Jeg skal lese noe annet, hva som helst egentlig, så lenge det ikke er selvpublisert. Alle tips mottas med takk!

Om bøkenes opprinnelse: Tolkien var hovedbok i Den Norske Bokklubben, Høyer fikk jeg fra Tiden, Basso og Kaldhol fra Samlaget, Strangers trilogi fra Cappelen Damm, Rishøis samlede noveller fikk jeg i julegave fra mamma og Jackson via bursdagsgavekort fra Mario. Bokhyllene mine har aldri vært tjukkere, og jeg har aldri vært gladere. Tusen takk!

Samlesing av Simon Strangers De som ikke finnes

de som ikke finnesDet er april og tid for samlesing av den tredje av seks bøker som er kortlistet til Bokbloggerprisen 2014. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes er nominert i Åpen klasse sammen med Ingvild H. Rishøis Vinternoveller og Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. Foruten å være nominert til Bokbloggerprisen 2014, er De som ikke finnes nå også nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2015.

De som ikke finnes er siste bok i en trilogi, men kan fint leses som enkeltstående roman. De to første bøkene i trilogien er Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012). Ikke alle ungdomsromaner egner seg for voksne lesere, men dette er en politisk roman som voksne både kan og bør lese. Mer om det kommer i en egen anmeldelse etter påske.

Om De som ikke finnes skriver forlaget:

«Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om.»

Hvis du er bokblogger med rett til å stemme på Bokbloggerprisen, er den viktigste oppgaven for april å lese De som ikke finnes og blogge om den. Hvis du allerede har gjort begge deler, kan du eventuelt lese Barsakh og Verdensredderne mens du er i gang. Stranger har også skrevet tre romaner for voksne; Den veven av hendelser vi kaller verden (2003), Mnem (2008) og En fremmed i verden (2012). Samt barnebøkene Krusedullen (2005) og Gjengangeren (2006). Hvis du har lest alle bøkene, er du imponerende flink, og får heller vente tålmodig til Strangers roman av året, Det som en gang var jord, ifølge internettet utgis i august.

Jeg har ansvaret for samlesingen av De som ikke finnes i april. Siden jeg allerede har lest boken, vil jeg benytte anledningen til å lese det jeg rekker av Strangers øvrige forfatterskap i ukene fremover.

Stranger samlesing

Romanen Mnem peker seg ut som et opplagt førstevalg, siden det i årevis først og fremst har vært den boken bokbloggere har snakket om når de har snakket (mye og varmt) om Simon Stranger. Mnem var muligens en medvirkende årsak til at så mange bokbloggere leste De som ikke finnes?

Den er i alle fall et interessant bokbloggfenomen, der jungeltelegrafen over lengre tid sprer en bok til stadig nye lesere. Boken ble utgitt i 2008, men omtales fremdeles med stor begeistring rundt omkring på bokblogger. Sist gang Mnem-feberen blusset opp i Blogglandia var så sent som sommeren 2014. Da var Simon Stranger til og med i ferd med å bli valgt som president i kommentarfeltet hos Tine Sundal. Og hvorfor ikke? Med Stranger som president får asylbarna sannsynligvis langt bedre behandling enn de får av regjeringen Solberg. Det skal ikke mye til.

Jeg leste om Mnem hos Ellikken i 2011, da hun allerede i januar utropte den til årets beste bok. I november 2014 forfremmet hun den ytterligere til en av sine absolutte favoritter gjennom tidene i kommentarfeltet hos Så rart. Bjørg gikk direkte til den konklusjonen i sin anmeldelse fra 2008: «For å seie det først som sist: mnem kjem til å bli ståande som ei av dei beste bøkene eg har lese!» En vurdering hun for øvrig gjentok da vi snakket om boken for et par år siden. Til og med Ann Helen bak Migrating Coconuts, som ellers ikke pleier å like norske bøker, sa seg enig med Ellikkens dom i kommentarfeltet hennes: «Kan ikke si noe annet enn at du hadde rett. En av de beste norske bøkene jeg har lest noensinne.» Tre godtfolk som ikke henter frem den typen lovord sånn helt uten videre. Forventningene mine er skyhøye, for å si det mildt.

Bokbloggere som har skrevet om De som ikke finnes kan og bør lenke til sitt innlegg på nettsiden til Bokbloggerprisen. Hvis du vil, kan du også lenke til både det og andre innlegg du har skrevet om Strangers forfatterskap i kommentarfeltet under dette innlegget.

God påske!

Bokbloggerprisen 2014 – kortlisten

Endelig er ventetiden over. 52 bokbloggere har nominert de norske bøkene fra 2014 de likte aller best innen kategoriene Årets roman og Åpen klasse. De tre bøkene som fikk flest poeng i de to kategoriene er samlet på en kortliste.

Det er nå konkurransen begynner for alvor. De seks bøkene på kortlisten skal samleses av bokbloggere i perioden 1. februar til 31. juli. Alle bøkene får hver sin måned, og alle som vil kan være med på samlesingen. Den endelige avstemningen starter 1. august, og da nullstiller vi poengene fra nominasjonsrunden. De bloggerne som har stemmerett i august, er de 52 bokbloggerne som nominerte minst én bok i januar.

Vi inviterer alle de kortlistede forfatterne til bokbad og prisutdeling under bokbloggertreffet i Oslo i september, og da avslører vi hvem de to heldige vinnerne er. Men hovedpremien er – i år som i fjor – å komme på kortlisten, og bli lest og omtalt av mange bokbloggere i løpet av det neste halvåret. Gratulerer så mye til de seks forfatterne!

Her er årets kortliste.

ÅRETS ROMAN

unnskyld

Ida Hegazi Høyer Unnskyld (Tiden Norsk Forlag)

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Aina Basso

Aina Basso Finne ly (Samlaget)

Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg då eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men det har gått godt i staden, og no er eg her.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsl

Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (Samlaget)

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

***

ÅPEN KLASSE

ida jackson

Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg (Aschehoug)

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. «Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

de som ikke finnes

Simon Stranger De som ikke finnes (Cappelen Damm)

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. Med den tredje og siste boka om Emilie har Simon Stranger skrevet en aktuell, medrivende og politisk ungdomsroman. De to første bøkene i trilogien, Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012) er solgt til oversettelse i en rekke land, deriblant Brasil, Tyskland, Sør-Korea og Japan.

Vinternoveller

Ingvild H. Rishøi Vinternoveller (Gyldendal)

Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene. I Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.

***

I år som i fjor er det én mann og fem kvinner på kortlisten. I år som i fjor er det Cappelen Damm som stiller med mannen. Sjangrene i Åpen klasse ble i år dokumentar, ungdomsroman og novellesamling.

Da langlisten ble offentliggjort for to uker siden, nevnte jeg at det var veldig jevnt mellom bøkene på langlisten. Tredje- og fjerdeplassene i begge kategorier hadde like mange poeng, og det var flest antall førsteplasser som avgjorde hvilken bok som kom med på kortlisten. I kategorien Årets roman fikk Lars Mytting Svøm med dem som drukner 50 poeng; like mange poeng som tredjeplassen på kortlisten, men med færre førsteplasser.

I Åpen klasse var konkurransen enda jevnere. Tredjeplassen på kortlisten i Åpen klasse hadde 54 poeng. Det hadde også Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, men boken som gikk videre hadde flere førsteplasser. Eli Fossdal Vaage Hekla myter hadde hele seks førsteplasser og fikk 52 poeng, mens fjorårets kortlistede forfatter Siri Pettersen fikk 51 poeng med Råta. Veldig jevnt, og kjempegøy at debutantene Grimnes og Vaage markerte seg så sterkt.

Mer informasjon om bakgrunnen for prisen og reglene for nominasjon og avstemning finner du på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Samlesingen av de kortlistede bøkene starter førstkommende søndag, og i år får komiteen hjelp av to utmerkede bloggere til å arrangere samlesingen. Tusen takk til Artemisias verden og Moshonista som stiller opp!

Samlesingsplan:

Jeg synes mine medbloggere har stemt frem en utmerket kortliste. Kaldhols roman er den eneste boken jeg har fullført foreløpig, og den fortjener både en plass på kortlisten og mange flere lesere. Jeg har lest halve Finne ly og en tredjedel av De som ikke finnes, og kan si det samme om dem. Ut fra det jeg har hørt om bøkene til Høyer, Jackson og Rishøi, spår jeg at det vil bli veldig vanskelig å velge hvem jeg skal stemme på når vi kommer til august. Her kan det gå alle veier. I mellomtiden gleder jeg meg stort til samlesing!

Bokbloggerprisen 2014 – langlisten

I september delte vi ut Bokbloggerprisen 2013 til Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven under Oslo bokfestival. Nå har 52 bokbloggere nominert de norske bøkene de likte aller best fra 2014. 64 bøker er nominert i kategorien Årets roman. 84 bøker er nominert i Åpen klasse.

Her er de tolv bøkene som fikk flest poeng.

ÅRETS ROMAN

unnskyld

Ida Hegazi Høyer Unnskyld (Tiden Norsk Forlag)

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

innsirkling3

Carl Frode Tiller Innsirkling 3 (Aschehoug)

Siden 2007 har norske lesere stilt seg ett spørsmål: Hvem er David? Med «Innsirkling 3» nærmer vi oss et svar. Marius skal gifte seg med Julie, men set alt på spel. Han sender eit brev til David, som har mista hukommelsen, der han avslører ei hending som har fått store konsekvensar for dei begge. Davids ekskjærast Susanne kjenner seg svikta av David, og tar eit oppgjer med han og si eiga fortid i brevs form. I denne boka møter vi også David sjølv, nokre sommardagar i 2006 og på kontoret til psykiateren han går til.

Med «Innsirkling 3» er eit storverk i norsk litteratur fullført. I tre bøker har Carl Frode Tiller sirkla inn ein mann som ikkje veit kven han er, og dei som har skrive til han. Gjennom ei rekke røntgenblikk på det psykologiske spelet mellom menneske, på ulike tiår og miljø, har Tiller skapt eit usedvanleg rikt og komplekst eventyr om det moderne Norge. Den siste brikka gir ikkje berre svaret – den vil også snu opp ned på alt du trudde du visste om David.

Aina Basso

Aina Basso Finne ly (Samlaget)

Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg då eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men det har gått godt i staden, og no er eg her.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Si-at-vi-har-hele-dagen

Anne Kyong-Sook Øfsti Si at vi har hele dagen (Gyldendal)

Rebekka sørger over søsteren Marions død – de er begge adoptert fra Korea, og vet ingenting om hvem mødrene deres var. Hun bestemmer seg for å lete etter røttene sine. I Korea møter hun I-Sook, som bærer på en mørk og uforløst historie. Og hun møter «komfort-kvinnene», unge jenter som ble holdt fanget og misbrukt av japanske soldater under krigen, og som ble utstøtt av sine egne da de senere kom tilbake til Korea.

Menneskene i denne romanen stiller seg selv spørsmålet: Hvem kunne jeg ha blitt om alt hadde vært annerledes? Det er en fortelling om hvordan minner blir glemt og hva som skjer når man velger å huske.Romanen Si at vi har hele dagen er en historie om mødre, søstre og døtre. Og om det å høre til.

mytting

Lars Mytting Svøm med dem som drukner (Gyldendal)

Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike. Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar. Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager? Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til? Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsl

Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (Samlaget)

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

***

ÅPEN KLASSE

ida jackson

Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg (Aschehoug)

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. «Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

råta

Siri Pettersen Råta (Gyldendal)

Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er. Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi. Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn. Det er den andre av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene – en original, helstøpt og velskrevet norsk fantasyserie for ungdom og unge voksne.

Kaoshjerte_riss.indd

Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte (Aschehoug)

Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen – og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid. «Kaoshjerte» er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv.

Hekla myter

Eli Fossdal Vaage Hekla myter (Cappelen Damm)

På sitt unike vis skriver Eli Fossdal Vaage frem formødrenes historie og en felles kvinnelig arv. Diktene beskriver søsterskap på tvers av generasjoner, der en ung kvinne formidler både historisk kvinneliv, en eldre kvinnes stemme og sin egen tilværelse på en gård hun har overtatt, eller muligens trengt seg inn i. Hekla myter rommer like uanstrengt større og mindre refleksjoner, alt ført i et språk som både er likefrem og høystemt på samme tid.

de som ikke finnes

Simon Stranger De som ikke finnes (Cappelen Damm)

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. Med den tredje og siste boka om Emilie har Simon Stranger skrevet en aktuell, medrivende og politisk ungdomsroman. De to første bøkene i trilogien, Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012) er solgt til oversettelse i en rekke land, deriblant Brasil, Tyskland, Sør-Korea og Japan.

Vinternoveller

Ingvild H. Rishøi Vinternoveller (Gyldendal)

Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene. I Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.

***

I Åpen klasse finner vi altså tre ungdomsromaner, en dokumentarbok, en diktsamling og en novellesamling. Ni av bøkene på langlisten er skrevet av kvinner. Fire av bøkene er skrevet på nynorsk. Ingen krimromaner nådde opp i Årets roman. Tre av forfatterne er debutanter: Anne Kyong-Sook Øfsti, Lise Forfang Grimnes og Eli Fossdal Vaage.

52 bokbloggere har nominert bøker, og det er sju flere bloggere enn de som stemte frem vinnerne i august. Det kan tyde på at fjorårets prisutdeling bidro til å øke engasjementet for norsk litteratur blant bloggerne, og fikk flere til å bruke stemmeretten da vi åpnet for nominasjoner 1. januar.

I år har vi tatt i bruk en ny måte å beregne poengene på. I fjor fikk alle førsteplasser en dobbeltstemme, mens resten av bøkene fikk ett poeng hver. I år har bloggernes rangering av bøkene hatt mye mer å si. Førsteplasser har fått sju poeng, andreplasser seks poeng, tredjeplasser fem poeng, og så videre. Der to bøker har fått likt antall poeng, har vi lagt vekt på flest antall førsteplasser.

I Åpen klasse avgjorde det tredje- og fjerdeplass, altså hvilken bok som kom med som den siste på kortlisten. I Årets roman avgjorde det både tredje- og fjerdeplass og sjette- og sjuendeplass. Bjarte Breiteig Mine fem år som far hadde like mange poeng som siste bok på langlisten, men kom ikke med fordi den siste boken på langlisten hadde flere førsteplasser. Hvilke to bøker i Årets roman og Åpen klasse som ikke kom med på kortlisten, men som hadde like mange poeng som tredjeplassene, kommer vi tilbake til når kortlisten offentliggjøres om to uker.

Grensen for å komme med på langlisten gikk i år ved 36 poeng i Årets roman. De som rundet 20 poeng i tillegg til Bjarte Breiteig var Ingrid Storholmen Her lå Tirpitz, Didrik Morits Hallstrøm Krø, Lars Petter Sveen Guds barn, Tore Renberg Angrep fra alle kanter, Rune Christiansen Ensomheten i Lydia Ernemans liv og Monica Isakstuen Om igjen. I Årets roman nomineres med andre ord relativt unge forfatterskap på linje med etablerte forfattere.

Grensen for å komme med på langlisten gikk i år ved hele 51 poeng i Åpen klasse. De bøkene som fikk minst 20 poeng her var Marte Michelet Den største forbrytelsen (dokumentar), Ruth Lillegraven Manilahallen (dikt), Liv Marit Weberg Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til (ungdomsroman), Maria Kjos Fonn Dette har jeg aldri fortalt til noen (noveller), Tora Seljebø Om kvelden blir namna ropa heim (dikt), Bjørn Ingvaldsen Tryllemannen (barnebok) og Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.) Akvarium (barnebok). Det betyr at stemmene i Åpen klasse fordeler seg ganske jevnt på de ulike sjangrene som konkurrerer mot hverandre.

Mer informasjon om bakgrunnen for prisen og reglene for å nominere finner du på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Konkurransen om å vinne Bokbloggerprisen 2014 starter for alvor med kortlisten, som inneholder tre bøker i hver kategori. De seks bøkene skal samleses av bokbloggerne i perioden februar til juli, og alle bøkene får hver sin måned. Kortlisten og plan for samlesing blir offentliggjort på hjemmesiden vår mandag 26. januar kl 12.

I mellomtiden: Hva er deres første reaksjoner på langlisten?